transkript  Larsen

Per Dagfinn:

(0:00:00)

 Mitt navn er PerDagrfinn Larsen.
Kommer opprinnelig fra Narvik, men flyttet til Bergen og begynte å studere der.
Så ble det sånn at jeg ble værendes her.
  Utdannet meg på universitetet og lærerskolen i Bergen, og så blei eg jo til slutt lærer.
Ikke alls er det planlagt, men sånn blei det nu.
Så var det å finne seg jobb da, og det var jo i 1983.
Det var jo før man fikk mobiltelefoner og sånne ting, så det var egentlig ikkje så lett når man ikkje hadde telefon installert hjemme.

Bjørn:

(0:00:35)

For det var det jo slett ikkje alle som hadde heller.

Per Dagfinn:

(0:00:37)

Det var ikkje det, og det var venteliste for å egentlig få seg en telefon.
  Så det var å gå frå skole til skole, og eg bodde borti Lien, vegg i vegg med St.
Markus Kirke, og då var det naturleg at eg søkte til de skolen som lå i den leia der, og då var jo blant annet Nyrkronborg en ut av dei.
Og...

 Så var det også sånn at akkurat i den tiden der så begynte de å få litt bedre kontroll på det her med de ventelistene, fordi at teknikken var kommet så langt at de kunne øke kapasiteten i de forskjellige telefonsentralene.
Og da tok det ikke så lang tid før jeg fikk en fast telefon installert hjemme, og da ble det jo mye lettere enn å springe tilfeldig fra skole til skole og høre om de hadde noe neste dag.

Bjørn:

(0:01:31)

 Ja, for du måtte gå hver morgen, rett og slett?

Per Dagfinn:

(0:01:33)

Ja, jeg måtte jo det, eller jeg kunne gå på ettermiddagen etter jobb og høre om det var noe rundt omkring.
For vi hadde jo ikke, eller jeg kunne ringe selvfølgelig, men det var jo fra en telefonboks.
Men når jeg endelig fikk den telefonen, så var jo Nykronborg skole den nærmeste arbeidsgiven min, og det avlede til at...
  Eg blei der, fikk først vikariat godt til lengre sikt, og så etterhvert så blei det årsvikariat og årsvikariat, og sånn gikk det over fire år før eg egentlig fikk ein fast stilling i Bergen kommune.
Ikke på skolen, men i kommunen.
Sånn at var du overtallig eller at det ikkje var behov for dine fag, så kunne du bli overfløtta til ein annan skole.
  Det blei eg jo også en gang på grunn av overtalighet, men før det så hadde eg også fått tilbud på andre skole, men dei var så langt unna sentrum der eg bodde at eg valgte å ha is i magen og heller se korleis det gikk over ferien om det var noen muligheter der på Nykronborg, og det var det, ja.

 Så då blei eg faktisk på Nykronborg med unntak av det ene året eg var på Gemble som overtalde.
Så var det Nykronborg til eg slutta i 2019.

Bjørn:

(0:02:57)

Så det blir ganske mange år, he?

Per Dagfinn:

(0:03:00)

Ja, eg tror det blir 35 år på Nykronborg og 36 år til sammen.
Så det har jo blitt eit langt løp.
Men eg er ikkje den som har jobba lengst der, så det kan ikkje slå meg for brøst å seie at det er når det er kort.
  Men de første årene så var det jo vikar, og det var jo, du bare tok det du ble satt til da.
Og det kunne jo være så ymse.
Det var jo ofte sånn at det kunne være litt sånn...
  Teamet som egentlig ikke du hadde noen sånn faglig kompetanse til å ta, men det var jo sånn den sa da, når rektoren har satt deg til å gjøre den jobben, så var du kompetent nok.
Så man fikk alt mulig.
Ja, elektronikkvalgfag var jo ikke akkurat min greie, men det gikk det også.

 Og kunst- og håndverksløyd, det var greit.
Det syns eg var alltid.
Men det var nok helst engelsk og samfunnsfag som det eg hadde utdanning i. Og ettervert så ble det jo mer og mer av det.

Bjørn:

(0:04:15)

Men hvordan klarte du å fungere i elektronikk?

Per Dagfinn:

(0:04:20)

Jo, det er han som var borte der, og som egentlig hadde det.
Han var ute i permisjon, og eg hadde jo nærkontakt med han dagleg.
Han var ikkje sånn syk da, men...
  Husk ikkje karavan hadde knekt ei fot eller noe sånn, så han var jo tilgjengelig då.
Så då fikk eg berkjø om kva eg skulle dra ned til byen og handla og sånne små elektroniske dupeditta.
Og så var det sånn at eg og ein annan vikar delte på dei her timane, sånn at eg hadde første timen av ein dobbeltime på fredagen.
  Og så måtte han overta etter meg, så jeg hadde fått satt i gang, og så ble det da neste mann når den timen var over til å overta den andre timen.
Det gikk no greit det, altså.

Bjørn:

(0:05:05)

Var det sånn at både du og han lå kveld før vi leste på elektronikklærebøker da?

Per Dagfinn:

(0:05:11)

Nei, men jeg satt meg grunnig inn i de kodene på de her små diodene, eller hva det var vi...
  Så har eleverne lodda saman for å lage eit eller annet.
Sånn at eg visste forskjellen på dei også.
Sånn at det blir rett brukt, og rett plast blir lodda fast.

Bjørn:

(0:05:29)

Så det er eit godt eksempel på det gamle ordtaket, at ein lærer så lenge ein har elever.

Per Dagfinn:

(0:05:41)

 Så etter hvert så ble det mer normalisert i forhold til den utdanningen jeg hadde.
Det var jo kjekt det.
Så det har vært engelsk og samfunnsfag som har vært mine fag.
Men så ble jeg jo også etter hvert avdelingsleder, eller det som heter inspektør.
  på skolan.
Senere ble det jo omdøpt til avdelingsleder, det var jo når Bergen kommune fant på at sånn skulle det være, for det het alle de andre rundt omkring i andre kommunale etater.
Og samtidig kunne det jo da få justert på lønningene, når de omdefinerte en stilling.
Ikke på de som allerede var inspektører, men for alle som ble nytilsatt som avdelingsleder, så ble det noen kroner å spare.

 Og så, de to siste årene, så var eg da rektor oppe på skolen, før eg gikk av med pensjon.
Og det var jo like før covid, så eg syns jo, eg var heldig med timinga, for det var jo mykje styr under covid med organisering av skolehverdagen,
  Alt det der, det der, så ja.

Bjørn:

(0:07:00)

Så det stopp du?

Per Dagfinn:

(0:07:01)

Heldig, ja.

Bjørn:

(0:07:05)

Du, hvis du tar en sånn fugleperspektiv på de årene, på de 35 årene.
Ja.

Per Dagfinn:

(0:07:13)

 Nei, du kan si det, når eg begynte på skolen, så var det jo eit arbeiderstrøk dette her.
Det var jo preg av at Solheimsviken hadde BMW innerst inne i Puddefjorden med verftsarbeid.
Så det var jo masse arbeiderboliger i strøket.
Og så ble det då, etter hvert, så ble det...

 Det ble jo nye landsmenn som kom til området.
Først var det vel de som... Det har jo gått i bølger med de som kom for å få arbeid, og så var det flyktninger fra forskjellige delar av verden som kom til forskjellige tider.
Slik at det at verftet ble lagt ned, og at vi fikk nye folkegrupper inn i området, så...
  Så var jo skola også sitt preg av det.
Det var jo sånn at verftet de begynte vel å legge ned drifta si på slutten av 80-tallet, begynnelsen av 90-tallet.
Og så var det jo samtidig mange kommunale leiligheter i den bydelen der.
Slik at...

 De av våre nye landsmenn som kom og som ikkje hadde plass å bo, de fikk gjerne kommunal leilighet til å begynne med i Solheimsviken.
Og då var det jo sånn at de barna som var i skolealder, de kom til slutt til oss når de bodde der.
De hadde jo tilbud om mors målsopplæring.
  Og då gikk dei ett år på Nygaardskole nede i sentrum.
Og så kom dei då til sine heimskole der dei bodde då.
Og litt etter litt så økte jo det elevtallet.
Det ble flere og flere nasjoner, og det ble flere og flere språk som var på vår skole då.
Men det her var jo nokon som skjedde gradvis, sånn at det...

 Det var jo ikke en sånn bang, nå kom det veldig mange, og nå har vi en del utfordringer.
Så vi lærte oss etterhvert å ta imot nye elever fra nye land, våre nye landsmenn.
Vi ble vel den største skolen i Bergen til å ha et sånt mangfoldig elevs sammensetning, kan du si.
  Og det var jo sånn at da fikk vi besøk av andre som ville se korleis vi gjorde det.
Og det var jo både kommunale politikere og det var også folk som kom sentralt ifra Oslo.
Folk som satt på tinget.
Som når de var i byen så fikk de anledning til å komme opp og se korleis vi hadde det.

 Ikke for den delen, de hadde jo det samme i Oslo da, men i begynnelsen så var han i Nykronborg unik på det å ha så mange nasjoner representert på en skole.
Og det gjorde jo sitt til at vi hadde mange, mange fine besøk da, opp igjen over.

Bjørn:

(0:10:34)

Det høres jo ut som om det må ha vært veldig interessant.

Per Dagfinn:

(0:10:37)

Ja, det var jo det.
Det var jo alltid spennende når det kom kjente personer.
Det var jo både for læreren og elevene og
  Og det var jo litt stas rundt det, da.
Da var det jo omvisning, og det var... Alle var forberedt på at her kommer det noe.

Bjørn:

(0:10:55)

Husker du noen spesielt?

Per Dagfinn:

(0:10:57)

Ja, Torbjørn Jagland har vært der.
Minister av forskjellig slag.
Trond Gisk var det.
Og... Jeg husker ikke alle.
Ja, han...
  Han Støre har jo også vært oppe, men han kom litt sånn stille og anonymt.
Han ville se skolen, men det var på en dag eller en ettermiddag etter at skolen var ferdig.
Men han har jo også fått en omvisning der.

