Etter at den amerikanske astronomen Edwin Hubble i 1929 påviste at fjerne galakser beveger seg vekk fra oss, og at deres hastigheter øker med avstanden fra oss ble teorien først tatt alvorlig.
En kan da regne seg bakover i tid og har funnet at universet er 13.7 milliarder år.
At rommet utvider seg betyr ganske enkelt at den fysiske avstanden mellom to gitte objekter øker med tiden. Som en konsekvens av dette må alt innenfor den delen av universet som vi kan observere en gang for lenge siden ha vært samlet på et mye mindre område. Ekstrapolerer vi modellene langt nok tilbake i tid, kommer vi til et punkt der alle punktene innenfor vårt observerbare univers var samlet i et infinitesimalt område.
Det er imidlertid all grunn til å tro at modellen bryter sammen før vi kommer til dette punktet, blant annet fordi kvantegravitasjonseffekter blir viktige. Big Bang-modellene sier derfor strengt tatt ingenting om universets tilblivelse, men bør oppfattes som modeller for universets historie og utvikling fra en tett og varm fase fram til dagens situasjon.
https://no.wikipedia.org/wiki/Big_BangMatematikken viser at det er bare to perspektiv - men det gir mer mening å si at det krymper - for da lurer en ikke på hva det utvider seg inn i ...
Rom bøyes - og kan i teorien bøyes "inn i seg selv". Da trenger ikke universet være uendelig - bare veldig velgig stort.