Syntaks

Generelt om syntaks

Syntaks handler om reglene for hvordan setninger og fraser kan bygges opp, og hvilke kombinasjoner og rekkefølger av ord og ledd som er mulige og hvilke som ikke går. For å analysere setninger kan man bruke teknikker som erstatning og flytting. Ved erstatning undersøker man hvilke og hva slags ordkombinasjoner som kan erstattes av ett enkelt ord, mens flytting undersøker hvilke ord som kan eller må flyttes sammen.

 

En frase oppfører seg som én syntaktisk enhet på et eller annet nivå i setningen og har et obligatorisk hode/kjerne. Kjernen i en frase er det ordet som de andre orda i frasen står til. Frasen kan også inneholde adledd til kjernen, og navnet på frasen kommer etter hvilken ordklasse kjernen tilhører.

 

Semantiske roller viser hvilken plass deltakerne har i verbhandlinga og hvilken rolle de spiller i forbindelse med den handlinga, hendelsen eller tilstanden som verbet viser til. Agens er den semantiske rollen som tildeles en deltaker i verbhandlinga som er opphav til at noe skjer eller forårsaker en tilstandsforandring hos en annen deltaker, eller som beveger seg i forhold til en annen deltaker. Patiens er den semantiske rollen som tildeles en deltaker i verbhandlingen som gjennomgår forandring av tilstand, blir påvirka av en annen deltaker, eller er i stillstand i forhold til bevegelsen til en annen deltaker. Experiencer betegner en deltaker som verbet tillegger sansing, fornemmelse eller erkjennelse, og benefaktiv er den semantiske rollen til en part som en verbhandling skjer til gagn eller skade for.

 

Valens viser hvor mange og hva slags ledd et verb knytter til seg i en setning. Et argument for et verb er en syntaktisk konstituent som realiserer en semantisk rolle som dette verbet deler ut, mens adjunkt er et ledd som ikke kreves av verbet. Transitive verb krever objekt, i motsetning til intransitive verb.Valensveksling kan forekomme ved passiv, der verbets objekt blir satt i subjektsposisjon.

 

En leddsetning er en setning som er innføyd i en annen setning og har selvstendig funksjon som et setningsledd der, eller står som adledd til hodet i en frase (noen ganger kalt adleddsetning). Oversetning er den setningen som en leddsetning er innføyd i. En helsetning er en setning som ikke er innføyd i en annen setning.

 

Temaet i en setning er det elementet det fortelles noe om, og det kommer som regel først i setninga. Det som fortelles om temaet i en setning, kalles rema. Tematisering er å plassere en konstituent først i setninga, slik at denne konstituenten oppfattes som uttrykk for temaet i setninga.


Ytringer, setninger og fraser

Fraser

Setninger er bl.a. bygd opp av fraser, som kan bestå av enkeltord eller bygges ut med flere ord: 

[Katten] går over veien

[Den svarte katten] går over veien

[Den svarte katten med lang og buskete hale] går over veien

Frasene [katten], [den svarte katten] og [den svarte katten med lang og buskete hale] er substantivfraser (= form), og alle fungerer som subjekt (= funksjon) i setningene over. De kan også ha andre funksjoner, f.eks.: 

Direkte objekt (setningsfunksjon/setningsledd): Jeg ser [katten]

Del av en frase (f.eks. en preposisjonsfrase): Jeg ser på [katten] 


En og samme språklige struktur har alltid både en form og en funksjon: 

En språklig struktur, for eksempel en substantivfrase, kan ta mange ulike funksjoner (subjekt, objekt, predikativ, tillegg i frase osv.). 

Ytringer

I skrift: En ytring er den delen av en tekst som står mellom to store skilletegn:

I tale: En ytring er et språklig uttrykk for en sjølstendig tanke.


Setninger

Kravet til en setning er at den inneholder setningsledda subjekt og finitt verbal.

Unntak: Imperativsetninger mangler oftest subjekt
(Kom hit!)

