Bilde: GettyImages/Halfpoint
Alle barn har et grunnleggende behov for å søke trygghet og beskyttelse, helt fra fødselen. Det skjer i relasjonen til omsorgspersonene, og tilknytningen som etableres blir helt avgjørende for barnets utvikling. Tilknytning forklares som en medfødt evne til å søke nærhet til en eller noen få voksne, som sikrer barnet sin egen trygghet og overlevelse (Brandtzæg et al., 2013). Behovet for en trygg tilknytning er biologisk nedfelt i alle mennesker, på lik linje med behovet for mat, drikke og søvn.
Like grunnleggende som behovet for trygghet og omsorg, er behovet for utforsking og mestring (Brandtzæg et al., 2013). Utforskertrangen danner grunnlaget for læring og påvirker dermed barnets utvikling. Trygghet utvikles gjennom alle de små og store dagligdagse gjøremålene, i en relasjon preget av ektefølt omsorg. Det innebærer å være følelsesmessig tilgjengelig og i stand til å se og møte barnets følelsesmessige behov. Tilknytning handler om å bygge tillit og nærhet og det krever at man bruker tid (Brandtzæg et al., 2019).
"I en trygg tilknytning har barnet tiltro til at det kan dele og få støtte i både de gode og de vanskelige følelsene sine. Det gjør at de kan flytte energien sin over på utforsking, lek og læring" (Drugli et al., 2020, s.15).
Eksempler på trygg tilknytning:
Barnet søker og tar i mot trøst fra de voksne.
Når den voksne løfter barnet eller tar det på fanget hviler barnet kroppen mot den voksne og blir rolig og avspent.
Barnet bruker den voksne som en "ladestasjon". Det vil si at barnet veksler mellom selvstendig lek og nærhet, kos og trøst.
Barnet følger med og er oppmerksom på at de voksne befinner seg innen rekkevidde, også når det er i lek.
Barnet ber den voksne om hjelp.
Barnet er vanligvis glad og fornøyd sammen med de voksne.
Barnet samarbeider som oftest lett med de voksne.
Barnet responderer som oftest raskt på adekvat grensesetting fra de voksne.
Barnet behersker vanligvis overgangssituasjoner, overgangene mellom ulike aktiviteter.
(Broberg et al., 2014)
Bilde: Vibeke Glosli
Utrygg tilknytning
Barn kan også utvikle utrygge tilknytningsmønstre til sine omsorgsgivere. Utrygge barn kan gi høylytt uttrykk for misnøye og mistrivsel, eller de gir få signaler på at de ikke har det bra. Det kan vises gjennom at de ikke protesterer når foresatte går. Barnet kan ha en likegyldig holdning til personalet, og late som de ikke trenger hjelp eller støtte. Barn som føler seg utrygge har ikke kapasitet til å leke og utforske. Fravær av lek og utforskning kan derfor være en indikasjon på at barnet ikke er trygt og trenger mer tid og mer støtte. For å se barnets behov må tilknytningspersonen ha evne til å se barnet innenfra. Barnets læring og utvikling er altså helt avhengig av kvaliteten på relasjonen barnet har til sine tilknytningspersoner.
Det er viktig å huske at barn kan være utrygge av ulike grunner, det dreier seg ikke alltid om utrygg tilknytning til foreldrene. Noen barn er engstelige og forsiktige av natur. Barn kan også være utrygge fordi de ikke har fått knyttet seg ordentlig til dere ansatte i barnehagen. Det gjelder å være sensitiv, forsøke å forstå og prøve seg frem med vennlig tålmodighet (Brandtzæg et al., 2013, s. 71).
Temapresentasjon: