September '07 - Juli '08
20.07.08
Bestefar
Mitt første minne av bestefar er da jeg som 4- 5- åring satt på gulvet sammen med ham og vi trillet batterier fram og tilbake mellom oss. Boende vegg i vegg har han fulgt meg gjennom hele oppveksten, og nå som han er borte sitter jeg igjen med mange fine, trygge og varme barndomsminner som det gjør godt å tenke tilbake på når det er tungt å forholde seg til livets små og store endringer som har gjort seg gjeldende det siste året.
Bestefar var av den gamle skolen, og satte stor pris på fjellet og naturen rundt seg. Som liten var jeg ofte med på lange fisketurer i Mya- elva på Ringebufjellet, der vi kunne gå oppover langs elva i mange timer. Selvfølgelig i øsende regnvær, da det var skikkelig ”fiskebett”. Jeg kunne bli en smule utålmodig der jeg langa ut så godt jeg kunne mellom tett og vått buskas for å prøve å holde følge med bestefar, men plutselig beit fisken på og da var det bare velstand. Og etter å ha tråla opp langs elva tok vi beina fatt på veien ned til bilen igjen for å få litt varme i kroppen.
Bestefar var også en ivrig bærplukker, og spesielt molter stod høyt i kurs. Han kunne gå i mange timer for å finne fram til de beste moltemyrene langt fra folk, og kom hjem sent på kvelden med store spann fylt med ”fjellets gull”. Mor delte denne interessen, og de to var ofte på lange bærturer sammen.
Bestefar holdt på som feier i bygda i nesten 20 år, men på starten av 70- tallet begynte han som murer, og det var som det jeg kjente ham også. Som en dyktig og pålitelig håndverker var han godt likt blant både bygdefolk og hyttefolk, og det finnes mye fin gråsteins- muring og blending med naturstein etter bestefar rundt omkring i bygda og på fjellet. Jeg var i et par somre med som håndtlanger for å hjelpe til, selv om han strengt tatt ikke trengte hjelp. For selv om han for lengst var pensjonist stod han på og gjorde en manns jobb og vel så det, enten det var muring av ei pipe, en gråsteins- grunnmur eller forblending av en vegg med naturstein. Han var rett og slett en skikkelig arbeidskar som har vært til god hjelp for mange.
Etter at bestemor gikk bort i 1991 måtte han klare seg sjøl, og han lærte raskt å ordne seg både skikkelig mat og noe godt til kaffen. Det var alltid populært å bli bedt inn dit på mat etter skoletid når mor og far ikke var kommet hjem fra arbeid enda, siden bestefar alltid diska opp med noe godt som for eksempel kyllingvinger og pommes frites. Og alltid med favorittbrusen Jippi i kjøleskapet.
Han satte stor pris på å kunne kjøre bil, og brukte den ofte for å komme seg rundt i bygda, så sant han fikk opp garasjedørene som fikk gjennomgå som fotballmål på gårdsplassen. Han kjørte barnebarna velvillig rundt, og etter hvert var det også fint å spørre ham om å få låne bil når mor og far hadde satt seg på bakbeina. Og det var aldri nei å få, vi kunne ha den så lenge vi ville.
Men det var ikke bare bare å være privatsjåfør til vimsete barnebarn. Jeg husker spesielt en gang da jeg skulle ta bussen alene til Oslo for å se Liverpool i en treningskamp. Vi stod på Ringebu Stasjon i god tid og venta, men bussen bare suste rett forbi. Tydeligvis stoppet den opp kun der det var gitt beskjed i forkant om at den skulle stoppe. Men bestefar visste råd, og la seg på hjul. Heldigvis stoppet bussen på Fåvang for å slippe av noen passasjerer, så jeg fikk kommet meg på der. Men han hadde nok kjørt helt til Oslo også om jeg hadde bedt ham om det.
