"Jeg husker fra 100-års festen i Minneapolis, da vi i Hippodromen var samlet i tusenvis under våre bygdefaner. Det var det herligste syn jeg ennu har sett. De lyse, fine, store faner lyste i regnbueglans og glitret i salens gullglans".

Norwegian-American Bygdelagenes Fellesraad

Følg linken til organisasjonenes hjemmeside.

Hva er Fellesrådet

"Norsk-amerikansk Bygdelagenes Fellesraad" (NABF), er det nasjonale rådet for de tjueen (for tiden aktive) tilknyttede norsk-amerikanske Bygdelag.

Fellesrådet ble grunnlagt 17. november 1916 og har vært kontinuerlig aktiv i bygdelagbevegelsen i over hundre år.

Fra en oversettelse av oppføringer som er funnet i 1929-årsboka kommer følgende uttalelser om formål:

1. Å stå som en kontaktledd mellom bygdelagene.

2. Å skape et forum for medlemsgruppene der spørsmål av gjensidig interesse og meninger kan utarbeides av lagrepresentanter.

3. Å være en rådgivende organisasjon, å støtte og veilede utviklingen av lagbevegelsen og å påvirke dens kulturelle aktiviteter.

4. Å styre samarbeidsprosjekter til beste for alle bygdelag.

BYGDEFANERNE

(Utklip fra "Stavangeren")

Få steder i landet er skikken med at sende sambygdinger i Staterne eller Canada bygdefaner saa utviklet som i Rogaland. Der er ikke mange bygder i fylket som ikke har latt male en bygdefane; enkelte har til og med sendt to avgaarde. Fanerne skal være en hilsen fra slegt og venner i hjemlandet og minde utvandrerne om at selv ikke en menneskealders utlændighet har slettet ut minderne efter dem som fór for at prøve lykken; at traaden som binder med gamlelandet ikke rives over og ikke tæres væk av tiden.

Som regel pleier fanerne at bli overlevert til de respektive bygdelag derover ved en eller anden festlighet i hjembygden. Det kan være at bygdelaget er paa samlet besøk hjemme, eller det kan være enkelte nationale festaar – som Olavs-jubilæet for et par aar siden. Disse jubilæer pleier vanligvis at bli besøkt av en mængde norsk-amerikanere. Under Olavs-jubilæet var det for eksempel, at Vikedalsfanen blev overrakt til vikedalsbuer i Amerika under et Amerika-stevne sommeren 1930.

Den mand som har malt de allerfleste av bygdefanerne til rogalandinger i Amerika, er malermester Bernhard Holgerson i Stavanger. lalt har Holgerson malt omkring 200 faner — skolefaner, fagforeningsog sportsklubs-banner og omkring 25—30 Amerika-faner, som alle opbevares en eller anden plads i U. S. A. Av bygder som har sendt denne hilsen til sine utvandrede, og som Holgerson har malt, kan nævnes Karmøy, Kvitsøy, Skjold, Tysvær, Sandeid, Vikedal, Finnøy, Sand, Suldal, Erfjord, Hjelmeland, Jelsa, Forsand, Høle, Aalgaard, Helleland, Sokndal, Time, Nærbø, Klepp, Haaland, Randeberg, Gjesdal, og Aardal.

Aardal er en av de bygder som har sendt avgaarde to faner. Den første var liten og uanselig. Siden blev det en meget større og flottere. Aarsaken til at det blev malt to faner fra Aardal var at aardalsbuer i Amerika fik istand en indsamling i anledning av bygningen av den nye kirken. Derfor blev ogsaa kirken malt paa den nye fanen -- og som forbillede blev brukt arkitektens tegning, for selve kirken var paa langt nær færdig, da fanen blev sendt avgaarde.

