Morfologi

Hva er morfologi?

Morfologi handler om hvordan ord er bygd opp og kategoriseres og hvordan de bøyes for å passe inn i ulike setningsstrukturer.

Ord og leksem

Men hva er egentlig et ord? Hvordan kan vi definere ord uten å referere til skriftspråklige tegn som mellomrom? Og hvordan veit vi i det hele tatt hvor det skal settes mellomrom i skriftlige setninger? Hvor mange ord er det for eksempel i setninga "Det nye, fine huset mitt er nyere og finere enn ditt hus er"?

Et ord kan defineres som en samling lyder som ikke kan skilles fra hverandre og som blir uttalt med sjølstendig trykk. Eksempler på dette er katten, det og ananasringer (i motsetning til ananas ringer).

Ordet ord brukes på litt ulike måter, og kan referere til: 

• Ordform: Alle orda i en setning, altså samlingene med lyder som kan ha sjølstendig trykk og pause mellom dem. Da blir det f.eks. 13 ordformer i setninga "Det nye, fine huset mitt er nyere og finere enn ditt hus er".

• Leksem: Dette er en mer abstrakt samleform for alle bøyde varianter av et ord (f.eks. hører formene fin, fine, fint, finere, finest til leksemet fin). Sjøl om ord kan ha ulik bøying, refererer de til det samme ordet med samme betydning. Fra den tidligere setninga får vi: "Det + ny + fin + hus + min + være + og + enn + din", som gir oss 9 leksemer.

Morfemer

De minste betydningsbærende enhetene i ord kalles morfemer. 

NB: Et morfem er noe annet enn en stavelse. Morfologisk sett består sykkelturen av morfema sykkel, tur og -en. Men fonologisk, når vi ser på stavelser og rytme, deler vi det som syk-kel-tu-ren. Her bærer for eksempel "syk" eller "kel" ikke noen egen betydning og er derfor ikke et morfem. Likevel er det viktig å huske at selv grammatiske elementer bærer betydning, selv om denne betydningen kan være veldig abstrakt (f.eks. en i sykkelturen, som bare betyr 'bestemt').

Typer morfemer

• Rot: Dette er morfemer som ikke er avhengige av andre morfemer for å ha betydning, og de danner grunnlaget for et ord. De er ofte leksikalske (f.eks. bok), men kan også være grammatiske (som, at).

• Avledningsaffiks: Disse brukes for å lage avledninger og krever et rotmorfem. Eksempler er -lig og -het (avledningssuffikser) og be- og an- (avledningsprefikser).

• Bøyningsendelser: Disse brukes for å lage bøyningsformer og krever en stamme. De uttrykker grammatiske betydninger ting som tid, kjønn, tall osv. (f.eks. -a, -en, -et).

Rot og stamme: Mens røtter er selvstendige morfemer, er stammer kombinasjoner av rot og eventuelle avledningsmorfemer. I ordet løpinga er løping stammen når vi fjerner bestemthetsendelsen -a. Rota er løp. 

Allomorfer er varianter av morfem som kan endre seg basert på hvordan det brukes. Rotmorfemet i boka er f.eks. bok, men i flertallsformen bøker får vi allomorfen bøk.

Problemet med morfemet

Noen ganger er ikke morfemmodellen særlig anvendelig, særlig ikke på flekterende språk der rota kan "smelte sammen med" bøyingsendelsene. Når vi analyserer ord som sitte, sitter og satt – hva er rota og hva er bøyingsendelsene? Hva er det som uttrykker preteritum i bøyingsformene som satt, fant og gikk? (Hvordan identifiserer vi elementene som signaliserer tid i disse verbformene?). Et annet problem: Hvordan skiller vi mellom det som uttrykker flertall og det som uttrykker bestemthet i morfemet -ene i f.eks. hestene og byene?

Noen ganger får ord nullbøying (et ark – flere ark) eller kan være avleda med nullavledning (f.eks. mur fra verbet mure). Da følger ikke orda den tradisjonelle strukturen med en stamme etterfulgt av et suffiks. 

I norsk skiller morfologien seg ganske klart fra syntaksen her. En setning kan enkelt deles inn i ord og fraser, men ord kan ikke alltid brytes ned i klare byggeklosser, eller morfemer, med en entydig funksjon eller betydning.

Bøying

Bøyning er endring av ord for å uttrykke ulike grammatiske kategorier, som tall, kjønn, tid og så videre. Et bøyingstrekk er alternativa som fins innafor en bøyingskategori. For eksempel er 'entall' og 'flertall' bøyingstrekk innafor bøyingskategorien 'tall'.  

Bøying er tett knytta til ordklasser, og den foregår ved at grunnformen av et ord endres enten ved tillegg, endringer i selve ordet eller en kombinasjon av begge deler.

