Et kart er egentlig ikke noen modell, men en avbildning av en modell. Denne avbildningen (kartet) kan et menneske (f.eks. en orienteringsløper) bruke til å danne sin egen mentale modell av terrenget.
Kartet er brukbart fordi det er en abstraksjon, dvs. uvesentligheter er ikke med på kartet. Hva som er vesentlig og uvesentlig avhenger av formålet med kartet. På et sjøkart er det vanligvis av liten interesse å vise bonitet bonitet for skogsområder.
Det mest ubrukelige kartet er det som er i målestokk 1:1.
Lewis Carroll skrev om dette:
…from Sylvie and Bruno Concluded, by Lewis Carroll, 1893…
‘That’s another thing we’ve learned from your Nation,” said Mein Herr, “map-making. But we’ve carried it much further than you. What do you consider the largest map that would be really useful?”
“About six inches to the mile.”
“Only six inches!” exclaimed Mein Herr. “We very soon got to six yards to the mile. Then we tried a hundred yards to the mile. And then came the grandest idea of all! We actually made a map of the country, on the scale of a mile to the mile!”
“Have you used it much?” I enquired.
“It has never been spread out, yet,” said Mein Herr: “the farmers objected: they said it would cover the whole country, and shut out the sunlight! So we now use the country itself, as its own map, and I assure you it does nearly as well.”
På samme måte er det med modeller; en modell som tar med alle detaljer av alle aspekter vil i praksis være ubrukelig.
Den beste modellen er den som kun tar med det vesentligste.