Embedded Files
Dag 1 startet med en kort men likevel flott etappe rundt Zugspitze. Vi ankom Garmisch med toget fra München like før kl 13. og etter at vi fikk lokalisert Andreas og Even som ankom en liten halvtime før oss, så ble det etterhvert fart i sykkelrigging og enkel lunchservering på en dertil egnet parkeringsplass. Ca en time senere var vi klare for gruppebilde og "avtråkk" med retning Biberwier like over grensa til Østerrike.
Det startet rolig med noen fine rolige flate passasjer gjennom Garmisch før vi etterhvert fikk smaken på hva uka skulle bringe - nemlig bratte bakker.
Etter en drøy stigning på vel 1000 hm så kom vi opp på ryggen som også markerer grensa mellom Tyskland og Østerrike og vi kunne fortjent nyte en god øl på Hütte. Stemningen i gruppa var satt og vi var veldig godt i gang med turen.
Dag 2 var på papiret den tøffeste etappen noe det også ble tross for at vi "juksa litt" og tok skiheisen de første 600 hm opp fra Biberwier til Marienbergjoch. Vel oppe måtte vi ta de siste 200 hm på sykkelen og de fleste måtte allerede nå trene på det som skulle bli etappens minne - nemlig gåing med sykkelen eller "schieben " som tyskerne kaller det. Vel oppe på Marienbergjoch så var vi klare for den første bratte nedkjøringen og reiseleder Jon var vel så spent på denne delen av etappen som oppoverbakkene. På grunn av vinterens og vårens regnskader så var det ikke enkelt å sykle ned den første delen og den bekymrede reiseleder fikk enda flere bekymrede tanker da vi allerede etter 20 minutters sykling hadde hatt 3 personer "nedpå med handa" som Steinar uttrykte det.
Heldigvis bedret veien seg og vi kom alleskadefrie ned til Inntal. Her fulgte vi dalen "Inn" i ca 3 mil slakt nedover til Telfs - gjennom flotte sykkelveier i skogen og delvis langs skogkanten uten en eneste bil. Etterhvert kommer vi helt ned i dalen og kjører parallelt med motorveien og elven Inn men igjen på fantastiske sykkelveier der vi knapt legger merke til motorveien. Vi har allerede vært på tur noen timer og tar en liten "prelunch" i Telfs for å fylle opp slunkne og varme kropper.
Snart krysser vi motorveien og dreier kursen rett syd inn mot fjellene som ruver høyt over oss oppe på over 2000 meter. Vi følger veien som gradvis stiger sydover og kommer til turens første "surprise"i form av en meget bratt sti som igjen påtvinger oss å dytte syklene oppover et par hundre høydemeter. Etter litt kloring og "schieben" opp kommer vi etterhvert ut på en åpen grønn eng og gåturen er glemt før vi har rukket å sette oss på sykkelen igjen. Kort etter møter vi Kikke som har organisert lunch i skyggen av et storte eiketre. Skygge er viktig når temperaturen viser mer enn 30 grader + og det var nå absolutt "dags" for påfyll. Med fulle mager og drikkeflasker tar vi etter lunchen fatt på stigningene innover Sellraintal som viser seg å bestå av en jevn stigning med et snitt på 13-14 % mao BRATT. Det hjelper jo ikke at alle etterhvert preges av varmen - og høyden men vi deler opp i hundre høydemeter av gangen mellom pausene og når man i tillegg kan putte den varme skallen ned i en iskald elv så kan vi jo ikke klage på varmen.
