Annex 1: Ordliste & ordforklaring

Ord og definisjoner er grunnleggende for implementeringen av ICOMOS internasjonale charter for kulturarvbasert reiseliv (ICCHT) 2022, for hvordan charterets mål og prinsipper forstås, kommuniseres og settes ut i praksis. 2022 Charteret introduserer en rekke nye ord og uttrykk som ikke har vært brukt i tidligere chartere (1979 og 1999). Denne terminologien stammer fra ulike fagområder som kulturarv, reiseliv, klima, bærekraft og økonomi, og det kan være nyttig å både kontekstualisere og utdype begrepene for å legge til rette for forståelse og bredere engasjement.

I oversettelsen av charteret har vi også erfart at ikke alle engelske ord og begreper har et direkte etablert norsk uttrykk. For eksempel oversettes ofte resiliens med motstandskraft, men dette dekker ikke tilstrekkelig evnen til omstilling og transformasjon som begrepet omfatter.

Formålet med en supplerende ordliste er å utdype charterteksten og bidra til et utvidet og mer nyansert ordforråd som kan støtte implementeringen av charterets prinsipper og overordnede mål. Ordlisten skaper et felles vokabular og et semantisk rammeverk som bygger bro mellom ulike fagområder, etablerte og ny kunnskap. Dette fremmer en felles forståelse og et meningsfullt engasjement blant de ulike interessentene charteret retter seg mot.

For en mer omfattende ordforklaring (på engelsk) se også ICOMOS Charter Application Compendium (ChAp) Annex 1: Glossary and concept clusters.

Charteret vektlegger hvordan kultur- og miljøkonsekvensanalyser, risikoanalyser og sårbarhetsvurderinger som sentrale verktøy for å forstå og forebygge negative påvirkninger på kultur- og naturverdier. Disse analysene omfatter særlig vurderinger knyttet til slitasje, forurensning og klimaendringer. Konsekvensanalyser kartlegger hvordan ulike hendelser, prosjekter eller aktiviteter kan påvirke kulturminner, kulturmiljøer, naturressurser og lokalsamfunn. Risikoanalyser vurderer sannsynligheten og konsekvensene av potensielle trusler som naturkatastrofer eller overbelastning fra turisme, mens sårbarhetsvurderinger fokuserer på hvor mottakelige kulturminner og økosystemer er for slike påvirkninger. I norsk reiseliv og kulturminneforvaltning brukes disse verktøyene for å sikre en balansert utvikling som både ivaretar viktige kultur- og naturverdier og legger til rette for bærekraftig bruk, besøkshåndtering og lokal verdiskaping i tråd med nasjonale retningslinjer og internasjonale avtaler.

Se Riksantikvaren 2025: Metodeveileder for risiko- og sårbarhetsanalyse av kulturmiljø.

Besøksforvaltning er en planlagt og styrt tilnærming for å håndtere turisme og besøk i natur- og kulturområder på en bærekraftig måte. Målet er å sikre at besøk ikke forårsaker skade på natur- eller kulturverdier, samtidig som lokalsamfunnet får positive økonomiske, sosiale og kulturelle ringvirkninger. Det innebærer utvikling av besøksstrategier som forebygger uønskede effekter av besøk, ivaretar opplevelseskvalitet og sikkerhet for besøkende, samt styrker lokal verdiskaping.

Besøksforvaltning bygger på kunnskap om områdets natur- og kulturgrunnlag, brukere, lokalsamfunn og reiseliv, og inkluderer:

• Langsiktig og helhetlig planlegging og tilrettelegging

• Involvering av lokalsamfunn og alle sentrale aktører

• Balansere vern av natur- og kulturverdier med behovet for besøksopplevelser og lokal utvikling

• Evaluering og tilpasning av tiltak over tid

Det er en nøkkelmetode for å håndtere økende besøkspress i sårbare naturområder, kulturmiljøer og lokalsamfunn, og sikrer bærekraftig utvikling av reisemål som også inkluderer kulturarvbaserte og kulturbaserte turismearenaer. Besøksforvaltning tar sikte på å skape en positiv opplevelse for både besøkende og fastboende samtidig som ressurser og miljø bevares for framtiden.

