Gaza og Vestbredden: 31 muligheter for egen stat,sløst bort på folkemord og terrorisme(Del 1.)

Post date: Jul 17, 2011 12:11:23 PM

Man får en uhyggelig déjà vu (gjentagende følelse) om den åpenbare repeterende prosessen i den muslimsk arabiske - israelske konflikten. Prosessen startet i 1937 og har gjentatt seg selv med små endringer mange ganger i løpet av de etterfølgende 74 år. Prosessen er som følger: Muslim-araberene går til krig mot Israel samtidig som de lover ødeleggelse av israel og utslettelse av Jødene. Israel vinner krigen og tilbyr fred. Arabiske-muslimske ledere avviser Israels tilbud om fred og gjentar sine løfter om ødeleggelse og utslettelse av Israel og Jøder, og etter en stund går de til krig igjen, og taper igjen, og Israel tilbyr på nytt fred. Gjenta denne prosessen 31 ganger og du har historien om den muslimsk arabiske - israelske konflikten i et nøtteskall.

Dessverre synes denne prosessen tilsynelatende å aldri å nå frem og inn til radar skjermene til våre største media og presse giganter, og heller ikke inn i forelesningssaler og klasseromene blant professorer på våre Universiteter og Høyskoler. Vi ser den samme tendensen blant våre venstre naive og evneveike kunnskapslsøe politikere som vil åpne for militærmakt mot Israel, og hvor FN etablerer en Internasjonal solidaritetsdag for det muslimsk palestinske folk. I en avis artikkel i "The New York Times" den 3.april, beskriver de palestinske selvstyremyndighetene en opphauset(oppviglet) tilstand der de krever at FN offisielt godkjenner Palestina som stat og innlemmer dem i familien av nasjoner med FN-medlemskap. Interessant nok var artikkelen med tittelen "I Israel, kan tiden for fredsforlag være rent ut" eller på engelsk "In Israel, Time for Peace Offer May Run Out" som om Israel ikke allerede har gitt tilbud om fred til de palestinske selvstyremyndighetene en rekke ganger, og derfor bør gjøre det snarest. Teksten i artikkelen refererte til et tilbud som Netanyahu's regjering var i ferd med å utforme, og til den forhåndsdømende avvisningen av slike fremtidige tilbud fra de muslimsk palestinske lederene som blankt avviste det og som ikke nølte med å peke på at de tror de kan oppnå mer innenfor FN systemet. Men ingen steder i artikkelen ble det gitt noen avklaring om at de muslimsk arabiske ledere har en historie, som går hele 70 år tilbake i tid med å avvise Israels gjentatte freds tilbud og at de har sløst bort hele 31 store muligheter for fredelig opprettelse av en muslimsk arbabisk stat på Vestbredden og Gaza-stripen som ligger på grensen til Israel.

Den første muligheten for dette fikk de i 1937 da Peel-kommisjonen anbefalte delingen av det britiske kontrollerte Palestina, vest for Jordan-elven. Jødene skulle få ca 15% av dette territorium, mens de andre 85% skulle gå til araberne, og en liten korridor fra Tel Aviv til Jerusalem som ville forbli under britisk kontroll. Jødene aksepterte anbefalingen. Det muslimsk arabiske lederskapet avviste planen og trappet opp sin arabiske vold mot britene og jødene til å bli en hellig krig, også kalt: "det store arabiske opprøret". Hadde det arabiske lederskapet godtatt Peel Partition planen i 1937, villet det vært en muslimsk arabisk stat i 85% av det britisk kontrollerte Palestina. Britene ble istedet tvunget til å stanse det muslimsk arabiske opprøret med grusome forsvarstiltak.

Den neste muligheten kom med FN's delelinje Plan fra 29. november 1947, og FNs uforpliktende generalforsamlings resolusjon nr. 181 . Dette resolusjons vedtaket ga ca.55% av det britisk kontrollerte Palestina til staten Israel for de palestinske Jødene, og de andre ca. 45% skulle være en muslimsk arabisk stat, vest for Jordan-elven. Sionistene eller de Palestinske Jødene aksepterte det. De muslimsk arabiske ledere avviste planen, gikk til storkrig på tross av FN's tilbud, og tapte. Hadde de akseptert, ville det ha vært en arabisk stat i litt mindre enn halvparten av Palestina i 1947.

