Gammelt Nytt
Jonnas arkiv
20.10.09
Drømmen om bedre tider, fjernt fra badetullball
Jeg har en drøm.
Om at Liverpool går ut i hundre i kveld for å vise alle at de ikke er slått. At spillerne vil vise sine trofaste supportere at det bor mye mer i dette laget enn det de har fått vist de siste kampene. At vi vinner komfortabelt 3-0 og får selvtilliten tilbake før søndagens gysare mot Scum.
Jeg har en drøm om at Torres spiller fra start på søndag, spillesugen som få og klar som et egg til å kjøre karusell med Vidic på nytt. At The Kop går bananas i det Lucas Leiva scorer sitt første mål for Liverpool til 1-0.
Og at Torres setter spikeren i kista med 2-0 kvarteret før slutt. Og at Scum er slående tamme framover på bana siden Rooney sitter på fødestua hos kona. Og man kan høre murring i korridorene om "én-manns-laget United".
Jeg har en drøm om at disse to seirene vil gi en selvtillit og en ketchup- effekt som gjør at laget framstår som en helt annen enhet enn mot Sunderland. Aquilani spiller én omgang mot Arsenal i ligacupen, og gjør en god debut.
Torres blir matchvinner mot Fulham i en vanskelig bortekamp.
Og gjentar bedriften borte mot Lyon, og vi er på god vei mot avansement i Champions League.
Birmingham blir nedsablet hjemme på Anfield, og Man City får oppleve at penger er ikke alt lørdagen etter årets siste landslagssamling.
Debrecen slås lett borte, og vi kan roe ned i siste hjemmekamp mot Fiorentina.
Sterke borteseire mot Everton og Blackburn står for tur, og trekløveret Torres, Gerrard og Aquilani har for alvor begynt å finne tonen. Gerrard er trukket ned på midten sammen med Mascherano, mens Aquilani leker seg i mellomrommet bak Torres.
Det blir en rolig kamp og uavgjort hjemme mot Fiorentina, i en kamp der begge er klare for avansement.
Alt annet enn rolig blir hjemmekampen mot Arsenal, med fjorårets 4-4 friskt i minne. Aquilani blir matchvinner med et herlig skudd fra 25 meter. Keeper left with no chance.
Wigan hjemme er ingen målestokk, og Torres noterer seg for sesongens andre hattrick.
Like før jul reiser man til sydkysten av England og møter Portsmouth i tidligspilt kamp. Med seier her vil man innta tabelltoppen for første gang i sesongen.
Et straffespark fra Gerrard sender de røde til topps, og juleribba kan serveres. Og akevitten nytes.
Hjemmekampen mot Wolverhampton 2. juledag sikrer Liverpool deres smått imponerende 10. seier på rad i ligaen, og etter halvspilt serie står man med 15 seire og 4 tap, og 45 poeng.
Noe som i snitt vil gi 90 poeng etter 38 kamper, men det gjenstår en vanskelig vår. Trolig vil 80- 85 poeng holde i en sesong der Aston Villa, Tottenham og City for alvor har meldt seg på i kampen om Topp Fire.
Men vi er med. Og det er det som teller.
Though your dreams be tossed and blown
Walk on walk on with hope in your heart
Support & Believe. That's what it's all about.
23.04.09
Hverdagsinntrykk
Noen ganger lurer jeg på hva i all verden det er folk tenker med. Som han fyren i One Call, som faktisk betalte reklamebyrået for ideen de hadde kommet opp med, nemlig at en über- sleskete og ubarbert, småskvalpete Tommy Steine skal stå å komme med fjasete, billige poenger for å få folk til å gå over til One Call. Gi meg 1 dag og 1000 kr, og jeg kunne nesten ha garantert å gjøre en bedre jobb. En småvittig Sondre Asphoug ville ha vært bedre enn en Tommy Steine som ser ut som han skal drite på seg hvert øyeblikk.
Jeg lurer også på hva det er som får noen til å ha rideturer i en bil på motorveien i 124 km/t, midt i den verste påsketrafikken. Eller, det kan jo være forståelig nok, må man så må man. Det jeg lurer mest på er hva det er som får deg til å stille opp i Se & Hør etterpå og faktisk fortelle om hendelsen. Og jeg vet ikke hva som blir mest pinlig oppi det hele: at man forteller at man har blitt tilbudt 100 000 kr av BBC for et intervju om hendelsen men tror at man takker nei (når det ikke er voldsomt sannsynlig at Se & Hør kun betaler for lunsjen de spiser under intervjuet), eller at det faktisk viser seg at frøkna hadde en annen kjæreste enn den hun hadde sex med i bilen (som for øvrig var eks- kjæresten).
