Hvorfor være stor...

Av Vigdis E. Syvertsen.

Den lille hyggelige kystbyen

Som innflytter til Sandefjord for 40 år siden har vår familie sett byens utvikling – på godt og vondt. Vi kom til en liten kystby –  med historien i veggene, i gatene,  noe gammelt og slitt, men  mange flotte naturherligheter. Med økende velstand ble byens boligområder stadig utbedret og fornyet, og nye, trivelig kom til. Men noen blir aldri fornøyde, og etterhvert ble fornyelses- og voksetrangen den nye trenden. Det ble vanskelig for byens folkevalgte å ta vare på det gamle; det historiske som speiler Sandefjords opphav og identitet. Vi kan jo bare ta Kurbadet som et eksempel. Men takket være iherdige og ståpåvillige  lag og organisasjoner ble det reddet. Hva   betyr ikke dette bygget for byen idag? Historien er en del av ethvert samfunn, uten den er vi identitetsløse. Det gjelder også naturen; vi må ha samspill mellom natur og kultur for å finne harmoni og trivsel i fremtiden.. Se til  naturen; trær og busker er ikke firkantede, og har et rikt fargespekter.. De nye boligblokkene bryter derfor brutalt med naturen rundt, og bidrar sterkt til fremmedgjøring i miljøet.  Er det et slikt oppvekstmiljøet vil vil by våre barn og barnebarn? Dette synes våre lokal folkevalgte ikke å ha tenkt på  – eller kanskje ikke forstått? De siste 5-10 års utvikling  tyder på det, og private utbyggere/eiendomsutviklere har fått for mye fritt spillerom og makt. Her dreier det seg om penger, kort sagt!

Tenk helhetlig og alternativt.

Mantra for dagens politkere er fortetting. Ja, men ikke for enhver pris, og ikke overalt!. Byen ønsker å trekke turister til byen. Men hva møter turister som kommer sjøveien hit? Høye murblokker dominerer store deler av sjøkanten, og stenger byen historiske miljøer ute; bl.a. den idylliske Bjerggaten. Den koselige Preståsbakken og området rundt Landstads plass overskygges av anonyme legoklosser i glass og betong. Her   «infiseres» gamle og nye  velfungerende boligområder, grøntarealer,  eldre villabebyggelse og  eplehager med pregløse, sjelløse og modernistiske blokker og eneboliger.  Er det dette turistene kommer for å se? Når vi reiser utenlands oppsøker vi gjerne de små idyllisk landsbyene; men her ødelegges/gjemmes bort det vi har. Det  blir uinterresant! Det synes som om kortsiktig økonomisk gevinst, manglende respekt, historieløshet, egosentrisitet og maktbehov er utbredt i utbygger- og politikermiljøet. Men nå er det nok!

Tenke stort ?

Hvorfor det?  Hvorfor ikke tenke tenke alternativt, langsiktig, med hensyn på tilpasning,  reduserte høyder og boligantall, og mer vekt på naturvern og menneskevennlige grøntarealer. Hvor stor må egentlig Sandefjord bli – og hvorfor? Her faller den kjente sangen om gresshoppen og valmuen meg i hu: «Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten? De fleste gikk det ille, som større være ville. Vær alltid du så høy som det naturlig er for kroppen, - så stopp det siste hopp! « Osv. Noe å tenke på for byens styrende, for videre sies i sangen :»- hva nytter det å jage opp i  toppen, hvis hodet ingen føling har med kroppen?». Her må våre politikere gjenvinne kontakten med innbyggerne, byens kropp.  Så sett på bremsene og finn frem gangsynet. Det er NÅ det gjelder!