Selv om bestefar ble sterkt redusert av kreft- sykdommen det siste året, så vil jeg alltid huske ham som en skikkelig spreking som bestandig holdt seg frisk. Jeg liker å forestille meg at han sitter avslappet i solveggen og lager rabarbra- suppe sammen med mor og bestemor. Jeg vil alltid ha med meg minnene om en snill og varm bestefar som bodde i huset ved siden av, og som var med på å gjøre barndomsåra på Kjønnås til ei trygg og fin tid.
25.01.80
Å se det positive i alt
Søvnen omtåket ham som et tungt, vått ullteppe der han slepte beina opp trappa på Grønland T- banestasjon. Det var torsdag, og tidlige morgener med trening og sene kvelder med oppussing av leiligheten hadde tatt hardt på. Han var sliten nå. På øret hadde han Hellacopters på full guffe.
”Gotta slow down gotta learn how to dance
If i can't keep up i haven't got a chance”
På toppen av trappa gikk det et gufs gjennom ham. Det var bare det som manglet.
T- banekontrollørene. De helvetes T- banekontrollørene.
Sivilt kledd stod de der som perler på en snor, vel vitende om at de snart skulle vri penger ut av en stakkars jævel som hadde løpt som en helt etter T- bana denne morgenen. Nærmere bestemt nummer 1 til Frognerseteren som har et ekstra kort vognsett, og som man derfor må løpe ekstra langt etter.
Vel, hva skal man si. Han var én av de stakkars jævlene for å si det sånn. Heller rekke første T- bane enn å stemple, noe som for så vidt hadde vært gjennomgangsmelodien lenge nå. Derfor betalte han egentlig med relativt god samvittighet.
Han ville betale med kort. 150 kroner spart, tenkte han positivt.
Men ingen av kortene fungerte. Faen.
Damen i sivilt måtte skrive ut en giro. Kontrollørene var rause denne morgenen, så de slo av 150 kr siden ingen av kortene hadde fungert. Skulle nå jaggu bare mangle, tenkte han stille mens han ble bedt om legitimasjon.
”Er det 25.12.89 det står på fødselsdatoen din her?” spurte den sivilt kledde plutselig.
-
Etter at han hadde fått den ferdigutfylte giroen og var 750 kr fattigere, gikk han og smilte i 3- ukersskjegget sitt.
“Time got no time to wait for me”
11.01.08
Ladies and Gentlemen of the class of '97... wear sunscreen. If I could offer you only one tip for the future, sunscreen would be IT.
The long term benefits of sunscreen have been proved by scientists whereas the rest of my advice has no basis more reliable than my own meandering experience.
I will dispense this advice now.
Enjoy the power and beauty of your youth. Never mind. You will not understand the power and beauty of your youth until they have faded. But trust me, in 20 years you'll look back at photos of yourself and recall in a way you can't grasp now how much possibility lay before you and how fabulous you really looked.
You are NOT as fat as you imagine.
Don't worry about the future; or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubblegum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind; the kind that blindside you at 4pm on some idle Tuesday.
Do one thing every day that scares you.
Sing.
Don't be reckless with other people's hearts, don't put up with people who are reckless with yours.
Floss.
Don't waste your time on jealousy; sometimes you're ahead, sometimes you're behind. The race is long, and in the end, it's only with yourself.
Remember compliments you receive, forget the insults; if you succeed in doing this, tell me how.
Keep your old love letters, throw away your old bank statements.
Stretch.
Don't feel guilty if you don't know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn't know at 22 what they wanted to do with their lives, some of the most interesting 40 year olds I know still don't.
Get plenty of calcium.
Be kind to your knees, you'll miss them when they're gone.
Maybe you'll marry, maybe you won't, maybe you'll have children, maybe you won't, maybe you'll divorce at 40, maybe you'll dance the funky chicken on your 75th wedding anniversary. Whatever you do, don't congratulate yourself too much or berate yourself, either. Your choices are half chance, so are everybody else's. Enjoy your body, use it every way you can. Don't be afraid of it, or what other people think of it, it's the greatest instrument you'll ever own.
Dance. Even if you have nowhere to do it but in your own living room.
Read the directions, even if you don't follow them.
Do NOT read beauty magazines, they will only make you feel ugly.
Get to know your parents, you never know when they'll be gone for good.
Be nice to your siblings; they are your best link to your past and the people most likely to stick with you in the future.
Understand that friends come and go, but for the precious few you should hold on. Work hard to bridge the gaps in geography in lifestyle because the older you get, the more you need the people you knew when you were young.
Live in New York City once, but leave before it makes you hard; live in Northern California once, but leave before it makes you soft.
Travel.
Accept certain inalienable truths, prices will rise, politicians will philander, you too will get old, and when you do you'll fantasize that when you were young prices were reasonable, politicians were noble and children respected their elders.
Respect your elders.
Don't expect anyone else to support you. Maybe you have a trust fund, maybe you'll have a wealthy spouse; but you never know when either one might run out.
Don't mess too much with your hair, or by the time you're 40, it will look 85.
Be careful whose advice you buy, but, be patient with those who supply it. Advice is a form of nostalgia, dispensing it is a way of fishing the past from the disposal, wiping it off, painting over the ugly parts and recycling it for more than it's worth.
But trust me on the sunscreen.
02.12.07Første søndag i advent
Så var plutselig november forbi. Måneden jeg egentlig gruer meg mest til i løpet av hele året. Grua meg ekstra mye nå. Tunge og triste tanker kan ha lettere for å gripe skikkelig tak en mørk, forblåst høstkveld.
Men det gikk søørn meg ikke så aller verst synes jeg.
Aldri likt november. En trist, mørk måned, med mye vind, regn, tåke og generelt ikke så veldig trivelig i det hele tatt. I desember har du i det minste lystid og julestri, og i januar og februar går det tross alt mot lysere tider, med kanskje litt snø som gjør det litt hvitere og triveligere. Ikke at jeg er så glad i snø, men november er trist ass. Uansett lizm.
Derfor er det viktig å aktivisere seg sjøl! Har jeg hørt. Og november fikk jo en pangstart, med Beste Bonde i By'n Grand Prix 2007 på Huysman GoKart og 10 dølagutter klare til å kjempe med nebb og klør om det ettertraktede BBB- troféet. Og det ble jo en svært så hyggelig ettermiddag, med påfølgende lasagne- middag, kamp, vorspiel og uteliv.
Må gjentas til neste år.
Helga etterpå skulle jeg egentlig slappe godt av med en Minor Majority- konsert, men torsdag ettermiddag ble det plutselig bestilt fly, hotell og kampbillett til Liverpool- Fulham, og jammen satt jeg ikke 24 timer senere med en pint i hånda på en pub i Liverpool. Den tradisjonelle dølaturen gikk av stabelen, og jeg klarte rett og slett ikke å holde meg unna. Stor stemning i Beatles- byen med 35 andre feststemte døler. Og jeg fikk prøve VIP- boks på Anfield grunnet billettmangel. En særdeles interessant og småsurrealistisk opplevelse som det var morsomt å prøve, men absolutt ingen slager. Takke meg til et hardt plastsete, øl og pølse før kampen og en bamse av en engelskmann på setet foran. Det er jo DET som er fotballkamp, ikke tre- retters middag og rødvin fra en kaffekopp mens man sitter i et glassbur og "overværer" kampen.
De rike går glipp av mye moro de også:)
Liverpool- turen tok hardt på for en aldrende kropp, så jeg pådro meg en forkjølelse og haltet mer eller mindre fram til julebordet helga etter. Men det kunne virke som et ukjent antall doble whiskey satte fart på maskineriet. Halsen ble ihvertfall bedre, selv om den dog ble erstattet med en halvkjei hoste. Men men, kunne vorri verr'...