Bøyingskategoriene i norsk er:

• Tall (numerus), med bøyingstrekka 'entall' og 'flertall' (ordet - orda). Ord som bøyes i tall, er substantiv, adjektiv, pronomen og determinativ.

• Kjønn (genus), med bøyingstrekka 'maskulinum' (hankjønn), 'femininum' (hunkjønn) og 'nøytrum' (intetkjønn) (f.eks. en – ei – et). Det er adjektiv, pronomen og determinativ som bøyes etter kjønn, som er en iboende egenskap ved substantiv.

• Bestemthet, med bøyingstrekka 'ubestemt' og 'bestemt' (ord – ordet). Det er substantiv og adjektiv som bøyes etter bestemthet.

• Kasus, med formene subjektsform (nevneform, 'nominativ'), objektsform (oblik form). I norsk er det bare pronomen som bøyes etter kasus (f.eks. jeg – meg).

• Gradbøying, med bøyingstrekka 'positiv', 'komparativ' eller 'superlativ' grad (f.eks. fin – finere – finest). Denne kategorien er spesifikk for adjektiv (men ikke alle adjektiv kan gradbøyes).

• Tempus, med bøyingstrekka 'presens' og 'preteritum' (altså verbtider, f.eks. synger – sang).

• Modus, med bøyingstrekka 'indikativ' og 'imperativ': Beskriver verbets «modus» eller «måte», som indikativformene synger, sang og imperativformen syng!. 

• Diatese, med bøyingstrekka 'aktiv' og 'passiv'. Viser om subjektet for verbalhandlinga er aktiv eller passiv (synger – synges).

Av ulike måter å bøye på har vi:

• Endelse (suffiks): En ny endelse blir lagt til grunnformen av ordet: synger.

• Nullbøying: Ingen synlige endringer skjer i ordets form: syng!

• Stammeendring (modifikasjon): Endring skjer i selve stammen av ordet sang.

• Suppletivbøying: Hvor helt ulike former brukes for ulike bøyingsformer: god – bedre.

• Perifrastisk bøying (hjelpeord): Bruk av ekstra ord for å formidle en bøyning: har løpt, mer fantastisk.

Orddanning

I norsk kan ord være enkle (frosk, sykkel), de kan være avledninger (levelig, sykling), eller de kan være sammensetninger (hoppetau, melkebart).

Sammensetning

Et sammensatt ord består av et forledd og et etterledd. Disse kan igjen i seg sjøl bestå av avledninger eller sammensetninger. Etterleddet er avgjørende for ordklassen til det sammensatte ordet (f.eks. er småkryp et substantiv og ikke et adjektiv). Forleddet er ofte enten identisk med et selvstendig ord eller med stammen av et ord (løpebane, ikke *løperbane).

Forleddet får ofte et tillegg, hovedsakelig -s eller -e, som fungerer som en bindeledd – en fuge – mellom de to ledda. Fuge-s er spesielt vanlig når forleddet allerede er sammensatt, som i husmannsplass. Fuge-e brukes ofte i enstavelsessubstantiv som slutter på konsonant (barnemat).

Det er etterleddet som bærer mest vekt i betydninga av det sammensatte ordet. For eksempel er en kaffekopp en type kopp, ikke en type kaffe, og sutreunge er en unge, ikke en sutring. Betydninga til et sammensatt ord kan være gjennomsiktig, som epletre, mens andre ganger kan den være mer leksikalisert og ugjennomsiktig, som eplekjekk. 

Avledning

Avledning refererer til prosessen med å skape nye leksemer ved å legge affikser (som prefikser og suffikser) til grunnord.

Når et ord avledes ved hjelp av et suffiks, blir ofte ordklassen endra fra det opprinnelige grunnordet, f.eks. fra verb til substantiv med suffikset -ing: løpe > løping.

Noen eksempler på avledning med prefiks:

1. • • u-: Dette prefikset indikerer ofte negasjon, som i umulig. Men det kan også peke på en negativ egenskap, slik som ufin, uhyggelig.

     • mis- og van-: Begge disse prefiksene har en lignende negativ betydning som u-, som i misfornøyd eller vantrives.

     • for-/fore-/føre-

Noen eksempler på avledning med suffiks:

1. • • Verbalsubstantiv: Substantiv som er avleda av verb. De kan enten referere til handlinga verbet beskriver, som i bading fra verbet bade, eller den som utfører handlinga (lærer, baker).

     • Adjektivavledninger: Mange adjektiv i norsk er danna ved hjelp av suffiks som -lig, -ig, -sk, -et(e), -som, og -ende.

Ved nullavledning blir det ikke lagt til noe suffiks. I stedet er avledninga identisk med stammen av ordet, som substantivet besøk fra verbet besøke. Dette ses ofte når verb dannes fra adjektiver, som når varm blir til verbet varme.

Les om en mer ubeskrevet form for avledning i blogginnlegget "Her blir det avlednings!" på Språknerderiet.