Men selv i nederlag, med sin ustrukturerte hær og med voksende kontroll over mer av Israel's landområder enn det som hadde vært tilsiktet dem i FN's delelinje plan, nektet de muslimske araberene å skape fred. I stedet feiret de seieren over sin kunngjøring om enighet til å gå til en ren midlertidig våpenhvile. Sammen med denne avtalen kom den tredje muligheten for en muslimsk arabisk stat ved siden av Israel. Under samtalene fra Rhodos Armistice i 1949 ga de israelske forhandlerne utrykk for at man kunne forhandle om de nylig erobrede områdene, i bytte mot anerkjennelse, forhandlinger uten forhåndsbetingelser, og fred. De arabiske representantene nektet , trygge på at de snart ville utslette den jødiske staten. Hadde de blitt enige om forhandlinger, kunne det ha betydd en muslimsk arabisk stat i litt mindre enn halvparten av det Palestinske mandatområdet(forhandligsområdet) i 1949.

Ironisk nok var det 6 dagers krigen fra 5.Juni - 10.Juni.1967 som åpent opp for den fjerde muligheten for opprettelsen av en arabisk stat på Vestbredden og Gazastripen. Et par dager etter at FNs våpenhvile trådde i kraft den 11.Juni.1967, fremført Israels representant i FN,Abba Eban sin berømte tale .

Han presenterte et fredsbudskap til den arabiske verden og invitere de arabiske statene til å delta ved det Israelske forhandligsbordet, der han informerte dem på et utvetydige språk om at alt kunne forhandles om, med unntak av Jerusalem. Landområder som ble tatt under krigen kunne returneres i bytte mot formell anerkjennelse, bilaterale(tosidige) forhandlinger og fred. Den muslims arabiske representanten i FN tordnet over fredsbudskapet.

Hadde de muslimsk arabiske statene godkjent tilbudet hans, kunne det ha vært fred og muligheten for oppfyllelsen av FNs generalforsamlings resolusjon nr. 181. I stedet holdt lederne for åtte arabiske stater i Khartoum, Sudan, i september 1967 et møte for å diskutere hva de kalte den "nye virkeligheten." Deres avgjørelse ble at det ikke skulle gjennomføres fred med Israel , og at ingen skulle gi anerkjennelse og forhandlinger med eller til Israel. Dette ble senere kjent som "de tre NEI i Khartoum".

Den første Camp David-avtalen åpnet opp for det femte muligheten. I løpet av 18 måneder med intense forhandlinger som endte i september 1978, utarbeidet, president Carter, statsminister Menahem Begin og Egypts president Anwar es-Sadat, teksten i en fredsavtale mellom Israel og Egypt. I forbindelse med denne avtalen ble Menahem Begin enige om en 3-måneders total stopp i all utbygging av den israelsk bosetning på Vestbredden. Han oppfordret også PLO og Jordan til å gi avkall på de "tre NEI fra Khartoum" og bli med Egypt i forhandlingene om en mer omfattende fredsavtale. Israel tilbød et forhandlings rammeverk(forhandlingsvilkår) for å etablere en selvstendig selvstyrt myndighet på Vestbredden og på Gaza-stripen, og fullt ut implementere resolusjon # 242 fra FN's bindende Sikkerhetsråd. Disse avtalene anerkjente det såkalte Palestinske folkets legitime rettigheter, og implementeringen av de samme rettighetene med fullt selvstyre innen fem år, og tilbaketrekking av israelske tropper fra Vestbredden og Gaza etter at Israels hadde erstattet sitt militærstyre med en demokratisk valgt sivil regjering. Israels vilje til å gi tilbake Sinai-halvøya til Egypt i bytte for fred beviste definitivt at dems tilbud om et territorial kompromiss for fred, ikke bare var tomme ord. Likevel nektet Arafat.