”-Jeg er redd jeg har mistet ham for godt etter det som skjedde, sier hun”
Well, ain’t that a kick in the balls.
Apropos sex, en porno- produsent er villig til å tilby 1 mill dollar for å filme sex- debuten til den 47- årige jomfrua og nye YouTube- stjerna Susan Boyle, som sang fletta av de fleste under første episode av Britain’s got Talent. Fy faen den dama er god til å synge, men om jeg vil dra laksen til henne er jeg mer skeptisk til.
Dra laksen. Beste ugrove jeg kunne komme på. På engelsk er det mange flere morsomme uttrykk:
Slapping the Salami, Beating the Bishop, Choking the Chicken, Sliding the Snake, Burping the Baby, Spanking the Monkey.
You see what I mean.
-
Så har vi jo Paradise Hotel da. Et kapittel for seg sjøl. Med hånda på hjertet har jeg aldri sett en hel episode av skvipet som sendes nå, men det er jo ikke til å unngå å få med seg noen av intrigene som skjer blant Triana Iglesias disipler, siden de fleste nettaviser er proppfulle med siste sladder. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg fulgte med på den amerikanske versjonen av Paradise Hotel for 5 år siden. Kanskje kan jeg skylde på at jeg var ung og dum, kanskje kan jeg skylde på at jeg bodde hjemme i Ringebu og kjedet livet av meg. Kanskje var det rett og slett ikke så tragikomisk og pinlig som det lille jeg har sett av årets norske versjon. Eller kanskje det bare blir pinligere fordi de faktisk er norske?
Det var litt enklere å godta at Zack gjorde seg sjøl til en komplett idiot, uten at man skulle bli flau på deres vegne, enn at en lite gruppering med spradebasser fra Bærum skal skåle i champagne i sine olje- innsmurte overkropper i beste sendetid. Men for all del, jeg klager ikke. Det er som med fotball, vil ikke folk se på så er det bare å skifte kanal.
Må bare likevel få si at høydepunktet (ja jeg så på en video på db.no i et svakt øyeblikk) var da riks- bitchen Lene, som er så redd for å få det stempelet på seg stakkars, smellkjefta på Margrethe fordi hun var så dårlig til å matche sko til antrekkene sine. I ren Torsdagskveld fra Nydalen- stil ramset hun opp alle som var enige med henne om akkurat det. Fritt oversatt fra Tina og Bettinas videoblogg:
”Og alle jentene i klassen hater henne; Tea hater henne, Vilde hater henne, Susanne hater henne, til og med Shadra med bart som alle hater hater henne, jentene i parallellklassen hater henne, til og med sosiallæreren Svein hater henne! Alle lærerne hater henne; rektor hater henne, undervisningsinspektøren hater henne, og til og med gymlæreren som er Jehovas vitne hater henne!”
Jenter ass. Flinke til å lage intriger.
Er Lene forresten den første riks- bitchen vi har hatt siden første sesong av Robinson der Ihne og Christer Falck kjørte showet?
Men nå er det vår og man kan ikke sitte inne å se på TV.
Man får sette seg ned med en utepils og se på alle de rare folka som går forbi i stedet.
02.02.09
Hverdags- IrritasJon
Det er ikke mye som irriterer meg. Tross i et noget ufortjent rykte om at jeg hisser meg opp for den minste lille ting, er jeg faktisk ganske harmonisk og rolig som person.C- mennesker er som oftest sånn. Litt laidback og litt off edge. Yeah.Men det er én ting som irriterer meg noe så grenseløst. Og vi skal bevege oss til T- bana. Nå tror du kanskje at jeg skal ta for meg de idiotene som absolutt skal presse seg innpå T- bana før du har fått sjansen til å lirke sideflesket ut mellom dørene før de slås igjen. Og ja, de er for så vidt irriterende nok de. Det er relativt ofte at jeg står og venter på å gå inn, og det kommer en eller annen som tydeligvis skal rekke Hotel Cæsar og tror at T- bana forlater perrongen før folk i det hele tatt har fått mulighet til å gå av eller på. Trangen til å ta tak i jakkekragen, hetta, skjerfet eller whatever og skyfle dem langt ut på sidelinja har streifa meg mer enn én gang, for å si det sånn.
