Cappelen Damm skal gi ut nytt norskverk, Norsk 8-10, i 2019. I den forbindelse var de på utkikk etter gode elevtekster. De trengte tekster i ulike sjangere. 8. trinn meldte seg på, og de valgte å skrive debattartikler. Det skulle bli kåret minst én vinner i hver sjanger/kategori, og i kjent Risenga-stil gikk en av våre elever av med seieren. Jørgen har skrevet debattartikkelen "Ikke urimelig, bare uvant!". I tillegg til å få teksten publisert i Cappelen Damm sitt nye norskverk vant Jørgen 1000 kr. RisAvis gratulerer, og heldigvis har vi fått lov til å publisere teksten.
En annen tekst som var påmeldt var "Presset som aldri tar slutt". Forfatteren av denne teksten ønsker å være anonym, men vi har fått lov å publisere den i RisAvis uten navn.
God lesing!
Skrevet av: Jørgen Lied Gullbekk, 8. trinn
Det å vokse opp og være ungdom har aldri vært lettere enn det det er i Norge i dag.
Vi har et godt utviklet velferds- og skolesystem med mange tilbud og hjelpemidler for barn og ungdom. Ikke bare har vi lærere, men vi har også et godt nettverk av helsesøstre, spesialpedagoger og miljøarbeidere. Likevel får vi alltid høre at det er kjempevanskelig å være ungdom. Alle snakker om urimelig press og det tunge jaget etter å være perfekt. I ungdomstiden er man i en endringsfase hvor man går over fra å være barn til å bli voksen, denne endringen fører med seg fordeler, men den har også sine ulemper, som større ansvar. Det økte ansvaret kan føre til at folk føler at de blir gitt for høye og urimelige krav. Mitt synspunkt i denne saken er at presset som vi opplever ikke er urimelig. Presset vi opplever er bare uvant.
Foreldre stiller ofte krav om hvordan barna deres skal oppføre seg. Dette innebærer ikke bare oppdragelse og folkeskikk, men også arbeid og plikter innen familie, sosial kompetanse, lekser, pengebruk og innetider. Disse kravene er ikke alltid like lett å holde fordi de kommer i konflikt med venners krav. Krav fra foreldre kan ofte oppfattes som urimelige fordi man føler at alle vennene dine har løsere tøyler og har lettere krav. Denne følelsen er antageligvis noe alle som har vært ungdom har følt. Man føler ofte at venner kan være ute lenger, få mer og bedre klær, få dyrere telefon og får løsere tøyler over hvor man kan gå. Selv om mange mener at dette er urimelig grensesetting, er det også viktig å huske at disse reglene er her for å beskytte DEG.
Press kommer ikke bare fra foreldre. Presset ungdom føler kan også komme fra skolen. Mange ungdommer opplever at krav om å gjøre lekser, stå opp tidlig, jobbe fokusert og få gode karakterer forsterker presset i ungdomstiden. Man kan ofte føle at press kommer fra venner og andre ungdommer. Konkrete eksempler på press som kan komme fra venner eller andre ungdommer i nærmiljøet, er klespress og jaget etter å være perfekt. Dette presset kan ofte oppleves som det som skiller ungdomstiden fra senere tid. I ungdomstiden handler alt i hverdagen om å være sosial. Hver dag går man på skolen, man er med venner og du er hele tiden i konstant kontakt med andre. Dette skaper en kultur hvor det å være populær å ha mange venner betyr makt. Ofte kan hvordan dagen din er, komme an på hva slags klær du har på deg. Selv om noen mener at dette presset er umulig å slippe unna, mener jeg at ved å ikke bry seg om hva andre mener om deg kan man gjøre hverdagen lettere. Selv om det er vanskelig å ikke bli opphengt i hva andre folk syns om deg er det ikke umulig. Det er viktig å ikke la seg styre av hva andre mener om deg. Hvis vennene dine mener at det er noe galt med det du har på deg må man huske at det ikke er noe galt med deg, men med hva de synes om deg.
Press fra deg selv er det få snakker om, men det er det som gjør størst forskjell. Forventningene du gir til deg selv er det som avgjør hvordan du opplever hverdagen. Man må passe på å ta vare på seg selv og ha et sunt tankesett om hvordan man skal oppføre seg og kle seg. Jeg mener at hvis man klarer å tenke positivt og godt om seg selv og andre og
opprettholde en konstruktiv tankegang blir ikke ungdomstiden like vanskelig.