 Og så har vi vel hatt besøk, det var vel etter midtids, så var vel kronprinsen også på besøk på skolen, en snartur.
Det er jo litt kjekt det at vi ble trukket fram når det var sånne ting de ønsket å se.

Bjørn:

(0:11:44)

 For det var, dukka hadde fått eit rykte då for å på ein måte takle desse her utfordringane på ein bra måte?

Per Dagfinn:

(0:11:54)

Ja, eg mener det, altså, at vi var ganske flink på det, og at vi, kom å si, vi hadde roen.
Når vi snakka med andre lærere som jobber på andre skole, så...
  Og de opplevde kor som vi hadde det, så var det liksom sånn helt fjernt for de å oppleve den skoledagen vi hadde kontra den de hadde.
På grunn av at vi måtte forholde oss til språk blant annet.
Og det at kanskje ikke alle forstod hva vi stod og formidla der, fordi de var så ferske i landet.
  Nå kom det jo morsmålslærere til skolen og tok ut elever hver uke og hadde morsmålsundervisning og norskundervisning med dem.
Det var etter at de var ferdig med det første året på Nygårdsskole.

 Etter hvert så ble det jo mer vanleg at dei var inne i klassen med eleverne, sånn at dei kunne hjelpe eleven i klassesituasjonen og ikkje ta dei ut då.
  og sitte på egne avlokke.
Det ble mer og mer vanleg at dei kom inn i klassen.
Når dei la ned Nygaards skole som morsmålsskole, så blei alle dei lærare som var morsmålslærare plassert på forskjellige skole rundt i byen.
Vi fikk ettervert eit kollega som også bestod av morsmålslærare som snakka forskjellige språk.
  Og de ble jo en del av vår personal og fikk også, hvis de hadde kompetanse til det, lov til å undervise i sine fag på skolen.
Men ellers så måtte de reise rundt omkring i løpet av uka til forskjellige skoler for å besøke de elever som de hadde.

 på denne og denne skolen rundt omkring.
Så var det jo egentlig fritt for eleverne å velge om de ønsket å ha den morsmorsundervisningen eller ikke.
Det var vel gjerne foreldrene som bestemte det da.
  Og det hendte jo at elever som kanskje måtte dra til en annen skole for å få denne undervisningen, morsmålsundervisningen, at de takket nei til det.
For de følte seg såpass godt integrert i miljøet og forstod såpass mye at de syntes de klarte seg greit på skolen.
Og det gjorde de aller fleste etter det.
  Men så var det også sånn at vi hadde jo en utskifting, fordi mange gikk noen år på Nykronborg skole, og så fikk de tilbud om leilighet i andre plasser, sånn at det var ikke noen sånn homogen elevgruppe fra de begynte i første klasse til de gikk ut i tiende klasse.
Og alle de her målingene på elevutvikling som ble gjort sentralt,

 de var jo ikkje heilt til å stole på når det gjaldt de resultatane vi fikk på Nykronborgsskole.
Fordi den målinga du gjorde i femte klasse, og du skulle se utviklinga når du kom til ungdomstidene, så var det ikkje de samme eleverne som ble målt fra femte til åttende tidene.
  Så vi kunne ikkje ta dei her med målingar, det er heilt for god fisk, fordi det var ikkje dei samme personer.
Det er jo litt sånn interessant, fordi at når andre leste dei her med...
  resultatene, så ville det jo seie at det var gått nedover med ferdighetene.
Mens vi måtte gjøre dem oppmerksomme på at sånn var det faktisk.

Bjørn:

(0:15:48)

Men det er jo en utfordring det at når du har en bydel eller et omland om skolen som endrer seg sånn.
Ja.
Det må jo være en ekstra utfordring.

Per Dagfinn:

(0:16:01)

 Ja, det var jo det, men siden det her gikk så gradvis, uten at det var de store omveltninga som skjedde på kort tid, så lærte vi oss etter hvert dette her, og vi fikk jo kurs hvis det var det.
Men det var jo egentlig bare å bevare roen, og prøve å sørge for at de blir integrert på best mulig måte.
Det var det også, og så fant de seg veldig til rette.
Det var jo aldri...

 Altså det blir snakka om rasisme og sånne her ting, og at de blei diskriminert.
Men det var ikkje det, altså.
På Nykronborg skole var vi veldig lite plaga med at elever på grunn av hudfarge eller noe språk eller noe sånt, på ein måte, blei, følte seg utidpassa, at de kom til å plage på det.
  Det var heller i sånne situasjoner, hvis de var veldig sint på oss, at elevene kunne si det, at du er rasist, og då sa vi alltid at nei, det er vi slett ikke her, altså, nu er du bare sint, og nå bruker du, trekker du det kortet, fordi det passer seg sånn.
Det hendte av og til at det skjedde, men føler det at det var lite av den problematikken på Nykronborgsskolen.

Bjørn:

(0:17:26)

 Var det sånn at eleverne, blei de grupperinger etter bakgrunnen, eller blandet de seg sånn at... De blandet seg veldig fort.

Per Dagfinn:

(0:17:37)

Og det var jo alltid etter hvor hen i strøket de bodde, og de fikk venner.
De norske eleverne, kan du si etnisk-norske, de var like mye sammen med...
  De andre eleverne som enten er kommet ifra Afrika, eller var i Tyrkia, eller var ifra Asia, eller noe sånt, de blei en fin gruppe til sånn.
Og det gjenspiller seg egentlig i området den dag i dag.
Det gjør det.
Vi har jo alle kategorier der oppe i Løvstaknet.
Vi har jo alt fra eneboliger til kommunale leiligheter, men

 Det har gått seg veldig fint til, det har det absolutt.
Det må eg jo se, det har vært spennande å jobbe med og se at det kan fungere så godt.

Bjørn:

(0:18:28)

Ja, for det blir vel på ein måte ein sånn mikroversjon av storsamfunnet, altså moderniseringa eller globaliseringa av storsamfunnet?

Per Dagfinn:

(0:18:38)

Ja, det gjør jo det, det gjør jo det.
  Så har det jo hele tiden vært en sånn myte at løvstakken ligger på sjukkesiden.
Og levekårsundersøkelsen viste jo også at levekårene var jo dårlige i området.
Og det ble jo etter hvert et sånt politisk greie det at...
  Og det ble jo eit veldig trykk frå mange sånne ildsjælar i området om at dette her med levekår, det må rettes på, og det er eit kommunalt og statlig ansvar at man får like muligheter i den bydelen som i andre bydeler.
Og dermed så ble det jo eit trykk på kvaliteten på skolen, og det ble trykk på kvaliteten i de tinga som ble lagt til bydelen då.
  Det var jo ikkje nok populært at han fjernar for eksempel biblioteket nede på Danmarksplass.
Det ble jo lagt ned.
Det er jo nu å komme tilbake igjen på skolen, der det egentlig har en fin plass, altså.
Vi har jo fått den beste utsikten på hele skolen, det biblioteket som er der i dag.
Ja, det er jo veldig fint det.
Og vi har fått småpudden som gjør det lettere å komme over til sentrum,

 Pluss at det har blitt bygd ut er masse boliger langs Puttefjorden.
  Uten at det har påvirka elevtallet på skolen, sånn som eg trudde.
For de leilighetene som eg selger der nede, de går til folk med lite penger, og som gjerne er ferdig med barnefamiliestad.
Sånn sett, men det har jo gjort nok med hele bydelen, det at den er blitt opprusta.
Selv om det sikkert gjenstår, eller det gjenstår,
  i den bide.
Men,

 Men det har jo alltid blitt omtalt som de på skyggesiden.
Men opp igjennom årene så har det alltid vært ildsjæler i området som har jobbet for at det skal bli ok å bo der.
Og det er flott.
Alle ære til de.
Både de som har jobbet med idrettslaget og de som har jobbet i jegerkorpset og ikke minst alle de her ildsjælene som har
  bodde i området og som har tatt et ansvar og stått på for hele byen.
Kjempeflott.

Bjørn:

(0:21:06)

Ja, og det er jo veldig, det blir vel ekstra viktig når du har en stor gjennomtrekk, at du har på en måte en slags base av folk som, at det blir en kontinuitet eller hva det kan være.

Per Dagfinn:

(0:21:18)

Ja, det blir det.
Så på 80-tallet da jeg begynte der, så var jo egentlig skolen rimelig nyopphuset.
  Og så opprettet dei med eit ungdomstrinn på Nykronborg, som kom dei frå Dragefjellet.
Og då kom det også lærare frå Dragefjellet som skulle undervise på ungdomstrinn på Nykronborg.
Og så så vi jo utover på 80-tallet at bygninga begynte jo etter hvert 80-90-tallet, slutten av 80-tallet og utover på 90-tallet, så så vi jo at bygninga begynte å bære sitt preg av slitage i det.
  For den gangen så hadde de vel tatt hovedvekten på å pusse opp innvendig.
Og utvendig så hadde det vel kanskje bare vært litt maling som ble gjort sånn at den så fin ut fra utsida og så at de hadde nye vinduer.

 Men så dat jo dei her falske sprossane av på vinduane ettervert, og malingar flakka av.
Takstein begynte å rase ned ifra taket.
Skifertak, flott skifertak.
  Og de her takrennene og avløpsrørene med nedløpsrørene fra takrennene, de var egentlig perforert etter hvert, så vi.
Det var som noen hadde skutt med i hagløp.
Alt vann som skulle ha vært tatt ut og renert vekk fra skoleveggen, det ramte ned langs veggene på skolen.
Og det var jo så ille at...

 Gulv inne i klasserommet begynte å bølge seg på grunn av vete som var trukket inn, og de måtte ta opp gulv, og de måtte legge på rettemasse for at gulvet skulle være flatt.
Det var egentlig mye flikking på noe som de visste de måtte ta mer avvålig etterhvert.
Men det ble jo utsatt og utsatt.
Og litt av grunnen til det var jo at mange skoler i Bergen stod jo i samme situasjon.
  Og det gjør vel noen fremdeles.
Sånn at det ble satt opp en prioriteringsliste på hvilke skole som skulle tas først, og hvem som måtte vente, og det var jo snakk om år egentlig.
Og der kommer det inn det at når vi hadde det her med de her som kom på besøk av politikere og folk med litt makt og myndighet, så

 Pleide i alle fall er, og en del andre, å prøve å snakke litt med de journalisterne og si at, kom, nå skal dere se hvordan tilstanda er på bygget.
Eg var sjølv plagad med allergi.
  problemer på skolen.
Måtte ta allergitabletter for å komme meg igjen av dagen.
Og eg var ikkje alene om det.
Både andre voksne og elever sleit med det at de måtte ta allergimedisin på grunn av alt det som var i lufta.
Det var dålig inneklima generelt.