Litt utpå ettermiddagen når vi Kemater Alm på 1600 moh der vi kan puste litt og ta en velfortjent drikke. Smakte på en lokal variant av "Wacholda" (einerbær) drikk som smakte helt fantastisk i varmen. Etter pausen fikk vi tråkket liv i pausebeina igjen og tok de neste 200 hm opp til Adolf Pichler Hütte på drøye 1880 hm ganske kjapt . Her satt det satt en stor gjeng turgåere ute som sikkert feiret dagens bragder i fjellet og som kikket storøyd og rart på gjengen av syklister som trillet forbi på vei mot passet drøye 700 høydemeter lenger opp. Vi stusset litt at de kikket sånn men i ettertid kan jeg ha forståelse for at de sikkert tenkte både det ene og det andre om disse "tullingene" i like sykkeltrøyer oppover mot passet selv om det allerede nærmet seg "Bierstunde". Kort etter synfaringen ble det til å ta beina fatt igjen og dette ble starten på en ca 5 km lang etappe med 700 høydemeter bestående av "Schieben" og etterthvert den noe mer sofistikerte "Tragen" eller bæring av den helv.. sykkelen. Når stien etterhvert tok form av Grov steinrøys og skiltet med pass opp for steinras faktisk var knekt av steinras, så måtte galgenhumoren hengtes frem. Høyden preget de fleste av oss og de tidligere intervallene på 100 høydemeter desimerte til 10 meter og etterhvert 5 høydemeter mellom pausene. Likevel sånn "tidlig på kvelden" nådde vi passet "Seejöchl" på 2510 moh og kunne nyte utsikten i en kort men veldig fortjent rast. All gåingen, varmen og høyden hadde gjort fremdriften langsom og det ble etterhvert viktig å holde beina i gang for å komme oss over til Stubaital før mørket kom.
Kikke hadde organsisert med hotellet at de skulle holde kjøkkenet oppe lenger for oss men ikke senere enn kl 21 så det ble en liten kamp med klokka i hodet til reiselederen. Fra passet fulgte vi en lang passasje langs den bratte åssiden - denne så riktig nok smal og bratt ut på avstand men var absolutt overkommelig tross noen bratte passasjer. Vi kom oss over og etterhver ned til Starkenburger Hütte og nå var det bare å finne en jevn rytme ned de drøye 1200 høydemeterne ned til dalen - og helst uten uhell. Det gikk bra og kl 21.10 klokka vi inn på Hotel Alte Post og gikk rett til middagsbordet uten å skifte. Arne uttalte at denne middagen smakte så bra at han heretter aldri skal dusje før maten etter sykkeltur. En tøff, varm, lang, flott og ikke minst helt RÅ dag på sykkelen. Veldig stolt av alle deltagerne som gjennomførte en utrolig tøff dag på sykkelen uten en eneste klage. Vet at denne dagen ble for tøff og for lang men den vil stå som "den hardeste " turen "so far.."
Dag3
Dag 3 starter like flott og varm som dagen før og vi tok den første stigningen opp til Maria Hilf Kloster veldig greit. Her var stigningsprosenten mer normal med ca 10 % og det gjorde klatringene langt raskere og mer skånsom for beina.
Denne dagen skal vi følge vestsiden av Brennerpasset langs åsryggene men etter å ha bommet litt på stien så havnet vi opp i et vanskelig parti som etterhvert medførte retrett ned i dalen og endring av lunchsted. Mange var også litt preget av den harde
etappen dagen før og ikke minst varmen, så vi valgte etter lunch å følge den gamle bundestrasse over Brennerpasset og ned til Virpiteno som vi ankom i god tid før middag. Stort sett får man se Brenner passet fra motorveien og da ser man egentlig INGEN TING. Kan absolutt anbefale å kjøre gamleveien over og gjennom alle trivelige små dorfer på vei opp til passet som også er grensen til Italia.
Vi overnattet vi på Hotel Rosskopf sentralt beliggende i Sterzing Virpiteno.
Dag4
Den 4. sykkeldagen startet lett nedover dalen mot Bressanone der vi fulgte små sideveier som i perioder gikk over til lettsyklede stier. De første 3,5 milene ned til Bressanone gikk derfor veldig lett. iI Bressanone ble det besøk i sykkelbutikk for innkjøp av bremseklosser, eiker og andre nødvendige deler. Vi tok oss også tid til en liten kaffestopp før vi fortsatte ferden ned over noen kilometer før vi krysset elven på en liten gangbru og etterhvert dreide østover og oppover mot St Valentin.