See UNESCOs Visitor Management Assessment & Strategy Tool (VMAST)

I oversettelsen av charteret er sustainability oversatt til bærekraft – et begrep som har sin opprinnelse i Brundtlandkommisjonens sluttrapport Vår felles framtid (Our Common Future) fra 1987. Der defineres bærekraftig utvikling som «utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.» Hovedbudskapet i rapporten er at verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at det svekker grunnlaget for at framtidige generasjoner kan dekke sine behov.

Begrepet bærekraft brukes også i reiselivssammenheng, der bærekraftig reiseliv handler om å utvikle og drive reiselivsnæringen med hensyn til miljø, samfunn og økonomi slik at natur, kultur og lokalsamfunn bevares og styrkes over tid. Dette inkluderer ansvarlig ressursbruk, redusert miljøpåvirkning, støtte til lokalt næringsliv og vern av kulturarv. På den annen side refererer bærekraftig reisemål til et geografisk område eller destinasjon planlagt, utviklet og forvaltet etter bærekraftsprinsipper, hvor økologiske, kulturelle, sosiale og økonomiske hensyn balanseres for å sikre at området både tåler press fra turisme og tilbyr positive opplevelser og verdiskaping over tid. Mens bærekraftig reiseliv er et bredt begrep som omfatter hele reiselivsnæringen, fokuserer bærekraftig reisemål på lokal forvaltning og planlegging av spesifikke turistdestinasjoner. Begge konsepter er gjensidig avhengige og avgjørende for langsiktig bærekraft.

Charteret adresserer også viktigheten av å fremheve de delene av reiselivet som ikke kan anses som bærekraftige. Begrepet unsustainability er oversatt til ikke bærekraftig, som beskriver en tilstand eller kvalitet ved noe som ikke kan opprettholdes over tid, ofte på grunn av miljøskade eller forringelse av ikke fornybare ressurser. Charteret addresser det ikke bærekraftige vekstparadigmet, hvor vedvarende ekstraktiv økonomisk vekst målt i BNP kritiseres som en uhensiktsmessig utviklingsmodell. 

Det er nødvendig og mulig å rekalibrere den vedvarende økonomisk vekstbaserte tilnærmingen til reiselivet gjennom å anerkjenne og redusere dens ikke-bærekraftige aspekter.

Denne oppfordringen utdypes i komplementerende ressurser.

Se Charter Application Compendium Annex 2: Foundational Reorientation

Commons er et sentralt begrep i charteret, da det anerkjenner de kollektive og relasjonelle aspektene ved kultur og kulturarv. I den norske versjonen er dette oversatt til fellesgode(r).

I denne sammenheng refererer fellesgoder seg til kulturelle og naturlige ressurser, hvor kulturelle fellesgoder (cultural commons) kan omfatte både materielle elementer, som historiske monumenter, og immaterielle aspekter som tradisjoner og språk, eller referere til kunstneriske og kulturelle uttrykk som kombinerer materielle (gjenstander) og immaterielle (ideer, kunnskap) elementer.

Fellesgoder (/ commons) er ressurser som eies, brukes og forvaltes kollektivt av et fellesskap, ofte med styringsregler opprettet og håndhevet av fellesskapet selv.  

Begrepet understreker at visse kulturminner, kulturmiljøer, gjenstander og praksiser tilhører alle mennesker inkludert fremtidige generasjoner, og bør bevares og beskyttes mot utnyttelse, og fremmer ideen om at disse ressursene bør forvaltes i fellesskap til beste for alle. Prinsippet understreker viktigheten av bærekraft og rettferdig tilgang til kultur- og naturarv.