Jeg husker godt den første fanen jeg malte, sier Holgerson. Det var til skomakersvendenes forening. Jeg var bare gutungen dengangen, 17-18 aar gammel. Paa fanen malte jeg en engel som svævet paa blaa himmel med et gyldt skjold i den ene haanden og i skjoldet blev skomakernes emblemer foreviget. Men det var først efter at jeg i 22-aarsalderen var begyndt med egen forretning at jeg for alvor begyndte med fanemalingen. Siden har jeg malt til alle slags foreninger. Manien for fanerne bredte sig over alle grænser. Alle slags foreninger, skoler og sportsklubber skulde ha sin fane, og baade her i byen og i Haugesund vokste fanerne op som paddehatter, og tilslut kom bygdefanerne.

Motiverne til bygdefanerne har været forskjellige. Paa Suldalsfanen malte jeg et gjilt motiv med Suldalsporten i bakgrunden og et brudefølge roende paa vandet. Haalandsfanen har en figur som skal forestille Erling Skjalgssøn som staar og ser utover havet, og paa Aalgaardsfanen ser en hele byen med elven og fabrikken i bakgrunden, Tysværfanen fik Kleng Peersons gaard osv. Fanerne er som regel meget kostbare. De dyreste har kostet adskillig over tusen kroner. med egte guld. Duken er som oftest silke og alle navn og anden tekst blir lagt ind.

Skikken med at sende bygdelagsfaner har sikkert været meget betydningsfuld for forbindelsen mellem det hjemmeværende og det utvandrede Norge, og er et smukt bevis paa den følelse av fællesskap som er tilstede, trods de store avstande og de mange aar adskillelsen varer.

VI HILSER DIG, NORGE!

Vi hilser det landet der langt mot nord

og heimen med gamle frender:

Vi tok det i hugen da ut vi fór

og bar det til nye grender.

Hver bustad og bygd som paa nyland steg,

av nordmænd vundet i vesterveg,

en hilsen til Norge sender.

Den trangen som brænder hos Norges gut

vil aldrig i verden slukkes,

og længselen utad tar aldrig slut

før Vesthavets døre lukkes.

Et folk som har faret i tusen aar,

og bygget sin egen og fremmed gaard,

av nornene endnu vugges.

Der bygges idag paa det landet vi i

vikingers vest har vundet

et større og fagrere Normandi,

end Rolf og hans rækker grundet. -

Saa fører vi kræfter til andre glad

og skriver det atter paa sagaens blad

at vi er av normænd rundet.

Vi hilser dig, Norge! Du er vor mor,

og det kan vi aldrig glemme,

vi hilser din drott og vor norske bror

som verger vor arv der hjemme.

Om slegter herute dit maal har glemt,

har hjertenes strenge det samme klemt

som tonene i din stemme.

--D. G. Ristad.

Artikkelen stod i Stavanger Aftenblad 25 april 1970

Sønner av Norge kommer til Norge

»Sons of Norway« runder 75 år i år, har diamant-jubileum og holder årsmøte i Norge for første gang. Generalsekretær Magne Smedvig gir glimt av lagets historie og forteller om framtidsplaner. Av Alfred Hauge.

I januar 1895 besluttet 18 unge nordmenn i Midt-Vesten å danne en forening. Nå ja, det var der andre enn dem som gjorde. Bygdelagene hadde sin blomstringstid, det ble redigert aviser og sunget nasjonale sanger, og når man fikk råd, ble det sydd faner som lyste lang vei, og det ble spist lutefisk og alt som var godt og som minnet om Norge. Utvandrerens hjemlengsel manifesterer seg på mange vis. Og ære være alle som tok vare på det de hadde kjært.

Med dette 18-manns-laget var det likevel noe spesielt. De ser så verdige ut der de pranger på fotografiet — den svungne mustasje hedret sin bærer den gang som i dag. Men innenfor vesten føltes det til tider så som så å være ung og frem med i en stor verden. Amerika opplevde depresjonstider, og de fikk føle det på skinn og sjel, de 18 som så mange andre. Men bedre livløs enn rådløs. Og de danner «Sons of Nor way«.

