Først skal man altså oppfatte en musikalsk idé, og deretter kunne gjengi det en har oppfattet. Å gjengi kan være å imitere det man oppfatter med sang eller instrument, å transponere det, å analysere og skrive det ned, presist og nøyaktig. Dette er «planking», en aktiv prosess, noe som kan læres.

«Ein viktig del av gehørtrening er det å bli fortruleg med musikalske kodar innanfor ein eller fleire musikkformer og stilarter, kalla kodefortrulegdom», sier Guro Gravem Johansen (2004, s.186). Hennes artikkel, Den indre melodien, tilbyr begreper som hjelper oss å snakke om gehøret som et auditivt fenomen. De ulike gehørformene som presenteres er følgende, og alle er til stede i det foreliggende prosjektet, som metoder, forståelser og som konkrete aktiviteter for studentene:

Indre gehør

Hva om læreren til en gruppe elever underviser ved å la notene stå på stativet med vektlegging av hvordan disse kan overføres til toner/klaffer på instrumentet, teknisk, mekanisk? Får elevene indre forestillinger om lyd? Hører de musikalske strukturer? Hører de den vakre musikken bakom notene? Hvor lenge vil de fortsette å spille?

Indre gehør eller «det indre øret» (Bergby og Blix, 2007) er å etablere en auditiv representasjon eller indre forestilling av det vi hører. Vi vil kjenne igjen strukturer, klang, frasering, tenke oss musikken inni oss. Dette er tett opptil det M. Polanyi (1962) omtaler som tacit knowledge; vi vet mye mer enn vi kan gi uttrykk for. Et menneske med auditiv representasjon vil kjenne igjen lyden av klarinetten i sitt indre øre, blant alle andre instrumenter i orkesteret, men vil i liten grad kunne beskrive den.

Muntlig gehør

Begrepet dekker formidlingstradisjoner der musikken både blir skapt, spilt, overlevert og lagret i minnet ved hjelp av gehøret, uten hjelp av notasjon, nesten et `gehørbasert gehør´ sier Gravem Johansen (2004, s.187). Overføringen kan sammenliknes med eventyr-, sagn- og fortellertradisjoner, og er ikke avhengig av analyser eller begreper. En memorerer og lagrer, gjerne musikalske formler, som er en måte for hjernen å organisere i minnet. Formlene settes sammen til større enheter, slik vi husker lange tallremser ved å gruppere dem i system. En student som jobber masse med muntlig gehør, vil lære å oppfatte og utføre stilmessige nyanser og agogikk, som f.eks. subtil intonasjon, forsiringer eller rytmer i slåtter, som det ikke er mulig å notere eksakt.

Produktivt gehør

Dette er evnen til spontant å forestille seg indre musikalske idéer og overføre de umiddelbart til sang eller lyd på instrumentet, som under en improvisasjon (Johansen, 2004, s.189). Alfred Pike (1974) sorterer forestillingene i reproduktive forestillinger som er lagret i minnet og et resultat av en rekke auditive erfaringer, og i produktive forestillinger; idéer som utløses i improvisasjonsøyeblikket. Det er naturligvis et spørsmål om ikke også kreative/produktive idéer til syvende og sist er kombinasjoner og variasjoner av reproduserte forestillinger.

Intellektuelt gehør

Å ha et intellektuelt gehør innebærer å ha utviklet et profesjonsspråk, at man kan knytte begreper, teori og analyse til musikken en lytter til. Å synge prima vista og notere ned et klingende forløp forutsetter også en indre forestilling og er en del av gehøret (Johansen, 2004, s.186) Når vi imiterer et intervall og gjenkjenner det som en forminsket kvint, blir dette en knagg som vil kunne styrke memorering, få overføringsverdi og brukes til egen komponering.