Ordklasser

Substantiv

Substantiv er enten fellesnavn (også kalt appellativer) eller egennavn (kjent som proprier). Mens fellesnavn beskriver generelle objekter, ideer eller konsepter, som bil eller by, peker egennavn spesifikt til individuelle enheter, som Oslo eller Mari. Proprier er stort sett ubøyelige. 

Bøyning av appellativer

• Bestemthet: For eksempel en bok (ubestemt) – boka (bestemt). Når vi snakker om enten noe spesifikt eller generelt, justerer vi formen av substantivet: 

  • I setninga "Han fikk Brageprisen for romanen" bruker vi bestemt form på romanen fordi vi antar at lytteren veit hvilken roman det er snakk om. Dette kalles anaforisk referanse. 

  • Noen ganger blir ubestemt form brukt selv når vi kanskje forventer bestemt form, f.eks. ved bruk av latinske lånord som rektor, larynx osv. 

  • Generisk referanse er når vi snakker om helt generelle kategorier i stedet for individuelle medlemmer av den kategorien. Da blir noen ganger bestemt form brukt med ubestemt betydning. For eksempel, i setningen "Krykkja er utrydningstrua", refererer krykkja til alle krykkjer som en art, snarere enn ei bestemt krykkje.

• Numerus: For eksempel bok (entall) – bøker (flertall). 

  • Abstrakter, f.eks. ord for følelser som glede, hat, sorg, forekommer stort sett bare i entall. Det samme gjelder masseord som sukker, grus og gras. 

  • Noen få ord forekommer stort sett bare i flertallsform, f.eks. penger, briller, foreldre. 

Hvert substantiv tilhører et bestemt grammatisk kjønn (genus), som blir synlig på ord som står til substantivet og bøyd i dette kjønnet (f.eks. et hus vs. ei hytte). På norsk har vi tre genus: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Det er dels ulike bøyingsmønstre for de ulike kjønna (tenk f.eks. på en stein – steinen vs. et rør – røret).  I bokmål og en del dialekter er det vanlig å se hankjønn og hunkjønn slått sammen til felleskjønn (genus commune eller utrum), spesielt i formelle tekster: en jente, en gutt i stedet for ei jente, en gutt.

Adjektiv

Adjektiv blir bøyd i kjønn og tall sånn at de samsvarer med substantivet de står til (kalt kongruensbøying/samsvarsbøying), og i grad av egenskapen de uttrykker (gradbøying). 

Gradbøying av adjektiv: 

• Positiv er grunnformen av adjektivet, f.eks. lur. Brukes ved implisitt sammenlikning (Nils er lur – altså lurere enn det som er vanlig). 

• Komparativ blir brukt for å indikere en høyere grad av en egenskap enn hos en annen: lurere. Brukes i eksplisitte sammenlikninger, som Nils er lurere enn Lars, eller i såkalt absolutt komparativ (f.eks. en eldre mann – der det ikke er noen eksplisitt sammenlikning). 

•  Superlativ viser den høyeste graden av en egenskap sammenlikna med andre: lurest. Absolutt superlativ: Han klarer ikke selv det enkleste kryssordet. 

Gradering av egenskaper kan også uttrykkes med mer/mest, såkalt perifrastisk gradbøying: mer interessant, mest interessant. Dette gjelder f.eks. lange adjektiv og adjektiv som er avleda av partisipp. 

Les blogginnlegget Dyrere og dyrere og ei jente ikke er flinkere enn seg sjøl av Torodd Kinn på bloggen Språkprat om du vil bli klokere på gradbøying. 

Samsvarsbøying av adjektiv:

• Bestemthet: adjektivet får bestemt eller ubestemt form (kalles også hhv. svak eller sterk form) i samsvar med substantivet når det brukes i substantivfraser: den grønne grana (bestemt/svak) – ei grønn gran (ubestemt/sterk). Merk at det er sterk form om adjektivfrasen er i predikativ posisjon: grana er grønn. 

• Genus: adjektivet blir bøyd etter hvilket kjønn substantivet har: ei lita jente, en liten gutt, et lite barn. 

