av Aksel Napstad
Træl ha je vøri støtt san,
husmæinn det er je født san,
bjenglin i beina,
adeln i greina,
seig som en gammal kjælke,
fin tell å elke.
Vi har vøri krem
på Rogneby og Kvem,
på Gihle, Sukkestad og Bælke.
Visst har'e vøri skille,
men det er nå fullt så ille,
totninga flest er snille
mot folk og fæint.
Det er sunt å eta lite,
arbe og slite.
Kjærringa ved rokken
hjelper tell med flokken,
tynn og lita som ei tite--
Nå byner sjølve skrauten:
Rikelig får vi grauten,
mjølkebonken blåner
reint så vi dåner.
Ofte om kvel'n før 10 san
gir dom øss fri san.
Skjellinga dom skrangler
der vi sakte rangler
hematt tell vårt eige hi san.
Hematt te vesle plassen,
arbe på rene trassen,
tru, er det ved i kassen,
har kua fått mat.
Roa sæj litt i stola,
mye mot sola,
kjæla sæj i vind,
mens natta smyg sæj inn
i paradiset vårt på jola.
Her ska je småstein pelle,
stivfingre ska je spelle,
glana mot Mjøsen
kveldsmjo og døsen.
Storgrana ska få suse
fre' inn i huse.
Fire mål med bygg,
som gir oss mjøl og brygg,
ska stolt i nordavinden bruse!
Her hos øss i Bråtåbingen
blømmer livet, klagar ingen,
glea lear sæj i bringen i jul'n er det dæins.
Da går inga rokk og rennevinn,
husbonden, venn' min,
gir mæj - rau i nåsån -
litt ta lønningspåsån:
Fem og tjuge potter brennevin!