Jens Bakken Christensen og Mette Jensdatter

Juel Jensen, sønn av Jens Bakken Christensen, ble gift og bosatte seg også på Langli, og vi vil nå la hans sønn, Jens Christian Jensen Juel, som er født på Langli i 1866, fortelle om sine foreldre og den ulykken som rammet hjemmet:

«Min far var husmann og het Juel Jensen, kalt ‘Juel Ende’. Min mor het Mette Kirstine Forumsdatter. Vi var 5 søsken i live: Methea, Kristian, Juliane, Jens og Marie. En hadde dødd som spedbarn; det var en tvillingbror til Kristian.

Mine foreldre og søster Methea, som var 15 år, ble invitert til barselgilde i Hø hos Laust Olesen (kalt Laust Tan). Den 23. desember 1874, lillejulaften, ville de hjem til Langli igjen; det vil si, far ville heller til en stor strandingsauksjon i Oksby over et stort seilskip, en skonnert ved navn ‘Esperance’. Skipet var bygget i Sverige i 1870 og den 15. desember tilfalt kaptein Niels From av København for 13.500 riksdaler. Kaptein From og 8 mann omkom ved forliset, som det knytter seg følgende nærmere detaljer til:»
Skipet var på vei fra Hamburg til Brasilien med stykkgods som bestod av ur, harmonikaer, vevstoler, mange forskjellige småting, steintøy og mer, og lasten har muligens vært for lett. Da det ble storm, og de kom i nærheten av Horns Rev, må skipet ha kantret. Her fant fiskerne fra Blankenese det med bunnen i været. Blankeneserne hogde hull i bunnen på skipet og tok ut det de kunne få tak i.
Senere kom det en annen storm som satte skipet på rett kjøl, slik at det strandet mellom Oksby og Skallingen, og stedet kalles siden for «Esperance».

Samtidig var det også auksjon over barken «Penelope», som hadde strandet i nærheten av «Benknolde» på Skallingen, men mannskapet fra «Penelope» var blitt reddet.

Imidlertid ville mor heller hjem enn til strandingsauksjonen. Vinden var svak sørøstlig med snøbyger, og det kom en klam og kald havgus. Langli Sand var dekket av is og et tynt snølag, så det var svært vanskelig, siden det ikke fantes noen gangsti til øya. Men far mente han kunne finne veien i blinde, siden han hadde gått den så mange ganger.

De forlot Hø om morgenen, og rundt klokken 10 hørte man på Langli noen rope om hjelp. Først trodde man at det var fiskerne i Hjerting som var i ferd med å dra båter på land, siden de under dette arbeidet alltid ropte i kor, men etter hvert ble det mer alvorlig, og man forsto at det var noen i nød.

Foruten mine foreldre var det to andre familier på øya, nemlig Nicolay Ebsen (kalt «Kløj») og hans kone Sine; den andre familien bestod av Mads Jensen Kolle, hans kone Kirsten og deres sønn Jens Madsen.

En av «Kløj»s sønner kom og fortalte oss om ropene. «Kløj» kom om til min bestefar, og de diskuterte hva de kunne gjøre. De visste ennå ikke hvem det var som ropte, siden Mads Kolle og Jens Madsen samme morgen hadde gått over Langli Sand for å nå auksjonen i Oksby.

Det ble naturligvis stor forferdelse. Min bestefar, søster Marie og jeg, sammen med de andre få beboerne, løp opp på et «fjell» hvorfra vi kunne høre ropene om hjelp; de kom omtrent midt fra Langli Sand mellom Hø og Langli.

Etter hvert ble ropene svakere, og lyden syntes å fjerne seg mot Sjelborg. Fra rundt klokken 12 til 2 ble det hørt ingen rop, og det ble sagt at de nødstedte sikkert hadde funnet land. Vi trodde hele tiden at det var Mads Kolle og hans sønn som hadde kommet i nød. Etter klokken 2 begynte ropene igjen; man hørte dem fra nordvest for øya.

Mine foreldre må i mellomtiden ha gått tvers over sandet og kommet over til Hobodybet. Jeg hørte dem ikke rope senere.