Ukjent

(0:24:37)

Og...

Per Dagfinn:

(0:24:41)

 Eg trur det gjorde litt til at vi kom høyere på lista siden vi fikk en del sånne avisoppslag på akkurat det her.
Først du sier Bergen Stiner hjelper veldig på, da er det mange politikere som...

 benytte anledninga til å love det at vi skal se kva vi kan gjere.
Vi sneik litt i køer på grunn av det.
Men det syns vi var flinke som benytte også av denne muligheten, sjølv om det ikkje alltid var det som var hensikten med de besøkane vi hadde.
Så fikk de se litt av skyggesida også, for å si det sånn.
Og etterhvert så ble det bestemt at vi skulle pusses opp.
  Og fra 2010 til 2012 så var vi oppe på gamle Ulrikeskole på Landås.
Og da benytte vi oss av de lokalitetene der oppe og flyttet tilbake ved Varevel i 2012.
Egentlig før han var ferdig med opphusingen.

 Men det var på grunn av at land og skole som var nærmeste nabo til Ulrikens skole, de var også lovet en rehabilitering.
Og då stod de og banka på våre større.
Og då ble det bare bestemt at vi flyttet ned til skolestart 2012.
Og då var vi de første måneden eller halve året, så var det både arbeider og elever og lærere som gikk rundt omkring i de gangene der, før de ble helt ferdig.
Ja.

Bjørn:

(0:26:13)

 Ja, det var jo ikke mindre utfordrande det.

Per Dagfinn:

(0:26:15)

Ja, det var en del utfordringer med det, og det var jo en litt sånn artig episode, når vi ut på høsten merket forferdelig kloaklokk alle gangene på skolen, og vi skjønte jo ikke hva det kom av, og ikke før vi løftet på noen sluka inn i alle de nye toalettene rundt omkring i alle etasjerne, så så vi jo at det var ikke lagt inn noen vannlås i de slukene i gulvet.
Så der var det altså åpen kloaklokk.
  Og om dei har blitt stjåle eller om dei har glemt å setje det ned, det vet jo ikkje, men borte var det i alle fall.
Så det var en del sånne selvfølgelige innkjøringsproblemer, men vi kom det over det.
Men før vi fløtta så var det ganske ille.
Da var det stengt rom, fikk ikkje lov til å bruke det, for arbetstilsynet hadde vært der.
  Vi hadde jo ein ganske aktivt sånt værende ombud på skolen som tok grep og fikk kallt inn arbeidstilsynet, viss det var ting de mente var gale.
Og det ble jo eit resultat med at dei måtte stenge delar av lokalitetan der oppe.
Og det sprang jo rotte i gangen.
Det ble satt ut rottegift både inne og ute rundt omkring for det.

 Vi observerte jo råttene som sprang.
Det var ikkje noko særleg.
Men før den opphusingen, så var jo skolen også litt foruts i tid, for vi hadde en rektor som var...

 som var realist og som var litt opptatt av IKT og data og sånt.
Og hun sørget for at vi ble med på et sånt dataprosjekt som kommunen hadde.
Så vi var i en av noen prøveskoler som blant annet hadde digital eksamen lenge før det ble innført på skolen.
  Prisen for at vi var med var jo at vi fikk masse datautstyr til skolen, og vi kunne opprette dataronder, slik at alle eleverne hadde muligheten til å gjøre seg kjent med denne nye teknologien.
Og vi måtte ansette datalærer som hadde litt grunnleggende kompetanse på denne nye teknologien.
  Nye teknologier.

Bjørn:

(0:28:54)

Åh, hva er dette?

Per Dagfinn:

(0:29:02)

 Og det var jo spennande å vere med på det, sjølv om utviklingen gikk jo så fort at det var jo stadig snakk om å få nytt utstyr.
Etter hvert så var det jo skolens oppgave sjølv å sette av penger til det.
Du fikk jo ikke alltid penger fra kommunen til å kunne videreutvikle de her tingene.
Vi var jo med fra begynnelsen av, kan du si, i Bergen.

Bjørn:

(0:29:27)

 Var det en fordel?

Per Dagfinn:

(0:29:29)

Ja, jeg synes det var en fordel egentlig, fordi alle eleverne fikk gjort seg kjent med hva det var det her dreide seg om, og ikke minst de voksne fikk seg jo kanskje en litt sånn bratt læringskurve på det der, men det kom jo etter hvert i sigende sinne, og vi lærte oss jo etter hvert det som var nødvendig i forhold til det her.
  Og det var jo spennande.

Bjørn:

(0:29:56)

Ja, det var det.

Per Dagfinn:

(0:29:57)

Men det er klart at jo eldre du var som lærer, jo mindre var du lysten på å sette deg inn i det her.
Sånn er det jo den dag i dag.
Når det kommer noe nytt, så kvirer du deg litt for å sette i gang.
Men når vi da kom tilbake til Nykronborg, så var det en ren digital skole vi kom til.
Det var ingen tavle i klasserommene, det var smartbord.
  Og det var det vi skulle bruke.
Og da var det jo selvfølgelig med sånne små bærbare PC-er alle lærerne hadde, og tok med seg til klasserommet der det ikke stod bærbare fra før, hvor du skulle bruke denne digitale tavla.
Det, igjen, var jo en utfordring.
Da var det jo veldig prisgitt at det tekniske fungerte.
Og fungerte det ikke, så hadde du jo ingenting å skrive på.

 Og det kunne jo skje det at det var litt krise rundt omkring i klasserommet, og det var gjerne vi på kontoret som måtte trøtt til å se om vi klarte det som det gikk greide i klasserommet.
Så du ble jo litt sånn ekstra flink på å kunne finne de feilene, for det var jo gjerne en del gjenganger som gikk igjen.
Men vi prøvde å lære fra oss så godt som vi kunne.

 Så ble det spørsmål om vi ikkje kunne få ha tavle i klasserommet ved siden av de her smartboardane.
Og det var det lengre motstand mot, både i ledelsen og tur også, at det var eit påtrykk ifra kommunen.
  Vi var jo veldig tidleg ute med å vere en sånn heldigital skole i klasserommet.
Det satt langt inne, men det var jo ein av lærerne våre som mente at hun hadde sånn behov for en matematikklærer.
Da var det ikkje berre å vise eit regnestykke på den smartborden som ikkje var breyere enn den.
  en halvan meter.
Du skulle ha litt mer å vise regnestøkkan og hele prosessen på.
Så når hun fikk tavle så gikk hun hen og så kjøpte hun ei tavle for egne penger som hun trillade på jul fra klasserom til klasserom.
Og den brukte hun da.
Og det var hun godt fornøyd med.
Det ble jo en kampsak for henne.
Og hun...

 Og var vel den som var spydspisen til at det etter hvert så blei det satt opp i alle klasserom der de ønska det.
Så blei det satt opp en sånn whiteboard så du kunne skrive med turs på og viske vekk etter behov.
Så det kom til slutt ved siden av.
Og da var hun fornøyd.
Alle som ville ha whiteboard var fornøyd.
Og hun fikk visst nok...
  penger igjen for den tavla du har kjøpt sjølv.
Men det er jo litt artig det, altså.
Jeg tror nok de fleste skoler i dag som bygges med digitale løsninger, de har også en whiteboard ved siden av seg.
Men nu er jo de tavlene blitt mye, mye større.
De digitale skjermene.
Nå er det skjermar og ikkje sånn med lyskaste ned på...

 fremvise ned på bålen som er.
Du veit, de har sin levetid alt det her, og pærene gikk jo på, på de her første smartbålene vi hadde, og det var jo ikkje billige pære du måtte kjøpe, og det igjen, det var jo nokon som skolen måtte ta eget budsjett.
  Men eg veit ikkje om det finst så mange igjen nu rundt omkring på skolen av akkurat den typen der.
De har vel fått store skjermar nu som gjør den samme funksjonen, og kanskje enda mer.

Bjørn:

(0:34:10)

Det er jo en sånn...
  Bølge nå av sånne ettertankar, altså at mange mener at det har gått for langt, den der digitaliseringen?

Per Dagfinn:

(0:34:20)

Ja, det var jo snakk om det hele tiden, og undersøkelser har jo vist, altså forskning har jo vist at å sitte med skjerm kontra det, å bruke hånda og skrive en tekst, der er det jo stor forskjell i hjernaktiviteten.
  Du bruker masse flere forskjellige områder i hjernen når du skriver for hånd, enn når du sitter ved en PC-skjerm og skriver på et tastatur.
Og jeg tror nok det er ikke sånn enten eller, men det er vel et både og, og det er vel å balansere det her sånn at man innehar den kunnskapen som man skal ha innenfor området, samtidig som man ikke mister den gamle kunnskapen med å kunne skrive for hånd.
  Så begge delar, ja takk.
Men du kan ikkje kaste det ene på over bord, berre på grunn av at du har fått noe nytt.
Og så må man jo, la elevene få lov til å lese bøker.
At man opprettholder den kunnskapen der.
Det ser man jo at det å lese på skjerm er jo noko annet enn å lese ei bok som du ungripelig holder i handen.

 Ja, det blir mange ting å forholde seg til i det, og så strides jo de lærte, men det virker jo som at flere og flere har innsett det at det er viktig det her å beholde skrivekunnskap, motorikken og alt dette her.
Så var det.

Bjørn:

(0:35:56)

 Du, tilbake til starten.

Per Dagfinn:

(0:35:58)

Ja.

Bjørn:

(0:35:59)

Hva var det som gjorde at du på en måte valgte en sånn bane som... Du valgte tydeligvis ikke å bli lærer før du gikk ut i løpet.