Senere fikk vi "Fahd planen i august 1981, Fez, Reagan og Bresjnev planen i september 1982(se punkt [ i ] nederst), som alle dukket opp i et kav av diplomatisk aktivitet fra juli 1981 til september 1982. Samtlige planer var utarbeidet for å danne en palestinsk stat på deler av Vestbredden og Gaza-stripen. Mens Fez Planen brukte et moderat språk og ble betraktet som en seier blant noen av de såkalte moderate arbaberene, fikk ingen av planene støtte i den muslims arabiske verden og planenen til Fez, Reagan og Bresjnev ble direkte forkastet av Arafat. Det er av ulike kilder blitt fremsatt motstridende bevis vedrørende Arafats avvisning av Fahd-planen. Se punkt [ ii ] nederst.

For å være rettferdig, er det viktig å merke seg at også Israel avviste disse planene. Men man kan ikke velge historiens forløp,to ganger, så det er nytteløst å spekulere ihva Israels reaksjoner hadde vært dersom Arafat hadde vært villige til gi avkall på terrorisme og å blitt med Israel ved forhandlingsbordet ved å godta en av disse fire planene.

Det er interessant å merke seg at Arafats ensidig erklæring om en stat for det palestinske folket på Vestbredden og Gazastripen den 15.11.1988, ble møtt med stor fanfare i den muslimsk arabiske verden og i Sovjetunionen. Imidlertid var det et PR-knep, langt mer enn det var et politisk trekk. Mens det forbedret Arafats popularitet, gjorde det ingenting for å fremme fred mellom Israel og den arabiske verden. Og heller ikke endret det noen politiske realiteter på Vestbredden og Gaza Stipen.

Israel avviste erklæringen fordi den var ensidig og betingelsesløs. Erklæringen tilbød heller ingen opphør av fiendtligheter, men insisterte på forutsetninger som var uakseptable for Israel, og ga heller ingen mulighet for videre forhandlinger.

I oktober 1991 møttes israelske, syriske og muslimsk palestinske representanter i Madrid for å diskutere fred og opprettelsen av en selvstendig politisk enhet for det palestinske folket, på oppdrag fra USA og Sovjet. De palestinske delegatene, som ikke var medlemmer av PLO, uttrykte åpent sin støtte til Arafat og var i konstant kontakt med ham under hans Tunisiske eksil opphold. Noen ganger flydde de fra Madrid for å rådføre seg med Arafat, som styrte den palestinske delegasjonen til tross for Israels motvilje mot å forhandle med ham. Ifølge kilder var det Arafats uforståelige "røde linjer" gjennom kryss forhandlinger som ikke kunne overstyres av de Palestinske representantene, en del av årsaken. Det var også Hamas sine avvisninger og oppfordringer til boykott og andre protester i begynnelsen av forhandlingene, som førte til at det israelske og det amerikanske målet om opprettelse av en fredelige selvstendig palestinsk enhet på Vestbreddeni og Gaza Stripen ble motarbeidet. De fleste analytikere er i det minste enige om at Madrid samtalene la grunnlaget for at Oslo-avtalen fra 13.September.1993, som dengang ble sett på som begynnelsen på en ny æra av fred som var ment å legge grunnlaget for staten Palestina gjenom Israel - PLO forhandlingene som hadde blitt satt i bevegelse i Madrid.

I 1993, med støtte av USA's,President Bill Clinton, foretok Israel forhandlinger i Oslo med Arafat for opprettelsen av en selvstendig palestinsk enhet. Resultatet var den første gjennomførelsen av Oslo-avtalen. PLO ble den palestinske selvstyremyndighetene (PA), og Arafat ble brakt ut av sitt tunisiske eksil for å være en hovedleder av PA, med sin hovedstad, i Ramallah. I bytte mot dette ble Arafat enig i å unngå terror, avslutte oppvigling(egging) til krig, avvæpne og oppløse terroristgrupper under hans kontroll, opprette en demokratisk palestinsk stat, utdanne neste generasjon for fred, og løse alle forskjellige konflikter med forhandlinger og forlik som ble signert og overlevert til Rabin, i personlig brev, den 9.september. Umiddelbar etter dette begynnte Arafat å krenke(bryte) hver eneste del av Oslo-avtalen og startet en terror krig mot Israel hvor det første selvmordsangrepetet ble utført den 6.april.1994. Dette offensive angrepet vokste seg opp til en full terror krig med sitt andre intifada opprør) da den begynte den 29.09.2000 (se nedenfor).

