billedhugger 

Hjemmeside



GALLERI      KONTAKT

Solveyg W. Schafferer-Sigerus ble født 4 april 1928, som datter av en norsk mor og en østerriksk far; Lilly N. Schafferer(1905-1943) og filatelist Walter J. Schafferer(1901-1994). Hun bodde i Innsbruck til hun var ti år.

Barndom og ungsdomstid

Familiens stadige reiser til Italia ga henne tidlig en interesse for arkeologi, arkitektur og skulptur. 

Etter Anschluss i 1938 bestemte hennes foreldre seg for å dra tilbake til Norge. Farens ironiske uttalelser i forhold til det nye regimet resulterte i tre innkallinger til Gestapo. Hans diplomatiske vesen berget ham, men han fikk en advarsel den siste gangen: ”Neste gang slipper vi dem ikke, herr Schafferer”. Faren sørget da for å få sendt familiens viktigste eiendeler og farens frimerkesamling via Sveits til Norge. I all hast forlot familien Innsbruck og kom seg til Hamburg like før grensene ble stengt. Med lastebåten ”Ottar Jarl” kom de omsider frem til Trondheim og morens slektninger i slutten av  mars 1939. Moren døde allerede i juni 1943.

Senere måtte Solveyg og hennes far flykte fra Trondheim til Sverige. Overfarten foretok de sammen med to nordmenn fra motstandsbevegelsen.

Flukten til Sverige - angivere og reddende engler

Slik beskriver Solveyg overfarten og tiden etterpå: "Det var snefritt da vi dro av gårde tidlig om morgenen med bussen de tre milene vi kunne tilbakelegge uten reisetillatelse. Så kom sneen mens vi begynte å gå. Vi trasket over fjellet i høy sne i en uke. Jeg husker at jeg hadde østerriske turstøvler med syv lag såler. Den ene sålen etter den andre løsnet under veis.

De to nordmennene i reisefølget var fra brannvesenet og kunne kunsten å dirke opp hyttedører. Vi passet alltid på å legge igjen en hilsen med takk til hytteeierne.

Vi slapp opp for mat på fjellet og måtte begi oss ned i dalen igjen. En i reisefølget hadde bekjente eller slekt på en gård i nærheten av Meråker. Jeg husker vi var på kjøkkenet og kona på gården lagde mat, men ingen torde gi oss noe, for en liten gammel knark som de mente var angiver kom innom og lusket rundt. De torde ikke gi oss mat.

Imidlertid fikk en i huset, som var ansatt ved jernbanen smuglet oss ombord på et godstog om kvelden og vi kom oss til Rian stasjon.

Siste etappe før Funæsdalen fant vi frem til samene oppe ved Riassen. Da hadde vi trasket tre mil den dagen. Vi gikk og gikk og far var den første som fikk øye på reinsflokken på en ås langt unna. Det var redningen. Samene tok imot oss, vi fikk servert reinsdyrkjøtt og jeg fikk sove i en seng med skinnfeller og dyner. Jeg husker hvordan jeg sank ned i skinnfellene og har aldri sovet så godt i mitt liv. Jeg har aldri fått takket dem, men har tenkt på dem med takknemlighet i alle år.

Neste dag utrustet de meg med komager med sennesgress, for støvlene mine hadde for lengst gått i oppløsning. En gammel same fulgte oss det siste stykket mot grensen. Jeg husker at han bar meg på ryggen over en liten bekk. Da vi var kommet neten helt frem, pekte han ut veien videre.

Den siste natten overnattet vi i en gammel fiskebu. Dagen etterpå kunne vi se spor etter støvler og hunder. Vi skyndte oss derfra og så oss over skulderen, da vi var redde for at det hadde vært en tysk patrulje.

Plutselig sto det to svenske militære, godt påkledd, med shäferhunder foran oss og da visste vi at vi hadde klart det.


Det svenske mottaksapparatet - avlusning, fløte,  sukkerbiter og hvetebakst


De visste ikke riktig hva de skulle gjøre med oss. De østerrikske papirene ble tatt fra oss etter Anscluss og erstattet med tyske pass. Men vi snakket jo norsk.

Nordmennene ble sendt til Kjevik, mens vi ble plassert i en brakke med vedovn og høymadrasser, inntil de hadde funnet ut hva de skulle gjøre med oss.

Måtte vi på toalettet, måtte vi "knacka på fönstret" i døren og ble fulgt frem og tilbake. Det var 40 kuldegrader der ute, så det ble ikke flere turer enn høyst nødvendig. 

