Husmæeinnshumør

av Aksel Napstad

Træl ha je vøri støtt san,

husmæinn det er je født san,

bjenglin i beina,

adeln i greina,

seig som en gammal kjælke,

fin tell å elke.

Vi har vøri krem

på Rogneby og Kvem,

på Gihle, Sukkestad og Bælke.

Visst har'e vøri skille,

men det er nå fullt så ille,

totninga flest er snille

mot folk og fæint.

Det er sunt å eta lite,

arbe og slite.

Kjærringa ved rokken

hjelper tell med flokken,

tynn og lita som ei tite--

Nå byner sjølve skrauten:

Rikelig får vi grauten,

mjølkebonken blåner

reint så vi dåner.

Ofte om kvel'n før 10 san

gir dom øss fri san.

Skjellinga dom skrangler

der vi sakte rangler

hematt tell vårt eige hi san.

Hematt te vesle plassen,

arbe på rene trassen,

tru, er det ved i kassen,

har kua fått mat.

Roa sæj litt i stola,

mye mot sola,

kjæla sæj i vind,

mens natta smyg sæj inn

i paradiset vårt på jola.

Her ska je småstein pelle,

stivfingre ska je spelle,

glana mot Mjøsen

kveldsmjo og døsen.

Storgrana ska få suse

fre' inn i huse.

Fire mål med bygg,

som gir oss mjøl og brygg,

ska stolt i nordavinden bruse!

Her hos øss i Bråtåbingen

blømmer livet, klagar ingen,

glea lear sæj i bringen i jul'n er det dæins.

Da går inga rokk og rennevinn,

husbonden, venn' min,

gir mæj - rau i nåsån -

litt ta lønningspåsån:

Fem og tjuge potter brennevin!