Finitt verbform = den formen av verbet som kan brukes aleine uten hjelpeverb, altså:

Subjekt = setningsleddet som utfører handlinga i setningen 


Setning ≠ ytring:


NB: Det er ikke nok at ytringa inneholder et finitt verbal for å kalle det en setning. Det må være del av verbalet på «øverste nivå» (helsetningsnivå):

Ytringene under er ikke setninger, men fraser som inneholder leddsetninger (som ingen kunne målbinde og som står der borte): 


Setningsfragmenter

Ytringer som ikke oppfyller kravet til en setning, kalles setningsfragment.


Det er to typer av setningsfragmenter: 

Setningsemner: Som en setning, men subjektet eller det finitte verbalet er strøket.

Setningsekvivalenter: Vanskelig å si at noe er strøket. 

Fraser

Fra Bokmålsordboka:

frase m1 (gresk phrasis 'uttrykk')

1.talemåte, fast vending;

jamfør fraseologi

2.tom talemåte, floskel

høflighetsfraser / spar oss for flere fraser

3.musikalsk periode

I grammatikken: En frase er et ord eller ei gruppe ord som fungerer som en enhet (og som ikke er leddsetning eller infintivskonstruksjon).


Hvis vi tar utgangspunkt i denne setninga – Den vesle jenta leser bøker – ser vi at vi kan stokke om på orda, og fortsatt få en akseptabel setning. Vi kan si Bøker leser den vesle jenta, eller hvis vi tar verbet først: Leser den vesle jenta bøker? Men hvorfor kan vi ikke si *Jenta leser bøker den vesle? Eller *Vesle bøker leser den jenta? Eller *Den jenta leser vesle bøker? Det er fordi orda «den», «vesle» og «jenta» hører sammen – de utgjør en enhet, eller altså en frase.

En frase er en formenhet som består av ett eller flere ord.

For eksempel kan frasene [jenta] og [den vesle jenta] fungere som subjekt eller objekt. Formen på frasene er lik uavhengig av funksjonen. For å vite hva slags funksjon en ordenhet har, må vi se den i kontekst, f.eks. i en setning: 


Ordklassen til kjernen bestemmer frasetypen:


Nomenfraser

Dette er en veldig vanlig frasetype som har et substantiv eller et pronomen som kjerne. Nomenfraser kan ha tillegg både foran og etter kjernen (kjernen er markert i feit stil):

Kan ha flere tillegg:  


De tillegga som kommer foran kjernen, er av to typer: Vi har først et bestemmerledd, som består av bestemmerord, eller determinativ, samt evt. genitivsuttrykk som «Karis» eller "studentenes". 

Så kommer det et eventuelt beskriverledd, som inneholder adjektivfraser som «nye» og «interessante». Disse ledda står alltid i denne rekkefølgen -- det heter ikke f.eks. nye den boka mi. 

De etterstilte tillegga kan være veldig mange ulike ledd, som determinativ (mi, sin) adverbfraser, adjektivfraser eller relativsetninger (som-setninger). 

Fraser er bygd opp hierarkisk. Det vil si at fraser kan være underordna andre fraser, og det ser vi et eksempel på over. Her består beskriverleddet av adjektivfrasen «utrolig interessant», og denne frasen inneholder igjen et tillegg, nemlig adverbfrasen «utrolig». 

Hvordan ser man om det er ett eller flere tillegg foran kjernen? Vi kan se på om det aktuelle ordet står til adjektivet eller til kjernen (altså substantivet). Her er det trolig snakk om utrolig interessante forfattere, ikke utrolige forfattere. Dette ser vi klart om vi bruker en flertallstest. Hadde «utrolig» stått til forfatter, hadde det fått en flertalls-e.

Nomenfraser med pronomen som kjerne

Står oftest uten tillegg, men ikke alltid:


Apposisjonskonstruksjon

I en apposisjonskonstruksjon viser to fraser til samme person eller ting. Den siste av frasene kalles apposisjon. 


