Kartleggingsfasen

Kartleggende arbeid: Barnevernstjenestens kartleggende arbeid i saker med bekymring for vold eller seksuelle overgrep, har som mål å oppnå bred forståelse av barnets situasjon. Bekymringen for vold eller overgrep undersøkes nærmere, og man kartlegger også aspekter ved barnets fungering, foreldrenes omsorgsutøvelse og forholdene rundt familien. Kartleggingen gjøres gjennom samtaler, intervjuer, observasjoner og innhenting av opplysninger fra relevante tjenester og aktører. Det benyttes kartleggingsverktøy i samtale med barn og foreldre. Undersøkelsen skal gjennomføres innen tre måneder.  I særlige tilfeller kan fristen forlenges til seks måneder. 

Vurdering og konklusjon: Kartleggingen utgjør grunnlaget for barnevernstjenestens vurdering og konklusjon. I noen saker kommer man frem til at barnets behov er tilstrekkelig ivaretatt, og at det ikke er grunnlag for tiltak etter barnevernloven. I andre saker finner man at barnet har særlige behov for endringer, og anbefaler egnede hjelpetiltak. Tiltakene kan være rettet mot foreldrene og/eller barnet selv. De kan adressere volden direkte og/eller ha hovedfokus på bakenforliggende faktorer som for eksempel foreldreferdigheter eller foreldrekonflikter. Hjelpetiltak er i all hovedsak frivillig, altså basert på samtykke fra foreldre og barn over 15 år. I noen tilfeller vil barnevernstjenesten måtte henlegge saken selv om det vurderes å være behov for hjelpetiltak, fordi det ikke foreligger samtykke. Barneverntjenesten har da anledning til å vurdere gjenåpning av saken etter seks måneder. Hvis situasjonen er tilstrekkelig alvorlig kan barnevernstjenesten be Fylkesnemnda ta stilling til om et hjelpetiltak skal pålegges. Familien vil i så fall måtte ta i mot hjelpen selv om de ikke vil. I noen tilfeller vurderes situasjonen som så alvorlig at det ikke kan skapes tilfredsstillende forholdet for barnet ved hjelpetiltak. Barnevernstjenesten kan da be Fylkesnemnda ta stilling til om barnet skal flyttes ut av hjemmet, for eksempel i fosterhjem. I særlig risikofylte situasjoner kan barnevernstjenestens leder umiddelbart treffe tilsvarende vedtak, dog kun midlertidig.

Samarbeid med andre offentlige tjenester er også aktuelt i kartleggingsfasen.  

Innhenting av bredspektret informasjon: For å kunne gjøre gode vurderinger av barnets situasjon og behov, trenger barnevernstjenesten bred informasjon fra involverte tjenester. Oftest innhentes slik informasjon skriftlig. I noen tilfeller er det imidlertid hensiktsmessig å også gjennomføre samtaler med en eller flere som kjenner barnet eller familien godt.  

Samarbeid rundt kartleggingen: I noen tilfeller kan det være aktuelt å samarbeide om selve kartleggingen, for eksempel med krisesenteret på området voldsforståelse, eller med barnehage/skole på området barnets fungering og behov. Det kan for eksempel avtales at barnehagen/skolen følger ekstra nøye med på aspekter ved barnets fungering eller reaksjoner en periode. 

Planlegging og iverksetting av et samlet tjenestetilbud til familien: Kartlegging vil kunne avdekke et behov for samtidige og koordinerte tjenester. Familien vil for eksempel kunne trenge ytelser fra NAV og oppfølging i spesialisthelsetjenesten i tillegg til at de mottar barnevernstiltak. Med flere tjenester involvert vil det normalt også være hensiktsmessig å etablere en ansvarsgruppe for videre oppfølging.

Tilbakemelding fra barneverntjenesten: Når undersøkelsen er gjennomført skal barneverntjenesten gi tilbakemelding til offentlig melder, og informere om saken er henlagt eller om den vil bli fulgt opp videre. Dersom det er nødvendig for melders videre oppfølging av barnet, kan barnevernstjenesten også gi vedkommende informasjon om hvilke tiltak som iverksettes. 

Rådgivning i kartleggingsfasen: Før barnevernstjenesten kan gi råd og anbefalinger i en sak, er det nødvendig å oppnå bred forståelse av barnets situasjon og behov. Barneverntjenesten vil derfor normalt ikke gi spesifikke råd til foreldre eller samarbeidspartnere så lenge undersøkelsen pågår. Av samme grunn vil vi ofte også takke nei til å delta på samarbeidsmøter med foreldre og involverte tjenester før undersøkelsen er fullført. Barnevernstjenesten kan likevel gi generelle råd, for eksempel om hvordan samarbeidspartnere bør forholde seg til barn og foreldre.