Siste helga i november stakk jeg hjem for å være litt onkel og hjelpe til litt oppå hytta før vinter'n, og jammen rakk jeg ikke å stikke huet innom en bursdagsfest/ velkomstfest oppå Vinstra også. Onkel- jobben gikk som en drøm, når du er barnevakt og gromjenta sporenstreks sovner i Ole Brum- sakkosekken så du kan få sett Newcastle- Liverpool heeelt i fred, da er livet fint å leve. Hytta hadde kommet et godt stykke lenger på vei, og nå er annekset så godt som ferdig. Spørs om det ikke blir et par overnattinger for sjarmens skyld oppå der i påska.
Black November ble avrundet fredag på beste vis, nemlig på intimkonsert med Prepple og resten av DumDum Boys på Parkteatret. En herlig intim sal med plass til kanskje 300 stk. En knallsterk konsert med gullgod lyd, selv om stage- divinga fra Sentrum Scene i fjor vår manglet. Terningkast 5.
Og om vi innimellom der putter inn trening 3 dager i uka sammen med mine "frelsere" på området Sondre og Tormod, ispedd noen fotballøkter, har dagene flydd (fløyet?) unna de siste ukene. Eneste minuset er at jeg aldri får kommet i gang med kjøkkenet mitt. Eller, jeg har jo så vidt kommet i gang da... kjøpt meg brekkjern ihvertfall! Og lurt med meg Sondre på handletur med tilhenger på IKEA, siden kjøleskapet mitt hadde tatt kvelden da jeg kom hjem fra Liverpool. Og da jeg skulle ned og betale for kjøleskapet jeg hadde tegnet inn i kjøkkenet mitt, måtte jeg jo innom Billigkroken... og alle vet jo hva som skjer da. Jo, man kommer ut igjen med mye mer enn det man egentlig hadde tenkt. Jeg for min del kom ut igjen med et litt annet, men bedre kjøleskap som det var 1500 kr avslag på, en knallfin stekeovn som jeg egentlig syntes var for dyr men som det var 1500 kr avslag på, og en platetopp som det var 500 kr avslag på. Nå skal det sies at det sklei litt ut med platetoppen, kjøpsrusen i Billigkroken tok litt overhånd, så da jeg kom hjem fant jeg jo ut at den var totalt ubrukelig i min planlagte kjøkkenløsning. Den hadde jo ikke et eget kontrollpanel men måtte kobles til en ovn!
Redningen ble Finn.no og litt dealing med en som kjøpte den for 900 spenn. Et tap på 400 kr med andre ord, 425 kr om man regner med annonse- kostnadene på Finn, men skitt au. Tjente på det alt i alt.
Jeg har som mål å være ferdig med kjøkkenet i januar. Da er det middags- innbydelse hver dag på Ensjø. Oppvaskmaskina mi skal få jobbe som en oppvaskmaskin aldri har jobbet tidligere.
I juli i fjor skrev jeg om mine 3 største tåkehistorier. Førsteplassen var da jeg fylte diesel på Golfen som da selvfølgelig er en bensinbil. Nå er den hendelsen degradert til andreplass. There's a new story in town.
For jeg tok ut 400 kr i en minibank midt i Oslo sentrum her en kveld, forøvrig klin edru, men glemte å ta med meg pengene. Før jeg kom på det etter 20 meter og niløp tilbake der de to 200-sedlene heldigvis fortsatt befant seg i en pipende minibank.
Jeg tror jeg begynner å bli dement.
26.10.07
Ti punkter for en bedre hverdag
Syng en glad-sang i dusjen om morgenen.
Smil til ei søt jente på t-bana.
Gjør unna noe på jobben som du har utsatt i altfor lang tid.
Drikk mye vann.
Tren.
Ikke fokuser på det negative, tenk på at du faktisk har det jævlig bra.
Hør på en ukjent sang i mp3-samlinga di.
Send en sms til en venn du ikke har hørt fra på lenge.
