Tur til Sandefjords middelalderkirker 

Kommunesammenslåingen vår har som kjent ført til at ”nye” Sandefjord har fått ikke mindre enn 4 middelalderkirker innenfor sine grenser. Det nystartede Sandefjord lokallag av Fortidsminneforeningen kunne søndag invitere sine 50 medlemmer med venner og kjente til en rundtur til den nye kommunens kulturskatter i indre Vestfold. Og responsen var overveldende, i det godt over 40 interesserte hadde funnet veien til Bommane, hvor rundturen startet. Og foreningen hadde sikret seg solid faglig guiding underveis. Kirkeverge i Andebu gjennom en mannsalder, Jan-Agnar Stålerød, som for øvrig er styremedlem i lokallaget, fortalte om det historiske rundt kirkene, og om endringene som har funnet sted opp gjennom årene, mens det kunstfaglige var som vanlig i de aller beste hender hos leder i Fortidsminneforeningen i Vestfold, Dyveke Bast. 

Første kirke vi besøkte var Skjee kirke fra 1100-årene, på den gamle ferdselsåren Raveien. Her vakte altertavlens 3 malerier av Sandefjordsmaleren Jacob Pedersen Lindgård, og et praktfullt døpefat i hamret messing med Christophorusmotiv, stor interesse. 

Kontrasten fra de hvitkalkede interiøret til Høyjord stavkirke, som er Vestfolds eneste bevarte stavkirke, gjorde sterkt inntrykk på oss alle. Koret her er fra 1100-årene, og en del av himlingen med sin opprinnelige dekor er bevart i våpenhuset. Jan-Agnar Stålerød kunne også vise oss den forgylte bronsefløyen fra slutten av 1200-årene som i århundrer sto på kirkespiret. I tillegg fikk vi se runestaven og en gammel mynt, som var funnet i kirken. – Etter omvisningen på en litt kjølig aprilsøndag var det fint å kunne nyte medbrakt niste i ei god, varm og nyoppført kirkestue. 

Herfra ble det en kort stopp i Andebu kirke fra før 1200-tallet, hvor vi fikk se maleriet fra 1500 tallet som i sin tid var altertavle i Mariakirken i Tønsberg. Deretter bar det til Kodal Kirke, som i dag fremstår med et kor bygd i sten fra ca 1100-tallet, og skip i rundtømmer fra 1600-årene. Stålerød ga her til beste en prøve på Andebudialekten, med en beretning om kirkeklokkene som forsvant i dypet i Gallisvannet, til stor glede for de frammøtte ! Og på kirkegården her fant vi mellom snøhaugene også et monument over bygdebokforfatteren Lorens Berg. 

Alt i alt var det stort å få oppleve så mye vakker arkitektur og kulturhistorie, og det innenfor vår egen stuedør. Dette ga virkelig mersmak! 

Bjørn Kvarenes, medlem av styret