1. Preken

IDE

Vi blir rettferdiggjorte ved tro. I Bibelen er det nedfelt flere steder at så er (ref. 1 M 15:6), og hva det betyr, er at vi ved Gud blir ivaretatte og at vi ved Gud i lengden kommer til kort om vi ikke gjør den Hellige Ånd gjeldende. Vi har å være tro, vise tro, og i det hele tatt å ha tro. Troen gjør at vi ikke er skamløse, og troen gjør at vi ikke synder. Troen kan imidlertid variere i grad. Jesus stadfestet det. Vi kan ha stor tro eller liten tro, og vi kan kanskje ha ulik grad av tro igjennom livet. Jo større tro vi har, dess friskere er vi.

Troen vil vokse. Jesus sammenlignet himlenes rike med et sennepsfrø som en mann sådde i åkeren sin (Matt 13:31-32). Det er et lite frø, men når det vokser opp blir det et stort tre som himlenes fugler bygger reder i. Altså vil troen gjerne begynne som en kim, i et menneske, og denne kimen vokser og utvikler seg til å bli noe stort, og dette store er himlenes rike. Det er det skikkede individ.

Det er som om Gud sier, «bli!». Selv er Gud Jehova, som er en vestlig stavemåte for det hebraiske ord for «jeg er» (2 M 3:14). Men det hebraiske ord er både «jeg» og «er». Gud er gjeldende. Et menneske, til forskjell, har å bli gjeldende, hva det troende menneske blir når det forlater jorden. Ellers ville det jo leve evig, som etter å ha spist av livets tre. Troen tar individet til evig liv, som det får etter døden.

Det gjelder å være tro og kjær. Gud kaller oss ved navn (ref. Jes 45:4, Matt 16:18). Sjelen vekkes ved dette, dette er dåpen, og ved kallet vil sjelen over tid formes til det bestemte som hver og en er og blir. Hva som gjelder, er å ikke være seg selv nok. Som det heter, «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (Jak 4;6, 1 Pet 5:5, ref Ordsp 3:34). Og videre, «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves.» (Gal 2:21). Vi har å anerkjenne Kristus, og la Jesus være bilde på hva en hver av oss vil bli. Det står skrevet, «… dere skal være fullkomne, slik som deres Far i himmelen er fullkommen.» (Matt 5:48). Og, «Den som sier at han blir i Ham [altså, i Jesus], han skylder også selv å vandre slik som Han vandret,» (1 Joh 2:6).

Troen i verden vokste inntil døperen Johannes. Ved ham kom Jesus til jorden, og med Ham viste himlenes rike seg. Som det står skrevet, «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra den tid er Guds rike blitt forkynt, og enhver trenger seg inn i det med makt.» (Luk 16:16). Ved troen vil en overfor Gud insistere på seg selv, derfor trenger en seg inn i det med makt.

Vi minnes det første bud:

«Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut fra landet Egypt, ut fra trellehuset»

(2 M 20:2)