Romantikken

Det kongelige Fredriks universitet i 1811.

Wien kongressen i 1815 (konservativ gjenopprettelse).

Jeg’et er grunnleggende skapende, preger verden gjennom sin aktivitet. Ekspressiviteten er syntesedannende, sammenheng opprettes (som kan forståes). Virkeligheten er en sammenhengende helhet, og filosofiens oppgave er å avdekke system. Helheten er frambragt historisk (organisk). Utviklingens mål er forsoning av subjekt og objekt, frihet og natur, dvs. en søken etter å gjenopprette en opprinnelig enhet/sammenheng som kan erkjennes som fornuftsåpenbaring (til uttrykk i historiske hendelser).

Den tyske idealisme (ca. 1790-1830): Utgangspunkt i Kants tvetydighet; metafysikk som total erkjennelse ikke mulig, samtidig som fornuften streber etter enhet og sammenheng. I den tyske idealisme søkes problemet løst. Felles er systemet (sammenhengende helhet). Hegel: Zeit-/Weltgeist. Men det absolutte er ikke apriori gitt, men skal bestemmes fra ny, og blir både sammenhengen og det som gir sammenhengen. Friheten er jeg’ets bestemmelse av seg selv (problemet blir foreningen med objektet). Virkeligheten er fornufts- og formålsbestemt i retning av frihet.

«Det moderne humanoriesystemets egentlige grunnleggingsperiode». Endelig brudd f.o.m. Herder (1770): Alt som skjer er betinget av tid, sted, og folkekarakter. Alt menneskelig må forståes ut fra egne premisser (det hermeneutiske grunnprinsipp). De moderne estetiske fag oppstår (emosjon og forestillingsevne).

Nyhumanismen: Allmenndannelse basert på bred nasjonalhistorisk orientering.

Den historiske skole: Historiekunnskapen er den eneste veien til sann erkjennelse av vår egen tilstand; alt er gitt gjennom fortiden. Den historiske kildekritikk fra 1810, omtrent. Innebærer brudd med det klassiske vitenskapsideal (aprioriske sannheter erstattes av krav om empirisk prøvbarhet), og nytt program for de humanistiske kjernefagene: Historie, språkvitenskap, de estetiske fagene, filosofi.