I ettertid er det klart at Arafat hadde ingen interesse for demokrati eller for fred. Han brukte sin nye stilling som Palestinsk hovedleder i PA til personlig berikelse,makt innflytelse og selv-forherligelse, og han brukte de palestinske områdene under hans kontroll som en lanserings platform for en fornyet terror krig mot Israel. [iii]. I sistnevnte bestrebelser fikk han mye sterk hjelp gjennom samarbeid med Hamas .

Israels svar på Arafats ustoppelige terror krig, til tross for sine forpliktelser i Oslo ble "Oslo 2", en gjeninnkalling til begge sider den 24.september.1995 i Taba, Egypt, med Arafat som igjen spilte enig i å stanse terror angrep, avslutte oppvigling(egging) til krig, og håndtere alle uenigheter via fredelige forhandlinger. Men Arafat holdt som vanlig ikke hva han lovte, og bilbomber, selvmordsbombere, veibomber, kidnappinger, snikskytterepisoder og knivstikking fortsatte å være hans fremgangmåte for palestinsk uavhengighet.

Tre år senere, 23.oktober.1998, ved Wye River Plantasjen, jobbet Israel og USA igjen med å re-engasjere Arafat på et diplomatisk nivå og presse ham til å opprettholde forpliktelsene han gjorde i Oslo. Gjennom Wye River Memorandum møtet ble det dokumentert at Arafat igjen var enig i å slå ned på terrorisme. I bytte for en fornyelse av Arafats opprinnelige løfte sa Israel seg enig i å trekke seg ut fra deler av Vestbredden. Men Arafat fortsatte sin terror partnerskap med Hamas, og spilte falskt, som om han ikke kunne kontrollere Hamas og som om han dermed ikke var ansvarlig for at terrorismen mot Israel fortsatte. De to neste årene, fortsatte Arafat å sponse terrorisme mot Israel, gjennom å finansiere mer enn et dusin terror organisasjoner, arbeide hånd i hånd med Hamas, lære palestinske barn at Palestina inkluderte hele Israel, og betalte lønn til imamer som forkynte om den den kommende store og mektige jihad som til sist er ment å skulle drive jødene på sjøen.

Ehud Baraq vant det Israelske Statsminister valget i 1999 basert på et "fred nå" valgprogram, som omgående førte til undertegnelsen av Sharm ash-Sheikh avtalen den 4. september 1999, der Arafat lovte for den femte gangen å respektere Oslo-avtalen og gjennomføre Wye River-avtalen . Begge parter ble enige om en tidsfrist inntil den 13 september.2000 for å signere en endelig avtale.

Så kom den største og beste muligheten noensinne for å danne en muslimsk arabisk stat på Vestbredden og Gaza-stripen siden FNs generalforsamlings utarbeidet resolusjon nr. 181 i 1947. Vi fikk Camp David 2 fredsforhandlingene. Fra 11 til 24 juli.2000 ledet President Clinton denne andre Camp David-avtalen. Statsminister Ehud Baraq presenterte det som den Saudiske Kronprinsen "Bandar bin Sultan" kalte det beste tilbudet som Arafat kunne forvente [ iv ] . Dette var en historisk tilbud, hvor Arafat kunne fått 97% av Vestbredden og Gaza-stripen og 3% av de israelske landområdene, i tillegg til å få en muslimsk palestinsk selvstyremyndighet hovedstad i Øst-Jerusalem. Det eneste som Arafat måtte gjøre på sin side, var å få en slutt på muslim arabernes konflikter mot Israel. Noe han verken var villig til eller istand til.