Men i dag skal jeg ta for meg de utrolig irriterende personene som absolutt skal trykke på knappen på de nye T- banene, samme faen om det lyser grønt der fra før. Du veit ikke hva jeg snakker om? OK. Tenk for deg følgende scenario:
Jeg står ved døra og skal av på neste stasjon. Jeg er ikke blitt så gammel at jeg er redd for at jeg ikke skal komme meg av, og derfor må gå fra setet og stiller meg ved døra 5 minutter før jeg skal av. Men siden jeg stort sett tar T- bana bare et par- tre stopp, fra Ensjø og ned til Grønland eller Oslo S, så står jeg like så godt ved døra. Så. På de nye, fine, hvite T- banene må man da altså trykke på en knapp for at døra skal gå opp. Slik unngår man mye unødvendig slitasje på dører som ingen skal ut eller inn av. Sikkert. Åkkesomm. Jeg trykker på knappen, kanskje en god stund før vi er framme om jeg føler for det, eller når vi kjører inn på stasjonen. Det geniale er at det lyser grønt rundt knappen så snart den er trykket på, slik at man da vet at døren går opp, både utenfor og innenfor. For å unngå slitasje på knappen også kanskje? Sikkert.
Det er lagt inn en liten forsinkelse fra T- bana stopper til dørene går opp, sikkert pga sikkerhetshensyn i tilfelle en overivrig person på perrongen, og du kan banne på at han finnes, får lyst til å slenge seg inn på vogna i det milisekundet dørene går opp. Om da T- bana ikke har stoppet fullstendig så kan han fort risikere å forstue en ankel eller lignende. Og det vil vi jo ikke ha noe av.
Men nå skjer jo da det samme hver jævla gang. Det finnes selvsagt noen utålmodige sjeler inne på T- bana også, og i denne forsinkelsen på et par sekunder er det irritasjonen min bygger seg opp. Ikke fordi jeg må vente i 2 sekunder før dørene går opp selv om jeg har trykket på knappen. Jeg er da for skams skyld ikke akkurat en stressa person. Nei, det er disse personene som ABSOLUTT skal trykke på knappen, selv om den lyser grønt og alt egentlig er bare velstand. De brøyter seg fram, strekker armene ned mot området der mine edlere deler befinner seg, og trykker desperat på knappen i et håp om at den skal åpne seg snart. For Guds skyld, åpne deg da dør!
Hva er det med sånne mennesker?
Er de:
1. Faktisk så utålmodige at de tror at å trykke mange ganger på knappen gjør at døra åpner seg raskere, lik de som skal kalle til seg heisen veldig fort.
2. Faktisk for dumme til å forstå at grønt lys betyr at her er det allerede trykket på knappen, så da trenger ikke du å trykke.
3. Faktisk for dumme til å forstå at man må vente i 2 sekunder før dørene åpner seg, selv om man helt sikkert har sittet på T- bana ørten ganger før og bør snart vite at sånn er det bare.
4. Faktisk sånn at de tror at jeg er dum og ikke skjønner at man må trykke på knappen for at den skal åpne seg, og himler med øynene bak meg og tenker at herregud, her må man visst åpne døra for den bondeknølen. At det lyser grønt klarer de ikke en gang å registrere i irritasjonen over den idioten som ikke skjønner at man må trykke på knappen. Take a pill…
For å slippe å irritere meg lenger så har jeg funnet løsningen på problemet. Jeg trykker på knappen 2 sekunder før T- bana stopper, slik at alle ser at jeg faktisk trykker på den.
Men du kan banne på at det kommer en streber og skal trykke på den før meg. Man vet jo aldri, kanskje dørene fyker opp og han kan hoppe av i fart.
02.01.09
Min hyllest til jenter
Jeg lovte en hyllest til jenter i forrige blogg.I'm a man of my words:
Jenter. ”You can’t live with them, and you can’t live without them”, var det en vis mann som sa en gang. Nå har jeg riktignok aldri vært samboer og levd sammen med en jente, men det er nok så sant som det er sagt. Ingen har gjort meg så glad, så nysgjerrig, så frustrert, så tankefull og så oppgitt som dere jenter.
Det nærmeste jeg kommer er vel kanskje Liverpool, som dessverre er den eneste store kjærligheten i livet mitt akkurat nå. Men uansett hvor stor fotballidiot jeg er, så kan det nok ikke sammenlignes med det inntrykket dere jenter gjør på meg.
Det slår meg ofte hvor mange søte jenter det finnes der ute. Setter man seg ned på T- bana er man garantert å se ihvertfall en håndfull søte jenter i løpet av turen. Går man på gata i Oslo, spesielt om sommeren, er det vanskelig å ikke snu seg. Norske jenter skal etter ryktene være over snittet, og det kan så absolutt ligge noe i det. Men det er nå relativt mye søtt rundt om i resten av verden også da...