Syntaktisk fungerer nomenfraser som subjekt, objekt, predikativ, eller som tillegg eller utfylling i andre fraser: 


Preposisjonsfraser

Denne frasetypen av preposisjon som kjerne og substantivfrase eller pronomenfrase som utfylling (= et nødvendig tillegg):


Grunnen til at substantivet/pronomenet ikke er kjerne (selv om det umiddelbart kan se sånn ut), er at da måtte vi ha regna preposisjonen som tillegg. Det kan vi ikke gjøre, for da endrer de syntaktiske mulighetene for substantivfrasen seg. Tillegg skal ikke forandre de syntaktiske mulighetene for frasen (tenk på Katten min er grå vs. Katten er grå -- tillegget min forandrer ikke på de syntaktiske mulighetene til nomenfrasen). Vi kan altså ikke bygge ut substantivfraser med preposisjoner:


Syntaktisk fungerer preposisjonsfraser oftest som adverbial som viser til tid eller sted for en handling: I dag spiser han is i hagen hos naboen


Adjektivfraser

Disse frasene har et adjektiv som kjerne, og eventuelle tillegg (ofte gradsadverb) kommer typisk foran kjernen. 


Tillegg kan også komme etter kjernen:


Syntaktisk fungerer adjektiver enten som tillegg i nomenfrase (skummel bjørn) eller som predikativ i setninger (bjørnen er skummel). Når adjektivfraser er tillegg i nomenfraser, er de beskriverledd. Når de er predikativ, fungerer de som et helt eget setningsledd. 


Adverbfraser

Adverbfraser har adverb som kjerne, og kan ha tillegg foran kjernen: 


Syntaktisk fungerer adverbfraser som tillegg i adjektivfraser eller i adverbfraser (skikkelig søt, kanskje ikke), eller som setningsleddet adverbial (Det går ikke). 

Sideordning og underordning

Tillegg i fraser er underordna kjernen. I nomenfrasen huset til Lars er tillegget til Lars underordna huset. Underordning kalles også hypotakse. 

Når to eller flere likeverdige deler bindes sammen, kalles det sideordning (eller paratakse):

Ledda er like, men det siste leddet (f.eks. «og Kari») regnes som konjunksjonsfrase:


Syntaktiske funksjoner

Fraser, setninger og ord fungerer som byggeklosser i språket, og hver av disse formenhetene kan ha forskjellige syntaktiske funksjoner, som for eksempel:


Verbal

Uttrykker handlinga/tilstanden/«det som foregår» i setningen.

Det er kun verb som kan fungere som verbal. 

Finitt verbal (FV) – kan stå aleine. Står som regel på andreplass i helsetninger. 

presens: My spiser, My har spist. 

preteritum: De spiste mye mat. 

imperativ: spis!

Infinitt verbal (IV) – trenger hjelpeverb eller står i infinitivskonstruksjon. 

infinitiv: My skal spise. 

perfektum partisipp: My har spist.


Infinitt og finitt verbal kan til sammen utgjøre sammensatte verbal, f.eks. skal spise, har løpt, vil gå osv. 


Subjekt

Den som utfører verbalhandlinga. Står som regel rett før eller rett etter det finitte verbalet: 

Mumrik fanger en fugl. 

I dag fanga Mumrik en fugl. 

Kan være i form av nomenfrase, infinitivskonstruksjon eller leddsetning. 


Objekt

Direkte objekt (DO): 

Det som «håndteres» som følge av verbalet («Hvem/hva er det subjektet verber?»). 

Kan være i form av: 

nomenfrase: Mumrik fanga en fugl. 

leddsetninger: Jeg så at Mumrik fanga en fugl (jf. Jeg så det)

infinitivskonstruksjon: Mumrik liker å fange fugler.  (jf. Mumrik liker det)

Hvis det bare er ett objekt i setninga, er det direkte objekt.

Indirekte objekt (IO): 

Den innholdet i verbalet går ut over, den som mottar. 

Kan være i form av: 

nomenfrase: Jeg ga My en godbit, Jeg ga henne en godbit. 

Nomenfraser som fungerer som indirekte objekt kan gjerne gjøres om til preposisjonsfraser som fungerer som adverbial: Jeg ga en godbit til My. 

Når en setning inneholder to objekter (gjerne ved verb som gi, sende og andre overføringsverb), står som regel det indirekte objektet før det direkte. 


Adverbial

Adverbialer gir informasjon om omstendighetene rundt handlinga i en setning. De kan spesifisere tid, sted, årsak, eller måte, og kan svare på spørsmål som når, hvor, hvorfor, og hvordan.

