skribent

25.05.05

Underet i Istanbul

45 minutter spilt. Tårene triller og nedturen er enorm. Liverpool har regelrett blitt pissa på og ligger under 3-0 mot Milan, men likevel står man og synger You'll Never Walk Alone for å hedre laget som tross alt har kommet helt til finalen.

60 minutter spilt. Tårene triller og oppturen er helt syk. Man hopper på setene og kysser og klemmer engelskmenn, dansker og tyrkere.

6 magiske minutter av Liverpool snudde alt.

Stadion kokte. Adrenalitet rant nedover panna. Milan- svingen var stille. Ute på bana løp de rødkledde regelrett over et apatisk Milan- lag. Et lag som hadde vært helt suverene for bare få minutter siden var nå gjort til lilleputter av et heltent og aggressivt Liverpool- lag med Captain Gerrard i spissen. Vi var i ferd med å bli vitner til århundrets villeste fotballkamp.

Liverpool – AC Milan i Champions League- finale. Selvsagt måtte man reise. Men hadde man råd? Tja. Jo. Det måtte bare gå. Once In A Lifetime Experience er det noe som heter. Og slikt kan ikke kjøpes for penger. Så man satte seg på flyet nedover til Istanbul tirsdag ettermiddag, og ankom hotellet litt over kl. 22 på kvelden. Rett ut på byen.

Det sydet av liv. Byen var rød, det ble sunget overalt. Vi fant oss en pub med mye pils og litt mat. Engelskmenn stod på bordene og sang om King Kenny, Benitez og Istanbul. ”Dette blir bra”, tenkte vi. ”Dette blir jævlig bra”.

- Vi hadde ikke en gang en anelse om hvor bra det ville bli.

Det begynte litt senere den kvelden. En skjeggete mann med et lunt smil satt utenfor. Jøss. Det er jo John Aldridge! Liverpools toppscorer fra sesongene 87/88 og 88/89, med 63 mål på 104 kamper for klubben, satt lettere henslengt og koste seg i den lune Istanbul- kvelden. Vi sa at vi kom fra Norge og ba om å få ta et bilde sammen med ham. Han ble i hundre og fortalte at han skulle til Florø i sommer for å spille for Liverpool Legends, sammen med blant annet Gary Gillespie som satt noen stoler bortenfor ham. Vi sikret oss et bilde sammen med den gamle forsvarskjempen også, som fikk med seg 3 ligatitler med Liverpool i 85/86, 87/88 og 89/90.

Byens barer stengte kl.0200, og vi satte oss ned i hotell- resepsjonen med litt godt å drikke og hyggelige norske reisekamerater fra Rena, Ålesund, Kjeller og litt rundt omkring. Faktisk hadde vi det så hyggelig at vi ikke oppdaget hotellbaren like rundt hjørnet før et par timer senere!

Vi sovnet klokka 0600 den morgenen…

Fem timer senere. Kampdag!

Rett ut for å kjenne på trøkket. Og hvilket trøkk. Torget 100 meter fra hotellet var fylt opp av røde flagg og skjerf hvor enn man snudde seg. Vi banet oss vei inn på en pub og fikk faktisk også funnet noen bord vi kunne slå oss ned ved. Dette var virkelig Istanpool, uten en Milan- supporter å se i mils omkrets. Alle tyrkere var strålende fornøyde med hvordan de røde hordene oppførte seg, og de kledde seg i rødt og ble med på festen. For det var virkelig en fest. En stor, rød allsang- fest. Og dette var bare vorspielet!

Klokka 1700 gikk turen videre til selve festlokalet, ruvende Atatürk Stadion 1 times busstur ut i ødemarka utenfor Istanbul. Langs hele veien stod det jublende innbyggere og heiet oss fram, en fantastisk følelse å se hvor godt vi ble mottatt på veien. Vel framme stod titusenvis av Liverpool- supportere og sang allsanger foran en stor scene utenfor stadion. Oppvarmingen hadde begynt, og den fortsatte helt til kampstart kl.2145 lokal tid.

Før kampstart fikk publikum oppleve et forrykende show som endte i Champions League- hymnen og gåsehud. Og det frøs kaldt nedover ryggen da The Travelling Kop kjørte i gang med You’ll Never Walk Alone og fullstendig overdøvte Milan- svingen som stod der med sine 20 000 supportere. De røde var i stort overtall, og jeg vil tippe at ca 45 000 av tilskuerne inne på stadion holdt med kveldens rødkledde Liverpool- lag.

3-0. Milan- svingen er i ekstase. Det er helt stille på resten av stadion. I 2 minutter. Da starter det. Et sted fra langt tilbake i Liverpools ærverdige fotballhistorie runger You’ll Never Walk Alone ut, kraftigere enn noensinne. Det fortsetter gjennom hele pausen. Det økes på da lagene entrer banen. Og da det 15 minutter senere står 3-3 er Atatürk i kok.

Vi vet alle hvordan det gikk. En Carragher med krampe i minst begge beina kjempet videre og hadde et par sinnsykt viktige avklaringer på slutten. Dudek hadde en komplett umulig dobbeltredning og hindret scoring for Milan helt på slutten av 2. ekstraomgang. Gerrard taklet og vant og kriget og spilte pasninger som om det var hans siste fotballkamp. Og etter en ulidelig spennende straffekonkurranse som ble bivånet stående på et sete, halvveis skjult bak sidemannen med hendene foran ansiktet, kunne man endelig slippe hemningene løs.

Det lille vi hadde igjen av stemme og nerver ble brukt til å synge et ekstatisk Liverpool- lag rundt stadion med Simply The Best, We Are The Champions og 3 x You’ll Never Walk Alone som sangmateriale. Bøtta skulle endelig hjem, etter at vi hadde vunnet den for 5. gang. Og mer enn noen gang sier jeg ”vi”. For dette var Liverpools supportere virkelig en stor del av – aldri har det vel vært mer tydelig:

Lagets 12. spiller var med på å sikre seieren for Liverpool denne kvelden i Istanbul.