Under Camp David forhandlingene skal Dennis Ross har uttalt at det ikke ble utarbeidet noe endelig avtale. De israelske og amerikanske forhandlerene la fram ideer om grenser , om Jerusalem , og land overføringer. En av disse ideene var en palestinsk stat bestående av fire kantoner(distrikter). Arafat avviste disse forslagene, men kom selv ikke med en eneste ide.

En av Israels forhandlere, "Shlomo Ben-Ami" som tok rikelig med notater på det lukkede møtet og som førte grundig dagbøker under forhandlingene, sa at Clinton eksploderte da de muslimsk palestinske forhandlerene nektet å legge frem forhandlings forslag under forhandlingene. Clinton uttalte,sitat at "Toppmøtets formål, er å ha diskusjoner som er basert på oppriktige intensjoner og dere, [ muslim palestinere ], kom ikke til dette toppmøtet med oppriktige og ekte hensikter. Deretter reiste Clinton seg og forlot rommet. "

Ifølge Ben-Ami , forsøkte Israel å finne en løsning for Jerusalem som i prakis ville bety en oppdeling ... men som ikke så ut som en oppdeling:" som betydde at Israel var villig til å inngå kompromisser på problemet, men trengte å få til en verdig avtale som ikke ødela Israels ansikt utad .De muslimske palestinske forhandlerne hadde imidlertid ingen interesse i å hjelpe israelerne. Tvert imot ønsket de å ydmyke dem. Likevel, noterte "Ben-Ami" at Israel droppet sitt forlag om oppdeling av Jerusalem og istedet tilbød de muslimsk palestinske forhandlerne "full palestinsk suverenitet" på Tempelhøyden og ba bare de muslimsk palestinske forhandlerne om å anerkjenne at stedet også er hellig for Jødene.

Ifølge Denis Ross sin omfattende og endelige redgjørelse [v] fra Camp David 2 forhandlingsprotokollen, var Arafats eneste bidrag en påstand om at i virkeligheten hadde det aldri noensinne eksisterte et Jødisk temel på Tempelhøyden, og at det virkelige tempelet fantes i Nablus. Ikke bare var Arafat totalt uvillig til å være imøtekommende mot Israel, sa Ross "han benektet den grunnleggende kjernen i den Jødiske tro." Disse bemerkeselsverdige uttalelsene, signaliserte til amerikanerne om at Arafat var ute av stand til å ta det psykologiske spranget som var nødvendig - den ene tingen som Anwar Sadat hadde blitt kjent for - å oppnå fred. Som et direkte resultat av dette, la president Clintons i sin pressekonferanse etter toppmøtet, det meste av skylden for utfallet på Arafat. Clinton gjorde det klart at mislykketheten under Camp David 2 forhandlingene var Arafat skyld, det samme gjorde Ross.

Det er ulike avvikende meninger om Arafats holdninger [vi] , men selv om disse avvikende synspunkter var riktige så er det ingen som kan motsi hovedlinjene i i Camp David 2 forhandlingene hvor Ehud Bara tibydde store forhandlings offer, mens Arafat nektet, og gs ingen mottilbud før han gikk til krig.

De klareste demonstrasjon av Arafats virkelige intensjoner kom med utbruddet av det andre intifadaen 29. september 2000. På engelsk snakket Arafat om Oslo-avtalen som en "fred for de modige," men på arabisk fortalte han folket at avtalen bare var et knep for å gi PLO tid til å bygge opp sin styrke slik at den kunne mer effektivt angripe Israel i fremtiden. Og, ja, bare seks måneder etter de mislykkede Camp David 2 forhandlingene, hjalp Arafat til med å etablere selvmordsbombere samtidig som han skrek ut på arabisk fjernsyn om den store "Opprørsdagen" og den fornyede terror krigen som hadde til hensikt å bringe Israel i kne. Den barbariske villskapen og hyppigheten av selvmordsbombing og andre terrorangrep lansert under det andre. muslimske intifada opprøret tok IDF(Israelske Forsvars Styrker) på senga, men etter ca 6 måneder, var de israelske militære og andre sikkerhetsstyrker i stand til å fange opp og forhindre de fleste terrorangrep. Gjerdet rundt Gaza-stripen (bygd i 1996) og senere sikkerhets barrierene rundt mye av Vestbredden som startet i 2002, var mer enn 90% effektive i å stoppe angrepene.

