Les mer om teknologi og digitalisering
- Bakgrunn, definisjoner og historikk
Teknologi og digitalisering i spesialist- og primærhelsetjenesten berører pasientforløp og optimalisering av prosesser. Hovedfokuset er på bedre kvalitet og pasientopplevelse og mindre belastning på involvert helsepersonell.
Med digitale helsetjenester mener vi forebygging, diagnostisering, behandling og oppfølging av pasient utført ved hjelp av teknologi der pasient og helsepersonell ikke møtes fysisk.
Teknologi og digitalisering er mer enn digitale helsetjenester, og det spenner fra forskjellige IKT-løsninger til medisinskteknisk utstyr og behandlingshjelpemidler. Teknologi og digitalisering vil være et samlebegrep for hvordan sykehuset arbeider med innføring, anvendelse og videreutvikling av de teknologiske helsetjenestene. Her skisseres noen muligheter, men det er samtidig grunn til å påpeke at de fremtidige driverne ikke alltid er kjent. Et eksempel er hvordan koronapandemien førte til en plutselig og stor økning i digitale konsultasjoner. Historisk har det alltid vært muligheter for pasientkonsultasjoner og avklaringer på telefon. Tradisjonelt har dette vært forbundet med avklaring på prøvesvar, eller forslag til videre behandlingsforløp. Nå er mulighetsrommet blitt betydelig større gjennom innføring av ny teknologi, og en videre definisjon av digitale helsetjenester.
I Helse Stavanger er fagfeltet medisinsk teknologi organisert i en egen klinikk for medisinsk teknologi og informatikk. Klinikken har en avdeling for medisinsk teknologi og informatikk (MTI) og en egen avdeling for behandlingshjelpemidler (BHM). Det er også andre sterke fagmiljøer. Disse finnes i drift og vedlikehold, i laboratoriemiljøene, i røntgenavdelingen, blant fysikere og bioingeniører. I utgangspunkt blir hele Helse Stavanger et komplett teknologisk miljø med sterk intern og ekstern samhandling og avhengighet. Med de samme behovene for utvikling og rekruttering. Følgelig kan man definere medisinsk teknologi også ut av den klinikken det organisatorisk er beskrevet. I den teknologisk komplekse hverdagen skal man ikke snevre inn begrepet teknologi, det er nesten altomfattende.
MTI har et tverrgående ansvar i hele foretaket, og har i løpet av de siste årene blitt en av de viktigste premissgiverne for videreutvikling av medisinsk diagnostikk og behandling. Forvaltning, drift og vedlikehold i dette fagfeltet er avgjørende for hvilke diagnostiske- og behandlingsmessige metoder som kan benyttes på sykehuset. MTI, sammen med andre miljøer er dermed helt avgjørende for kvaliteten og effektiviteten innen disse helsetjenestene.
BHM sine tjenester ble samlet i foretaket i 2010. Før den tid var ulike tjenester fordelt på avtaler til ulike private aktører, eksempelvis bandasjister og medisinsktekniske servicefirma. Bakgrunnen var å få oversikt på forvaltning, drift og vedlikeholdssystemet, økonomi og å samle tjenesten nært til det ansvarlige foretaket.
IKT-avdelingen leverer også tverrgående tjenester i sykehuset. Hovedoppgaven er tilgjengeliggjøring av infrastruktur, IKT-utstyr, datalagring, systemer og applikasjoner, og å forvalte styringssystemet for informasjonssikkerhet i foretaket. Helse vest IKT eller andre eksterne aktører står for utføringen.
Prosjektkontoret i Helse Stavanger er en viktig strategisk og operativ part for implementering og utvikling av teknologiske løsninger sammen med andre aktører. Prosjektkontoret er tillagt ansvar for innføring av regionale komplekse endringsprosjekter hvor teknologi er en driver for denne endringen.
Det er også andre viktige og virksomhetskritiske teknologiske miljøer som er bidragsytere i utviklingen utover de som finnes i Klinikk for medisinsk teknologi og informatikk. Det er driftsservice, røntgen, laboratorier, forskningsmiljøene, med flere. Det er mange klinikere, teknologer og realister som man er avhengig av.
