…
Denne har jeg fått låne av John Enebak:
Menneskekroppen er avhengig av en konstant balanse mellom ytre stimuli og indre respons. Når balansen forrykkes, kan immunforsvaret svare med enten hyperreaktivitet (autoimmunitet) eller redusert forsvarsevne (immunsvikt). Men hva om en av de viktigste faktorene for denne balansen har vært oversett – ikke bare i medisinen, men i hele den moderne folkehelsetenkningen?
DVID-hypotesen (D-vitamin-indusert immundysfunksjon) tar utgangspunkt i en enkel, men radikal idé: Det vi i dag kaller "normalverdier" for D-vitamin er i realiteten mangelnivåer sett i lys av immunsystemets behov. Når immunforsvaret mangler tilstrekkelige mengder 25(OH)D – substratet for lokal, autokrin produksjon av kalsitriol – forstyrres sentrale immunkaskader, inkludert:
Leukocyttproliferasjon: Redusert kapasitet til å danne nye immunceller.
Makrofagfunksjon: Svakere fagocytose og antimikrobiell respons.
Cytokinbalanse: Skjevregulering av pro- og antiinflammatoriske signaler.
B-cellemodulasjon: Endret produksjon og affinitetsmodning av antistoffer.
Konsekvensene? En immunrespons som er for svak til å nøytralisere infeksjoner effektivt, men samtidig for dysregulert til å unngå kronisk betennelse. En tilstand som i praksis kan etterligne både immunsvikt og autoimmun sykdom – men som i dagens medisin sjelden kobles til D-vitamin.
Dersom DVID er reell, betyr det at en stor andel av befolkningen lever med en subklinisk immundysfunksjon – en svekkelse av kroppens forsvarsmekanismer som verken fanges opp eller behandles. Det vil også bety at dagens referanseverdier for D-vitamin er fastsatt uten hensyn til immunologi, men snarere basert på kalsiumhomeostase og minimumskrav for å unngå rakitt.
…