Siste nytt 10.09.2009:
Statens kartverk omgjør tidligere vedtak fra 12. februar. Det er nå klart at de etablerte skrivemåtene Mesøya og Mesøyfjorden blir stående som eneste lovlige skriftformer på kart og i offentlige dokument for henholdsvis øynavnet og fjordnavnet.
Navnet Mesøy brukes som stedsnavn for den geografiske øya og for grenda med fem gårdsbruk, som gårdsnavn (83 Mesøy), samt navn for de 3 eldste brukene på øya (83.1 Mesøen, 83.2 Mesøy og 83.3 Mesøy).
Statens kartverk har nå vedtatt å endre skrivemåten på stedsnavnet til Messøya, og andre sammensetninger av navnet slik som Messøyfjorden, Messøytoppen og Messøyhågen, med begrunnelse i hht. lokal, nedarvet uttale. Navnesak ble opprettet i 2008 på initativ av Statens kartverk. På høringen fikk grunneiere (3 stk) og Meløy kommune, samt Mesøy Grendelag uttale seg. Alle ville BEHOLDE skriftformen Mesøy. Men Statens kartverk og navnekonsulentene valgte å se bort fra dette, og gjennomførte allikevel vedtak om navneendring.
En navneendring som vi verken har bedt om, eller ønsker.
Nylig har grunneierne fått brev om at det også skal åpnes navnesak for bruksnavnene.
Vedtaket til Statens kartverk er vi sterkt uenige i, og nå arbeider grunneiere, Mesøy Grendelag, Meløy Historielag og Meløy kommune med å få Statens kartverk til å omgjøre dette.
Et stedsnavn handler om identitet og lokal tilhørlighet, og oppfattes av mange som et kulturminne.
I en anbefaling til Statens kartverk fra Stedsnavnetjenesten for Midt-Norge skriver navnekonsulentene der:
«Eldre skrivemåter fra midten av 1500-tallet og framover viser dobbeltkonsonant. Den lange s-lyden bekreftes av den lokale nedarvede uttalen i dag. I norsk rettskrivning markeres dette med dobbelt konsonant (ss), jf. ordpar spis-spiss og lese-lesse. »
Om skrivemåten:
Her hevdes det at eldre skrivemåter fra midten av 1500-tallet og framover viser dobeltkonsonant. Dette mener vi er direkte feil. Så langt har vi funnet skriveformer av Mesøy med en s, ytterst sjelden med dobbelt s (se siden Skriftform - før og nå). Vi mener derfor at vi kan dokumentere at skriveformen med enkel s, er veletablert og godt innarbeidet fra tidlig 1500-tallet og fram til i dag. Så langt, er det eneste unntaket vi har funnet, fra en periode på 1600-tallet, samt da Statens kartverk innførte på eget initiativ dobbelt s og a-endelse på sine kart etter 1986.
Om uttalen:
Hvis vi ser bort fra det upresise uttrykket 'lang s-lyd' og forutsetter at det menes kort 'æ-lyd' er dette foreløpig bare en antakelse. Det er ikke vist at æ-lyden i Mesøy er kortere og mer lukket enn æ-lyd i andre stedsnavn som har tilsvarende konstruksjon æ/e-lyd + enkel konsonant, slik som f.eks Tverlandet.
I forskrift til loven står følgende:
Til § 4. Reglar om skrivemåten, 8. Avsnitt: "Skrivemåten av stadnamn kan avvike frå gjeldande rettskrivingsprinsipp når skriftforma har vore lenge i bruk og er vel kjend og innarbeidd, eller at det knyter seg særleg sterke interesser til denne skriftforma, t.d. av økonomisk karakter."
Her åpnes det i loven for at man kan avvike fra rettskrivningsprinsippet.