Per Dagfinn:

(0:36:10)

Det var noe som...
  Ja, nå har eg engelsk, nå har eg geografi, nå har eg sosial antropologi.
Kva skal eg med det?
Hvor kan eg bruke det?
Og då ble det å ta pedagogisk seminar.
Vi fant jo ut at det var veien å gå.
Og når eg gikk på pedagogisk seminar så så man jo at dette var jo kjekt.
Det var det.
Og eg hadde jo...

 Vennar som også var lærare då, og ja, det blei sånn.

Bjørn:

(0:36:45)

Men kva var det du hadde tenkt i starten?

Per Dagfinn:

(0:36:49)

Nei, når jeg viste fra Narvik, så hadde jeg tenkt på at jeg skulle begynne å studere et eller annet.
Og eg likte jo engelsk veldig godt, og likte geografi veldig godt.
Syns det var spennande fag.
  Og det er klart at viss eg hadde gått videre på geografien og tatt eit hovedfag der, så hadde eg nok kunne havna inn i masse forskjellige jobber.
Da hadde eg sikkert ikkje trengt å ta pedagogiske seminarer og gå ut i skolen.
Det var det eg valgte.
Eg hadde engelsk, så fant eg ut at du var ganske godt sikra en jobb med at du hadde eit skriftleg fag.

 Og det har eg jo sagt til alle som har gått hos oss av vikara og sånt at du bør skaffe deg eit skriftleg fag for å kunne vere mest mulig salgbare sjølv i forhold til de jobba du søker på.
  Du bare forklarer uttrykket skriftlig fag for noe som ikkje... Ja, det er jo det at du har norsk, engelsk eller matematikk, som er sånne basisfag, der du har både skriftlig og muntlig, og du har eksamen i de fagene der.
De blir jo veldig viktige, for du ender jo opp med en eksamen, og da trenger du fagfolk til akkurat de der fagene der.
  Når det gjelder eksamen og sånt, så har jo vi alltid målt oss med andre, og vi blir jo målt opp med andre, og resultatene på skolen generelt har jo vært like gode som på landsgjennomsnittet, selv om vi har hatt en elevsammensetning som kanskje kunne ha tilsagt at vi kanskje skåret lavere, men det har vi ikke gjort.
Og vi har så godt hatt så gode resultater at vi har vært i
  På eksamensultatene, at vi har vært helt i toppet.
Men det er jo sånn som kan svinge fra år til år, hvor flinke elever vi har.
Men jeg synes det har vært viktig å satse på at vi har lærere som har den faglige kunnskapen og som brenner for faget.

 og som klarer å formidle det videre til elevene.
Det er greit med at du har en lærer som er som en potet og kan brukes til alt, men du må ha noen som virkelig brenner, og som kan få andre til å brenne rundt av læreren og bli interessert i faget.
  Som også kanskje ikke har denne utdanningen, men som har likevel undervist i faget.
Sånn at man kan ha en sånn kunnskapsdeling på lærersiden, som gjør at kvaliteten på undervisningen blir god for alle.
Det tror jeg er viktig for de som tilsetter folk med høy kompetanse.

Bjørn:

(0:39:51)

 Ja, nå er du allerede en stund siden du gikk av, så du har vel ikkje noen sånne observasjoner på korleis?
Det har jo vart masse diskusjoner om det der med, for eksempel dette med krav om mastergrad for nye lærere.
Er det egentlig for alle lærere?

Per Dagfinn:

(0:40:11)

 Ja, altså master er jo litt det begrepet med du må ha en master.
Og det er klart det at fordypning i faget er viktig, men kanskje ikkje i alt.
  Det tror eg ikkje, men som lærer så mener eg du bør fordype deg i ett eller to fag som du føler du har god kompetanse i. Det tror eg er viktig.

Bjørn:

(0:40:38)

Jeg har lyst til å høre meir om den tidlige historien din.
Fordi, altså, eg syns det er interessant, for betyr det...
  det at du, egentlig når du var ferdig på gymnasiet, eller på videregående, og da skulle du begynne, og så gå videre, så navigerte du på en måte etter hva du hadde lyst til, først og fremst, uten å tenke så veldig mye på.
  Hva du skulle leve av?

Per Dagfinn:

(0:41:08)

Ja, egentlig gjorde det.
Og så var det jo sånn at jeg kunne jo ha flyttet.
Jeg bodde jo som sagt i Narvik, og når jeg flyttet fra Narvik så kunne jeg jo ikke godt ha flyttet til Tromsø.
Det var jo det nærmeste universitetet du hadde da.
Men jeg flyttet til Bergen på grunn av at jeg hadde venner der nede som allerede var i gang.
  Og det er jo alltid greit å ha noen kjenninger når du kommer ned der, så kan den rettelegge deg hva du skal gjøre og sånt.
Så jeg reiste ned, det var vel 21. august i 1974.

 Og da hadde eg en ryggsæk og ei skuldervæske med meg, og det var alt.
Eg visste ikkje kor eg skulle bo eller noen ting, så eg reiste på lykka og fromme.
Og då var ikkje kompisane mine heller kommet her, så eg ble boende på eit hospits oppe i Starefossen.
Og der ble eg jo faktisk kjent med noen andre folk som ble mine vennar etter hvert, for dei skulle også til Bergen, og dei skulle studere, og dei kom frå Østlandet då.
  Så vi blei hengande saman i den tida der, og eg og ene kompis min der, vi flytta saman.
Vi fikk oss en hybel bort i Solheimsviken langs Fjøsangeveien.
Og der bodde vi begge to da, inntil vi fikk oss hver vår hybel på Fantoft, og han fikk på Albrek.

 Og då var du liksom inne i eit stort studentmiljø, og der bodde flere av vennane mine.
Og då var du liksom integrert i eit sånt Narvik-miljø, kan du si.
Så vi var vel 20-30 fra byen, som holdt sammen.
Noen bodde jo ned i sentrum, men vi var en god del som bodde også oppe på Fantoft.
  Og vi hadde eget fotballag i studietida, og spilte i studentdivisjon, og etterhvert så laga vi oss vårt eget basketballag, spilte i tredjedivisjon i Bergen, og vant så går den.
Det var den laveste divisjonen, skal sies, men vi var veldig fornøyde med at vi vant det.
Og det var et sånt lag som bestod av flest fra Narvik, og så en del andre som hang seg på det.
Ja.

 Så vi skapte oss nu eit eget miljø, vi, ja.
Hang saman i heile studietida.

Bjørn:

(0:43:56)

Og har du fortsatt etterpå?

Per Dagfinn:

(0:43:59)

Ein del av dei vennane har eg jo fremdeles, ja.
Men etter kvart som ein blei ferdig med studiet, så dreiste jo noen hjem, og andre blei i byen, og noen fikk seg jobba rundt omkring i landet.
Noen har eg jo ikkje sett igjen i det hele tatt, også andre har eg kontakt med fremdeles.
  Det er rart med det.
Det er bare sånn livet går, altså.

Bjørn:

(0:44:22)

Ja, og så er det... Jan, kan du lure på om det fungerer sånn i dag også, eller om det var noe som var en epoke, eller sånn?
Men for det første, akkurat da på 70-80-tall, så var vel det veldig typisk for?

Per Dagfinn:

(0:44:41)

Jeg tror det var veldig mange som tok ting litt på sparket.

Taler_02

(0:44:46)

Ja.

Per Dagfinn:

(0:44:48)

 som politisk strømning på 70-tallet, som du kanskje ikke har sett maken til senere.
Det var jo, når du kom inn på studentcentret, det gamle studentcentret på Høyden, så
  så var det jo fyllt av sånne stands med diskusjoner som gikk ganske sånne opphete, og der folk stod rundt og hørte på kva som ble sagt.
Det var møter på studentsenteret i store auditorium, der man diskuterte saker og ting, og det var ganske sånn hissig og heftig det som foregikk.
  Etter hvert så ser vi jo at det har roa seg, bortsett frå når det er enkeltsaker som skjer, sånn som nu med Gaza og andre ting, krigen i Ukraina og så videre, så engasjerer jo det også folk, men denne gangen så var det så mange ting som engasjerte, og det var så mange forskjellige grupperinger innenfor venstresiden,
  Du hadde vel en sånn oppblomstring av nynazisme som også satte sitt preg på den tida med en del drap og sånne ting.
Bombe som ble kastet inn i Første Mai-tog eller demonstrasjons-tog.
Det var mye rart.
Det var det.
På godt og vondt.
Men det har jo satt sitt preg på de menneskene som vokste opp i den tida da.

 Og det er jo det som har vært med på å gjøre oss til det vi er blitt i dag.
Mange proletariserte seg.
Jeg kjenner jo folk som har vært jernbitter av hele sitt liv, men som gikk ut og proletariserte seg og blei det, og som har fortsatt med det, selv om de hadde begynt på universitetet og studeret der.
Det var mange som gjorde det.
Tidligst med denne jobben så
  som de egentlig hadde tenkt å gjøre, men så var det da politikken som tok styring.

Bjørn:

(0:46:59)

Ja, det er veldig... Er det sånn at det må gå noen ti år før du på en måte får øye på mønstret i de der tida?

Per Dagfinn:

(0:47:10)

Ja.
  Og så var det jo klart det, altså familiegenerasjonen var jo ikke alltid enig i de standpunkter som man hadde.
Hjemme hos oss så var det jo, jeg og min far var jo ikke enige om Norge skulle gå inn i EEC, som det het den gangen.
Og jeg gikk i studiecirkel i Narvik siste året på gymnasiet der.
Vi fikk opp argumentene for det å si nei til å gå inn i et sånt medlemskapet.
  Og då gikk jo Bølgan litt høyt hjemme også.
Men det er jo litt sånn artig å se tilbake igjen på faren min, som den gang var høyremann.
Han ble jo mer og mer, skal vi si, radikalisert ut mot venstre sida i forhold til, så...

 Han var en liten villok hjemme også, sånn som villok, som også fikk en del standpunkt som ikke var helt høyre den gangen han predikerte det.
Jo eldre han ble, så ble jo han også en mann som tok litt...
  tok litt av mot Venstre, og skiftet mening om en del ting.