Adverbialer kan være i form av ulike fraser, inkludert: 

adverbfraser: Når kommer du?, Dette orker jeg ikke. 

preposisjonsfraser (de fungerer vanligvis som adverbialer): I dag skal vi på tur. Han snakker med plantene. 

eller i form av leddsetninger:

Hvis dette går bra, kan vi gjøre det igjen. 


Undertyper av adverbial:

Deltakeradverbial

Form: preposisjonsfrase (på han, til Lars, osv.)

Vanskelig å flytte, erstatte, spørre, men man kan ofte gjøre om til objekt/subjekt ved å ta vekk preposisjonen:

Ho måtte sjå på han (A)  (jf. Ho måtte sjå han (DO))

Det myldrar av kakerlakkar (A)  (jf. Kakerlakkar (S) myldrar)


Omstendighetsadverbial

Form: det meste! (preposisjonsfrase, adverbfrase, leddsetning osv.)

Kan lett erstattes av pro-ord som da/når, slik, derfor, der/dit, eller spørreord som når, hvordan, hvorfor, hvor osv.:

Vi sitter på kjøkkenet (A) , Vi sitter der (A)

Fredag morgen (A) skal vi reise,  Da (A) skal vi reise

Siden vi er så mange (A), må vi hente flere stoler

Derfor (A) må vi hente flere stoler


Setningsadverbial

Form: adverbfrase (ikke, knapt, vel, egentlig osv.)

Sier noe om sannhetsverdien til innholdet i hele setninga, ikke noe om deltakerne eller omstendighetene. 

Setningsadverbialer kan ikke erstattes av proord, og kan ikke brytes ut:

Jeg kan dessverre (A) ikke si mer om saken. 

*Det er dessverre jeg ikke kan si mer om saken 


Predikativ

Predikativ beskriver eller identifiserer subjektet eller objektet. 


Subjektspredikativ

Forekommer ofte etter verb som være, hete, bli og kalles, som fungerer som en slags likhetstegn mellom subjektet og predikativet. Denne koplinga mellom subjekt og predikativ krever samsvarsbøying: For eksempel er predikativet sulten bøyd i samsvar med katten i setninga Katten er sulten, mens det er bøyd i flertall for å samsvare med kattene i setninga Kattene er sultne:  

Katten er sulten.

Kattene er sultne.

Han heter Mumrik. 


Objektspredikativ 

Beskriver det direkte objektet og må samsvarsbøyes med det. 

Hun gjorde bordet rent (bordet = rent, hun = rent)

Nils malte huset rødt (huset = rødt, Kjell = rødt)

Objektspredikativ må ikke forveksles med adverbial (som samsvarer med/står til verbalet, ikke til objektet eller subjektet):

De slo ham helseløs (objektspredikativ fordi han = helseløs)

De slo ham nådeløst (adverbial fordi slåinga = nådeløs, han = nådeløs) 


Subjunksjonal

Innleder leddsetninger eller infinitivskonstruksjon. 

Form: alltid subjunksjon (at, om, da, siden, som, å osv.)

Jeg sa at dette var enkelt!

Har du sett hun som strikker så raskt?

Du må prøve å ta deg sammen. 


Ikke alt som innleder leddsetning, er Sal.:

Veit du hvem som strikker raskt? (subjunksjonalet som kommer etter S)

Kan du si meg hvor jeg finner bussholdeplassen? (A)

Det-setninger (formelt subjekt)

I norsk er det svært vanlig med det-setninger = setninger med formelt subjekt. Dette er subjekter uten referensielt innhold, som står der fordi norske setninger har subjektskrav, altså et krav om at subjektsplassen skal være fylt av noe. 

Det regner. 

Det sitter en katt på trappa.

Det var jeg som så katten. 


Formelt subjekt deles igjen i flere ulike kategorier.


Formelt subjekt med vær-verb

Det-setninger hvor det ikke er noe potensielt subjekt:

Det blåser.

Nå er det veldig varmt. 

Det står der fordi norske setninger krever et subjekt (reint formelt). 

Ofte med vær-verb (blåse, regne, snø) eller andre naturfenomen (mørkne, lysne osv.), men ikke alltid: 

Det er blitt argumentert for flere fridager. 