Igjen, tilbød Israel fred og araberne gikk til krig, og tapte.

I et desperat forsøk på å dempe volden, sendte president Clinton George Mitchell til regionen den 11. desember 2000. Etter en virvelvind av møter med begge sider, foreslo Mitchell-kommisjonen at Israel skulle stoppe å bygge bosettinger og gå tilbake til forhandlingsbordet hvis Arafat ville sette en stopper for terroren og gå tilbake til forhandlingsbordet. Hans rapport ble publisert i mai 2001. Siden den aktuelle PA klagen dreide seg om de pågående utvidelsene av israelske befolknings bosetninger på Vestbredden og Gazastripen, var dette et ideellt tidspunkt for Arafat å utnytte mulighetene som Mitchell's besøk ga og holde tilbake sine terrorister og returnere til forhandlings bordet. Israel godtok Mitchell Plan. Arafat fortsatte terror krigen.

I et annet forsøk på å bruke diplomati for å kvele den andre intifadaen, foreslo Clinton en "overgangs plan" den 23. desember 2000 for å bane veien for en retur til forhandlingsbordet. Denne planen var lik Baraq's tidligere tilbud, og foreslo en fysisk bro eller passasje som skulle heve seg gjennom israelsk territorium og koble det nordøstlige hjørnet av Gazastripen med det sørvestlige hjørnet av Vestbredden. På mange måter var tilbudet mer sjenerøst enn det tilbudet Israel hadde gitt på Camp David 2, bare noen få måneder tidligere.

Likevel avviste Arafat det, og brukte sine egosentriske hersketeknikker til å fortelle verden at planen faktisk ikke var god nok. Den Saudiske kronprinsen "Bandar bin Sultan" trodde noe annet, og fortalte det til journalisten Elsa Walsh i The New Yorker [vii] . Så forsatte intifada terror opprørene og mønsteret gjentok seg selv: Clinton's tilbud, ble aksepterer av Israel. Arafat avviste den, gikk til krig, og tapte.

Likevel gikk Israel igjen i møtte med PA's representanter i Taba i Sinai, 28 januar 2001 for å forsøke å bruke diplomati for å avslutte intifada opprørene og oppfylle visjonen om Oslo avtalene, hvor man forsøkte tilfredstille partene gjennom udokumenterte innrømmelser , hvor man fikk begge sider til å strekke seg på randen av enighet om mange saker. Baraq prøvde å forhandle i god tro, men Arafat fortsatte sine intifada barbariske opprør, med fra 10 til 20 terrorangrep per dag. Arafats terror krig kostet Baraq's neste valg og brakte Ariel Sharon til statsministerens kontor. Det siste møtet ble holdt i Taba den 27.januar.2001, der Arafat's forhandlinsdeligasjon avviste de nyeste forslagene fra Baraq som inneholdt israelske innrømmelser. Likevel ble samtalene ble avsluttet med forventning om videre møter.

Ironisk nok er det gjennomlysende sannsynlig at Taba forhandlingene ble en motiverende faktor for at Arafat syntes at intifadaens voldelige terrorist barbari var en god taktikk for de muslimsk palestinske araberne. Både Dore Gold og Shimon Peres registrerte at jo flere forhandlinger som Israel ble enige om, jo mer fortsatte Arafat å føre sin terror krig, og jo mer Israel tilbød større og mer omfattende innrømmelser gjennom hver forhandlinger, jo mer ble det klart for Arafat at terror lønnte seg.