Det er et stolt navn som tar tonen fra en fedrelandssang som det ennå sto et friskt vær omkring den gangen. I dag lyder det aldri så lite forlorent bombastisk: «Sønner av Norge det eldgamle rike, sjunger ti harpens --« o.s.v. Men bak foreningen og det den sto for, finnes det ikke snev av det forlorne eller det bombastiske. Den er nøktern, den ser vanskelighetene rett inn i øynene og utfordrer dem: «Sons of Norway« skal være et gjensidig støttelag, og i praksis fungerer støtten slik: Hvis noen av medlemmene blir syke, skal de få fem dollar uken av felleskassen.

Hvis dødsfall inntreffer, får familien 100 dollar. I dag (1970) er «Sons of Norway« et forsikringsselskap med 55 000 medlemmer fordelt på 264 losjer, og de har en hovedbygning i Minneapolis som formelig lyser av velstand. Og dessuten — ja, det er lettere å si hva «Sønner av Norge« ikke er enn å si hva det er. Og nettopp dette understreker general manager, Magne Smedvig, der vi sitter på hotell rommet hans i Oslo. Kvelden før ledet han selve jubileums høytideligheten nede i festsalen, han gjorde det på en lun, humoristisk og samtidig verdig måte.

Lett å forstå at nettopp en mann av hans legning måtte egne seg for den krevende oppgaven å være generalsekretær i en så ekspansiv organisasjon som «Sons of Norway« nå er blitt. — Jai e'r Stavanger'gytt, sa han på et norsk-amerikansk stavangersk som ikke skulle la en være i tvil om hvor han hadde trådt sine barnesko. Riktig. Han var bare seks år da han dro over havet sammen med moren og broren Egil i 1926, Far var reist to år før. Trange tider i Norge, og det ble ikke bedre i Amerika. Og da Magne Smedvig var blitt voksen og skulle rydde seg rom i den nye verden, da kom krigen. Han ble stasjonert i Norwich, England, han var med og arrangerte hemmelige ekspedisjoner til Nord-Norge, dropping av militært utstyr — og kom til bake til USA og begynte på videreutdannelse ved universitetet. Medlem av «Sons of Norway« hadde han vært fra han var 16 år. Nå begynte han å fortelle studentene om Norge. Egentlig hadde han tenkt å bli lærer ved høyere læreanstalt, men så kom presidenten for «Sons of Norway« og spurte om han vil le bli leder for lagets arbeid i Oregon, Washington. Han svarte ja og fylte sin plass. Siden fikk de bruk for en mann på hovedkontoret — han skulle ha til oppgave å effektivisere arbeidet på landsplan. Magne Smedvig ble atter spurt. Han svarte ja, og han har fylt sin plass. Han sier det selvfølgelig ikke slik selv, men jeg kjenner så pass til hans innsats at jeg vet det er forsvarlig å skrive akkurat slik. Magne Smedvig er beskjeden på egne vegne. Men man er ganske ambisiøs på «Sønner av Norges« vegne. Og det er saken. Og det han vil understreke, er dette: Mange her hjemme i Norge tror at «Sons of Norway« bare er et forsikringsselskap. Men det er altså feil. Allerede de 18 karene i 1895 hadde klart for seg at de ville noe mer enn bare å danne et lag som kunne gi dem en viss økonomisk sikkerhet. De ville ta vare på alt godt og verdifullt i innstilling og holdning, i arv og tradisjon som de hadde brakt med seg fra hjemlandet. Denne linjen har vært fulgt siden. Det kom tydelig til ut trykk gjennom den filmen som ble vist i festsalen etter at middagen var avviklet — en middag som var like lang og god som talene var mange og gode —og korte, de fleste.

Bordarrangementet var kvadratisk i ramme, ingen plass var utpekt framfor andre. Men én hedersgjest hadde laget, det var kong Olav. Han har også besøkt «Sons of Norway«s hovedkvarter i USA, og han nevnte dette i talen han holdt, og mange rosende ord hadde han å si om lagets arbeid. Det hadde andre også. Blant dem var presidenten i Nord mannsforbundet, redaktør Torolv Kandahl. I laget var også dr. Sverre Norborg. Han har skrevet «Sons of Norway«s historie gjennom 75 år, et ruvende verk som ble overrakt Kongen i gave, for det var anledningen: «Sons of Norway« fyller 75 år. Selv kaller de det diamant-jubileum. Festlighetene begynte i USA allerede i januar, der vil de fortsette i større eller mindre stil året igjennom.