Bjørn:

(0:48:18)

Skiftet, for gikk det så langt at han bytte parti også?

Per Dagfinn:

(0:48:22)

Det tror eg ikkje.
Det satt langt inne å bytte parti, men han hadde en del meninger som gikk på tvers av det gamle partiet, kan du si, han støttet.
Det er jo litt sunt.
  Det er jo godt å vite at man blir eldre, men man trenger å være helt forstokka og holde på de gamle prinsippene.
At man kan endre samtpunkt utifra.
  kan ting så skje.

Bjørn:

(0:48:52)

Og det er vel, det er vel, jeg synes i alle fall det er veldig interessant, og det har jo nok med at du får ting litt på avstand, og du kan på en måte sammenligne litt flere, litt flere ti år på en måte, så ser du jo liksom egentlig både

 hvor fort utviklingen går, og hvor sent den går.
Fordi folk forandrer seg utrolig sent i forhold til teknologi og alle mulige sånne ting.

Per Dagfinn:

(0:49:22)

Ja, ja, ja.
Jeg går jo som frivillig oppe på Haukeland nu i pensjonisttida.
Det er en sånn veivise der.
  Og der merker du blant eldre folk så ser du blant annet at noen er utrolig flinke til å ta til seg ny teknologi.
For når du kommer opp på sykehuset og har en smarttelefon så har det noe med registrering å gjøre.
Du kan registrere deg på telefon sånn at du vet hva for ventesone du skal i og fortelle at du er kommet fram.
Og du får en kode som vises igjen på en skjerm der i ventesonen din.

 Noen ut av de eldre, de har det her full kontroll på dette her, og så er det andre som kommer med en, det er en sånn dum telefon de kommer med, og de trenger aldri en hjelp av de kanne også.
Og det er artig å se...
  Den typen mennesker som er gamle og som allikevel holder seg så oppdatert som de gjør.
Det er imponerende, egentlig.
For ting skjer så fort, og allikevel så klarer de å følge med i tida, og benytte seg av de her hjelpemidlene på en grei måte.
Og så er det andre som faller helt vekk, og så sier de at nei, jeg skal ikke bruke smarttelefon.
Jeg holder på min gamle.
Det er litt skummelt.

 Og bestemme seg for en ting at eg ikkje skal følge med.
Eg trur hodet har gått av en del sånne utfordringar, at du prøver ut nye ting og ser kva du klarer, og ikkje vere redd for å prøve å klare det.
Man kan ikkje gjere så mykje galt.
Og gjer du noe galt, så er det ikkje uoprettelig.
  Og det tenker jeg også, er jo det med unge, når du ser barn som setter seg ned foran en PC eller noe sånt, så finner de ut av det, og de blir utrolig kjapt dyktige.
Og mange eksempler på skolen, der vi satt med et lite problem med datamaskinene i den tidligere tiden, så er det elevene som har funnet ut, ja, men du gjør jo bare sånn og sånn og sånn, ikke sant?

 Det er det som er flott med å være ung, at du tar til deg og er nysgjerrig.
Det er også det som er artig med å undervise, det er jo det at du opplever unga som genuint interessert i å lære noe, og at de er nysgjerrig på nye ting.
Det er jo flott.
Det at du kjenner ungdommen på en måte sånn at...

 så vet du at folk på min alder, de kan vere litt sånn der han er skremt av å se en sånn bøling komme brølernes av gårde, ikkje direkte mot deg, men i din retning da, og du tenkjer at her må eg holde meg litt unna, men vi som har vokst opp og jobbet med de her ungdommane i så mange år, vi kjenner dem, og vi ser at det er bare sånn de er.
De er høylyte og

 De er bare snille og greie, stort sett.
99% av de har en bløse greie, men de tar stor plass.
Og så kan de være litt villige om.
Det er bare sånn.
Men jeg vet jo det, at det er folk som styrer unna, for da blir de litt skeptiske.

Bjørn:

(0:53:12)

Ja, det er jo...
  Det er veldig, jeg kjenner det.

Per Dagfinn:

(0:53:17)

Ja, det er det.
Men de er jo sikkert like usikre på oss, de her, ikke sant?
Jeg kunne ikke tenke meg i dag som 70-åring å jobbe i skolen lenger, for jeg tror ikke det er at du skal la ungdom ha en 70 år gammel person jobbe så mye rundt deg.
Du skal ha
  Du skal ha litt av hvert.
Du skal ha yngre folk som også er din lærer.
Du skal ikke trenge deg på som en gammel en, bare for at du har vært lærer så lenge.
Jeg tror det er godt for både en sjøl og for ungdommen.

Bjørn:

(0:53:59)

 Er du sikker på det?
Ja.
For det er jo litt av det der, eller når du sier det, så tenker jeg, det er veldig interessant.
Ja.
For du har jo veldig ofte, du har jo et veldig godt forhold mellom sånn, altså barn, ungdom, besteforeldre.

Taler_02

(0:54:22)

Ja, ja.

Bjørn:

(0:54:22)

Altså når du hopper over den der mellomgenerasjonen, som kanskje er den typiske lærergenerasjonen,
  Og at det kanskje for mange er et savn, at det er for få eldre folk, for eksempel i skolen.

Per Dagfinn:

(0:54:37)

Det er sant.
Jo, da, jeg taler på den, altså.
  Men sånn i forhold til den kompetansen du bør vareta hele vegen, så kan det bli litt tungt for en 70-åring å følge med i det som skjer.
Og då kan det jo hende det at du blir sett på litt sånn, det er en grense fra å bli sett på som en kapasitet, til å bli sett på som en som bare er en nisse på lasset, og som kanskje ikke er med på å dra skuta den rette vegen.
  Men når vi snakker om personer som betyr noe, så må eg jo nevne en person.
Og hun heiter Marit Stensaker Nilsen.
Hun var elevassistent på skolen.
Hun begynte vel i skolefritidsordninga, men etter hvert så kom hun over på mellomtrin og hamna til slutt på ungdomstrin.

 Hun var med å etablere den første elevkantina som vi hadde.
Det var jo sånn at vi så jo at elever kanskje hadde glemt matpakken sin, var sultne og ikkje hadde noko å spise.
Så fikk vi i ordning med at de kunne gå ned på skolefritidsordninga og få seg eit knekkebrød.
For der hadde de etablert eit sånn frokostsystem.
  Men vi sendte andre elever ned som kunne gå på ungdomstrinna.
Gå ned og spørre om vi får eit knekkebrød eller togvev.
Så har du litt mat midt på dagen.
Og der var jo Marit en av dei som var med på dette her.
Ettervert så vi jo det at kanskje det var en idé å få i elevkantine på ungdomstrinna.

 Og det var rektor velvillig til, og då fikk vi Marit til å vere den som organiserte den elevkantina.
  Og så trakk hun med seg elever som kunne gå ut av klassen i slutten før storefri, timen før storefri, og så var nede og smorte rundstykker, og som også stod og solgte disse rundstykker og den drikken som vi hadde til elever.
Så det ble en sånn elevaktivitet ut av det her, mens hun hadde oversikt over regnskapet.

 og sånne der ting, og fikk ordnet med det praktiske sånn at eleven kunne hjelpe til.
Etter hvert så kom hun over på ungdomstidene,
  Og blei ein sånn mor for alle elever, kan du si.
Altså, dei blei jo kjent med Marit gjennom kantina, dei blei kjent med ho som elevassistent på ungdomstrinet, ho gikk rundt og hjalp elever, ho var...
  var en sånn ekstra ressurs i forhold til en del av undervisningen, blant annet i matematikk.
Hun var veldig flink selvlært matematisk, og hun hadde kjempehjelp for matematikklærerne som kunne gi ekstra hjelp i timen, sånn at læreren fikk jo en god avlastning.
  Men hun hadde også den evnen at hun kunne snakke med eleverne på ein måte som vi lærare ikkje alltid kunne.
Og hadde vi gjort det, så hadde dei jo blitt sur og sint og begynte å krangle, men når Marit sa det,

 Så var det heilt greit, og då tok dei det til seg, og skjønte det at her var det kanskje gått for langt, her bør eg kanskje endre litt på ting.
Så hun hadde ein viktig rolle som eleverne kom til, og ein som dei kunne få gode råd hos, og som hun prøvde å hjelpe, viss hun kunne det.
Og så kunne hun vere ein sånn link til kontaktlæren til den eleven,
  og formidle litt kunnskap om den eleven, hvis hun fikk lov av eleven til å gjøre det.
Så hun var til uvurderlig hjelp for oss på ungdomstiden.
Så hun var nærmest en slags institusjon i institusjonen?
Ja, det vil jeg absolutt si.
Hun skulle jo gå av i 2019 også, men hun fikk ikke noen pensjonstid, for hun døde den...

 På slutten av, eller midten av det året der, i 2019 på sommeren, da ble hun syk og gikk bort ganske raskt.
Så det var jo veldig trist.
Hun var en sånn som alle elever på skolen var veldig, veldig glad i. Fantastisk menneske.

Bjørn:

(0:59:47)

 Ja, det var en viktig historie.
For det er litt av den der historien som du noen ganger hører om vaktmesteren, eller sånne folk som på en måte ikke er i den vanlige linjen, men som får en sånn helt spesiell rolle.

Per Dagfinn:

(1:00:04)

Ja, men det var godt du sa det, for i den første tiden hos oss så hadde vi jo en vaktmester som bodde i egen vaktmesterbolig på skolen.
  Det bygget i en av skolekomplekset, det ble revet.
Han bodde i andre etasjen, og i første etasjen så var det som hette pinare, eller skoletandleg.
Han Kristiansen, som han het, så var vaktmester.
Han gikk rundt i grå lagerfrakk, og hadde full kontroll på hele skolen.
Ikke bare i arbeidstiden, men i fritiden også, siden han bodde der.
Så...

 Du skulle ikke gjøre mye tull der før han var ute og ga beskjed om at sånn og sånn skal vi ikke ha det her.
Det var orden den gangen.
Men så gikk han av med pensjon, og då fikk vi vaktmester som ikkje bodde der lengre.