Den 28. januar 2001, en dag etter det siste møtet i Taba, deltok Arafat og Shimon Peres som var en tidligere statsminister i Israel som på denne tiden fungerte som Minister for regionalt samarbeid i "World Economic Forum" i Davos, Sveits. Begge disse menn holdt taler ved Davos. Shimon Peres ga en tale om fred og samarbeid. Arafat, derimot, brukte Davos som et springbrett for å lansere et sviende angrep på Israel. Han anklaget Israel for omtrent alle tenkelige grusomheter og han anklaget Israel for all vold ut fra det som da hadde blitt kjent som "al-Aqsa intifadaen". Som Thomas Friedman i New York Times sa:

Arafats skandaløs tale i Davos ga ikke flere mulighet for å fortsette Taba forhandlinger. Da statsminister Ehud Barak fikk høre om talen til Arafat kuttet han alle diplomatiske kontakter med Arafat til etter valget. Den amerikanske senatoren Dianne Feinstein (D-Cal) som deltok på Davos-konferansen, gjorde det klart i sin tale til USA kongressen den 7. mars 2001 at Arafat hadde sløst bort en fantastisk mulighet for fred og en statsløsning, og at israelske ledere hadde forsøkt alle mulige veier for å overtale ham til å stoppe terror krigen og gå inn i seriøse forhandlinger. Ariel Sharons valgseier den 6. februar 2001 skyldes delvis Arafat falske beskyldninger i Davos.

For 18. gang, rakte Israel frem hånden med håp om fred og arabiske ledere nektet. I Davos startet Arafat en diplomatisk krig, og araberne på Vestbredden og Gazastripen gikk igjen glipp av en mulighet for fred og en politisk selvrealisering.

24. februar 2001, kom USA's utenriksminister Colin Powell på en spesiell fakta søkende visit til midt østen .

De fakta som han fant var veldig rett fram: "Påtroppende Statsminister Ariel Sharon viste åpenhet og en vilje til å forlate fortiden, mens PA formann Yasser Arafat var sta og forskanset seg i sine posisjoner og gjorde lite for å roe situasjonen . "

Ettersom Arafats terror krig eskalerte, sendte president Bush inn CIA. George Tenet var CIA direktøren som kom til Israel for en ny virvelvind runde med samtaler, og foreslo"Tenet Planen" den 13. juni 2001. Gjenopptagelse av forhandlinger mellom statsminister Sharon og Arafat var betinget av en eneste uke uten muslimsk arabiske terrorangrep. Men Arafat kunne ikke få seg til å avstå fra terrorisme for enda en uke. I ren desperasjon sa Sharon seg enig i å droppe kravet om én uke uten terror angrep, samtidig som Arafat nektet å gjøre noe for å stoppe terror krigen sin. Dermed mislyktes også denne planen.

Israels forsvarstiltak mot en plutselig flom av sekvensielle muslimsk palestinske terrorangrep tidlig i 2002 synes å ha framskyndet en banebrytende FN-resolusjon, initiert kom fra generalsekretær Kofi Anan. Sikkerhetsrådets resolusjon # 1397 , 3/12/2002, oppfordret Israel til å avslutte sin såkalte "okkupasjon" av palestinsk territorium og få Arafat til å avslutte sine "moralsk frastøtende terrorhandlinger." Resolusjonen bekreftet en "visjon om en region der to stater, Israel og Palestina, lever side om side med sikre og anerkjente grenser."Denne resolusjoene påla også partene ytterlige krav om øyeblikkelig stans av vold, terror, oppvigleri, provokasjon og ødeleggelse, og oppfordret begge sider til å samarbeide i gjennomføringen av Tenet og Mitchell planene.

Dette var andre gang i historien at FN oppfordret til en to-statsløsning. James Zogby, president i den arabiske American Institute, bemerket at,sitat: "... det arabiske lederskapet har en positiv og konstruktiv rolle å spille på dette stadiet. Det som trengs er en strategi utformet for å vinne en politisk og diplomatisk kamp ... Disse målene kan best oppnås ved et seriøst politisk engasjement". Men Arafat var ikke interessert i noe slikt engasjement. Terrorismen fortsatte og FN's forsøk på opprettelsen av en stat i Palestina via fredelige forhandlinger gikk upåaktet hen, selv fra lederne for det muslimsk palestinske folket som ville kunne dra mest nytte av det.

