Man går opp til det tiende eie. Man kan også gjerne gå ned, da som synd, og besatt, blitt, av leie, tilbake, fra alderdoms fred.
Og det første man mister er freden. Man uroes i et hvert fall. Man blir vond, og man tvinger fram leden ved forskrifter om hva en skal.
Og det andre man mister er hjerte, og evnen til å være nær. Man lar pine og påfører smerte, og utnytter når man er kjær.
Og det tredje man mister er blikket, til seg, og sitt eget, som vidd. Hva alene man skuer er stikket, som var man av Djevelen svidd.
Og det fjerde man mister er smaken, og lysten til å tenne ild. Man ser ikke på tanken men trynet, og sminket er å være gild.
Og det femte man mister er målet. Man blir ikke taus, men helt stum. Hva man hører er hatet og gnålet. Og, røper man seg er man dum.
Og det sjette man mister er latter. Verdien av allting blir null. Død alene er da hva man skatter. Og bruk av verdimål er tull.
Og det sjuende tap er ens eie. Der er intet på å ta fatt. Der er ingen forvaltning å greie, og intet som kan kalles skatt.
Og det åttende tap er av karet, ved det alt som er interessant. Så, langs veien vil en tenke faret og aldri på gleder en fant.
Og det niende tap er av hellen, av hell som en kan bygge på. Man er svak og elendig som trellen, og alt som er lov er å få.
Og det siste man mister er staven, det tiende, når man går hen. Denne staven er jo selve gaven. Og uten, man babler, igjen.