Oversettelsen av commons til fellesgode er imidlertid noe begrensende. I motsetning til fellesgode, som i økonomisk teori typisk defineres som et ikke-ekskluderbart og ikke-rivaliserende gode (som luft eller rent vann), inkluderer commons et sosialt system for langsiktig forvaltning av felles ressurser som omfatter både ressursene selv og fellesskapet som forvalter dem, inkludert regler, normer og ansvar som sikrer bærekraftig bruk. Fellesgode beskriver mer en økonomisk egenskap ved goder, mens commons omfatter politiske, kulturelle og styringsmessige aspekter knyttet til fellesskapets deltakelse, vern og selvstyre. Derfor er fellesgode en noe begrensende oversettelse, fordi det ikke fanger opp denne komplekse samhandlingen mellom ressurser, brukere og regler som kjennetegner commons. Man eventuelt også referert til brukerfellesskap eller allmenning for å understreke både ressurs- og forvaltningsdimensjonen i commons.

Relevante kilder:

https://iasc-commons.org/about-commons/

Se Charter Application Compendium Annex 2: Foundational Reorientation

ICOMOS ICCHT 2022 har som overordnet mål å styrke kulturminnevern og lokalsamfunns resiliens gjennom ansvarlig og bærekraftig besøksforvaltning.

I oversettelsen av charteret til norsk har man valgt å beholde begrepet resiliens fremfor motstandskraft som ofte benyttes på norsk. Resiliens defineres som evnen til enkeltpersoner, samfunn eller systemer til å tilpasse seg, komme seg og trives i møte med utfordringer, endringer eller forstyrrelser. 

Resiliens  innebærer tre former formkapasitet; absorbasjon, tilpasning og transformasjon.

Absorpsjonskapasitet (eller utholdenhet) refererer til evnen til et system, et samfunn eller et individ til å absorbere / tåle sjokk eller forstyrrelser og opprettholde kjernefunksjoner uten store endringer. Det handler om å takle og minimere umiddelbare skader under kriser. (Engelsk: Absorptive capacity)

Tilpasningsevne er evnen til å gjøre justeringer og endringer som respons på endrede forhold eller påkjenninger. Det innebærer å lære av erfaringer, endre atferd og gjennomføre trinnvise forbedringer for å bedre takle fremtidige utfordringer. (Engelsk: Adaptive capacity)

Transformasjonsevne går utover tilpasning og representerer evnen til å fundamentalt endre systemer, strukturer og levemåter når trinnvise justeringer ikke lenger er tilstrekkelige. Det innebærer dyptgripende, systemiske endringer for å takle grunnleggende årsaker og styrke langsiktig resiliens. (Engelsk: Transformative capacity)

Resiliens brukes hyppig i Norge i flere fag og sektorområder, og ordet er i seg selv blitt den vanlige betegnelsen med en viss parallell bruk av “motstandsdyktighet”, “motstandskraft” og i teknisk sammenheng “robusthet”. Oversettelser som forsøker å dekke hele omfanget, anses imidlertid som utilstrekkelige og anbefales ikke alene. I norsk litteratur, forskning og offentlige dokumenter er det vanlig å bruke både “resiliens”, “resilient” og “resilienthet”. Det er altså bred aksept for å bruke ordet “resiliens” på norsk, heller enn å oversette det direkte, fordi det fanger et mer helhetlig fenomen enn de alternative norske ordene'.

Begrepet resiliens er også benyttet i ulike sammenhenger, og skiller mellom samfunns- og sektor resiliens:

Samfunns resiliens refererer til et samfunns vedvarende evne til å utnytte tilgjengelige ressurser for å forberede seg på, reagere på, tilpasse seg og komme seg etter ugunstige situasjoner eller forstyrrelser (ICOMOS). Det innebærer bla samfunnets nettverksbaserte evne til å tilpasse seg og organisere seg selv i møte med utfordringer og forstyrrelser, som katastrofer eller kriser.

Resiliens i reiselivet refererer til reiselivssektorens (destinasjoner, virksomheter, systemer) evne til å motstå, tilpasse seg og komme seg etter forstyrrelser som katastrofer, økonomiske endringer eller kriser. 

Resilienstenkning (/resilience thinking) er en tilnærming som anerkjenner endring som konstant og hjelper med å planlegge for den langsiktige fremtiden ved å fokusere på et systems evne til å bestå, tilpasse seg og transformere seg samtidig som det opprettholder sine kjerneverdier (basert på Wayfinder Heritage).