Selv saudiaraberne sluttet seg til: "lag fred, ikke krig" initiativet. Den 27. mars 2002 møtte den arabiske liga i Beirut for å diskutere en idé som tilsynelatende oppsto under kronprins Abdullah av Saudi-Arabia sine uformelle samtaler med journalisten Thomas Friedman. Dette var Beirut erklæringen som krevde en fullstendig tilbaketrekning av de israelske styrkene fra alle såkalte "okkuperte territorier" helt tilbake til våpenhvile grensene i 1949. En løsning som var ment å løse de såkalte "palestinske flyktninge problemene", og samtidig opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden og Gaza-stripen . Til gjengjeld skulle de arabiske statene revurdere den arabisk-israelske konflikten og signere en fredsavtale med Israel og opprette normale forbindelser med Israel.

Israels reaksjon var forsiktig, men positiv. Statsminister Ariel Sharon kunngjorde offentlig at han var villig til å møte Saudiarabiske tjenestemenn, offentlig eller bak kulissene, for å utforske forslaget, og forsvarsminister Ben-Eliezer indikerte at planen var positive og verdt å forfølge. Andre medlemmer av den israelske regjeringen ba om umiddelbar dialog med saudiaraberne om planen, og uttalte at de syntes dette var en positiv retning og en ny mulighet. Den israelske regjeringen svarte med å reåpne forhandlinger med PA for å stoppe volden, men Arafat avlyste møtene.

Tilfeldigvis, eller kanskje ved hensikt, detonerte en selvmordsbomber seg selv på Park Hotel i Netanya, under en påskefeiring som drepete tretti israelske sivile og såret 140 på samme dag som det saudiske initiativet ble vedtatt av den arabiske liga. Det og nesten et dusin andre terrorangrep i ​​rask rekkefølge i løpet av de neste to dagene satte en stopper for enhver vurdering av de "nye mulighetene" og tvang Israel til å reokkupere Vestbredden i Operasjonen "Defensiv Shield" den 29. mars.2002.

Bli med oss i del 2 , den siste delen, i vår neste utgave

Merknader:

Referanser nedenfor og i hyperkoblinger har blitt hentet fra pro-Israelske, pro-palestinske, nøytrale, og offisielle statlige kilder, med den hensikt å tilby en omfattende og bredspektret tilnærming til problemstillingene diskutert ovenfor.

[i] http://www.palestinefacts.org/pf_1967to1991_fahd_1981.php;

http://www.knesset.gov.il/process/docs/fahd_eng.htm;

Shazly, Saad. The Arab Military Option, American Mideast Publishing, San Francisco, CA 1986, pp 180ff;

Rabinovich, Itamar and Reinharz, Jehuda, Israel in the Middle East, Brandeis University Press, 2008, pp. 395 ff.;

http://dev.wcfia.harvard.edu/sites/default/files/hck_conversations.pdf;

Kelman, Herbert C., “Conversations with Arafat,” American Psychologist, vol. 38, #2, February 1983, pp. 203 ff.

[ii] Cobban, Helena, The Palestinian Liberation Organization: People, Power and Politics, Cambridge University Press, 1984, pp. 115 f.

[iii] For Arafat’s day by day betrayals of his commitments to the Oslo Accords, see Seliktar, Ofira, Doomed to Failure? The Politics and Intelligence of the Oslo Peace Process, ABC-CLIO, 2009.

[iv] Walsh, Elsa, “The Prince” The New Yorker, 3.24.2003 – not available on line.

[v] Ross, Denis, The Missing Peace (Farrar, Straus and Giroux, NY, 2004

[vi] see Robert Malley and Hussein Agha, http://www.nybooks.com/articles/archives/2001/aug/09/camp-david-the-tragedy-of-errors/;

And for critique of these views see

http://www.scribd.com/doc/48928524/Agha-and-Malley-v-Morris-and-Barak-Camp-David-an-Exchange; http://winterpatriot.com/node/256;

http://muse.jhu.edu/login?uri=/journals/israel_studies/v010/10.2ben-ami.html; and

http://www.meforum.org/169/camp-david-real-and-invented

[vii] Walsh, Elsa, “The Prince” The New Yorker, 3/24/03, pp. 49ff.

Kilde:

http://frontpagemag.com/2011/07/15/31-opportunities-for-statehood-squandered-in-favor-of-genocide/