Det ryktes at jeg blir svært lett betatt. Og ja, jeg skal vel ikke nekte for det. Men det er bare fordi jeg er så glad i disse herlige menneskene av det motsatte kjønn, og ingenting fascinerer meg mer enn ei jente som gjør inntrykk på meg. Så er det da å prøve å gjøre et inntrykk tilbake. Noen ganger lykkes man, andre ganger ikke. Man lærer så lenge man lever. Det viktigste jeg har lært de siste par åra at det er bare å komme seg videre om ting ikke går akkurat slik man hadde håpet. Man må leve i nuet, gripe dagen og ikke sette seg ned og se mørkt på livet. Men det er jo en helt annen historie.
For nå skal jeg hylle jentene! I fare for å virke homofob, men jeg forstår rett og slett ikke de homofile. Her finnes det skjønneste av verdens skapninger hvor enn man snur seg, og de er ikke med i vurderinga en gang. Jeg stiller meg undrende.
Men men, folk er vel forskjellige. Jeg avkrefter uansett herved alle rykter som kan oppstå når en single mann på 28 år og bosatt i hovedstaden innrømmer at han ser på Greys’ Anatomy, har mintgrønt pledd på sofaen og bare har pulverkaffe i huset. Når jeg sier at jeg er mer glad i jenter enn i Liverpool vet i hvert fall de nærmeste hvor de har meg!
Skål for dere jenter - you make my day.
07.12.08En hyllest til oppvaskmaskina
Oppvaskmaskina. Uten tvil en av tidenes mest geniale oppfinnelser. Jeg kan faktisk i skrivende stund bare komme på hjulet som kan komme i nærheten. Kanskje jenter også da, men i fare for å framstille jenter som et objekt og tirre på meg hele rødstrømpe- avdelinga holder jeg jenter utenfor oppfinnelses- diskusjonen. Jeg skal komme med en hyllest til jenter generelt ved neste korsvei. Jeg lover.
Men oppvaskmaskina ass. Jeg skrev den 16.03.06 en lang avhandling om oppvask, og fikk skryt for at jeg klarte å skrive så mye om en såpass triviell ting som oppvask. Derfor kunne jeg sikkert skrive en hel hovedoppgave om oppvaskmaskina, men jeg skal begrense meg til kun én internett- side. Det var en liten dataspøk for de som ikke tok den.
Åkkesomm.
Jeg skrev i den nevnte bloggen at jeg skulle tegne en stor, rund, gul smiley på oppvaskmaskina mi den dagen jeg fikk den i hus. Nå er den etter vinterens oppussing endelig på plass, men jeg har ikke hatt hjerte til å tegne noen smiley på den. Den står der så ren og pen og vakker, og slik skal den få lov til å skinne videre synes jeg. En vakker vårdag i 2008 kunne jeg endelig starte opp min helt egen oppvaskmaskin for første gang, og det presset seg på en tåre da den fornøyd brummet i gang, dro inn litt vann og kjørte på med det den hadde.
For et fantastisk konsept! Du hiver inn all slags møkkete kjøkkenutstyr, trykker på en knapp og lukker døra, og et par timer senere kan man åpne døra igjen og beskue det reneste av bestikk og tallerkener som selv ikke selveste Zalo kunne ha gjort bedre. Genialt.
Når jeg pusset opp kjøkkenet mitt vurderte jeg, som den ungkaren i min lille leilighet som jeg er, å tegne inn en smal versjon av oppvaskmaskina. Plassbesparende og praktisk. Men heldigvis tok jeg til fornuften, både pga pris og ønsket om en fullverdig oppvaskmaskin, og jeg har aldri angret. Ti tross for at jeg bor for meg selv surrer oppvaskmaskina fornøyd opptil et par- tre ganger i uka, og imponerer hver eneste gang. Jeg liker å teste den fra tid til annen for å se hva den er god for, men maskina tar utfordringene på strak arm, uansett om det er lasagne- former, inngrodde tallerkener eller svidde sauskjeler. Taco- slabberas på søndager er aldri et ork lenger. Jeg ber inn til Beste Bonde i By'n gallamiddag for ti personer uten å blunke. Jeg sier aldri nei til fellesmiddager på Ensjø. Alt takket være min lille rakker fra Whirlpool. Jeg sier som en gjøk i Bonderomantikk:
"Du gjør så jeg ønsker å ville bli et bedre menneske."
PS: Bildet er kun en illustrasjon.
11.11.08Vevlogging på lågt nivå
Helløøøu.
I'm alive and awake. Long time, no see som det heter. Blame it on the Facebook. Blame it on the rum. Or blame it on rock'n roll.
Men nok engelsk. Eg dedikerar denna bloggen til nynorsken. Orsak, eg meinar sjølvsagt vevloggen, som det heitar på nynorsk. Eg følar ikkje at nynorsken heilt er moden for den store, skumle verdsveva, og med denne vevloggen forsøkjer eg heilhjerta å integrera han her hos meg. Eg har allereie sett innstillingane mine på Google til å nytta nynorsk, og eg nyt godt av (eg siterar): "Det mest vidtfemnande biletsøket på verdsveven" som Google har. Eg fann blant anna eit fint bilete av Ivar Aasen, nynorskens far, i det mest vidtfemnande biletsøket på verdsveven. Amen.
Siden jeg brukte ca 30 minutter på de få setningene på nynorsk, må jeg for min egen del slå over til bokmål igjen. Ikke det at nynorsk ligger unaturlig for meg, jeg tar ofte meg sjøl i å snakke brætt frønning av en eller annen grunn. Skulle ikke tro at et halvår boende på det gamle meieriet på Vinstra ville gjøre såpass stor innvirkning på meg. Men det er noe med det å skrive nynorsk. Man har lyst til å skrive rett fram, altså på dialekt, men så er det liksom som om lærer Sveipe fra ungdomsskolen bokstavelig talt spytter deg i nakken og slår i bordet for alle skrivefeilene. Og her jeg sitter 12-13 år etter ungdomsskolen og ikke aner hvem som vinner av de sterke og svake verbene, hvordan apokope skrives og hva det i det hele tatt er, om palatalisering finnes bare i Trøndelag og hva i all verden var et infinitiv for noe, da blir det bare trælsomt å skrive nynorsk. Jeg begrenser de røde strekene i bloggen min og skriver på bokmål. Men nynorsk bør fortsatt læres for å holde på de norske dialektene! (Nå sier jeg sannsynligvis det fordi jeg er ferdig med å lære nynorsk, men pyttsann).
Så. Hva har skjedd siden sist? Jo, Tromsø får ikke OL i 2018. Det gikk til Baku så jeg på Cæsar i går. Pondus har dissa gullkjeder, og jeg har fått meg oppvaskmaskin. Tre gullfisker døde for meg på relativt kort tid, én av dem etter ei natt på Ensjø. Jeg har per definisjon 379 venner, og det nye kjøkkenet mitt har fremdeles ikke falt ned fra veggen. Jeg har vært et par turer i Liverpool og en tur Over There, og i tillegg på en god del fantastiske konserter. Jeg har endelig kjøpt meg Vespa, og hytta vi holder på å bygge er endelig så godt som ferdig. Livet har som vanlig bydd på hyggelige og ikke fullt så hyggelige overraskelser, men det er da man må fokusere på de hyggelige. Nevnte jeg at jeg hadde fått meg oppvaskmaskin?
Det er snart ett år siden jeg skrev "ordentlig" innpå her. Da skrev jeg om november som gikk bedre enn jeg trodde. Nå er vi allerede godt i gang med årets november, og i år som i fjor begynte den bra med Beste Bonde i By'n Gokart Grand Prix. Jeg karret meg opp 3 plasser fra i fjor, og er fornøyd. Fortsetter det sånn dytter jeg lett Sondre ned fra toppen neste år. Mulig jeg må gå inn for å feite ham opp litt utover vinter'n. Komplott Kokesjokolade er herved kokt sammen.
Det er jo et kjent fenomen at jeg ikke liker november. November er som han kjipe i klassa som alltid skal snogbure deg og tømme mjølk i skolesekken. Da liker jeg bedre Desember. Hun søte i hjørnet som er så snill og god uten å gjøre mye ut av seg, men som lyser opp når du sier hei. Desember ass. Knalljente. Januar er sendt opp til rektor, kom jo i bråk med November i friminuttet. Liker egentlig ingen av dem kjenner jeg. Februar derimot har jeg litt sansen for, kanskje mest fordi han er kompis med de søte tvillingene Mars og April. Målet mitt er å bli bedt på klassefest til dem en dag, så best å holde seg inne med Februar. Kyss, klapp og klem i halvmørket hos Mars og April. Klassiker.
Rudihagen © 2006