Bruk minst mulig tid foran TV'en og PC'en på kvelden, aktiviser deg sjøl.
Unn deg selv en liten gave hver dag.
23.09.07
Levva Livet- bokstavelig talt
Vurderte en stund å blåse nytt liv i den nedstøvede hjemmesida mi ved å gå tilbake til Start. Litt som i stigespillet når man faller ned alle stigene og må begynne helt på nytt igjen. Hoppe over de vonde tidene, og starte med blanke ark. Rett på referat fra Åge- konsert med Levva Livet fra sist lørdag. Men det føltes så unaturlig. Jeg må dvele litt ved det jeg har opplevd og tenkt de siste månedene, om ikke for de som leser det sin skyld så for min egen. Innimellom er det godt å bare skrive litt. Litt terapi. På en måte. Viktig å ikke fortrenge ting heller. Så får også folk vite hva jeg tenker og føler. Vanskelig å sette ord på det når jeg blir spurt, som så ofte før så synes jeg at det er lettere å skrive det.
Så jeg velger å rykke tilbake fem plasser. Og heller satse på ekstrakast senere.
Når jeg leser tilbake på gamle blogger her, så slår det meg hvor påvirka humøret mitt blir av små filleting når alt kommer til alt. Som at jenta jeg liker ikke liker meg, at Liverpool går på et relativt surt tap i Champions League- finalen eller at vinteren er så jævla lang. Men så begynner jeg å tenke: "det her er jo ikke filleting heller. Det er ting som i stor grad påvirker livet mitt og hvordan jeg opplever det."
Uansett hvordan jeg vrir og vender på det så er det jo til syvende og sist slike episoder og opplevelser som former hvordan jeg er, hvordan jeg opplever ting og hvordan jeg reagerer. Små opplevelser i hverdagen, små inntrykk og reaksjoner. Det er jo det som er livet. Det er jo det som bestemmer hvordan du lever.
Mor ble bare 58 år. Den personen jeg så mest opp til og beundret mest av alle fikk kreft- diagnosen 5. juni, og døde kun fem uker senere. Alt jeg trodde var selvfølgelig og trygt, var plutselig ikke der lenger. Vi hadde et nært og tett forhold, og før jeg vet ordet av det så skal jeg aldri få snakke med moren min igjen. Jeg skal aldri mer få SMS av henne der hun skriver på skjåk- dialekt med totalt fravær av komma og punktum, jeg skal aldri få epost av henne på jobb der hun ønsker meg velkommen hjem til helga. Jeg skal aldri se henne sprette langt utpå gulvet i en spennende håndball- eller fotballkamp på TV. Jeg skal aldri ha den gode samtalen med henne etter at hun har hentet meg på fest, og jeg sitter småbrisen ved kjøkkenbordet og snakker med henne om ting jeg egentlig ikke ville ha snakket med henne om dersom jeg hadde vært 100 % edru. Jeg skal aldri se henne rase nedover på sykkel i rosa Lacoste- topplue, med Liverpool-jakke og røde ullsokker langt utenpå olabuksa. Og noen ganger tenker jeg: "når jeg har opplevd å miste moren min nå, så kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kunne latt meg påvirke så mye av de andre små bagatellene tidligere."
Men det er jo det som er livet. Oppturer og nedturer, og som mor sa til meg da hun hadde fått diagnosen: "man har ikke levd om man bare har vært med på oppturene."