Formelt subjekt i presenteringssetninger

Det-setninger som inneholder formelt og potensielt subjekt (PS)  kalles presentering:

Det sitter en katt på trappa. (En katt = PS)

Det er vanskelig å gå på line. (Å gå på line = PS) > denne typen kalles finalisering


Det potensielle subjektet kan gjøres om til subjekt om det fjernes: 

Det sitter en katt på trappa --> En katt sitter på trappa. 


Det står som regel et adverbial etter det potensielle subjektet. Det potensielle subjektet står som regel i ubestemt form. 


Formelt subjekt i utbrytningssetninger

Det-setninger som har som funksjon å peke ut et bestemt ledd kalles utbrytning

Det var jeg som gjorde det. 

Det er katten som sitter på trappa. 


Vi kan tenke oss en «vanlig» setning som utgangspunkt: 

Jeg gjorde det --> Det var jeg som gjorde det 


Det som brytes ut, blir predikativ. Dette leddet er som regel trykksterkt og kan være i bestemt form. 

Som-setninga etter predikativet (det utbrutte leddet) kalles utbrytningsrest. 

Det som ordinært subjekt eller objekt

Pronomenfrasen det kan noen ganger vise til en referent (og er dermed ikke "formelt"): 

Det er ikke sant! («Det» viser til noe noen har sagt, fungerer som subjekt)

Det vil jeg også gjøre («Det» peker mot noe bestemt, fungerer som objekt)

Det der er en spurv, ikke en gjøk («Det» refererer til noe utenom språket, gjerne med pekegest)

Ulike typer helsetninger

En helsetning er en ytring som oppfyller krava til en setning (finitt verbal og subjekt). De deles inn i tre hovedtyper:


Språket brukes til å fortelle, spørre, påby, love osv. Dette kalles talehandlinger:

Jeg døper deg hermed Kari.

Jeg lover å betale tilbake pengene. 

Hva er dette?

Hovedtypene av helsetninger har fått navn etter talehandlingen de uttrykker. Det er ofte samsvar mellom talehandling og setningstype, men ikke alltid, som for eksempel ved: 

Har du ikke vaska opp? (Bebreidelse, ikke spørsmål)


Fortellende helsetninger

Begynner med ett ledd (f.eks. subjekt, adverbial) + finitt verbal:

Kari spiser ofte is.

Om natta spiser Kari is.

Det skal snart bli vinter. 


Brukes ofte med fortellende funksjon, men kan også brukes i andre talehandlinger, f.eks.:

Spørre: Du blir vel med? Du er ikke lei deg, vel?

Påby: Du skrur av den tv-en nå! 


Spørresetninger med spørreord

Begynner med spørreord + finitt verbal:

Hva gjør vi nå? (spørreordet fungerer som direkte objekt)

Hvem er det som står utafor vinduet? (spørreordet fungerer som predikativ)

Hvorfor er himmelen blå? (spørreordet fungerer som adverbial)

Hvordan skal vi løse dette? (spørreordet fungerer som adverbial)

Spørreordet gir uttrykk for talehandlinga å spørre, men ikke alltid: 

Hva er det du sier!


Spørresetninger uten spørreord

Det finitte verbalet står først:

Reiser alle uten meg?

Vil du være med?

Kan du ikke sette deg ned?


Kalles også ja-nei-spørsmål fordi svaret er ja/nei, evt. kanskje, sikkert, dessverre osv.


Imperativsetninger / bydesetninger

Verbet står i imperativ, og subjektet mangler som regel. Bare adverbialer kan komme før det finitte verbalet, ellers er dette feltet tomt:

Kom inn!

Ikke gå over gata før bussen har kjørt.

Gå!


Imperativsetninger brukes oftest til å påby, men har også andre funksjoner, f.eks.:

Advarsler: Ikke gå over gata før bussen har kjørt. 

Tillatelse: Bare sitt ned!

Bønn: Gi oss i dag vårt daglige brød

Ønske: Sov godt!


Ulike typer leddsetninger

En leddsetning er en setning som er en del av en annen setning eller frase.

Som setningsledd: Jens sier [at det er hyggelig å bli nevnt] (objekt)

Som tillegg i en frase: Her er boka [som jeg lånte] (tillegg i nomenfrase)

Oversetning = den setningen som leddsetningen er en del av, uavhengig av om den er en helsetning eller en leddsetning.

