Litt om livet på Holmen for den siste generasjonen som bodde her.

Her forteller Rikard om livet på Holmen og hans barnebarn Mette om sine foreldre og ferier på Holmen.

(Rikards fortelling er hentet fra en artikkel i Fredrikstad blad i 1980)

Min bestefar het Johan Christian Jensen og var los. Han seilte seg bort med losbåten i en storm året 1867 og hans kone Berte Marie som opprinnelig var fra Vestgården, satt igjen med syv barn. Min far Reinert Severin Johansen, overtok stedet i 1884. Han begynte som sjømann og var losgutt i over 30 år. Han var etter tur med spjærlosene Ok Persen. Ole Rasmussen og Johan Johansen. Om vinteren var det to loser pr. båt. ellers hadde hver los sin egen skøyte. De hadde havn i Kjellvika. Det hendte ofte at de lå helt syd ved Hanstholmen. - Betegnelsen losgutt er for en utenforstående lett misvisende. C. Shollert forklarer det slik i sin bok:

«Udtrykket lodsgutt er ikke så at forstå at det betegner den yngre i lodsbåden, man træffer på lodsgutter i sekstiårene. Det betegner Lodsens Mandskab, der seiler Lodsen under Fartøyet, og når Lodsen er kommet ombord, seiler båden hjem til Lodshavnen».

- Idag har uttrykket losgutt blitt erstattet med skøytefører. Min far Reinert Severin Johansen var med i losbåten til han måtte slutte på grunn av astma. Senere var han med på sesongfiske etter makrell og hummer samtidig som de drev småbruket. I 1889 ble han gift med min mor Hilda Marie. Hun kom fra Buksvika. De fikk i alt fem barn. Jeg var den yngste og er den eneste som lever i dag. Det kunne være noe ensomt derute og i 1895 solgte mine foreldre den ytterste delen av Spjærholmen til svogeren Johan Johannesen som vargift med min mor Hildas søster Amunda. De brøt opp jord og bygde hus tett ved det gamle. Senere flyttet de til Østa og solgte stedet til Martinus og Kafsa Marie.

Jeg husker også jordskjelvet den 4. november 1904. Da var jeg 7 år. Min søster Berthe var i kirken. Det var altergang for konfirnantene. Far stod ved skorstenen og rørte i gryten med ertesuppe. «Vi får gå ut sa han rolig». Da så de tre store bølger som gikk innover i Spjærekilen.

Jeg begynte på skolen på Dypedal i 1905. Det året hadde vi vårt første -17de mai tog. Vi gikk fra skolen og til Planen. Lærer Halfdan Wergeland holdt talen for dagen. Det var svært spent med Sverige dengang og det lå militært vaktmannskap ved telefonkabelen. Soldatene lå i telt, men sjefen bodde hos Bernhard Bartholsen på Spjær.

Vi hadde Steine som sløydlærer. Jeg ble konfirmant i 1912 av sogneprest Pahle. Vi gikk bare på skolen to ganger i uken. Det ga oss god tid, og allerede i 8- 9 års alderen begynte jeg å kile sten i fjellet på Sand. Når det var lange storsømmer ble det brukt grove bor på ca. 2 cm. og vi boret 4-5 tommer hull. For mindre emner brukte vi vanlige bor på omkring 1,5 cm. og slo hullet 3 tommer dypt. For disse fikk vi 3 øre pr. hull og for de større 4-5 øre. En som var rask kunne slå 100 hull pr. dag.

Jeg begynte etterhvert å hugge sten. Den aller første var en kantstein til en ordre for Pemambuco. Stenen var 2 m. lang og 41 cm. bred. Tykkelsen var 21 cm. En Halvorsen var bas for kant- og gatesten. Vanlig betaling var kr. 1,50 pr. meter. Jeg var da neppe mere enn 10 år gammel.