Verb

Bøyingsformer

Verb deles i finitte og infinitte former. De finitte er de som kan stå som verbal aleine i setninga: 

• presens: (du) løper

• preteritum: (du) løp

• imperativ: løp!
  
  

De infinitte verbformene kan ikke stå aleine som verbal i en setning, men må stå med et hjelpeverb: 

• infinitiv (å) løpe

• perfektum partisipp: (har) løpt

Passivformer av verbet dannes med -s i bokmål og -st i nynorsk (bare infinitiv og presens i bokmål, bare infinitiv i nynorsk): (å) løpes/(å) løpast, (det) løpes

Tempus

Tempus er en grammatisk kategori som brukes for å uttrykke tidsforhold. Det er bare to tempusformer som uttrykkes gjennom egne bøyingsformer i norsk, nemlig: 

• presens: (jeg) sykler

• preteritum: (jeg) sykla

De andre tempusformene blir uttrykt med sammensatte verbformer, altså med hjelpeverb som ha og skulle: 

• Presens perfektum: (jeg) har sykla

• Preteritum perfektum (tidl. kalt pluskvamperfektum): (jeg) hadde sykla

• Presens futurum: (jeg) skal sykle

• Presens futurum perfektum: (jeg) skal ha sykla

• Preteritum futurum: (jeg) skulle sykle

• Preteritum futurum perfektum: (jeg) skulle ha sykla

Presens har et svært vidt bruksområde, og uttrykker ikke bare nåtid eller samtid, men flere andre betydninger, f.eks. som noe som pleier å skje (vi sykler hver dag), noe som er generelt sant til enhver tid (Sykkel er et framkomstmiddel), framtid (I morgen sykler vi langt), historisk presens (... Og så kommer det plutselig en tiger på veien). 

Preteritum kan brukes om andre forhold enn fortid, f.eks. som uttrykk for høflighet (Det var godt) og indirekte tale (Han sa at han ikke likte å sykle). Når preteritum brukes for å uttrykke at en handling fant sted i fortid, pleier det å gjelde avslutta handlinger (Jeg bodde i Oslo, Jeg sykla til jobb). 

Presens perfektum angir som regel en handling i fortid der tidspunktet for handlinga ikke er relevant, eller om handlinga fortsatt ikke er ferdig utført: Jeg har sykla til skolen mange ganger, Jeg har bodd i Oslo i fire år. 

Modus

I grammatikk refererer modus til måten avsenderen forholder seg til det som uttrykt gjennom verbet, f.eks. om det er en kommando, et ønske eller en påstand. I norsk har bøyingskategorien modus to trekk: indikativ og imperativ. 

Indikative verbformer er presens og preteritum. Indikativ gir uttrykk for en påstand eller et faktum, dvs. når vi beskriver noe som skjer, har skjedd eller vil skje (Jeg sykler, Jeg skal sykle, Jeg sykla osv.). 

Imperativ blir også kalt bydeform og uttrykkes gjennom bøyingsformen imperativ: Skriv det ned! Den brukes for å gi kommandoer og instruksjoner, men kan også brukes i ønsker (Slipp meg inn), invitasjoner (Kom inn!) osv. 

Diatese

Diatese viser til verbets "stemme", enten aktiv (subjektet utfører handlinga: Musa spiser) eller passiv (subjektet blir påvirka av handlinga: Musa blir spist).

Passiv uttrykkes gjennom s-/st-bøying (Musa spises) eller med hjelpeverbet bli: Musa blir spist. I preteritum brukes bli-passiv, i presens er det veksling mellom s-passiv og bli-passiv i bokmål (Porten stenges/Porten blir stengt), og i infinitiv vakler nynorsk og bokmål mellom de to passiv-variantene. 

Andre s-/st-former enn passivformer

Det fins andre s-former enn passivformer av aktive verb (se over): 

• Refleksiv: Vi undres hva som har skjedd.

• Resiprok: Vi ses!

• Inkoativ: Denne formen betegner begynnelsen av en handling: Det våres.