 Som bare var der på dagtida.
Og ein av dei som var der lengst etter at han Kristiansen slutta, det var vel eneste til Sigurd Olsen.
Og han hadde jo jobb i Bergen kommune.
Han var gammel sjømann.
Skipskokk.
Han hadde reist ute i mange, mange år.
Og masse tatueringer.
Og god og stor mann som en kokk skal vere.

 Han hadde da, når han gikk i land, så hadde han fått jobb i kommun som kokk i barnehaget.
For det hadde han jo før i barnehaget, sånn at barna fikk mat der, varm mat.
Men så ble jo den ordningen slutt, og han skulle jo ha jobb videre, og då ble han vaktmester på Nykronbollsskole.
Han var jo også en sånn, han bare preget å ha vært sjømann i språk, og

 tatoveringet, og han gikk rundt der og tronet, og måtte alltid holde deg inne med Sigurd, altså, før han kunne hjelpe deg.

 Men det var på hans nåde.

Bjørn:

(1:02:15)

Men fikk han et sånn spesielt forhold til eleverne?

Per Dagfinn:

(1:02:20)

Ja, han var mer en sånn der som ga klare beskjed til dem hvis det var noe han ikke likte.
Og det respekterte de jo selvfølgelig.
Men han kunne også tulle med dem og fjase sånn, så han hadde et godt forhold til dem også.
  Det er sånne, det jeg kaller sånne tegninger, som du har på skolen.
Personligheter.
Utrolig flink til å lage sånne olivenbrød til personalfester når vi hadde de.
Ja, var han flink det.
Da var han i sitt test.
Og så hadde vi jo eit basseng på skolen.
Det må vi jo ikkje glemme.
Det ble jo værnet av byen til Kvang.
Så det er i høvd fremdeles, og

 Apropos det vi snakk om, du tok din jobb enn du fikk, eg var jo sågar, på kveldstid så var eg svømmelærer for elever som ikkje gikk på Nykronborg, men som trengte ekstra svømmeopplæring.
De kunne komme frå Råtthauen, de kunne komme frå Møllenpris og
  Det var ein sånn jobb rektor spurte om eg kunne ta.
Ja, men eg er jo ikkje svømmelærer.
Nei, men her har du eit hefte laga, ein som heiter Danielsen.
Det var ein lærer i Bergen kommune som laga eit eget svømmehefte i svømmeopplæring.
Detta må du lese igjennom, og då har du det du trenger.
Så var det ned, og så...

 Åren er også å drive svømmeopplæring med elever som ikkje tilhør til skolen vår.
Det holdt eg vel på med i ett år.
Det var litt sånn ekstra inntekt det.
  Men vi har jo etter hvert trofet på mange voksne som man har kommet til prat med, som forteller det.
Åja, Nykronborg, har du ikke jobbet der?
Det var der jeg lærte å svømme.
Ja, har du gått på Nykronborg?
Nei, jeg gikk på en helt annen skole, men vi hadde vært der oppe.
Så det har visst vært noe som var helt vanlig før min tid, at en svømmeopplæring foregikk på Nykronborg, selv om du var elev på en annen skole.
Men de måtte ta den på kveldstid.

 Så vi har alltid fått med på det.
Det ble slutt etter hvert med denne ordningen.
Etter hvert ble jo sentralbadet den plassen man dro til for å ha svømmeopplæring når elevene ble større.
Men våre førsteklassinger oppover, de har fått svømmeopplæring på skolen.

Bjørn:

(1:04:58)

Ja.
  Spennende.
Apropos det med sømmebassinet.
Det var veldig overraskende, synes jeg, det som ble fortalt på den mimrikvelden.
At på 50-tallet så var det regelen var at eleverne bare skulle ha badet etterpå i sømmehallen.
Var det nytt for deg, eller?

Per Dagfinn:

(1:05:24)

Det var ikke så veldig nytt for meg, for jeg har hørt det før, og jeg husker også fra

 så var det på LKAB i Narvik, der hadde de eit basseng for arbeiderne, og det var eit sånt lite basseng, og alle det som var på Nykronborg.
Og der var det då...
  Dager der menn kunne komme, og dager der bare kvinner kunne komme, og da badde vi naken der også.
Så jeg vet ikke om det var noe for å sørge for at regnholdet i selve badevannet var skikkelig, og at man ikke skulle ha med seg skittende plagg ute i... Men hva tid var det opptrent?
  I Narvik var det på 60-tallet.
På 60-tallet?
Ja, det var det.
Men når eg jobba der, så var det sånn, man hadde badedrakt på.
Men når dei skulle dusje...

 Før de skulle i basenget, og etter at de hadde vært i basenget, så var det av med badetøy.
Og vi hadde jo i skoletiden, så hadde vi en egen badedamme.
Hun heter Laila Simonsen, den gangen jeg jobbet, til hun sluttet.
Hun var der med det, og hun styrte hele det basenget med unga som kom ned og...

 Det var jo læreren med også da, men jeg tror ikke... Eleverne hadde badetøy når de var på senga den gang.

Bjørn:

(1:07:07)

Ja, det er jo... Altså, jeg er jo nesten like gammel som de som har fortalt dette.
Og det var... Jeg har aldri hørt om det.
Men det stemmer jo, altså, akkurat dette med dusjen, det var veldig strengt.

 Det var jo som regel noen sånne strenge badevakter som stod der og passet på.
Men når du skulle i bassenget så var det på med bade til.
Men det kan jo være nok, altså når det var...
  Ja, det er jo så mange regler som på en måte oppstår, og som lever i stånd, og så plutselig så dør de.
Og så må du lage en sånn hybrukvall før det kommer fram, eller før du får hørt om det.
Men det var interessant.

Per Dagfinn:

(1:07:54)

Men det bassinet er jo ikke mer enn 90 centimeter djupt, det på Nykronborg.
Og jeg tror det var 12 meter langt.
Så det er jo ikke svære greier.
Det er det ikke.

 Det var jo en tilhørende garderobe til, men etterhvert så fikk de jo også bygd eit eget duschanlegg, og så tok de vekk duschan i selve basengrommet.
For det var der duschan var som eleven måtte bruke.
Akkurat.
På den ene siden så hadde de duschan, og så gikk de rundt basenget, og så hadde de håndklær på den andre siden av basenget.
Så det var en sånn rundans de gikk, og så gikk de inn i garderoben og kledde av seg.
  Men etterhvert fikk vi egen dusj og toalett som ble bygd på motsatt sida av basenget.
Så det var gjort en del tekniske løft for å få det litt oppdatert.
Spesielt det her med løfting og rensing av vannet.
Ja, alt sånn hygienegreier.
Men de har beholdt det her nede.

 Det var jo en sånn liten pissoar i en liten nisje innanfor der.
Det er originalpissoaren og også en sånn drikkefontene der i keramikk.
Alt det var jo i flott keramikk som fremdeles står inne i selve bassengrommet.

Bjørn:

(1:09:22)

Fordi nå er det verneverdig?
Nå er det verneverdig.
Men det er bruk fremdeles?

Per Dagfinn:

(1:09:26)

Ja, det er bruk fremdeles.
Det er tilrettelagt sånn at det skal kunne brukes etter dagens standard.

 Det ble også i tilknytning til den basengfløyen, så ble det bygd en heis på, jeg tror det var på 2000-tallet.
Da kom det en egen heis om at det skulle være mulig for å tilrettelegge for handikappa å kunne komme opp i alle etasjer.
Det var jo et løft som kommunen måtte ta for å gjøre bygningen mer universell enn den egentlig var.

Bjørn:

(1:10:07)

 Og er det en heis på utsida?

Per Dagfinn:

(1:10:11)

Ja, det ble bygd en heis på utsida på den veggen langsida der basengebygningen, basengefløyen er.
Så da kunne man med rullestole bevege seg i alle tre etasjer.
Vi hadde jo en fjerde etasje også, eller har jo en fjerde etasje, men det var jo loft og...
  Et lite klasserom på den ene siden, og så var heimkunnskapen på den andre siden.
Men etter opppussingen så ble heimkunnskapen flyttet til en annen del av skolebygningen.
Og der ble det et klasserom i stedet.
  Men der kommer du ikkje til med rullestol.

Bjørn:

(1:11:02)

Nei, da er det ikkje heilt universell.
Ja.
Du, litt om tilværelsen nå, Dill.
Ja.
Du fortalte at du er frivillig på kyrkhuset.

Per Dagfinn:

(1:11:15)

Ja.
Traff tilfelligvis, nu bor eg nede i Mølldalsveien, nede ved Kunst- og designhøgskolen som er bygd der, og
  Der fikk eg og kona mi som også er lærer og som også jobber på Nyklumbås skole.
Vi fant etter hvert at vi ville ned til sentrum og kunne benytte oss av sentrum mer enn vi gjorde når vi bodde på Bønes.
Så vi var ute og fikk tegne oss på eit nybygg der nede.
  Så nu bor vi helt nede i sjøkanten og har utsikt til store lungegårdsvagnet.
Og så oppdaget jeg plutselig at det var en bekjent av meg som stadig gikk i det der området og spurte han, hva er det du gjør her i det?
Og det var han som fortalte, han var forresten tidlig pensionist, for han var brandmann.
Jo, jeg går som frivillig oppe på Aukerland.

 Ja, så forklarte han jo kva det var for noen ting, og ba vi han om å gi beskjed viss det var sånn at han skulle få inntak av nye sånne frivillige.
Og det gjorde han da, og så kom vi på eit kurs, og så var det intervju for å se om vi var egnade til dette her.
Og så fikk vi nu klarsignal på at det kunne vi få lov til å være med på.
Og nu er vi der en gang i uka på tirsdagene,
  fire timer, frå klokka halv tolv til klokka halv fire, saman med andre som også får vakte.
Og så viser vi vei til dei som ikkje veit kor dei skal heim.
Vi har rullestolar så vi kan trille dei som ønsker å slippe å gå.
Og vi...

 Vi hjelper med andre ting, viss det er innlagte pasienter som trenger å handle i kiosken, så kan vi gå opp og trille dei ned, eller vi kan handle for dei.
Vi gjer sånne praktiske ting som portøra ikkje kan gjere.
  Vi går ikkje portøran i næringa, for å si det sånn, men vi hjelper folk som er dagpasienter, og som ikkje har den muligheten til å benytte seg av portørhjelp.
Så vi er noko ekstra, og ikkje noko som...
  tar jobben fram, kan du si.