Forventninger og press man føler i ungdomstiden kan føles urimelig, jeg mener at grunnen til dette er at ansvaret man får i denne tiden øker drastisk og at det er uvant. Hvis man ser på det fra et annet perspektiv ser man at kravene ikke er så urealistiske som alle skal ha det til. Presset man kjenner under ungdomstiden er viktig for utviklingen. Uten forventningene og presset fra skole eller foreldre ville ikke ungdom ha utviklet seg like bra. “Det er i motbakke det går oppover.” Min konklusjon er derfor at man opplever mere press i ungdomstiden, men det er positivt fordi det hjelper å utvikle deg og forbereder deg på voksenlivet. Presset er ikke urealistisk.
Jeg oppfordrer derfor ungdom til å tenke seg om hver gang de skal begynne å klage på hvordan press fra andre gjør det vanskelig for deg selv og heller gå inn i seg selv og prøve å gjøre det bedre for deg selv ved a sette ned kravene man har til seg selv.
Skrevet av: Anonym
Jeg syns at det er vanskelig å være ungdom i dagens samfunn. Jeg føler et press som ikke helt kan beskrives. Det er vanskelig på skolen fordi jeg henger litt etter i utviklingen, det er flaut å skifte i gymgarderobene. Jeg føler at alle er kommet mye lengre enn meg. Dette kroppspresset har jeg lyst til å få en slutt på! I tillegg til dette er det alle forventningene og kravene på skolen, på trening, hjemme og blant venner. Hvis jeg ikke står til forventning vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Den dårlige følelsen komme krypende, det knyter seg i magen og jeg føler at alle er sinte på meg. Hver helg blir jeg veldig sliten. Jeg må prestere godt på alt jeg gjør, hvis ikke skuffer jeg. Allikevel må alt gjøres med et smil.
Jeg begynte på ungdomsskolen for et halvt år siden. Siden jeg trener såpass mye, er det et stress med lekser og prøver. Jeg må som oftest sitte å gjøre lekser i helgen så tiden til overs i hverdagen går til øving av prøver, for jeg vil presterer godt! Jeg har fått veldig gode karakterer dette første halvåret, de vil jeg holde på. Forventningene om å få bra karakterer blir ikke akkurat borte når jeg presterer godt. De nærmest øker, jeg føler at hvis jeg ikke holder på karakteren skuffer jeg og det vil jeg ikke! Disse kravene er relevante og jeg forstår hvorfor de oppstår. Jeg vil jo ha en lys fremtid og en mulighet til å kunne jobbe som akkurat det jeg har lyst til. For å få det må jeg gjøre mitt beste på skolen og lære meg å få gode arbeidsvaner.
Foreldrene mine er veldig flinke å hjelpe meg med de små tingene i hverdagen for å gjøre den lettere for meg. De kjører meg når de kan og lager god matpakke slik at tankene mine blir færre. Forventningene, de er der allikevel. Egentlig er jeg litt usikker, på om det er jeg selv som stilles disse kravene, og føler at hvis jeg ikke står til forventning så skuffer jeg foreldrene mine. Eller om det er små ting som de sier til meg som bygger krav som jeg føler jeg må følge. Jeg har ingen konkrete eksempler på forventninger og krav fra dem, men jeg vet ihvertfall at hvis jeg skuffer dem får jeg en følelse av at alt jeg gjør er galt. Den følelsen vil jeg helst slippe. Det er ikke konkret ett eller flere krav som jeg sliter med å oppnå, men det er mer redselen for å skuffelsen. Skuffelsen jeg kan se så tydelig på dem hvis jeg ikke står til forventning.
Krav fra venner. På barneskolen klarte jeg å være meg selv fullt og helt. Jeg brydde meg ikke om hva alle andre mente, at jeg hang litt etter eller kledde meg annerledes. Det merker jeg har forandret seg. Når jeg er på skolen må jeg ha på meg det rette og se bra ut på håret. I gymmen går jeg innimellom inn på do får å skifte fordi jeg synes det er flaut å gjøre det blant de andre. Da vi hadde svømming ble jeg skikkelig stresset når vi dusja fordi jeg følte at de andre så på meg. Jeg vet ikke helt om de gjorde det, eller om jeg bare følte blikkene i ryggen. Fordi jeg vil være annerledes. Fordi jeg tror at jeg henger langt etter dem. Dette kroppspresset har jeg aldri følt før ungdomsskolen, før var alt helt greit. Jeg tror det er fordi på barneskolen så var vi på samme nivå alle sammen. Mens nå har alle “vokst” fra meg.