Men dette er første gangen man holder årsmøte i Norge, og det mannsterke «Board of directors« har drøftet viktige saker og lagt planer for framtiden. Mye er gjort. «Sons of Norway» støtter den internasjonale sommerskolen ved Oslo universitet med stipendier, og sender elever fra St. Olafs College til Oslo for å lære norsk. Laget gir støtte til årlige kurs for norske lærere ved Luther College i Decorah. Det gir støtte til opplæring i norsk ved Concordia College, Minnesota. Det samler frimerker og sender til Tubfrim i Nesbyen. Hallingdal. Det dreier seg om millioner.

Laget arrangerer charterturer til Norge. Siste år: 24 charter fly, 4 500 passasjerer. Og det vil øke. Alt som har med «Sons of Norway« å gjøre, vil gå inn i en ekspansiv ut vikling i årene som ligger foran. Det gjelder også tidsskriftet «Viking«, som Bent Vanberg redigerer. Magne Smedvig har sans for humor og han har sans for tall med effekt i. — Fra «Sons of Norway« startet og til nå har vi hatt en økning i medlemstall som til svarer 300 000 prosent. Hvis øk ningen fortsetter i samme tempo, vil vi ha flere hundre millioner medlemmer når vi fyller 150 år! Vel, statistikk kan brukes til å bevise mangt med, og den kan gi tilsynelatende plausibelt grunnlag for astronomiske prognoser.

Men der er mer nøkterne prognoser. De er bygd på det faktum at tilgangen på medlemmer nå er 5 000 årlig, og stigningen er markant. — Vi regner med et medlemstall på 100 000 i løpet av fem år, sier Magne Smedvig. — Og interessen for Norge og alt norsk er større i Amerika i dag enn det har vært i hele den tid jeg har bodd der, legger han til. Det gir seg uttrykk i lysten til å lære norsk og i å holde norske tradisjoner levende. Jeg vet at flyturene hvert år er en inspirerende impuls i samme lei. Vi vil fortsette med dem, og tilslutningen kommer stadig til å øke, alt peker i den retning. — Planer for framtiden? Vel, la oss vente og se. Men nå stunder det til nytt stort jubileum for det norske Amerika.

I 1975 er det 150 år siden sluppefolkene dro over havet med «Restauration«. Det skal ikke bli glemt. Vi vil lage en rekke arrangementer på begge sider av havet, sammen med Nordmanns-Forbundet og andre organisasjoner.

Bilde 1

Hovedsentret for »Sons of Norway« i Minneapolis

Bilde 2

De 18 som startet »Sons of Nonvay« i 1895. Første rekke fra venstre: Peder I&rsen, Knut Rasmussen, Peder Bålstad. John O. Stokke. Ingebrigt Rognaas, O. Lodgaard. Annen rekke: L. O. Stokke, O. A. Rus seth, John Johnsen. James Pedersen, B. O. Draxten. Tredje rekke: Anton Johnsen, Einar Dramdahl. Ludvig Pedersen, Ed. Wold, Peder Johnsen. Edivard Larsen, Eskild Pedersen.

Bilde 3

Direksjonen for »Sons of Norway» i jubileumsåret (1970). Første rekke fra venstre: Conrad Garmager, Joseph D. Runsvold (visepresident), Hilmen E. Kjorlie (president), Harry C. Ludwigsen, Henry Bor gersen. Annen rekke: Magne Smedvig (generalsekretær), Haakon Soros, Roy C. Eide, Nathan Levin, Howard F. Herbranson. Tredje rekke: Knut Svidal, Leslie B. Nelson, Bernard I. Jacobson, Judge Herman A. Kjos, Trygve Soyland jr., Allan R. Lund.