2. Nåsituasjon
Vi lever i et høyteknologisk samfunn hvor forventingene til digitalisering innen sykehusdrift og helsetjenestene som helhet er store. Behovet for tradisjonelt oppmøte på en av sykehusets poliklinikker kan reduseres. Dette kan dekke pasientens behov for behandling og oppfølging, samtidig som det gir redusert reisetid og økt tilgjengelighet.
Utgangspunktet for utviklingsarbeidet med teknologi og digitale helsetjenester, er vurderingene fra den kliniske siden om behov og muligheter som teknologiske løsninger gir, og hvordan det kan komme pasientene til gode. Begrensinger på grunn av regulatoriske forhold, manglende teknologisk modenhet, eller manglende kunnskap, tilgjengelighet, forståelse eller opplæring kan styre utviklingen. Slike barrierer må derfor fortløpende kartlegges og tiltak iverksettes slik at utviklingen ikke stopper.
Dagens mulighetsrom er skapt av føringer i Helse Vest sin strategiplan «Helse 2035» og i Teknologiplan, men også i lokale tiltak og planer. I dag er det allerede økende bruk av digitale helsetjenester. Særlig rundt pandemi-nedstengingen i 2020 så man en betydelig økning i digitale konsultasjoner, både i somatikk og psykisk helsevern. Bruken er siden blitt noe redusert, og det er nå fokus på ytterligere tiltak for å øke den igjen. Digitalisering av helsetjenesten er mer enn video- og telefonkonsultasjoner. Det kan for eksempel være bruk av digital pre- og postoperativ pasientoppfølging. Det er også en ambisjon med en enda mer utstrakt bruk av behandlingsutstyr i pasientens hjem, og det man kaller hjemmesykehus. Dette vil inkludere sensorteknologi og -informatikk, samt innrapportering av pasientdata fra pasientens hjem.
Forventninger fra ulike pasientgrupper og andre interessenter er en positiv driver, både innen psykisk helsevern og somatikk. Det handler om å navigere trygt i det mulighetsrommet utvikling gir oss. Klare føringer gir både begrensninger og muligheter. Skal man kun bruke velkjent eksisterende teknologi, eller skal man være en pådriver i å utvikle noe nytt? Uansett, videre utvikling vil kreve faglig engasjement og ekspertise, prioriteringer, investeringsvilje og ikke minst et adekvat mottakerapparat for ny teknologi og digitalisering av eksisterende helsetjenester.
3. Overordnet strategi og føringer
I nasjonale og regionale føringer er det tydelige forventninger om en utvikling med behandling av pasienter så nært hjemmet som mulig. Samtidig ser vi at behandling organisere oftere via poliklinikker fordi behandlingen kan kontinueres utenfor sykehuset med poliklinisk oppfølging. Dette er beskrevet i Helse 2035, punkt 3 – Utvikling av helsetjenestene at man skal i punktene 3.1 til 3.5 utvikle og satse på digitale helsetjenester.
Integrert i utviklingen av helsetjenestene er det flere nye produkter og prosesser. Bruk av felles billedarkiv med etablering av et digital diagnostisk senter (DDS) på tvers av ulike fagområder vil også være et viktig bidrag her. Koblingen til forskning, utvikling og innovasjon er en viktig suksessfaktor også for dette satsingsområdet.
Kvalitetssikring av løsningene gjøres gjennom å evaluere, vurdere klinisk verdi, datasikkerhet, personvern, interoperabilitet og brukervennlighet.
En nasjonal satsning og de nasjonale føringer fra Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og Norsk helsenett vil bidra til en nasjonal standard og etablerte retningslinjer for digitalisering og digitale helsetjenester, uavhengig av lokasjon og bosted. Den økte erfaringsutvekslingen mellom aktørene vil kunne bidra til bedre teknologi og digitaliseringssatsing. Det må også tilstrebes at spesialisthelsetjenesten er aktiv i et leverandørmarked i tillegg utvikler egne tjenester.