Se Charter Application Compendium Annex 2: Foundational Reorientation

I charteret refereres det til regenerativ tilnærming og regenerativ forvaltning relatert til reiseliv. 

Mens det  Regenerativ eller regenerering defineres som en helhetlig tilnærming som går utover bærekraft for å aktivt gjenopprette, fornye og revitalisere økosystemer, samfunn og økonomiske systemer. Regenerering representerer et skifte fra ekstraktive til generative og gjenopprettende praksiser, med mål om utvikling som fungerer for alle samtidig som den økologiske helsen forbedres aktivt.

*Regenerativ destinasjonsforvaltning er en helhetlig tilnærming til forvaltning av turistdestinasjoner som behandler destinasjonen som et levende system, med mål om netto positive effekter og langsiktig bærekraftig motstandskraft. I motsetning til tradisjonell eller til og med bærekraftig turisme, som fokuserer på å redusere negative effekter, søker regenerativ destinasjonsforvaltning en helhetlig tilnærming der turisme kan være et middel til å: 

Gjenopprette helsen til naturlige habitater og biologisk mangfold

Transformere og revitalisere lokale økonomier (fra utvinningsbaserte til sirkulære og regenerative økonomier)

Styrke lokale samfunn

Fremme gjensidig fordelaktige relasjoner mellom besøkende, innbyggere og miljøet

Tilpassingsorientert forvalting (oversatt fra adaptiv management) er om en systematisk arbeidsmåte der forvaltningen bygger på erkjennelsen av at det naturlige systemet man forvalter er i stadig endring og ofte ustabilt. Tipasningorientert forvaltning handler om å ta inn ny kunnskap løpende og ha evne og vilje til å justere retningen på forvaltningen underveis, slik at man kan oppnå satte mål. Dette innebærer at man overvåker både aktiviteter, virkninger og endringer kontinuerlig, og tilpasser tiltakene etter hva man lærer underveis. Dette ikke er ingen fast forvaltningsmodell, men en praktisk tilnærming for å sikre at tiltakene faktisk virker, med løpende evaluering og justering

Typiske trekk ved tilpassingsorientert forvaltning:

- Bygger på stadig oppdatert kunnskap, både lokal og vitenskapelig

- Omfatter overvåking, evaluering og korrigering av tiltak.

- Gir fleksibilitet og mulighet til å endre kurs basert på hva man lærer.

...

Transition er oversatt til 'overgang'. 

Den engelske utgaven av charteret refererer konsekvent til cultural heritage tourism og stedvis cultural tourism. 

Siden charteret i stor grad adresserer myndigheter, sektor/næring er cultural heritage tourism oversatt til kulturarvbasert reiseliv, og ved bruk /  besøk kulturturisme. 

Kulturturisme defineres som turisme hvor hovedmotivasjonen til den reisende er å oppleve, lære om eller erfare materielle og immaterielle kulturattraksjoner og produkter på et reisemål. Dette kan omfatte besøk til historiske steder, museer, kunstutstillinger, festivaler, lokale tradisjoner og matopplevelser. Kulturturisme er hovedsakelig turistens motivasjon for reisen og opplevelsen er kulturrettet. 

Kulturbasert reiseliv er et bredere begrep som omfatter reiselivsprodukter og opplevelser som bygger på et bredt kulturbegrep, inkludert kunst og kulturliv, lokal mat, tradisjoner og levd kultur. Det inkluderer kommersielle og ikke-kommersielle elementer som sammen danner opplevelsestilbudet på et reisemål. 

Kulturarvbasert reiseliv er en mer spesifikk underkategori som fokuserer på opplevelser knyttet til vern, bruk og formidling av kulturarv, for eksempel historiske bygninger, kulturminner, museer og immateriell kulturarv. Det handler ofte om bærekraftig forvaltning og bevaring av arv og å bruke dette som en ressurs for turisme.

