Sir Umbolt, hunden fra Laverstock

Når svartsinnet grep den gamle herren til Laverstock, krevde han ofte at hans eldste sønn skulle oppføre seg som en hund. Gutten måtte gå på alle fire, bjeffe, og spise rått kjøtt som ble kastet til ham, og dersom han ikke ville, ble han banket.

Da sir Cadoc døde, sto sønnen i en time på muren og brølte, og det var vanskelig å se om det var av sorg, raseri eller glede. Det som imidlertid er sikkert, er at om noen fornærmer familien hans (inkludert den avdøde faren), eller hvis de hentyder til hundehistorien, så vil ridder Umbolt slåss med dem.

Umbolt er en ridder av den gamle skolen, nærmere bestemt den skolen som sier at en sterk mann med hest og rustning har rett til å gjøre stort sett hva han vil.

Han har noen prinsipper: Han er lojal mot familie, herre og venner, han overholder gjestfrihetslovene, og han handler ikke æreløst. Men utover det gjør han alt for egen heder og fremgang, uten å ta hensyn til hvem han skulle skade på veien.

Han er en stor mann, med voldsomt følelsesliv. Han liker å føle makt ved å overvinne eller plage folk. Han liker å skryte av egen fremgang, men takler dårlig at andre gjør det samme på hans bekostning.

Umbolt ga sin livsglede for å avle en sønn, men det er ikke så lett å merke i begynnelsen. Når han holder spedbarnet for første gang, skjelver han så mye at han nesten mister ham. Han har aldri elsket noen så høyt. Samme kveld sprengrir han først gjennom alle sine egne landsbyer, og deretter til Dalans, og brøler ut nyheten til alle som vil høre. Han holder fest for sine livegne. Han snur Laverstock på hodet for å holde farer og ulykke borte. Han er kjærlig mot sin kone.

Han kaller gutten Gwynn.

Umbolts barn

Gwynn, Kalk og Tril har sort hår som faren, mens de tre andre har morens gyldne hår. Ingen av dem er like store som Umbolt. Alle Umbolts barn er viljesterke og egenrådige, og de er ikke nødvendigvis enige med ham eller hverandre. De er også alle mer moralske enn ham (med Elisedd som mulig unntak). Kanskje på grunn av Kalks heldige innflytelse på de yngre.

Gwynn (-94) er en romantisk drømmer og idealist. Han tenker mye på hvordan verden burde være, på gamle tiders helter, og på hvilke eventyr som venter bak neste sving.

Elisedd (-95) er den som ligner faren mest - hissig, uomtenksom og lite empatisk. Han har vokst opp som sønn av en av de mektigste mennene i grevskapet, og er vant til at han kan gjøre hva han vil.

Aidan (-97) er også en drømmer, men likevel en mer praktisk type enn Gwynn - han er endeløst fascinert av munkenes kunnskaper, og har endog lært seg å lese. Han forsøker å bygge gotiske buer av småstein for å forstå prinsippet. Faren vil likevel ha ham som ridder. Det har oppstått et rart og nært vennskap mellom Aidan og presten Lakin, selv om gutten er langt mer samvittighetsfull enn mannen. Aidan ser Lakins mindre gode sider og lar seg ikke lure, men elsker kunnskapen hans, og kjærligheten hans til kunnskap. Aidan ble som liten bortført av alver og forvandlet til et esel - han husker lite av det, men bærer fortsatt feskapningen Clairas forbannelse.

Eilonwy (-90) har også arvet sin fars temperament, men ikke hans skadefro. Hun er voldsomt trofast mot sine to fettere i Linden Pool, og for øvrig en stor skjønnhet.

Kalk (-86) er nært knyttet til alle tre brødrene, men særlig til Gwynn og Aidan. Han har tatt seg av dem da de var små, og de har elsket ham. Aller nærest knyttet er han til Tril, som alltid følger ham når hun får lov. Han er en taus og uutgrunnelig jeger, som kjenner skogene rundt Laverstock bedre enn noen.

Tril (-00) sin mor døde da hun ble født, men Kalk og de andre tjenerne på Laverstock tar seg av henne. Kalk behandler henne som en søster, selv om de har ulik mor og ukjent far.

Umbolts dåp

Julen 501 lar Umbolt seg døpe. Han er fortsatt ikke videre religiøs, og vet lite om sin nye religion, men presten Lakin har overbevist ham om at det vil være en politisk fordel ved det hovedaklig kristne Salisbury-hoffet. Lang tids stille påvirkning fra Dalan har også en effekt. Men den viktigste årsaken er at han nok en gang har ligget i måneder på sykeleie, og i villelse følt Døden gripe etter seg. Han frykter forbannelser og ånder, og Lakin forteller at guden Kristus gir vern mot den slags.

Selv om han aldri sier noe om det, og ikke har noe gjennomtenkt forhold til det, klandrer Umbolt Gwynn for Aidains død. Gwynn ble jo født på grunn av alveavtalen som til slutt tok livet av Aidan. Gwynn, som er en oppmerksom gutt, merker dette, og begynner også selv å få skyldfølelse for brorens død, selv om han ikke vet hvorfor.