Intensjonen har vært å undervise studenter ved klassisk seksjon med samme gehørbaserte metodikk og filosofi som jazzmiljøet har lyktes så godt med. Den klassiske hovedinstrumenttimen har i stor grad vært tuftet på en tradisjon som i hovedsak er notebasert og teknikkfokusert. Skjønt denne har også en lærerrolle der demonstrasjon, modellering og imitasjon er elementer; i et bestemt samhandlingsmønster med studenten (Waagen, 2021).

Historisk forskning viser at de klassiske utøverne i større grad brukte planking og improvisasjon som metode, i likhet med folkemusikere og senere jazzmusikere. Dette har vært en effektiv og naturlig måte for musikere å tilegne seg stilforståelse, klangidentitet og teknisk overskudd. Argumentene for at det ikke gjøres i klassisk undervisning i dag handler mye om at notematerialet har høy vanskelighetsgrad og om relevansen av repertoargjennomgang og presisjonen som kreves i orkesterkonteksten, en mulig framtidig arbeidsplass for studenten. Det er min erfaring både som lærer og student, at store deler av undervisningen for blåsestudenter blir lagt opp til å forberede dem på en arbeidshverdag i et profesjonelt orkester og ikke minst på selve prøvespillsituasjonen. Et fåtall av de vi utdanner ender imidlertid opp som profesjonelle orkestermusikere. De fleste blir pedagoger, lærere og instruktører, noen i kombinerte stillinger, mens en mindre andel får utøvende jobber som militærmusikere eller landsdelsmusikere. Også sistnevnte møter en variert hverdag når det kommer til repertoarkunnskap, musikksjangre og besetninger. I lys av disse realitetene kan man spørre om ikke den klassiske blåseutdanningen bør sikte seg inn mot en bredere og mer allsidig utøvende virksomhet ved å prøve ut nye metoder for hovedinstrumenttimen?

En sammensatt prosess lå til grunn for utvikling av idéene i prosjektet: Mange cafesamtaler med Eirik Hegdal, lærer på jazzlinja, foredrag med Erling Aksdal og Mattias Solli, sistnevnte med et post doc-arbeid som dokumenterer filosofien som ligger til grunn for metodikken, og ikke minst samtaler med PhD-stipendiat Håkon Magnar Skogstad som har brukt utallige timer på å planke pianoinnspillinger fra tidlig 1900-tall, for nettopp å tilegne seg måten de interpreterte musikken på, etterlignet timingen, spilleteknikken og uttrykket til minste detalj.