Perspektiv

Denne framstillingen forklarer Kvadrantmodellen som en modell for fire former for realitet: ekstragen, autogen, endogen og eksogen realitet. Modellen brukes her til å vise hvordan ulike nivåer i erkjennelsen av verden kan tenkes oppstått gjennom de fire idealiserte figurene faderen, moderen, sønnen og datteren.

Framstillingen følger en bevegelse fra kaos til lovmessighet: først ved faderen, seende til formål, som holder kaos fast, deretter ved moderen, seende til hensikt, som skaper dualisme, videre sønnen, seende til hensyn, som åpner for treenighet, og til sist datteren, seende til mål, som samler de tre foregående nivåene i et fjerde, meningsbærende punkt.

Tegnene som følger hver realitetsform, markerer ikke bare tegnsetting, men en måte å ordne erkjennelsen på: utropstegnet peker ut et holdepunkt, spørsmålstegnet åpner for undring, kommaet forbinder og skiller, mens punktumet samler bevegelsen i en sammenheng.

Ekstragen realitet: Faderen

( ! ) Utropstegn

Kaos er utgangspunktet. Først når noe i kaos får mening og betydning, oppstår et holdepunkt for erkjennelsen. I det øyeblikket vi tar avstand fra kaos, peker på det og omtaler det som kaos, blir kaos ikke bare uorden, men noe, eller en ting, vi kan forholde oss til. Ved bestemmelsen av kaos til kaos å være blir kaos begynnelsen på en forståelig verden.

Autogen realitet: Moderen

( ? ) Spørsmålstegn

Da ordet, altså språket, kom til verden, opphørte kaos til fordel for skillet mellom himmel og hav. Himmelen var fra begynnelsen av gitt ved skyene, og havet fanget regnet fra skyene opp.

Holdepunkt og fastpunkt er hva himmel og hav er. Form og stoff i platonsk filosofi, eller ideell realitet og materiell realitet i idealistisk filosofi. De to utgjør en dualisme, og erkjennelsen av verden tok av ved at der i tanken til stadighet ble dannet et ikke til det bestående. Himmelen i forhold til det tørre land, og havet i forhold til det tørre land, er for eksempel ikke som himmel i forhold til hav.

Videre skiller vi mellom tid og sted, og tiden er ideell realitet, der sted er materiell realitet. I kristen tradisjon skilles det mellom det å frykte og elske Gud, og det å elske nesten som seg selv. Igjen er det skillet mellom ideell realitet og materiell realitet det pekes på.

Endogen realitet: Sønnen

( , ) Komma

Erkjennelsen som følger av dualismen, åpner for oppmerksomheten om treenigheten: elva, sett med henblikk på regnet ovenfra, eller treet, sett med henblikk på ordet tre. En treenighet er ikke en dualisme, men en ny struktur for forståelse. Dermed beveger vi oss fra idealistisk til materialistisk tankegang, og kan skille mellom rot, stamme og løvverk.

Dette er stoff, bevegelse og form, i aristotelisk filosofi. I kristen tankegang er dette tro, kjærlighet, håp, eller også Faderen, Den Hellige Ånd og Sønnen. Med henblikk på verdibegrepet, er dette hva som er nødvendig, nyttig, og skjønt. I Bibelen skilles det mellom hva som var, er og blir.

Vi må, imidlertid, skille mellom en kategorisk forståelse av treenigheten og en reell erkjennelse av hva som gjelder. Med hensyn til hva som reelt sett er, vil løvverket i treet alltid vise seg før stammen i treet gjør det. Dette er en alminnelig regel. Det heter "tro, håp, og kjærlighet", og ikke "tro, kjærlighet, og håp".

Eksogen realitet: Datteren

( . ) Punktum

Fra begynnelsen var det loven som gjaldt. Det første skrittet bort fra oppfatningen av kaos var å påvise lovmessighet i kaos. Vi har tre ord for hva loven gir, nemlig:

- Lov og dom

- Lov og rett

- Lov og orden

Dom, rett og orden er en treenighet som følger av lov. Lov blir dermed imidlertid det fjerde, som står utenfor, og som er meningsbærende. Med henblikk på treet, gitt ved rot, stamme og løvverk, er frukten det fjerde element, som gir mening til treet.

Vi har også dette ord, fra gammelt av:

Alle gode ting er tre.

Det fjerde følger gjerne med.

Kristus vil alltid opptre uavhengig av et bestående, rettferdiggjørende eller dømmende det. Hva som gjorde at kaos opphørte var at Ordet kom til verden. Det skjedde ved Adam omkring 6000 år siden, og Jesus Kristus er Ordet. 

Med dette er Kvadrantmodellen sannsynliggjort som et intellektuelt rammeverk for å forstå forholdet mellom formål, hensikt, hensyn og mål på tvers av religiøse og filosofiske tradisjoner. Modellen viser særlig hvordan erkjennelsen beveger seg fra et første holdepunkt i kaos, via dualisme og treenighet, til et fjerde ledd som samler og gir mening.