Bjørn:

(1:13:57)

Ja.

Per Dagfinn:

(1:13:58)

Er det givande?
Veldig, veldig.
For det første så har vi jo fått nye kollegaer, på en måte, som vi er blitt kjent med.
Og så er det jo en veldig takknemlig jobb, for alle er jo glad for å få litt mer hjelp når du kommer på sykehuset, så kanskje har du dårlig tid, kanskje var det vanskelig å finne parkeringsplass, og du stresser litt, og du har aldri vært der før.
  Så gjør jo vi denne belastningen, den gjør jo vi mindre med å kunne hjelpe dem til dette.
Og nu er det jo sånn at på forskjellige avdelinger, sånne poliklinikker, så legger de ned de her resepsjoner som de hadde før.
Og så digitaliserer de det hele med det at alt skal være elektronisk.
Du melder fra når du kommer til å gjøre det på telefon, eller du gjør det på automaten når du kommer opp der og

 Da er vi med å hjelpe dem sånn at de finner veien og at de finner rett plass i ventesonen og sånne ting.
Så det er veldig takknemlig jobb for det at vi får mye skryt og ros.
Det er jo bare kjekt det.
Det er hyggelig å få ros.
Og så ble vi jo også denne frivillige vi ble jo også kåret til det var noe som Bergenstidene hadde en sånn her kåring.
  Og i den konkurransen og nominasjonen så var det jo vi som vant den som gruppe.
Det var jo da Bergens Tidninglesende som kunne sende inn hvem de ønsket skulle være årets navn.
Så vi har fått mye skryt og ros.

Bjørn:

(1:15:48)

Og de nye kollegaene, er det sånn at de...
  Det blir meir enn folken jobber saman, blir det venn?

Per Dagfinn:

(1:15:57)

Ja, for noen er det jo blitt vennskap på fritida også, og vi har alltid samlingar der vi går ut før sommerferien, for eksempel, og spiser og drikker saman.
Det blir eit samhold oss imellan også.
No har vi det sånn at vi kan velje sjølv kor mykje vi vil jobbe der.
  Og skal du for eksempel bort, så bare du gir beskjed til administratoren vår, at nu blir vi borte i noen uke, så kommer vi tilbake igjen.
Og då har du jo andre som går litt løst på det, som er litt fleksible, de kommer inn og så tar de våres plass.
Så det er ikke noe sånt at du binder deg
  At ikkje du kan ta og gjere andre ting.
Det er heilt frivillig.
Men det er såpass kjekt at du vil helst få med deg det du kan.
Men til sammen reiser eg litt på hytta og tar oss av barnebarn.

 reiser vi nord over en måned til hytta som vi har nordpå i Norvik.
Så det er ikke mer bindende enn det.

Bjørn:

(1:17:19)

Men det hører, jeg synes det er veldig interessant, for du kan se det i en

 Sånn som det har blitt med helsesituasjonen til folk flest, så har du jo veldig mange år etter at du er ferdig med arbeidslivet på en måte.
Og det er jo en kjempe ressurs for samfunnet.
  Og det er for mange så, altså, for mange så er det ganske tøft å på en måte bli, være ferdig med arbeidslivet, fordi at det har vært så stor og viktig del av livet at de...
  Og det verker jo veldig godt i denne historielagsbevegelsen som vi er en del av.
For der er det jo ung rekrutt, hvis du begynner der før du er 60.
Og de fleste der er jo mellom 60 og 90.
Og det er jo en kjempeverdi, altså, i...

 Og det er litt, men, men, men, men, jeg vet ikke, dette tror jeg ikke er spørsmålet.
Men det er interessant fenomen i vår tid.

Per Dagfinn:

(1:18:32)

Ja, det er det.

Bjørn:

(1:18:34)

For jeg tror det er mer av sånt nå enn det har vært tidligere.

Per Dagfinn:

(1:18:37)

Jeg tror det er at helsa vår, sammenlignet med hvordan den var for 20-30 år siden, den er langt bedre.
Ja.
  Eg trur måten vi lever på gjer at vi har en bedre helse, og at vi er meir opptatt av helsa vår og gjer meir vennande.
Og då får du jo eit restoverskudd som du føler du må gjere noko med.
Og då tenkjer eg at det er jo kjekt å bruke den energien på ein måte at du kan hjelpe andre.
  Og når det er så uforpliktande som det er, så er det jo bare gøy.
Det er det.
Du treffer jo masse hyggelige mennesker der oppe, som ikke bare er bergensere som kommer til Haukeland sykehus, men de kommer jo fra hele distriktet.
Og de har jo masse å fortelle om sitt liv også.
Så du treffer jo så mange spennende mennesker når du går rundt der.
Det er helt utrolig.
Og det er

 Er ein litt nysgjerrig, så er jo det her eit kjempeforetak, for å si det sånn.
Det er koselig.
Så får du jo godt noen skritt også.
På ein god dag kan du jo komme opp igjen 8-9 kilometer på de fire timene.
Då er vi fornøyde.
Då syns vi det har vært ein god dag.
Det er kjedelig å stå der og berre vente på oppdraget, så det ikkje skjer noko ting.

 Så vi er jo opptatt av å kunne bevege oss.
Får jo vondt i ryggen av å stå.

Bjørn:

(1:20:16)

Ja, ja, ja.
Går du med skritt heller?
Ja, jeg går med skritt heller.

Per Dagfinn:

(1:20:21)

Så det er alltid sånn på slutten av dagen, ja, hvor mange skritt har du fått i dag?
Og du har fått så mange, for du går med sånne korte skritt.
Så, jo da.

Ukjent

(1:20:30)

Det er viktig det.
Ja.

Per Dagfinn:

(1:20:40)

 Det er jo litt lett for oss som bor nede i Mølldalsveien å gå opp der de tar deg ett kvarter.
Det var jo også en fordel med det å kunne ta den der.
Det er jo mye annet frivillig arbeid enn man kan gjøre.
Haraldsplass har også litt av det samme.
De gjør litt andre ting enn det vi gjør.
Men de har også en sånn frivillig ordning der.
  Vi har jo utvidet, ikkje berre til å vere oppe på Haukeland i alle byggene der, men vi startar vel med en ny ordning her i vinter med at det også er sånne frivillige nede på Leggvakta i Solheimsviken.

 Men der er dei ikkje så mange, og der blir det jo ikkje så myk gåing.
Men der er det også for å hjelpe å skille hvilke køer dei skal i, for der har du jo skadeavdeling, og du har selve legevakta der, og det er vel litt sånn forvirring der hvor du skal gå.
Så der er det mykje å hjelpe til å følge pasienta litt der også, men det er kortere distanse.

Bjørn:

(1:21:47)

Ja, men det er jo veldig viktig, for det er jo som du sier, altså,
  mer og mer bli digitalisert, og det å ha et menneske, levandes menneske, til å svare på spørsmål, det finnes jo nesten ikkje lengre.
Du er jo bare, du ringer, sånn at det å bruke frivillige ressurser, det er jo en veldig hjelp for folk som på ein måte ikkje er heilt fortroende, og det er jo egentlig feil.
  Du kan jo bli gal av de der skjemaene.

Per Dagfinn:

(1:22:22)

Ja, absolutt.
Alt du må lese igjennom.

Bjørn:

(1:22:27)

Og du må på en måte forstå tankegangen til den som har laga spørsmålene.
Du må...

 Fordi dei er jo ikkje nure, dei er jo berre menneske dei og.
Så det sitter på eit skrivebord og tenkjer seg ut, kva kan det tenkjese at folk lurer på her?
Og du må få tak i den tankegangen som dei har før du egentlig kan navigere i de skjema som dei har laga.

Per Dagfinn:

(1:22:53)

Og det ser du egentlig i sånne datasystem som lages.
De er veldig spesielle, dei som lager dei.

 Fordi det er helt intuitivt og greit, for oss er det helt håpløst.
Sånn er det bare.
Og derfor er det viktig at man får inn en del sånne vanlige mennesker i å kunne fortelle at sånn og sånn bør det være.
Og når de pusset opp skolen vår og gravde seg ned 17 meter ned og bygde denne gymsalen under skoleplassen som står der i dag, så...
  hadde vi jo ein brukermedvirkning, men det skulle jo vere mykje meir av det for arkitekta i dag.
De har altfor stor makt.
  Når de kommer med en del ideer og tankar om ting, så er det ikke alltid at det passer med det praktiske, når vi skal inn i rommet og så bruker de.
Det var jo sånn med oss når vi flyttet inn, så fikk vi jo de her halvåpne løsningene,

 Du hadde jo en periode der alle skole skulle vere åpne.
Du skulle vere åpen løsning.
Flere gruppe, flere klasser skulle vere her og der.
Men det skulle ikkje vere no veggar i mellom.
Vi fikk sånne halvveggar mellom to klasserom.
Og det var ikkje mulig å lukke mellom dei her.
Og då hørte du jo alt som foregikk.

 I klasserommet.
Og når du sågar hadde mellom klasserommene, så hadde du også glassvindu.
Som ikkje var frosta.
Så satt jo elevene og så kva som foregikk, og ble opptatt av kva skjer inne i den klasserommet.
Kva skjer det her?
Og hørte det som foregikk.
Så etterhvert så fikk vi jo då...

 Det jeg vil kalle en mer fleksibel løsning med at du fikk skyvedøre, døre som kunne foldes og åpne og lukke dem.
Det var sånn som kom etterhvert.
Vi fikk frosta de herne glassvinduane, sånn at i alle fall halve parten, den laveste delen, var frosta sånn at ikke eleven skulle sitte og se og glane inn i de andre rommene.
Og...