Kulturarvbaserte reisemål er de fysiske stedene eller områdene som har en samlet kulturarv av stor verdi. Reisemålet som helhet tilbyr en helhetlig opplevelse basert på kulturarven, og inkluderer infrastruktur, lokalsamfunn, og ulike aktører som sammen skaper rammer for turismen.

I charteret er carrying capacity oversatt til tåleevne fremfor tålegrense. Begrepene tålegrense og tåleevne brukes begge på norsk, men i litt ulike sammenhenger og med ulike betydninger:

I konteksten av turisme og reisemålsutvikling beskriver tålegrense en konkret grense for hvor mange besøkende et reisemål kan håndtere før det oppstår negative effekter, som overbelastning, miljøskader, kvalitetsforringelse av opplevelsen eller ulemper for lokalbefolkningen. Tålegrenseanalyser utgjør et viktig planleggingsverktøy for å vurdere dette, og de tar hensyn til faktorer som lokal infrastruktur, publikumsmengder, besøkstider og belastning på attraksjoner.

Tåleevne er et beslektet begrep, mer kjent fra økologi og naturforvaltning, som beskriver den generelle kapasiteten eller evnen et økosystem eller en ressurs har til å tåle belastning over tid uten å forringes. Innen reiseliv og reisemålsutvikling peker tåleevne på det langsiktige potensialet for å holde turismen på et nivå som ikke ødelegger ressursene som opplevelsen er basert på.

Den vanligste oversettelsen av augmented reality (AR) til norsk er utvidet virkelighet og beskriver en teknologi som legger digitale elementer (bilder, informasjon, 3D-modeller osv.) oppå den fysiske verden i sanntid, for eksempel gjennom mobiltelefoner, nettbrett eller AR-briller. (Dette i motsetning til virtuell virkelighet (VR) som ska erstatter den helt.) For eksempel kan utvidet virkelighet brukes i turisme for å vise historiske bygninger i dagens bybilder. Med AR kan man få interaktive opplevelser der virtuelle objekter blandes med det virkelige miljøet.

Materielle og immaterielle verdier i kulturarven representerer to fundamentalt ulike, men utfyllende sider av kulturarven:

Materielle kulturverdier består av fysiske, håndgripelige gjenstander og strukturer som har kulturell, historisk eller estetisk betydning. Dette inkluderer bygninger, monumenter, kulturminner, kunstverk, arkeologiske funn, håndverk, gjenstander, og kulturelle landskap. Materielle verdier er de tradisjonelle "kulturarvobjektene" som ofte er synlige og kan beskyttes gjennom lovverk, vern eller fredning.

Immateriell kulturarv (eller immaterielle verdier) er levende tradisjoner, praksiser, uttrykk, ferdigheter og kunnskap som overføres fra generasjon til generasjon innenfor et samfunn eller en gruppe. Dette omfatter muntlige tradisjoner, språk, utøvende kunstarter (som musikk, dans og teater), sosiale skikker, ritualer, festivaler, tradisjonelt håndverk og kunnskap knyttet til natur og univers. Immateriell arv er ofte usynlig, dynamisk og knyttet til identitet og fellesskap, og den ivaretas ved videreføring og deltakelse fremfor ved fysisk bevaring alene.​

Samspill og betydning:

• Materielle og immaterielle verdier må sees i sammenheng for å få en helhetlig forståelse av kulturarv.

• Immaterielle verdier gir ofte mening og kontekst til materielle kulturminner, mens materielle kulturminner kan være fysisk forankring for immaterielle tradisjoner.

• Begge verditypene er viktige i kulturell formidling, turisme, identitetsskapning og vern.

Dette skillet og samspillet mellom materielle og immaterielle verdier er sentralt i ansvarlig kulturarvsforvaltning og turismeutvikling, slik det også understrekes i UNESCOs konvensjoner for vern av både verdens kulturarv (materiell) og immateriell kulturarv.

Spesielt relevante UNESCOs konvensjoner som Norge har ratifisert: 

Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv (1972)

Konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (2003)

Konvensjonen om vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk (2005)

Memory of the World-programmet