I 1915 arbeidet jeg et år i en rørleggerforretning i Fredrikstad og hadde 50 øre timen. Så ble det jaktseilas som var svært utbredt dengang. Jeg var først med en Andresen fra Nedgården to sommere. Jakten hadde bare seil og det var slitsomt i blant. Vi var to mann ombord og fraktet gatestein fra Iddefjorden til Danmark. På tilbaketuren hadde vi flintstein fra Kjøge Bukt til Slemmestad Sementfabrikk. Vi lastet på reden. Stenen kom i to størrelser. Jeg var også med Jacobsen i Gamlebyen i fire somre. Da fraktet vi gatesten til Oslo og Drammen. Første og annen sort ble lødd. Resten ble rauset i rommet. Innimellom var jeg med på Makrell- og hummerfiske. En tid hadde jeg en snekke sammen med Martinius, som i 1916 hadde overtatt Søndre Spjærholmen (43/17). Jeg var også med Paul Olsen. Da brukte vi en snekke som hadde en 4 hk motor. Vi fisket utenfor Torbjørnskjær og dro ut tidlig om morgenen. Fangsten solgte vi i Fredrikstad eller i Papperhavn. Vi leverte også til mat- og delikatesseforretningen Jens Lorentsen.

I 20 årsalderen begynte jeg i fjellet for alvor, men her ble alt helt slutt fra 1915 til 1921. Jeg kan huske at vi fikk spisebrakke på Sand i 1911. Det var et stort fremskritt. skjønt når en tenker over det var det ikke rare greiene. Det var et rom med komfyr ved nedre brakke. Vi var da omkring 30 mann i arbeide og det ble som regel stappfullt. Jeg var også med på hugg både på Sydengen, Dypedal og Skjelsbu, men for det meste var jeg på Sand. Vi satte opp lemmer eller bygde hytte om vinteren. Det var en stor fremgang da vi fikk dampkran i bolagsbrottet ved Grønnekilen i 1910. Det var en engelskmann som satte den opp for N. S. Beer & Co. To år senere ble den flyttet til brottet i skogen lenger oppe. Den ferdige steinen som ble hugget på de forskjellige steder, ble først lastet på prammer som ble slept til Sand.

Her foregikk utskipningen. Dampbåtene kom helt inn til bryggen på Sand. Det var mange av dem. Jeg husker «Brakar», «Bolette» og «Bonn» til Fred Olsen og «Gerona», «Arkona», «Skufla» og «Mimona» til K. Andersen.

I 1915 hugg vi sten til den nye sjømannsskolen på Ekeberg. Jeg var også med på å hugge byggesten til Wilh. Wilhelmsen. Sigv. Bergersen og Rådhuset i Oslo og så vel som Vigelandsanlegget. Det ble fraktet råblokker ut fra Iddefjorden for å få ensartet granitt. Til herredshuset på Skjærhalden hugg vi både på Sand og Dypedal. For kantsten var betalingen lenge 1,50 pr. meter. Da jeg sluttet i 1962 var det øket til kr. 7,-.

Spjærekilen er blitt grunnere for hvert år, men jeg kan huske at det høsten 1956 var så høyt vann at vi kunne ro med eke gjennom Grønnet.

Olga og jeg giftet oss i 1929. Vi har fire døtre som alle har sin egen familie og har flyttet ut. Det er også syv barnebarn. To av døtrene bor i Oslo og to i Fredrikstad, men veien til barndomshjemmet er ikke lang. Tre av dem har sine feriehjem tett ved. Karin, den yngste. holdt til hos oss foreldrene med sin familie i ferietiden. Om sommeren er Spjærekilen og Holmen et populært ferieområde, ja nesten til overmål. men om vinteren kan det nok bli ensommere dager. Nå har de dog forlengst fått god bro over Sømmingen, det smaleste på Spjærekilen og bussruten går helt frem til stranden. De seneste års hyttebebyggelse har nok satt sitt preg på Spjærholmen, men det makter ikke å ta bort skjønnheten over det særegne landskap med mektige rødbrune fjellknoller, frodige viker og den lune Spjærekilen som skjærer seg dypt inn mot Grønnebakken. Engang var kilen en viktig havn. Her finner vi ennå spor etter gammel bebyggelse som sammen med navn som ødegården. Kvernebekken, Båtbakke og Munkebryggen forteller oss tydelig nok at her har folk bygget og bodd langt bakover i tiden. Farvannet her omkring har også vært skueplass for mange dramatiske hendelser fra sagatiden.

