VAMPYRER
VAMPYRER
Vampyrene i Vampire: the Masquerade universet ligner på de du kjenner fra bøkene Dracula av Bram Stoker og Interview with the Vampire av Anne Rice. De drikker blod, sover om dagen og sollys og ild kan skade dem. En trestake gjennom hjertet kan sette dem ut av spill, men dreper dem ikke. Kroppene til vampyrene er funksjonelt døde og ligner på mange måter på lik. De trenger ikke å puste, huden deres er kald og askeaktig, og hjertene deres slår ikke. Dette skaper en risiko når de samhandler med mennesker, men alle vampyrer kan anstrenge seg for en natt for å fremstå mere mennesklig. Vampyrer kan late som eller noen ganger til og med nyte seksuell omgang, men de føler ikke seksuell glede i grunn.
Beistet er en medfødt demonisk predator som våkner i hver eneste vampyr når de blir favnet. Det står i direkte motsetning til vampyren sin menneskehet. Beistet er et rovdyr i sin reneste form og eksisterer kun for å overleve. Det kjenner bare sult, sinne og frykt, men det er aldri i kontroll over vampyren med mindre hen lar det, og så lenge hen ikke mister kontrollen. Det er imidlertid veldig vanlig at unge vampyrer ofte mister kontrollen til beistet i begynnelsen. Når en vampyr mister kontrollen over beistet kalles det Raseri og det er sjelden noe bra. Det kan være alt fra at sulten tar helt over til at vampyren instinktivt flykter fra en trussel som beistet frykter. Noe en vampyr raskt må bestemme seg for er om hen skal kjempe mot beistet sitt og beholde menneskeligheten sin, eller gi etter og bli mer og mer av et monster for hver natt som går.
Beistet til vampyren vil fra første natt alltid være der, og selv om det ikke alltid er der og hvisker i øret, vil det alltid komme tilbake når vampyren minst aner det.
Blodet er vampyrenes styrke og noe de trenger for å overleve. Blodet gir dem overnaturlige evner og kan gjøre dem sterke både fysisk og mentalt. Vampyrer må drikke blod jevnlig for ikke å miste kontrollen over sitt indre Beist. I tillegg til å bruke blodet til å fremstå mer menneskelig, kan vampyrene lege de fleste skader raskt. Fysiske skader – som kulehull eller kutt – er mindre alvorlige for vampyrer, selv om det fortsatt gjør vondt. Å pådra seg en sykdom fra infisert menneskeblod plager dem ikke, ettersom bakteriene dør i systemet deres.
Det å drikke blod fra mennesker har ofte kun positive effekter. Det smaker godt, det er behagelig å drikke – både for vampyren og (som oftest) for mennesket. Vampyrer drikker sjelden så mye blod at mennesket dør, men det finnes vampyrer som har gjort det til et prinsipp. Noen dreper alltid, og må da selvsagt ta konsekvensene av dette. Hvis en vampyr drikker blod fra et menneske som er ruset, vil vampyren – for en kort periode – også føle seg ruset.
Det å drikke blod fra vampyrer er annerledes. Det smaker utrolig godt, mye bedre enn menneskeblod, og gjør at vampyren oppnår nær eufori av å drikke det. Ulempen med å drikke vampyrblod er at du blir blodsbunnet til vampyren du drikker av. Det betyr at du liker personen bedre. Jo oftere du drikker blod av vampyren, desto bedre liker du hen. Dette brukes både av vampyrer som vil få kontroll over andre vampyrer over lengre tid, men også av vampyrer som vil føle seg "nærmere" en annen vampyr, på et nivå som kan ligne menneskelig kjærlighet. Det å drikke vampyrblod er derfor noe de fleste er forsiktige med. En vampyr som én gang har smakt en annen vampyrs blod, sliter med å droppe tanken på å drikke mer.
Etter den første slurken med blod begynner offret å utvikle sterke følelser for vampyren hen drikker av, enten kjærlighet eller hat, selv om de fortsatt er frie til å handle som de ønsker. Offret kan ubevisst oppsøke vampyren, og tilsynelatende "tilfeldigvis" støte på dem ofte.
Etter den andre slurken blir vampyren en veldig viktig person for offret. Offret vil gå langt for å få vampyrens oppmerksomhet oig bekreftelse. Det blir vanskelig for offret å gjøre noe som ville skade vampyren, og vampyren finner det også lettere å overbevise offret om ting. Selv om offret sitt trang til vampyrens blod øker, beholder de fortsatt sin frie vilje.
Etter den tredje slurken er blodsbåndet komplett. Offret er nå fullstendig underlagt vampyren og elsker dem så mye som de er i stand til å elske noen. Vampyren er den viktigste personen i trellens liv og har høyeste prioritet; tilstrekkelig svake individer vil utføre enhver handling som vampyren ber dem om. Det kan fortsatt være mulig for offret å handle mot vampyren, men bare midlertidig og etter en ekstrem viljestyrke.
En vampyr skapes når de som menneske favnes av en annen vampyr. I favningen blir et menneske drept, tømt for blod og får blod av en vampyr, som dermed blir hens skaper. En vampyr arver trekk fra sin skaper, og "fødes" inn i samme Klan. I vampyrsamfunnet har tradisjonelt en skaper et stort ansvar for sitt avkom - den hen har skapt - men de siste tiårene har gamle regler forvitret og mange unge vet ikke engang hvem deres skaper er.
Så snart solen står opp vil kroppen til en vampyr svikte. Vampyren kan kjempe imot, men hen vil alltid ønske å gi etter og sovne. På dagtid er kroppen til en vampyr et lik, og hvis noen finner vampyren, vil de tro at den er død. Men i motsetning til noen dyr som later som de er døde for å unngå fare, er dette ikke en positiv situasjon. For hvis huden til en vampyr møter solens stråler, vil vampyren antennes, og flammene vil ikke slukke før hele kroppen blir til aske. Solen ervampyrenes verste fiende, de må alltid ha et sted å gjemme deg på om dagen, og en vampyr kan ikke risikere kontakt med lyset. En vampyr er aldri trygg om dagen, så en hen må velge gjemmestedene sine med omhu.
Akkurat som solstrålene, skyr vampyrer ild. Hvis en vampyr beveger seg nær en åpen flamme og ikke har full kontroll over seg selv, vil beistet instinktivt ta over og flykte fra trusselen. Et lite stearinlys kan gå greit, men en åpen ild kan få vampyren til å bli livredd bare ved å se på den. En vampyr brenner som bomull dynket i bensin.
En påle i hjertet dreper ikke en vampyr. Men det gjør den ikke mindre farlig. En trepåle rett gjennom hjertet til en vampyr paralyserer hen og gjør det umulig for vampyren å bevege så mye som en muskel. Vampyren er imidlertid fortsatt fullt bevisst på alt som skjer rundt seg. Hvis øynene til vampyren var åpne da hen ble pålet, kan hen fortsatt se. Hvis en vampyr er pålet lenge nok uten å få i seg den næringen beistet så desperat trenger, faller vampyren i en dvale som kalles torpor. I denne tilstanden kan vampyren ikke gjøre noe som helst, og det eneste som kan vekke vampyren fra denne tilstanden er blodet fra en annen vampyr. Hvis pålen fjernes mens vampyren fortsatt er ved bevissthet, vil beistet automatisk ta over kontrollen, og vampyren går inn i raseri for å gjøre alt hen kan for å overleve.