Imidlertid hadde «Kløj», Sine og Kirsten, som var de eneste voksne på øya foruten min bestefar, vært borte på den nordlige enden av øya og ropt igjen, og «Kløj» hadde avfyrt bøssen for å veilede de nødstedte mot land, men det kunne ikke oppnås noen forbindelse med dem.

Rundt klokken 9 om kvelden ble det hørt en enslig stemme midt for Langlis vestsiden. Det ble sagt at nå hadde de sikkert blitt skilt, og stemmen ved 9-tiden har sikkert vært min mors. Isflaket som de ulykkelige menneskene seilte på, var uten tvil gått i stykker, slik at de hadde kommet fra hverandre.

Om kvelden hadde Bakken Jepsen, som holdt vakt ved «Esperance», hørt min fars rop om hjelp; han hadde da drevet ut gjennom dybet mellom Skallingen og Fanø og kommet ut på vestsiden av Skallingen.

«Kløj» fulgte stemmen sørover så langt han kunne gå. Han hørte ropene: «Kom og redd oss», men «Kløj» kunne dessverre ikke gjøre noe, siden han ikke hadde noen båt, og isflaket som far var på, drev ute i dybet. Etter hvert forsvant ropene for «Kløj».

Min søster Methea ble funnet på vestsiden av Skallingen, liggende på et isflak – frosset i hjel. Hårfletningen og den ene kinnlappen lå frosset fast i isen, den andre kinnlappen var blodrød, noe som, ifølge det som ble sagt, skulle tyde på at hun ikke hadde druknet.

På våren 1875 drev liket av en stor mann i land ved Sønderho (Fanø); man antok at det var liket av min far, men det kunne ikke bevises.

Min mor ble funnet i november 1875, omtrent et år etter ulykken; hun drev i land på øya og ble funnet av Jeppe Chr. Sørensen, som kom til å eie mitt hjem, og hans svigerfar, Mads Kolle. Hennes legeme var så godt bevart at det ble antatt at hun hadde druknet oppe i renderne, hvor det var gjørme. Etter hvert må gjørmen ha forsvunnet, og liket kom til syne så friskt som om det hadde ligget i vannet i noen få dager. Det ble funnet ved det såkalte gravstedet midt på øya.

Min søsters og mors lik ble begravet på Hø kirkegård.

Mye medfølelse samlet seg spesielt rundt den unge jenta, som alene måtte drive rundt på et isflak, inntil dødens kalde hånd gjorde henne bevisstløs, og hun til slutt gled stille under bølgenes skvulp inn i døden.
Man kommer uvilårlig til å minnes H.C. Andersens eventyr om «den lille piken med fyrstikkene», som frøs i hjel nyttårsaften, hvor mye vakkert hun så, inntil hun ble båret bort av sin oldemor, så høyt, så høyt, og der var ingen kulde, ingen sult og ingen frykt – de var hos Gud.

Ja, slik kan vi også tenke oss at det skjedde med den lille Methea. Den som er alene, er Gud nærmere, og han har sikkert sendt en engel som har båret hennes sjel hjem til faderhuset, hvor barnet nå kan hvile trygt uten angst og frykt.

Den 23. desember om kvelden, samme dag som vi hadde hørt ropene, hadde min søster Marie og jeg lagt oss til å sove. I soveværelset var det to doble senger som sto med endene mot hverandre; min bestefar sov i den ene, og mine foreldre pleide å sove i den andre. Ovenover var det laget en køye, hvor min søster og jeg sov.

Ved 10-tiden kom Kirsten Jensen inn; hun var så ulykkelig over sin mann og sønn, siden hun trodde at det var dem man hadde hørt rope. Min bestefar var også i seng; han reiste seg opp på albuen og så på henne, mens han sa: «Ta det ikke så tungt, Kirsten, men tenk på situasjonen du er i, for selv om jeg er gammel, er jeg ikke så gammel at jeg ikke kjenner igjen min sønns stemme.» Da visste jeg hvem det var som var savnet. Jeg stakk hodet under dynen og gråt meg i søvn.

Navn Køn Alder Født år Sted Civilstand Information

Jens Bakken Christensen Mand 73 1797 Oxby Enke(mand) Husfader Forsørges af fattigvæsenet
Mette Clausdatter Kvinde 55 1815 Veiers, Oxby Gift Huusholder Husholder