Mette forteller:

Mette er datteren til Reidun Vivi Johansen, født 15.02.1933. Gift 1953, med Arne Brembach, fra Oslo. Død 03.05.2019

Før vi fikk bil var det en lang reise til Holmen. Mine foreldre bodde på Årvoll. Da var det først buss til Østbanen, så tog til Fredrikstad, buss til Kråkerøy, ferje fra Tangen(Kråkerøy) til Revholmen(Vesterøy) og buss derfra til Spjærøy. Det tok nesten hele dagen. Vi fikk bil etterhvert, så da ble det mye enklere. Før parkeringsplassen, parkerte vi ved oldemor Olava Jørgine. Det var moren til Olga sitt hus som lå ved Spjær. Huset er borte nå. Den nåværende parkeringsplassen ble etablert rundt 1980, tror jeg.

Vi ble rodd over med eka fra snuplassen og til det fjellet vi ser på bildet. Det var ingen steinmolo der eka lå fortøyd. Vi kalte plassen for Ekestø. Eka er i dag utstilt på Kystmuseet på Spjærøy.

Det tidligste minne fra Holmen er nok lek med søskenbarna og lek og moro i vannet.

Det kom opp flere hytter på 60- tallet, og vi fikk mange nye lekekamerater. Det var alltid liv på Holmen. Det morsomste vi visste var å bade, være på stranda, fiske krabber fra brygga. Ro eka til bestefar, leke gjemsel og noen ganger holdt vi på med å bygge trehytter i skogen. Fotball, volleyball var også populært. Sistnevnte over klessnora til bestemor Olga. Hun var redd for vinduene sine, så vi måtte ha ballspill over bekken langt fra huset. Der var hun veldig streng.

Huset var gammelt, og veldig likt slik det var da Merete og Ole tok over i 2011. Det var ikke innlagt vann. De fikk ikke elektrisitet før i 1951. Jeg kan huske at de alltid bar inn to bøtter vann som sto ved en gammel svartovn. Komfyr og kjøleskap fikk de på 70- tallet. I den ene bøtta var en sinkøse som vi også drakk av. Alle drakk av samme øse, men så behøvde vi ikke tenke så mye på smitte den gangen som i dag, med coronavirus.

Ellers husker jeg kaffekverna til bestemor og lukten av nymalt kaffe. Jeg husker også alle familiebildene på stueveggen.

Vi hadde få plikter. Jeg kan huske at vi var med på innhøsting av epler og plommer, men det var kjedelig.

Vi hadde andre slektninger også, men det var på Spjær. Vi var ikke så mye sammen med dem. Det var 3- og 4 menninger.

Jeg husker broren til Richard, Jens. Han var ugift og barnløs, og en spesiell gammel mann. Han sa lite og var ofte på besøk på Holmen. Han bodde lenger inn på øya ved Havna, mellom Holmen og Dypedal.

Vi hadde egne hytter, de fleste av oss, bortsett fra tante Marit og hennes familie. Pappa, onkel Johan, gift med tante Karin, onkel Arne, gift med tante Jorun, bygde hytter på tomta. Tante Marit & co brukte huset sammen med bestemor og bestefar i ferier og ellers.

Annen hver jul var halve familien samlet på gården. To døtre med familie fra Oslo det ene året, og så døtrene fra Fredrikstad og Sarpsborg det andre året.

Bestemor Olga og onkel Bjarne hadde nesten alltid bursdag i påsken. Da var de fleste av oss samlet til feiring. Solveig har bursdag 4. juli, og da var vi også samlet, først barnebursdag og så voksenbursdag.

Som sagt hadde de alltid mat på bordet, og fire måltider om dagen til og med. Jeg husker godt at Olga ofte gikk frem og tilbake mellom huset og jordkjelleren. Det var bare å stikke innom å få en matbit. Vi barnebarna, sju i alt, var alltid hjertelig velkomne. Vi fikk kremmerhus av bestefar med kamferdrops, kokesjokolade og noen andre drops. Dette fikk vi hver lørdag i sommerferien. Av bestemor fikk vi «buller» Det var små runde brød, på størrelse med en hvetebolle. Hun ga oss villrips også som var så sure at vi nesten ikke kunne spise dem. Hageripsen måtte spares til sylting og safting, men det må sies at vi tok av hageripsen da bestemor ikke så oss. De hadde flere epletrær, plommetrær, bær, rabarbra, poteter, og grønnsakshage.

