http://www.kystverket.no/default.aspx?did=9086363
Losvesenet
De første bestemmelsene om losvirksomhet stammer også fra Magnus Lagabøters by- og landslover fra slutten av 1200-tallet. Dessuten foreligger en del konglige retterbøter som kommenterer losenes rettigheter og plikter. Allikevel er det først etter den nordiske krig, som herjet tidlig i det attende århundre, at et organisert losvesen vokste frem.
Etter ti 10 år i krigstjeneste i flåten, blant annet under Tordenskjolds ledelse, fikk Gabriel Christiansen aksept for å tufte et selvstendig losvesen i Norge. Han skrev til regjeringen i København om de dårlige losforholdene i Norge, og ga en utførlig beskrivelse av hvordan han mente problemene med losingen burde løses. Blant annet vil han tilsette kongelige loser som skulle grundig eksamineres, og avlegge ed for å få sin lospatent. Christensens forslag ble i hovedsak akseptert og den første norske losforordning forelå i 1720. Etter 5 år forelå en revidert forordning - konklusjonen var en anerkjennelse av den nye institusjonen; Losvesenet var kommet for å bli.
Konkurranselosing
Til tross for at losvesenet ble organisert i statlig regi, ble ikke betingelsene for de enkelte losene særlig bedret. De var i en viss forstand selvstendige næringsdrivende, som konkurrerte om oppdragene – den som ”kapret” innkommende skip først fikk losoppdraget. Slik var losene selv ansvarlig for sin egen inntekt, mens det offentlige fastsatte regler, gebyrer og sertifiserte losene. ”Utdanningen” måtte de selv stå for, og ofte var losene selvlærte. Farvannskunnskapen ble ervervet gjennom egen erfaring, så vel som overføring innad i familier. Losyrket gikk nemlig ofte i arv ved at sønn fulgte far i tjenesten Slik ble losvirksomheten drevet, uten betydelige endringer frem mot slutten av det nittende århundre.
Losing til felles kasse
Assosiasjonsånda som bredte seg i landet de siste tiårene 1800-tallet, nådde også losvesenet. Det ble organisert losmøter, som resulterte i at Færderlosenes forening ble stiftet i 1889. Deres fanesak var å revidere losloven, slik at konkurranselosingen ble myket opp ved å innføre losing til felles kasse. Etter 10 års kamp kom gjennombruddet – felleskasseprinsippet fikk aksept. Dette innebar at losene samarbeidet om vakthold, skøytedrift og delte fortjenesten innad i loskretsen.
Det tok tid før felleslosningen gjorde seg gjeldene over hele landet, men i 1925 var prinsippet innført. Først i 1948 ble Losdirektoratet opprettet, og losene ble statstjenestemenn. Ytterligere år gikk det før Staten tok over eiendomsretten til losbåtene, og offentlige losbåtførere ble ansatt. Ikke før i 1980 fikk losene sin betaling gjennom regulativlønn.