"Hva kan jeg gjøre for deg?" spurte kongen.
"Jeg ber om et råd," sa Sir Gwynn. "Et råd fra din rådgiver, som sies å være den klokeste mannen i Britannia. Min søster ble myrdet på skjendig vis, men før det forsvant hennes nyfødte datter sporløst. Kan trollmannen hjelpe meg med å finne henne, eller i det minste finne ut om hun lever?"
"Om det står i hans makt, skal han hjelpe deg," sa Arthur. "Merlin: Hva kan du gjøre for Sir Gwynn?"
Men trollmannens øyne lynte. "Herre konge. Denne gaven kan koste deg dyrere enn alle de andre gavene du gir i dag. La den unge ridderen be om noe annet."
"Jeg har gitt mitt ord," sa kongen.
Og da ble det slik.
I vannets urolige overflate så Gwynn først bare skygger og lys og vin og mystiske oljer som langsomt spredte seg, men så så han at skyggene var tordenskyer og mørke bølger, og lysglimtene var lyn, og i stormen kjempet et lite skip mot undergangen.
"Alt er tapt," sa Merlin. "Bølgene tok henne."
Men Sir Welion så noe annet i vannet: "En liten jolle - se, den er full av spedbarn! De er over alt! Det er en sjømann som har lagt dem der - se nå skyver han dem fra! Det er ikke plass til ham selv, han synker med skipet!"
Sjømannens offer må ha rørt ved hjertet til Manannan, herren under havet, for mens skipet sank, drev jollen trygt gjennom stormen.
Men så stod de bare og stirret i grumsete vann i et fat, i kongens bryllupspyntede hall i Carlion.