Tilknytningsteori

Alle barn har et grunnleggende behov for å søke trygghet og beskyttelse, helt fra fødselen. Det skjer i relasjonen til omsorgspersonene, og tilknytningen som etableres blir helt avgjørende for barnets utvikling. Tilknytning forklares som en medfødt evne til å søke nærhet til en eller noen få voksne, som sikrer barnet sin egen trygghet og overlevelse (Brandtzæg et al., 2013). Behovet for en trygg tilknytning er biologisk nedfelt i alle mennesker, på lik linje med behovet for mat, drikke og søvn. 

Like grunnleggende som behovet for trygghet og omsorg, er behovet for utforsking og mestring (Brandtzæg et al., 2013). Utforskertrangen danner grunnlaget for læring og påvirker dermed barnets utvikling. Trygghet utvikles gjennom alle de små og store dagligdagse gjøremålene, i en relasjon preget av ektefølt omsorg. Det innebærer å være følelsesmessig tilgjengelig og i stand til å se og møte barnets følelsesmessige behov. Tilknytning handler om å bygge tillit og nærhet og det krever at man bruker tid (Brandtzæg et al., 2019). 

Utrygg tilknytning 

Barn kan også utvikle utrygge tilknytningsmønstre til sine omsorgsgivere. Utrygge barn kan gi høylytt uttrykk for misnøye og mistrivsel, eller de gir få signaler på at de ikke har det bra. Det kan vises gjennom at de ikke protesterer når foresatte går. Barnet kan ha en likegyldig holdning til personalet, og late som de ikke trenger hjelp eller støtte. Barn som føler seg utrygge har ikke kapasitet til å leke og utforske. Fravær av lek og utforskning kan derfor være en indikasjon på at barnet ikke er trygt og trenger mer tid og mer støtte. For å se barnets behov må tilknytningspersonen ha evne til å se barnet innenfra. Barnets læring og utvikling er altså helt avhengig av kvaliteten på relasjonen barnet har til sine tilknytningspersoner.