Kjenner du den jenta [som eier hunden [som jaga katten]]?


Leddsetninger deles inn i hovedgrupper:

Nominale leddsetninger fungerer på samme måte som nomenfraser:

Jeg synes [dette er vanskelig]

Adjektiviske leddsetninger (= som-setninger = relativsetninger) fungerer som tillegg i nomenfrase (slik adjektivfraser også kan gjøre):

Her er boka [som du lånte]

Adverbiale leddsetninger fungerer som adverbial i andre setninger:

Jeg kommer [når jeg er ferdig]


Nominale leddsetninger

(Også kalt substantiviske leddsetninger)

Nominale leddsetninger innledes ofte av subjunksjonen at eller om, men ikke alltid: 

Jeg tror [at han kommer]

Jeg tror [han kommer]

Det er usikkert [om han kommer]

Det er usikkert [hvem som kommer] (hvem er subjektet i leddsetninga)

Spørreord i form av nomenfraser som hvem, hva osv. kommer alltid foran subjunksjonen. 

Nominale leddsetninger har samme funksjon som nomenfraser kan ha, f.eks.:

Subjekt: [At du sa ja,] var veldig klokt.

Direkte objekt: Ho spurde [kva eg meinte]

Potensielt subjekt: Det var hyggelig [at du kom]

Tillegg i preposisjonsfrase: Dei røysta for [at vi skulle bli med]


Adjektiviske leddsetninger

Utgjør ikke egne setningsledd, men er tillegg i fraser:

Her er boka [som du lånte]

Kalles «adjektivisk» fordi adjektiver ofte er tillegg i nomenfraser. De er også kjent som relativsetninger eller bare som-setninger. 

Adjektiviske leddsetninger blir ofte innleda av subjunksjonen som, men ikke alltid:
Her er boka [du lånte] 

Kjernen i nomenfrasen som den adjektiviske leddsetninga er tillegg i (f.eks. boka over) kalles korrelat fordi det har en underforstått setningsfunksjon i leddsetninga. I eksempelet over er korrelatet boka underforstått objekt i den adjektiviske leddsetninga. 


Adverbiale leddsetninger

Adverbiale leddsetninger fungerer som adverbial i oversetninga:

Jeg kommer [når jeg er ferdig.]

[Hvis ikke dette går over], blir jeg sprø.


Innledes ofte av subjunksjoner som om, hvis, når, dersom, så, siden, da, som. 

Ofte kan det diskuteres om innlederen i slike setninger er subjunksjonal eller adverbial. 


Skille mellom leddsetningstyper

Hvilken leddsetningstype har vi? Bruk proord!


Nominale leddsetninger: Leddsetningen kan erstattes med pronomen (det)

Jeg synes [(at) dette er spennende] –> Jeg synes det.

Jeg veit ikke [hvem som kommer]  –> Jeg veit ikke det. 


Adverbiale leddsetninger: Leddsetningen kan erstattes med proadverb (da, derfor, slik, osv.)

Jeg kommer [når jeg er ferdig] –> Jeg kommer da.

[Om du kommer,] blir jeg glad – > Da blir jeg glad. 

Infinitivskonstruksjon

Likner på leddsetning, men oppfyller ikke kravet til setning (mangler finitt verbal og subjekt). Infinitivskonstruksjoner kan være ledd i setninger: 

Å leva det er å elska. 

Jeg prøver å forklare dere noe. 


Infinitivsmerket (å) regnes som subjunksjon. Infinitiven er det infinitte verbalet i selve infinitivskonstruksjonen, men ikke i oversetninga. Ikke bland sammensatte verbaler med hjelpeverb (finitt verbal) + infinitiv (f.eks. Jeg skal løpe, jf. Jeg løper) med en setning som inneholder en infinitivskonstruksjon (Jeg liker å løpe, jf. Jeg liker det). 

Infinitivskonstruksjoner kan fungere som subjekt, objekt, predikativ, utfylling til preposisjon, og tillegg i nomenfraser:

[Å leva] er [å elska] (subjekt og subjektspredikativ)

Jeg prøver [å forklare saken] (direkte objekt)

Hun er opptatt med [å analysere] (utfylling til preposisjon)

Han kan det [å danse] (tillegg i nomenfrase)