Da presten og lensmannen fikk høre om oss og vår historie, forbarmet de seg over oss og inviterte oss hjem til middag ved flere anledninger. Det var kjærkomne avbrekk i vår isolerte tilværelse uten mulighet til å stelle seg ordentlig.

Etter hvert ble vi flyttet til et flyktningemottak i "Skinnskatteberg" der det bare var tyskere.

Sjøfølk og sirkus

I Skinnskatteberg var det sjøfolk fra den tyske handelsmarinen som hadde hoppet av, fran Danmark kom det familier av tyske offiserer som var sendt i sikkerhet, sirkustroppen "die Maschinos" og noen jøder. Dessuten mange mennesker som hadde bodd flere år i Norge uten å søke statsborgerskap samt enkelte tyske soldater som hadde desertert.

Vi ble flere og flere mennesker og etter hvert ble vi flyttet over til en gammel herregård i "Baggbron". Alt jeg opplevde det halve året jeg var der som statsløs flyktning, kunne ha gitt stoff til flere bøker. Til tross for tunge stunder, var det mye situasjonskomikk..."

Fortsettelse følger(sirkusfolkene, fru Romberg, Sedlack - hypnotisøren fra Sinsen, svindleren Weiss og sjøfolkene)

Juletreet

"Omsider kom vi oss til Trondhjem og mor innredet et hyggelig hjem med ting vi fikk av slektningene i Norge. Penger hadde vi svært lite av til å begynne med, men vi hadde hverandre. Den første julen pyntet mor en liten palme siden vi ikke hadde råd til juletre. Jeg var 11 år. Nei, juletre skulle jeg skaffe, det bestemte jeg meg for, så julaften formiddag tok jeg den lille sleden min , litt tau og en tollekniv og gikk  fra byen og opp mot skogen.  Jeg ble stanset av en mann som ville vite hva slags ærend jeg hadde i skogen helt alene. Det viste seg at det var skogvokteren. Han forsto situasjonen straks og hjalp meg å finne et nydelig lite tre som han sagde ned for meg og surret fast på kjelken min. Glad og fornøyd og ikke så rent lite stolt, trasket jeg hjem igjen og juletreet sto ferdig pyntet akkurat i tide til gjestene kom."

På egne ben

Etter hvert kom Solveyg seg tilbake til Norge mens faren ble boende i Sverige hvor han etter hvert giftet seg på nytt.

På grunn av flukten til Sverige, mistet hun to skoleår, men tok etter hvert Realartium på Grimeland ettårige gymnas i Oslo. Det siste halvåret av krigen hadde hun gått på det Norske Gymnaset i Uppsala. Nå dro hun tilbake til Trondheim der hun begynte på Kunstskolen på Øya høsten 1948.

Hun debuterte som tegner og billedhogger i Trondheim Kunstforening 1950.

Fra 1951 gikk hun på Statens Kunstakademi i Oslo og hadde som lærer Prof. Palle Storm. Hun debuterte som billedhogger på Statens Høstutstilling i 1951 og har blitt antatt i alt 26 arbeider. 

Det siste arbeidet hun sendte inn var et portrett av Prof. Georg Hygen i gips, utført i 1995. I de senere år har hun bare stilt ut i regi av billedhoggerforeningen og etter invitasjon.  

Familieliv

I 1957 giftet hun seg med krigsflyveren Birger Tidemand –Johannessen(1918-2005)og fikk i dette ekteskapet to barn; Birger W. Tidemand Johannessen(f.1961) og Eva L. Schafferer Tidemand-Johannessen(f.1967). Ekteskapet endte i skilsmisse i 1971 og hun levde alene med barna til 1988.

Hun giftet seg for 2. gang med  Tore J. Svendsen(1932-2001), tidligere kaptein i Luftforsvaret.

Nysgjerrighet og samfunnsengasjement

I 1986 tok hun Examen philosophicum ved Universitetet i Oslo og 4 år etter begynte hun å studere for interessens skyld. Studiene resulterte i hovedfag i religionshistorie med oppgaven "I begynnelsen var bildet" Hun oppnådde graden Cand. Philol. ved det historisk-filosofiske fakultet i1998. 

Hennes nest siste store skulptur "I begynnelsen var bildet" ,  ble fullført mens hun arbeidet med hovedfaget og leverte hovedfagsoppgave med samme tittel. 

Hennes siste store skulptur,”Drøm og virkelighet i 2000 år", ble til som et resultat av hennes engasjement i forhold til Invasjonen av Irak. Skulpturen ble påbegynt mars 2003 og fullført i 2004.