Internasjonale kilder viser til at det er avvik mellom beskrivelse av mulighetsrommet og reell handling.
Figur – Tryggere helsetjenester (Hdir)
Teknologi og digitalisering representerer et stort mulighetsrom. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt er det en stadig satsing på tjenesteutvikling. Dette ikke bare som en avlastning i den kliniske hverdagen, men som et element også for å respondere på en kapasitetsøkning hvor behovet øker raskere en utvikling av klinisk behandlingskapasitet i linjen. Ny teknologi kan, gitt visse forutsetninger, svare ut et gap i tjenestetilbudet. Ettersom denne utviklingen er kostnadsintensiv, men skalerbar, søker man å bruke og å anvende eksiterende løsninger mest mulig, samtidig som man søker å utvikle ny teknologi gjennom innovasjonspartnere.
4. Utviklingstrekk og framskriving
En økende eldre befolkning med flere sammensatte og kroniske sykdommer, samtidig som nye behandlingsmuligheter gjør at stadig flere lever lengre, vil medføre større behov for kontroll og oppfølgning både fra spesialist- og primærhelsetjenesten. Dette vil stille høyere krav til samhandling mellom de ulike virksomhetene i helse- og omsorgstjenesten (jf. tjenestemodellene for kronisk syke og skrøpelige eldre).
Grunnlaget for videre utvikling finnes i ulike framskrivninger og strategier, som Sykehusbygg HF sin tabell under.
Utgangspunktet under er en oversikt med symbolene + for økning, - for reduksjon, N for nøytral. Her vil man kunne velge en portefølje av tiltak som kan bidra til ønsket overordnet effekt. Det kan være feilkilder i disse anvisningene og gradering av disse. Dette er utviklingselementer frem mot 2035.
Figur – Noen elementer innen teknologiutvikling og digitale samhandlingsarenaer (Sykehusbygg Strategi 2.0)
Innbyggere vil i løpet av et livsløp være i kontakt med mange ulike aktører i helse- og omsorgssektoren. Felles for aktørene er at de trenger informasjon fra innbygger og fra hverandre for å kunne utføre sine tjenester med høyest mulig kvalitet. Ansvarsdeling mellom spesialisthelsetjenesten og fastleger, og et bredt spekter av tjenester og oppgaver i kommunal helse- og omsorgstjeneste, medfører at mange pasientforløp går på tvers av virksomheter og tjenestenivå.
Behovet for å utveksle pasientinformasjon har økt etter at samhandlingsreformen ble innført. Dette skyldes blant annet at pasienter skrives ut tidligere fra sykehusene, og at mer av videre behandling og oppfølgning gjøres i kommunene. Evnen til utvikling og anvendelse av teknologi og digitalisering blir en funksjon av mange faktorer. Det blir et komplekst bilde. Soliditeten finnes i de enkelte elementene, herunder IKT, BHM, MTI, IKT-arkitekturen, IKT-sikkerheten, nytten, anvendelsen.
Verdien av ny teknologi og digitalisering ligger, og skal ligge, i alternative valg. Med andre ord en forenkling hvor man gjør noe istedenfor, og ikke i tillegg. Samtidig er opplevd kvalitet og dokumentert pasientsikkerhet styrende i utviklingen. Forventningsavklaring for pasient i behandlingsforløp er viktig når man tilrettelegger for digitale løsninger. Hvilket behov skal ivaretas, hvorfor, hvordan og hva er sentrale forbedringspunkter i utviklingen? Det er ikke snakk om permanente løsninger, men konstant fokus på videre utvikling.
Direktoratet for e-helse beskriver i sitt dokument IE-1056 føringer for den digitale samhandlingen. Der beskrives følgende under samfunnsmål: bedre helse for innbyggere gjennom en kunnskapsbasert og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste som utnytter teknologiske muligheter for å tilby helhetlige og sikre tjenester av høy kvalitet
De sentrale begrepene i samfunnsmålet er definert på følgende måte:
1. Bedre helse innebærer at flere holder seg friske lenger, og syke ivaretas med tryggere og mer virkningsfull helsehjelp.