De første stigningene mot St Valentin er de bratteste for dagen med opptil 12-13 % stigning. Ved Valentin har Andreas kjørt bilen så langt opp som mulig der vi intar en velfortjent lunch i skyggen av trærne. Varmen er en belastning og vi passer på å fylle vannflaskene og innta nødvendig bunkring før vi forlater St Magdalena og starter på en sammenhengende stigning på grusvei opp til Gschnagenhardtalm.
Vi sitter i skogen en drøy time og tråkker stadig høyere oppover med noen pustepauser innimellom og endelig åpner skogen seg og det åpenbarer seg en fantastisk fjellrekke som vokser rett opp fra de frodige engene. Vi nyter den fantastiske utsikten med en god øl og litt italiensk skinke. Etter almen står vi foran et parti som følger åsryggen ca 6 km og her kommer dagens overraskelse. Dette strekket var forbudt å sykle noe som forsåvidt var greit rent bortsett fra at vi brukte mye lenger tid enn antatt. Vel over stipartiet kom vi etterhvert opp på den siste åsryggen og kunne skue ned i Val Gardena og over til Seiser Alm på den andre siden av dalen. Vi valgte å dra rett ned en sti som slynget seg over engen og etterhvert i skogbrynet ned mot skiheisene fra St Ulrich. Sent på dagen men likevel mange brede glis å se nedover flytstien! Helt på slutten av denne dagen klarte reiselederen det kunsttykket å gå over styret og lande regelrett på trynet. Typisk slurv og sånn som skjer når man minst venter det. Heldigvis gikk det bra også denne gang kun forslått og skrubbsår. Denne dagen vil nok spesielt huskes for den utrolige utsikten vi hadde ved Gschnagenhardtalm - selv om ingen av oss husker navnet..
Dag 5
Nok en strålende dag møtte oss med skyfri blå himmel - helt perfekt for å besøke selve Seiser Alm et av de flotteste stedene i alpene.
På grunn av reiselederens behov for å sjekke visse ansiktsskader og få tatt noen røntgenbilder av kroppen, så var det Even og Andreas som fikk hovedansvaret for dagens tur på sine skuldre, noe de løste på en utmerket måte.
Stigningene opp fra St Ulrich via Pufels var bratte og harde i varmen men etter ca 6,5 km og 500 høydemeter kom vi oppe på selve "almen". Planen var å møte bilen ved parkeringsplassen ved Compatsch for lunch, noe som etterhvert skulle vise seg å være en feilvurdering. Det var ikke tillatt å kjøre opp til Seiser Alm etter kl 09 om formiddagen og tross noen seriøse forsøk på å sjarmere den unge damen nede ved kontrollposten i dalen , fikk vi ikke tillatelse til å kjøre opp.
På grunn av legebesøket og innkjøp av noen apotekvarer og ny hjelm, tok det litt tid før bilen kom av gårde fra St Ulrich så
gruppa fikk derfor god anledning til å nyte utsikten i det flotte været. Etterhvert som det ble klart at bilen ikke kunne kjøre opp, så delte gruppa seg i 2 hvor de sprekeste tok ruten opp til Plattkofelhutte på 2300 moh og fulgte stien sørover langs åsryggen. Den andre gruppa tok seg opp på åsryggen noe lenger ned og fikk derved enn noe kortere stigning.
Siden bilen ikke fikk arrangert lunch ved Compatsch så kjørte den direkte til byen Mazzin i Val di Fassa og kjørte opp mot den av talte sykkeruta så langt opp det var tillatt å kjøre. Her ble det servert en noe forsinket lunchbuffet men siden den var overraskende på de fleste var det mange som fikk en positiv overraskelse her.
Herfra fulgte gruppe dalen nedover i lett terreng forbi Moena (1200 moh) Predazzo (1100 moh), Val di Fiemme skistadion og etterhvert målbyen vår Castello di Fiemme. Nok en spennende og fantastisk flott dag var over.
Dag 6
Dette var første dagen vi ikke våknet opp til strålende sol men litt overskyet og lett regn. Det var imidelrtid fortsatt varmt og god temperatur så det var ikke mange som bekymret seg for været. Vi fulgte bilveien opp til Passo Manghen hvilket er en fantastisk stigmning på 8-10 % og gjennom flott skog.
Passo Manghen.