På sine gamle dager var det tungt for dem å klare seg alene på Holmen, så i 1982 fikk de begge plass på Dypedalåsen aldershjem. Richard mistrivdes og lengtet tilbake til Holmen. Olga trivdes bedre. Hver sommer etter at de flyttet til hjemmet, tok Marit, en av døtrene, dem med seg tilbake, slik at de fikk oppleve småbruket igjen. Marit og hennes familie brukte Holmen som feriested helt til Ole og Merete overtok i 2011.

Våre besteforeldre hadde ku, noen griser, kaniner, høner, og katter på småbruket. Dessuten hadde de noen år en kalkun som het Pontihontas.

Richard ble født på Holmen i 1897. Han hadde 5 søsken, men 2 døde unge så han vokste opp med tre søsken og foreldre. Han måtte tidlig ut i arbeid som steinhogger på Sand.

Før han stiftet familie, ble han tilbudt jobb på en seilskute som skulle til Galápagosøyene. Jeg tror det var rundt 20 års alderen så det må ha vært etter at hans far døde i 1915. Det var derfor behov for han på småbruket, så det ble aldri noe av.

Han giftet seg med Olga i 1929. De fikk tre døtre, Marit, Reidun og Karin. Olga hadde Jorun fra før. Hun var 6 år da de giftet seg. De 4 jentene ble kalt Holmejentene, og de brukte Holmen som etternavn helt til de flyttet hjemmefra.

Mamma (Reidun) har fortalt oss at livet der ute i havgapet var trygt og godt. De var selvberget, så mat hadde de på bordet. Bestefar fisket, gjorde skomakerarbeid, og friserte menn i området. Dette gjorde han i tillegg til å være steinhogger og småbruker. Han likte å gå i fjæra og lete etter rekved og annet han hadde bruk for.

Klær hadde døtrene også, Olga sydde og strikket, og de arvet klær av hverandre. Broren til Olga, Harald Olsen, emigrerte til Amerika like etter 2. verdenskrig, og han sendte klær til sine nieser.

Angående kua, skulle den bedekkes,og da gikk Richard en lang vei forbi skolen på Dypedal og videre til bonden som eide oksen. Døtrene ble flaue da de så faren sin gjennom skolevinduet, for de visste hva som skulle skje. Det ble født kalver på låven også.

Illustrasjonsbilde

Skolen lå ved Dypedal, og den letteste veien var å gå til Grønnet, og deretter skogen ned til kirken. Da var det ikke langt til skolen. Ca. 4 kilometer fra Holmen. De gikk annenhver dag på skolen frem til 7-8 klasse. Det ble ikke mer skolegang på dem.

Mamma var flink på skolen, og likte seg godt. Hun likte skriving, lesing og tegning best. Hun likte ikke regning så godt.

De første hyttene ble bygd på 1940- tallet, og det var stas når hyttefolket kom med tresnekkene sine til brygga. Da ble det litt mer liv på Holmen. Hyttenaboene ble fort glad i Olga og Richard, og var stadig innom huset, noe som av og til ergret Olga for de hadde jo så mye å gjøre. Richard tok seg god tid, og var en mann med veldig godt humør.

Etterhvert flyttet døtrene til Oslo, Fredrikstad og Sarpsborg. Besteforeldrene våre fikk aldri telefon og tv i huset. Richard var ikke begeistret for slike nymotens ting.

Det var flittig brevskriving til døtrene , og de skrev tilbake. Bestefar var god til å tegne, så i hvert brev tegnet han seilskuter og katter.

Før de giftet seg, og før de flyttet hjemmefra, jobbet mamma og tante Marit på rekefabrikken på Utgårdkilen, Vesterøy noen år før de flyttet til Oslo. Det var lang vei dit. De gikk til Kjellvika og fikk skyss derfra med båt til Utgårdkilen. Tante Karin var syerske helt til hun giftet seg ifølge lysningsbladet fra 1955.

Ved siden av jobben som steinhogger jobbet Rikard også som skomaker og frisør ved siden av småbruket. Han fisket bare til eget bruk. Steinhoggeryrket ble sett på som lavstatusyrke,og han ble litt «mobbet» for det. Det var fiskeryrket som var det store på den tiden.

Page updated

Google Sites

Report abuse