Fra lærersynspunkt har det vært verdifullt å utforske en hovedinstrumentundervisning som tar utgangspunkt i studentenes indre og muntlige gehør. Alt i alt mener jeg det har styrket studentene som musikere, styrket min egen undervisningskompetanse og vil kunne styrke allsidigheten til blåsere i arbeidsmarkedet.

Betrakter man musikken som eksisterende i ulike representasjonsformer; som auditive lydforløp, bevegelsesforløp og som visuelle notebildeforløp, har dette prosjektet hatt hovedfokus på å etablere forbindelse mellom lydforløpet og bevegelsesforløpet. «Hovedinstrumentet» i gehørarbeidet har vært sangstemmen og utvikling av den indre sangstemmen har vært i fokus. Framgangsmåten understøttes godt av John Pål Inderbergs metode, der den kroppslige internaliseringen av musikken, gjennom sang og tramp, uten instrument, er fundamental i en første fase (Inderberg 1996). Min erfaring er dessuten at en sterk indre sangstemme stimulerer til å stenge ute blåsetekniske forsvarsmekanismer, skaper en naturlig musikalsk flyt, den skaper rom for spontanitet og lek, åpner for sensitivitet i samspill og ikke minst; den har dempet konsertnerver.

Til grunn for forsøket har det ligget omfattende forberedelser og utvikling av et bredt spekter av gehørorienterte læringsaktiviteter som jeg tar med i den videre undervisningen.

Det er imidlerid noen forutsetninger som må legges til grunn for at metodikken skal optimaliseres. Verken talent eller tidligere erfaring med gehørtilnærming er en forutsetning for å mestre framgangsmåtene, men som i toppidretten trengs det stor egeninnsats og selvdisiplin, langsiktig øving framfor skippertak. Å planke klassiske verker kan være utmattende for uerfarne studenter. Derfor er det viktig å spre arbeidsmengden, eller lage en opptrappingsplan og koordinere omfattende øvingsoppgaver med studentenes øvrige årsplan/prosjekter.

I de tilfellene jeg har utarbeidet tydelige planer for hvert del-prosjekt og startet undervisningen med å orientere om det vi skal gjøre eller gå gjennom i timen, har det gitt god effekt på studentenes egeninnsats og progresjon. Dette understøttes av læringsforsker John Hattie i boka Synlig Læring (2009), der han nettopp understreker betydningen av tydelig ledelse og forutsigbarhet som variabler med stor effekt på læring.

Prosjektet har vist at studentene kan gjøre mye av jobben med gehørutvikling utenfor øvingsrommet. Ved hjelp av innspillinger/lydopptak kan de innstudere musikk på bussen, på gåtur eller på venterommet til tannlegen. Alt de trenger er en telefon og et headset. Effekten av å nynne eller aktivere en indre sangstemme for å lære nye melodier og sekvenser har vist seg å ha stor nytteverdi. Den samme positive erfaringen har jeg hatt ved overføring av metoden på innstudering av noter: En kan med stor fordel starte med det visuelle noteforløpet og derfra koble på det auditive og bevegelsesforløpet ved hjelp av nynning/sang. Det blir en type multisensorisk og kroppslig stimulering som styrker gehøret og gjør at man lærer mye musikk, lenge før instrumentet tas fram. «Nå synger jeg alle vanskelige løp før jeg spiller dem og da bare fungerer det mye bedre» er et sitat fra en av studentene.

Selv om utenatspill ikke har stått sentralt i prosjektet, har vi blitt påmint at «vekk med notestativ-strategien» har stor effekt på formidlingsverdien. Å bli berørt av utøverens uttrykksvilje lykkes i større grad når du kan møte hennes blikk og kroppsspråk, kommunikasjonen med lytterne styrkes. Den moderne klassiske blåser bør derfor, som del av utdanningen, lære å gå nye veger hva gjelder repertoar, sjangeroverskridelse, framføringspraksis og medmusikanter. Rett og slett sikte mot å bli fargerike og lekende musikere i sine lokalmiljøer, uansett om yrkesfeltet er pedagog, kulturskolerektor eller militærmusiker. Prøvespillets krav til streng referansetolkning og millimeterpresisjon bør ikke smitte over på hvordan man innstuderer og formidler musikk til vårt kjernepublikum.

Til det ofte stilte spørsmålet om hvorvidt individuell- eller gruppeundervisning er det beste i hovedinstrumentfaget, er konklusjonen: Ja takk, begge deler. Erfaringene fra prosjektet har vist at det pedagogiske metodetilfanget utvides på en stimulerende måte når læreren underviser to studenter framfor en. Samspillet i seg selv er nøkkelen til spilleglede og entusiasme, og studentene kan lære av hverandre, lytte til hverandre og være hverandres forbilder (Schenk 2000). Kreativ tenkning og utforsking har bedre vilkår i gruppa og interaksjonen i gruppa blir mer horisontal enn vertikal, som ofte er tilfelle i individuell opplæring. Utfordringen kan være å balansere styrkeforhold og ulike forutsetninger hos studentene.