Kunnskap

Kunnskap er utgangspunktet for all læring ved sannheten å være, og er all lærings endemål ved rettferdighet å være. Ved sannhet og rettferdighet å være er kunnskap Gud i mennesket. På jorden er kunnskapen dyrene på marken. Dyrene på marken ble skapt rett etter at fiskene i havet og fuglene i luften ble skapt, slik at kunnskapen er det vi fant ut av motsetningen mellom det å ville ha det som fisken i vannet og det å ville være fri som fuglen ved. Dyrene på marken er fornuften. Kunnskapen er av tre, eller fire slag. Der er kryp, der er bufe og der er villdyr, og over der står mennesket. Dette skillet vil ta ulike skikkelser alt ettersom hva det er vi tenker på. Vi skiller eksempelvis mellom psykologi, sosiologi og teologi. Eller vi skiller mellom tro, håp og kjærlighet. Uansett vil denne inndelingen være en inndeling i nødvendighet, nytte og skjønnhet. De tre vil kunne virke sammen, slik at nødvendigheten og nytten sees i lys av skjønnheten, altså slik at tro og håp virker i kraft av kjærligheten, men de tre kan også klart skilles fra hverandre slik at det å være nødvendig eller nyttig blir til å fordømme. Hyklere og dårer er til å fordømme. Hva gjelder landdyrene, angir Moseloven en del krav. Moses ga blant annet svært konkrete bud om okser. Et mer prinsipielt bud er det bud der Moses gjør rede for hvilke dyr på jorden vi kan rettferdiggjøre ved å la oss fø på dem. Kravet til landdyrene er at dyret skal tygge drøv. Og dyret skal ha klover som er splittet helt opp. Dette budet kan vi se på som et bud om det å være fornuftig. Men lar vi landdyrene være kunnskap, er det ved budet stilt to enkle og konkrete krav til den sannheten vi får tilegne oss.