 Med tanke på den sikkerheten som også skal være på skolen ufør tida, så var det vel ikke helt heldig at det var glassvindu mellom klasserommet og gangen.
Sagt litt dramatisk, hvis det hadde blitt en skoleskyting, hvor skulle de søke tilflukt uten å bli sett?
Det har du ikke på Nykronborg skole.
  Du har en mulighet å komme deg ut kanskje på enkelte delar av skolebygningen, på baksiden og sånt, det er urramingsveide.
Men det er sånn HMS og sikkerhet for elever og sånt, det er kanskje ikke helt etterboka.
Men bank i bordet, vi håper vi får sleppe sånne situasjoner.
Men...

 Du kan gå og kikke inn over alt, men det er litt synd at man må tenke i de banene.
  Sånn er det jo etterhvert blitt.

Bjørn:

(1:26:42)

Ja, det er det.
Ja, jeg tenkte akkurat samme tanke når jeg var borte på butikken og kjøpte noe kaffe.
Kaffe, forresten, det har jeg glemt å ha i bilen.
Ja, det har du ikke tenkt på det, men når du sier det, det ble jo litt høyere.
Ja, og da har de satt opp disse her svære kolossene som skal hindre at bilen kan kjøre inn på.

 De bufferne som vi egentlig laget.

Per Dagfinn:

(1:27:17)

Ja, det er jo det.
Nei, det er jo en tankevekker.
Skolen skal jo vere et trygt område.
Det skal det jo vere, men du vil jo prøve å holde det så åpent som mulig.
Men at du heller tar det så sluse...
  Folk inn som ikkje har noko der å gjere, inn til kontoret først, og administrasjon, og så bringer det videre.
Men på mange skole kan du jo komme inn andreplassar også.
Vi hadde jo veldig mange inngangar på Nykronborg.
Og har det jo fremdeles.
Men vi prøver jo heile tida å vere på vakt på, hvem er det?

 Hvem er det som går inn her?
Hvem er det?
Det er et fremmed menneske.
Den må vi snakke med.
Vi kan ikke bare la de gå og vimse rundt og...
  Kanskje har dei eit legitimt grunn til å vere der, men vi skal jo helst vite det, før dei begynner å vandre der.

Bjørn:

(1:28:22)

De er vel på ein måte, nå når det er både skole og kultursenter, så er vel det problemet større enn om det bare var skole?

Per Dagfinn:

(1:28:30)

Ja, nu kan du stenge det sånn at du kan ikkje gå mellom kultur og idrett, og inn i skoleavdelingen uten at du har eit adgangskort, som då sikkert er tidsbegrensa utifra den jobben du har.
  så har vi jo tilsynsvakt nede i kultur- og idrettsavdelingen også.
Men den er jo åpen også utover ettermiddagen og kvelden.
Og så skal då dørene på skola, de skal låse seg etter at skolefri tidsordninga er...
  over.
Da er det automatisk dørlåse.
Der også var det jo sånn at de skulle bevare de her med store, flotte trädørene som var langs hele den lange veggen mot skoleplassen.
Og der måtte de jo legge inn masse elektronikk i de her dørlåsene som skulle stå i dørene.
Og det...

 Det var jo ei utfordring, fordi det er jo træ, og træmaterialet beveger seg litt, og når det er bare en millimeter avstand mellom slåen og det det skal gå inn i, så var det litt klur av og til med at du ikke fikk låst døra, eller at døra gikk opp.
Det var sånn som måtte ordnes underveis, og det tok litt tid før det ble fiksferdig.
  Så må eg jo fortelle det at det utspringe på skoleplassen.
Det er jo eit sånt utbygg midt på klassen der.
Og der var jo toalettan før.
Gutte- og jentetoalett.
Og...

 De var så veldig, veldig luktfullt, at det stinka frå de der toalettane der, at når de skulle pusse opp det her og bruke det derne utstikkerbygget der til nokka anna, så fant de ut at dette må vi bare vive.
  Og så bygger vi opp helt make som det var.
Fordi de hadde aldri fått vekk den lukten fra de to vettene.
Så det er en replika som står der.
Det er ikke originalbygningen.
Men det tror jeg andre historier kan forklare hvorfor det var sånn lukk.
Ja, det kom jo fram en del sånne historier på den biblioteket.
Det gjorde det.

Bjørn:

(1:31:13)

Veldig morsomt.

Per Dagfinn:

(1:31:16)

 Nei, men jeg må jo si det at det har vært mange fine år der oppe.
Det har det vært.
Det er klart det har vært noen regnverksdager også.
Men vi bor jo i Bergen da.
Så det må vi tåle.

Bjørn:

(1:31:33)

Ja, ja.
Ja, det høres jo ut som det...

 Du har, det høres jo veldig fint ut, sånn som du forteller om det.

Per Dagfinn:

(1:31:42)

Ja, ja.

Bjørn:

(1:31:43)

Akkurat når det gjelder det med, altså en av de andre som eg har snakka med etter den mimrikveilen.
Ja.
Hun tok ikkje ordet der.

Per Dagfinn:

(1:31:56)

Nei.

Bjørn:

(1:31:57)

 For ho syns det blei så veldig, på ein måte, at det blei så veldig mange av dei samme fortellingane om for eksempel dette med Svåsinger.

Per Dagfinn:

(1:32:07)

Ja, ikkje sant?

Bjørn:

(1:32:09)

Og det blei nok sikkert litt sånn, det blei litt dominert av folk som satt og mimra om guttemiljøet.
Men, med det der tidsspennet som du har oversikt over,
  Kva vil du seie når det gjelder vold?
Både godarter av vold, som lekeslåsning, og meir alvorleg vold.
Har det blitt meir eller mindre?

Per Dagfinn:

(1:32:38)

Nei, jeg skal seie det at... Noen som slo meg frå min egen barndom, der var det jo veldig ofte det vi kalte i slåssekule...
  i friminuttet på skoleplassen.
Som selvfølgelig gjorde at alle stimla til.
Og det synes jeg, det har blitt helt borte.
Jeg kan huske det kunne være et par slåskamper de første årene.
Men det var ingenting å snakke om.
Og etter hvert så har det vært fraværendes.
At det har vært uvennskap mellom noen elever og sånt.

 Det har det jo alltid vært.
Og det er sånne konflikter som du har tatt opp med dem, hvis du har fått vite om det, eller vært vittne til at noe sånt har skjedd.
Og det kan jo forekomme et slag eller to i kampens hete.

 Men slåskamper med bare nerver og svartsinne råder, det er det mindre og mindre ute her.
Men så skal det sies at det vi merket de siste årene, det var kanskje det at nede blant de aller minste, så var det mer utagering blant de enn vi har opplevd tidligere.
  Og når eg har snakka med andre, og etter å ha lest litt om dette, så viser det seg at det er visst nok en trend i tida, at de minste er blitt mer voldelige og uregjærlige, og ikkje tar rettlegging slik det var før.
Og det er, kva årsaken er det, det skal du ikkje bli hjemme ut på, men
  Det er i alle fall en trend i tiden.
Men blant de større eleverne, så synes jeg de har løst konflikten veldig greit med å kunne, mange har vært flinke til å komme og fortelle at nu er det en ugreie, og så kunne du ha mulighet til å gripe fatt i det, og så tar du det derifra.
  Det gjør det.
Men vold og det her med røykinga som var så veldig problematisk før, at man hadde en røykekrok og et røyketre man sto bak, det er helt fraværet.
Og jeg husker jo også, når jeg kom på skolen i 83, så ble jeg fortalt at det hendte det at ledelsen,

 måtte ut av skoleplassen og høyre opp i Solheimslida og hente elever som hadde stukket ut.
Ikke bare for å røyke, men også for å sniffe.
Sånt hadde jo vært helt utenkelig da.
Det er jo fraværende.
De er jo

 Så det er jo bare fantastisk.
Det er det.

Bjørn:

(1:35:50)

Ja, men det er en viktig fortelling, for du får jo inntrykk av, gjennom media og sånt, at det er verre enn noen gang.
Ja.
  Men sånn har jo mediet alltid vært.
Det er jo selvfølgelig det som det er et snev av dramatikken som vi lever av.
Det er litt intrykk om, nemlig.
Egentlig hele livet.

 Der eg så mest vold, det var når eg var barn.
Og de der første prøverne skritta inn på folkets hus, der var jo vanlig at dere gikk noen tenner og litt blodfløyt alltid.
Og det forsvant jo utøve på 70-tallet og 80-tallet, og nå dør.

 Men det der med at du plutselig skjer noe med de som nå kommer, det er jo utrolig interessant.

Per Dagfinn:

(1:36:59)

Ja, det er det.
Og det er litt rart.

Bjørn:

(1:37:03)

Ja, veldig rart.

Per Dagfinn:

(1:37:04)

Det kommer sikkert til å bli veldig mye forskning på det der, for å undersøke hva er årsaket.
Men så er det jo sånn at enkelte ganger så går noen elever under radaren.
  Du kan ha mistanke, og du kan spørre, og du kan lure, og du kan lufte den bekymringen for de hjemme.
Men det er ikkje noen ting, og så treffer du igjen elever noen år etterpå, og då kan de sjølv fortelle det at «Jo da, eg var stille, gjorde ikkje så mykje å ta med, var litt sløv på skolen og sånt, men eg røyka i hårs».
  Men det har likevel klart oss å holde den fasaden som gjør at vi ikke fikk alltid misstanke om at det var noe sånt som lå bak.
Og sånt kan også skje i forhold til greier som skjer i heimen som egentlig ikke burde ha skjedd.
Selvfølgelig.
At det ikke oppdages.
Men så oppdager vi jo en masse.
Det gjør vi.

 og melde fram det videre.
Men det er ikke alltid like lett.
Og det her med mobbing, for eksempel, det er heller ikke lett å oppta bestånd.
Det er ikke det.
  Og det kan man også i ettertid få høre, at sånn og sånn skjedde.
Men vi som voksne, vi klarer å bli holdt utenfor når det skjer, på en sånn måte at det ikke, hvis ikke vi får en konkret beskjed om at jeg blir mobba, eller at jeg har sett noen mobbe den og den, så kan det gå under radarniv.
Det er jo synd, ja, men...

 Det er dessverre sånn.
Så jeg tenker, vi skal ha null toleranse for mobbing, men det skal sannelig mye til for å kunne forhindre mobbing bestandig.
Og få gjort det.
Få gjort noe mer.
Det er ekkelt.