Disse kravene, og dette presset er høyst urimelig. Det skal ikke være sånn at jenter på min alder bare skal bry seg om former og utseende! Det mener jeg er helt feil. Vi skal ikke bekymre oss for at vi ikke ser bra nok ut. Jeg føler dette presset allikevel, det er som om det henger i lufta. Ingen snakker om at man må se akkurat sånn ut eller kle seg akkurat sånn. Men jeg føler det allikevel. Det er noe jeg ikke helt klarer å forklare.
Mine egne krav og forventninger er de jeg ser som minst viktige fordi jeg ikke kan skuffe meg selv på samme måten . Og hvis jeg skuffer meg selv kan jeg lettere gjøre opp for det. Det er mange av dem, som for eksempel at jeg alltid skal gjøre mitt beste. Jeg skal øve nok til prøver slik at resultatet blir godt. Jeg skal ikke ha en eneste anmerkning! Og leksene skal alltid gjøres så bra som mulig. Jeg kunne ønske jeg hadde mer tid til vennene mine på skolen. Jeg har jo ikke tid til dem. Min beste venninne har jeg ikke vært hjemme hos siden hun feiret sin egen bursdag. Dette gjør det vanskeligere for meg å få nye venner. Jeg kan jo aldri være med dem hjem fordi jeg ikke har tid…
Kanskje kravene jeg stiller til meg selv er påvirket av andres krav eller motsatt. At jeg krav jeg føler jeg får fra andre har oppstått av mine egne. Dette finner jeg mest sannsynlig aldri ut av. Jeg burde kanskje bare tenke på hva som er best for meg, ikke tenke så mye på hva alle andre sier. Hva foreldrene min vil, hva vennene mine forventer og hva treneren min sier. De kan hjelpe meg å lede vei til voksenlivet, men jeg skal selv ta beslutninger til alle valg!
Jeg kan være enig i at de er feil å si at alle ungdommer i dagens samfunn opplever ungdomstiden som full av press og krav. Allikevel tror jeg at de fleste føler litt på det. Utifra det jeg hører vennene mine snakke om ihvertfall. Man må ha på seg det riktige for å holde status i klassen. De fleste jenter i bare må ha på seg sminke hvis ikke ser de trøtte og forferdelige ut. Jeg sier ikke at alle føler det sånn, men dette er det generelle i hverdagen, det jeg hører folk rundt meg prate om hver dag. Man bryr seg til en viss grad om hva de andre i klasse synes om deg. Noen prøver å endre seg slik at andre vil like seg. Jeg merker at jeg også har gjort det litt i det siste, på barneskolen brydde jeg meg mye mindre!
Jeg må gjøre det bra på skolen, og få gode resultater på prøver. Karakterene må være høye, og jeg må ikke få anmerkning. Jeg må gjøre mitt beste overalt og jeg må stå til forventning. Å skuffe foreldre, trenere og venner er uaktuelt! Muligheten for en god fremtid skal være der. Jeg må ha form og det utseende. Jeg må ha på meg det rette for å slippe blikkene i gangen. Vennene mine har jeg ikke tid til, og jeg føler jeg mister dem…
Konsekvensene til disse kravene går bare utover meg selv. Til slutt blir jeg veldig sliten, og da klarer jeg ikke å prestere bra på noe som helst. På den siste dagen i uka, fridagen min, orker jeg ikke å være med venner for da har jeg slitt meg ut i løpet av uka. Dette ønsker jeg å få en slutt på!
Jeg oppfordrer alle unge som kanskje kjenner seg litt igjen i dette til å snakke om det. Med venner med foreldre, med en du stoler på. Det kan gjøre alt så mye lettere. Jeg snakker mye om dette kroppspresset med bestevennene mine. De har jeg i turnhallen hvor jeg møter dem hver dag. Dette beste med å snakke om det med dem er at de fleste av de føler det samme selv. Kanskje gjør du det også?
Fra første gang jeg så deg skjønte jeg det,
når jeg går forbi deg er det der mine øyne vil se.
Du gjør meg glad hver gang jeg ser deg,
og når du kommer bort til meg og sier hei.
Når jeg ser deg banker hjertet mitt fort,
og når jeg går bort til deg så er det gjort.
Du ga meg strikken din som betyr mye for meg,
for hver gang jeg har den på meg så tenker jeg på deg.
Jeg har så lyst til å gi deg en klem,
men det er alltid for sent før jeg må dra hjem.
Jeg tenker på deg hver dag og natt,
det er som at jeg er helt betatt.
Når jeg får en snap av deg blir jeg glad,
på kvelden er det alltid det jeg vil ha.
Smilet ditt er like søtt som sukkerspinn,
og alt jeg ønsker er at du blir min.
Jeg vet ikke om du liker meg på samme måte,
så jeg kommer til å gå rundt å tenke på det som en gåte.