2. Med innbygger menes alle roller en innbygger kan ha, eksempelvis enkeltindivid med ansvar for egen helse, pasient, bruker, pårørende, fullmektig eller verge.
3. Kunnskapsbasert innebærer at helse- og omsorgstjenesten tar i bruk eksisterende og ny kunnskap, og omsetter forskning til innovasjon og bedre praksis, samt at oppdaterte data og analyser er tilgjengelig for styring. Beslutninger om behandling, forebygging, pleie, omsorg og sosiale tjenester er basert på pålitelig kunnskap om effekt av tiltak og i tråd med helsefaglige retningslinjer. Dette minsker uønsket klinisk variasjon, og gir tjenester av høy kvalitet.
4. Bærekraftig innebærer at kapasitet og ressurser hos alle aktører i verdikjeden, også innbyggeren, benyttes effektivt for å møte fremtidige behov. I tillegg handler det om å støtte opp under FNs bærekraftmål.
5. Helhetlige tjenester innebærer at helse- og omsorgstjenesten fordeler og gjennomfører oppgaver slik at innbyggere opplever en koordinert tjeneste. Dette inkluderer samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og øvrige aktører i helse- og omsorgstjenesten. Det innebærer også at innbyggernes erfaringer og synspunkter er reflektert i tjenestene.
6. Sikre tjenester av høy kvalitet innebærer at helse- og omsorgstjenesten utnytter og deler nødvendig informasjon mellom virksomheter og tjenestenivå slik at sannsynlighetene for feil og uheldige hendelser reduseres til et minimum. Sikre tjenester innebærer også at krav til informasjonssikkerhet og personvern ivaretas og at innbyggere enkelt har innsyn i egne helseopplysninger og annen informasjon.
5. Analyse og veivalg
Behovet som ytterligere digitalisering av helsetjenestene muliggjør er åpenbart. Det er derfor bred konsensus om satsningen på økt bruk av digitale helsetjenester.
Teknologi og digitalisering er et vidt begrep som omhandler mange mulige konkrete leveranser. For å lykkes, må vi i fellesskap beskrive forventninger, behov og framskrivning. Disse styres av nasjonale føringer og regionale initiativ. Nasjonale målsetninger som minst 15 % videokonsultasjon vil måtte differensieres innen psykisk helsevern og somatikk. Det vil være ulike behov og egnetheter. Det kan også i dialogen fremmes en vurdering om nasjonale bibliotek for ulike produkter og løsninger.
Det ligger flere utfordringen i regulatoriske forhold. Et eksempel er behov for å i framtiden kunne laste ned kvalitetssikrede løsninger fra et bibliotek formidlet av Norsk Helsenett og ulike helseforetak. Mulighet ligger også i at man kan dele ut pre-installerte digitale verktøy som nettbrett, klokker, mobiler som ivaretar pasientsikkerhet og personvern.
Behandlingshjelpemidler (BHM) har lang erfaring med dette, særlig innen diabetesområde. Det erfares at leverandørene tilgjengeliggjør mulighet for ned-lasting av pasientdata fra utstyr til skyløsninger via applikasjoner på for eksempel pasientens private mobil. Applikasjonene er tilgjengelige via app-store, og ligger derfor utenfor helsetjenestens kontroll. Systemene kan i noen tilfeller utfordre pasientsikre løsninger.
Det vil bli en økt samhandling mellom pasient, spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Ulike systemer vil integreres for dataregistrering og analyse. Kunstig intelligens (KI) og ulike prognostiseringsverktøy vil kunne gi eller optimalisere et behandlingsforløp som klinikerne igjen verifiserer.
Samtidig må det adresseres risiko for økt sårbarhet og ivaretakelse av personvern (Personvernforordningen; GDPR). Det er også føringer i krav til stabil drift, ytelse og reell oppetid og kunstig intelligens (KI) som kan tolke, rapportere og prognostisere.
