Til Jøden

I ethvert henseende skylder vi som kristne livet til Jøden. Israels barn, det er Abrahams barn, var de som fattet hva livet er. Odin, og kompani, tenkte seg at de fikk det til, gitt at en klatret opp og holdt høyden. Åsatru. Styrke. Kraftig, å være. Og, jøden var det som formulerte hva en ikke skal gjøre, om en er takknemlig, og hva en skal vike unna av ting å gjøre til sitt i tiden før dikterkunsten. Jødene, som var bosatte litt inn for Middelhavet, var de første. Vi ble kristnet først tusen år etter at Jesus døde. Og de der to første kongene, begge kalt Olav, dro på ferd til Jødene før de la landet under seg. De må jo ha snakket språket? Bare det å finne på å utruste et langskip og dra inn til bunnen av Middelhavet?

Hva Jødene kan tenke på er det at frelse er å få. Så, en er som et lite barn som frir til fang som om et garn. En frelses ikke nett som flink. En spennes ei og treffer blink. Den Lov å følge er ei test, for da var noen aller best. Den Lov å følge er å få sant liv, som det er måte på. Man vet hva man tar avstand fra. Og hvorfor. Og hva som er bra. Som Paulus skrev, imidlertid, kan lov å følge bli ens flid. Den lov vil peke, lov vil si, at sånn er kropp å være i. Profeter hele veien fram lot peke på den store skam det er å gjøre offer når den frelse vitterlig man får. Når man er kjærligheten i er kjærlighet hva man vil bli. Og Jesus sa det klart og greit: Om du er dåre, er det leit.