Etter hvert som man kommer nærmere passet kom solen igjen frem og vel oppe på passet var det igjen finvære med lette skyer. Vi inntok lunch fra bilen oppe på passet og etter lunchen bvar det vifdere - først nedover på sørsiden av passet til vi etter noen hundre høydemeter lavere knakk inn til høyre og opp mot Passo di Palu de Calamento, 2071 moh.
De første kilometrene fulgte vi en fin setervei som etterhvert slynget seg forbi de innerste setrene og i stadig brattere terreng på sti mot selve passet. Her ble det nok en gang "Schieben" og etterhvcert litt bæring som gjaldt men etter en drøy halvtimes gange nådde vi toppen av passet. Her oppe hadde vi en utrolig flott steminig med varm sterk vind som føk over passet og skyer som drev forbi og rundt oss i en trolsk stemning.
Etter en velfortjent hvile og strekk i gresset, - (se bildet av Svein som er supergod på å utnytte muligheten for hvile) dro vi videre først på en fin singeltrack som etterhvert gikk over til grusvei og nå gikk ferden langs skogsveier slakt nedover mot dalen nord for Trento. Det var planlagt å følge grusveier og veier helt frem til hotellet men drøye 10 km før hotellet fikk vi også denne dagen en liten overraskelse ved at veien forsvant og gikk over i en veldig bratt og ulent sti som etterhvert forsvant i brenesleenger. Da ble det igjen å peile retrningen mot nærmeste vei og traske litt og heldigvis kom vi relativt raskt ut på grusveien og kunne nyte de siste kilometrene ned til Baselga di Pine. Etter ankomst ble det gid tid til en øl i sola men vi skjønte at vi hadde flaks da det en drøy time etter ankomst blåste opp til en heftig sommerstorm med voldsomme vindkast og sprutregn som etterhvert gikk over til haglbyger med hagl som var ca 2 cm i diameter. Hadde vi været ute i skogen da så måtte vi søkt ly når det sto på som værst. Men etter en drøy time forsvant vinden og solen tittet igjen frem.
Dag 7
Denne dagen skulle bringe oss det siste stykket frem til vår endedestinasjon Torbole. Starten var svært snill der vi snirklet oss nedover fjellsiden langs lite traffikerte veier til Trento. Her hadde vi litt kluss med å krysse dalen med motorveier, elva og jernbane men etterhvert lyktes vi å komme på rett side av dalen og kunne ta fatt på stigningen opp til Monte Bondone. Stigningen er lang og seig men opp langs bilveien gikk det som en drøm. Når man har bakset med stigninger på 14-20 % så blir asfaltert bakke med 8-10 % rene barnemat. Oppe ved Monte Bondone var alle bakker for dagen unnagjort og vi hadde kun desserten igjen med fin nedkjøring til Lago Caveldine og deretter langs sykkelveien gjennom Dro, Arco og til målet vårt Torbole sul Garda.
Ølstop ved sykkelcafe like ved Arco - bare måtte!
Dag 8
Den siste sykkeldagen var det duket for en rundtur ved Gardasjøen. Vi tok den klassiske sykkelveien opp langs fjellesiden mot Lago Ledro der vi rett før Ledrosjøen tok bratt opp til venstre gjennom den lille stedet... Her inntok vi lunch før vi tok fatt på alpeturens aller siste klatring opp til hytta Passo Nota som ligger oppe ved en gammel militærkirkegård fra 1 verdenskrig på ca 1300 moh.
Fra Passo Nota fulgte vi en gammel vei "Corna Vecchia" som i likhet med mange fjellstier og Via Ferrata`s ble bygget under 1 verdenskrig da grenselinjene mellom Italia og Østerrike / Ungarn gikk akkurat over disse fjelltoppene. Corna Vecchia er bred og grei å sykle men man skal ta det litt pent da detl igger en del løse steiner underveis. På veien som slynger seg med en fint fallende vinkel langs fjellsiden passerer vi flere mindre tuneller der det ikke er plass til så mye mer enn en person og sykkel.
Utsikt over Lake Garda fra Corna Vecchia
Takk for en flott tur!
Report abuse