Det arbeides i dag med optimalisering av den polikliniske kapasiteten for Nye SUS. Det arbeides også med optimalisering av pasientflyt og pasientlogistikk. Det er viktig med økt fokus på tiltak som fremmer økt bruk av digitale helsetjenester. Det vil også være krav om optimal bruk av undersøkelses- og behandlingsrom (U/B rom) i de tilfeller arealbegrensninger krever automatisering og teknologisk styring.
For Nye SUS er det kritisk at teknologi og digitalisering blir grunnmuren i den administrative og kliniske hverdagen. Følgelig understøttes dette av ulike strategiske planer og veivalg.
De veivalg man tar vil være bestemmende for fremtiden og historien. For Nye SUS vil det i første omgang handle om iverksettelse og anvendelse, innovasjon, men også opplevelse – og erfaringsdannelse. Ytterligere bruk av teknologiske og digitale løsninger kan avlaste arealbehov og bidra til desentrale løsninger, redusert sengebehov dog tuftet på robuste løsninger. Evne til transformasjon og endringskapasitet blir en kritisk suksessfaktor.
For eksempel vil en ytterligere utvidelse av dagens hjemmesykehus kunne være viktig for et bærekraftig og fremtidsrettet helsevesen hvor aktører som BHM og MTI er sentrale. Vår evne til å analysere, forstå og tilrettelegge for en pasientdrevet forventningsavklaring og -evolusjon vil også være å aktivere kompetanse og teknologi på de behov som beskrives. Dette gjennom ulike brukerutvalg og samhandlings – og samarbeidsarenaer.
En utvidet satsning på hjemmesykehus gjør at man flytter teknologi pasientnært, og vil kunne bidra i pasientforløpene og fremme kvalitet i hvert ledd – sømløst. Sensorstyrte to-veis meldinger med tolkning i sanntid gir kommunikasjonsmuligheter til både fastlege og spesialisthelsetjenesten. Vi må legge til rette for opplæring, trening og mestring.
Det underliggende er en teknologi som fremmer klinisk effektivitet, og samtidig ivaretar pasientsikkerhet og optimal behandling. Dette er det området som også vil kunne representere et stort potensiale. Teknologiens påvirkning på ressurser og ressursoptimalisering kan representere potensialet for økt klinisk effektivitet.
Den digitale transformasjon mot teknologi er basert på en avhengighet av fire integrerte komponenter og deres gjensidige samhandling. Vi vil tilstrebe å måle utvist modenhet og gjennom en gapanalyse utføre tiltak.
Figur – elementer i den digitale transformasjon (PwC/andre)
Gitt begrensinger i innsatsfaktorer som personell, økonomi, teknologi må man styre disse rammene optimalt og effektivt. Gitt en ressursknapphet i form av medarbeidere, areal, kompetanse og kapital vil digitalisering og teknologiutvikling være viktige elementer for å kunne kompensere for bortfall av eller begrensninger i ulike innsatsfaktorer.
Fremtiden vil også ha et gap mellom ønsket situasjon og reell situasjon. De fire integrerte elementene kan illustreres videre gjennom en gap-analyse. Ønsket eller nødvendig mål mot det som oppfattes som en reell situasjon. Dette vil kunne danne forutsetningene for realisering av de mål som er satt og beskrevet i utviklingsplanen. Dette vil kunne utføres i den enkelte klinikk og avdeling, for så å samles i en total oversikt for koordinering og samhandling.
Fremtidige fysiske transportløsninger vil utvikles med ulike formål. Det kan være rene medisinske droner for transport av vevs- og blodprøver. Det kan være transportdroner som gir brukere av behandlingshjelpemidler (BHM) utstyr eller deler. De fremtidige regulatoriske forholdene må tilpasses disse løsningene.
Fremover vil det være en økende avhengig av en god og tett samhandling mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, tjenesteytende leverandører og pasienten. Dette vil kreve større grad av standardisering mellom de ulike aktørene, en forenkling i løsningene og utvist evne til nasjonal standardisering. Fremtiden vil alltid forvalte den historiske sannhet og kunne svare på om våre visjoner, ambisjoner og mål var adekvate.