4. Preken

TRO

Mange er kalte, men få er utvalgte (Matt 22:14). Der er de som tjener og lever fullt og helt for Gud, med glede, og der er de som ser på det å tjene som å tilfredsstille krav til seg, da deres natur er elendig og de må velge, fra tid til annen, å gjøre godt fra å gjøre vondt. Disse siste er relativt gode, altså i varierende grad vellykkede som kristne. Det var mellom disse to gruppene striden sto under reformasjonen på første halvdel av 1500-tallet.

Det å være relativt god for Gud holder ikke. Ved å være relativt god ser en seg selv i relasjon til en verdi en vil tilfredsstille, hva en gjør i varierende grad, slik at en der ved lager avgud. En gjør avguder av verdier.

Enn videre, kristne er ikke syndere. En sann kristen ivaretaes av Gud i all sin gjøren og laten. Det er ikke slik at vedkommende ved sin vilje velger å gjøre godt fra å gjøre vondt. Det er ikke slik at vedkommende utøver synd som vedkommende til stadighet må tilgies for. Om vedkommende begår en synd gjør vedkommende det av uforstand, som kong David gjorde da han lå med Batseba (2 Sam 11:3f). David mente han var bemyndiget til så å gjøre. En synder som hevder han er en kristen vil fort spotte Ånden ved å dra veksler på Guds kjærlighet når vedkommende utnytter det faktum at Gud tilgir. Det er som å piske et menneske, så å stoppe opp og be om tilgivelse, for så å fortsette å piske.

Det står skrevet, «… om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.» (2 Kor 15:17) Og videre, «Jeg formaner dere [ ], brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som [levende ofre. Hellige og velbehagelige] for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» (Rom 12:1).

Mange er kalte, men få er utvalgte. Det gjelder å bli født påny. Jesus sa, «Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» (Joh 3:3).

Vi minnes det fjerde bud:

«Husk på hviledagen så du holder den hellig.»

(2 M 20:8)