"Fortell meg igjen hvordan det ser ut," sa piken. Hun så bestemt vestover mot horisonten, som om hun kunne se hele veien. Høstvinden lekte med det gyldne håret hennes.
"Det er et hardt land," sa onkelen hennes. "Uveisomme fjell og villmenn, forblåste heier, hardt vær hvor storhavet herjer mot klippene. Færre mennesker på større områder enn her. Men det er vakkert. Og det er også lune små sandtrender, grønne enger, flokker av sauer. Alt sammen rettmessig ditt."
"Moren din laget en blomsterhage der, for å ha med seg litt av Salisbury. Jeg så den først etter at hun var død. Antakeligvis er den borte nå. Men den kan vekkes til live igjen."
"Og menneskene der, de liker ikke ham som hersker over dem. Han har vært en dårlig herre, og han bor ikke sammen med dem. Han henter bare varene deres sydover, og gir lite igjen. Han er alliert med irene som plyndrer dem, og later som om han ikke vet om udådene deres."
"Når kan jeg dra dit?" spurte hun bestemt.
"Du kan først dra når du er klar for å bli," svarte han. "Men vi må vente på det riktige tidspunktet, og du må bli eldre. Og du trenger en mann. I mellomtiden må du lære alt du kan ved hoffet."
"De lar meg ikke trene med våpen der," sa hun mutt.
"Du vil ikke trenge å løfte våpen selv," sa han. "Når du er klar vil du ha hele ætten din med deg. Vi har mange våpen."
"Men i mellomtiden kan du jo forsøke å forsvare deg!" Og så sparket han i treningsskjoldet hennes så hun ble kastet bakover.