Og det er jeg helt enig i. For ironisk nok så har jeg aldri følt meg mer levende enn det jeg gjør nå. Kanskje fordi jeg har vært med på den største nedturen jeg kunne ha forestilt meg. Fra nå av kan det bare bli bedre, fra nå av kan alt bare bli positivt. Jeg suger til meg alt av liv på en helt annen måte enn før. Det er ikke like selvfølgelig alt lenger. Mor var verdens sunneste 58- åring, hun skrukket på nesa av potetgull og cola, hun hadde røyka kun én røyk i sitt liv en gang da hun var 18 år, hun drakk seg like full som sønnen sin kun på annenhvert julebord og hun var påpasselig med at jeg ikke hadde i mer enn 2 t- skjeer med Nesquik i mjølka. Hun spiste nesten aldri søppelmat, Grandiosaen var ikke- eksisterende i fryseren hjemme når jeg kom hjem sliten fra Tigerstaden en fredagskveld, og jeg fikk heller vassgraut eller kjøttkaker med makaronistuing om jeg ba pent. Like fordømt fikk hun den verste kreftformen av dem alle. Bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren og hodet. Rettferdig? Nei. Til å skjønne? Nei. Akseptabelt? Nei. Må man innfinne seg med det? Ja.
Det er ikke alt man skal forstå her i livet, det er visse ting man bare må innfinne seg med. Men én ting har jeg forstått, og det er at man må leve mens man kan, være mens man er og gjøre det man har lyst til mens man har muligheten til det. Tre dager før mor døde var hun hjemme en kort tur, og vi skjønte at det nærmet seg slutten. Da hun sa farvel til naboene våre sa hun at hun hadde levd livet slik hun ønsket, mens andre gikk inne og tørket støv så gikk hun tur. Og det er sånn mor var. Og jeg tror at jeg har lært veldig mye av henne.
Nå snakker jeg ikke akkurat om støvtørkinga, selv om jeg nok er hakket dårligere også der. Men jeg har lært meg å tenke på mye av den samme måten som mor gjorde. Og kanskje spesielt etter at hun ble borte. For hun tok livet med et smil, var kjent som "den blide dama i banken", og det var vel også mye av grunnen til at kirka var fylt over randen i begravelsen hennes. Folk hadde svært sjelden sett så mye folk i en begravelse før. Og det er slik jeg vil møte livet også. Med et smil. Positiv. Og med humør. Derfor tar jeg meg i å sitte og smile på T- bana om dagen. For selv om jeg har hatt mitt livs verste periode de siste 3 1/2 månedene, så har jeg bestemt meg for å møte livet med et smil. Jeg skal gjøre det beste ut av det, for livet er for kort til å grave seg ned. Og graver jeg meg ned nå så er det ikke brått sikkert at jeg kommer meg opp igjen. For denne høsten kommer til å bli forferdelig tung, når jeg i utgangspunktet ikke liker høsten heller. Men jeg skal komme meg gjennom det. Med gode venner og en god familie så kommer man seg gjennom det meste.
Og jeg blir sterk av å tenke på mor og det hun betød for meg. For jeg fikk tross alt kjenne henne i 26 år av mitt liv, det er ikke brått alle som har vært så heldige heller. Mange mister noen de er glade i, og mange gjør det mye tidligere enn meg. Mye vondt skjer i verden, og man får prise seg lykkelig over hver dag man får oppleve. Ikke at jeg skal bli gudelig på noe vis her, men det er noe jeg faktisk tror mange flere bør tenke litt over i hverdagens kjas og mas når det kanskje er lett for at alt blir en eneste grå tåke. Stopp heller litt opp, kjenn litt etter, press fram et smil og tenk at i dag skal du smile mye. Fordi du kan, ikke nødvendigvis fordi du vil. Kanskje blir verden en ørlite bedre plass å bo dersom flere hadde tenkt sånn. Positive folk gjør andre folk glade, så enkelt er det. En fin domino-effekt med andre ord.
Jeg tror at det er sunt å snu noe negativt til å bli noe positivt. Og jeg tror ikke at jeg fortrenger noe heller ved å gjøre det. Jeg klarer å kjenne på de vonde følelsene, og jeg savner mor noe inderlig. I starten var det bare sorg, men nå glir det over i savn. Det er nesten vondere. Og jeg vil vel aldri helt forstå at jeg aldri skal få snakke med mor igjen. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og det vil jeg nok også gjøre så lenge jeg lever.
Glad i deg, mor.