Hvem er du?

Jeg husker spesielt godt en filosofitime på ungdomsskolen. Da læreren kom, satt vi på plassene våre, uvitende på hva skulle skje den dagen. Plutselig sa hun at vi skulle ha en prøve, men at den skulle inneholde bare et spørsmål. Til alles overraskelse var spørsmålet: «Hvem er du?». Gud så enkelt, tenkte vi med lettelse. Alle vet mer eller mindre hvem de er, ikke sant? Det skjedde dog noe som fascinerer meg fortsatt. I det vi skulle begynne å skrive, fikk vi alle jernteppe. Vi visste ikke hva vi skulle svare: «Mener hun hvem jeg er som person?» «Spør hun om hvem er jeg i forhold til andre?» «Kanskje hun mener på en filosofisk måte?» Hva hun mente er klart og tydelig for meg nå. Hun spurte bare: «Hvem er du?» Og det var det hele. Hennes intensjon var bare å få våre ekte og ærlige tanker om hvordan vi definerer oss selv. Saken er at vi ville svare riktig, og for å gjøre det, tenkte vi på hva HUN ønsket å lese. Dette ødela hele vår selvsikkerhet. Noe som var så enkelt og betydningsløs, ble plutselig verdens verste oppgave.

Slik fenomen omfavnes i psykologi som noe som kalles for «cognitiv biases» (kognitive fordommer) eller «tankefeller» på norsk. For å være mer spesifikk, kan vi snakke om «sosialidentitets tankefelle». Dette forklarer at, som sosiale vesener legger vi meget stor vekt på hva de andre synes er riktig. Overlevelsesinstinktet førte våre forfedre til å leve sammen i harmoni fordi dette betydde mer mat, mer trygghet og et bedre liv. Instinktet lever fortsatt i oss, men har forvandlet seg fra trygghet til kontroll. I dag, definerer vi oss i samsvar med hva er greit og ikke greit. Det er for eksempel greit å ha mobil, men ikke greit om det ikke er en smarttelefon. Det er greit å farge håret, men ikke å bruke parykk. Det er greit å bade med badeklær, men ikke i undertøy … Det verste er når disse felles omfatningene blir til regler, for da blir det ikke bare «ikke greit,» men at du «ikke kan». Lever man utenfor disse regler, blir man sett på som en raring, noe som ikke bare fører til ekskludering, men i verste fall mobbing.

Oftere og oftere leser jeg om unge mennesker som blir rammet av depresjon på grunn av mobbing. De prøver å tilpasse seg samfunnet, selv om det betyr å bli til noe ugjenkjennelig, som ikke har noe å si for hvem de egentlig er. Men får de det til? Nei … Fakta er at selv om vi har mye til felles, har hver av oss sine egne særtrekk. Men er det ikke det som gjør oss til noe spesielt? Eller foretrekker vi å omgås kopier? Vitenskapen viser at vi blir tiltrukket av folk vi har noe til felles med. Men det betyr ikke at man behøver å undertrykke forskjellene. Så hvorfor gjør vi det? Vet du det? Instinkt igjen.

La oss tenke på dyreriket. Der er det «to survive or to die» som gjelder. Dyrene jakter og angriper det som de ikke kjenner igjen, enten fordi det betyr mat eller fordi det betyr trussel. Vel, er ikke mennesket et dyr? Vi har fortsatt de grunnleggende instinktene som advarer oss mot farer og trusler. Men jeg personlig trodde at vi hadde gått noen steg videre, takket være den fornuft-greien alle er så stolt av.

I skrivende stund er ikke formålet mitt å kritisere. Jeg ønsker bare vekke litt oppmerksomhet for det som fortsatt skjer i det moderne samfunnet. Vi skryter av vår store medfølelse, barmhjertighet, og åpenhet. Men vi klarer å la andre lide for noe så lite som å være annerledes. Om vi alle var like, ville sikkert være en løsning, men hvilken normalitet er den ekte? Ingen og alle.

I denne teksten vet jeg at jeg har stilt flere spørsmål enn jeg har gitt løsninger. Men det er nettopp det som er meningen: Du skal spør deg selv, slik at du kan finne ditt eget svar. Du har fått fakta presentert på et sølvfat. Nå er det opp til deg å bestemme hva du vil gjøre med det.

Jeg vil avslutte med noe Charles Darwin belyste for oss i sitt vitenskapelige arbeid. Og det er at om de forskjellige artene ikke hadde skille seg fra hverandre for millioner år siden og blitt det rike mangfoldet vi har i dag, hadde vi ikke klart å overleve.