På det verste var jeg nok nede i 1300 kalorier om dagen med store mengder utholdenhet og styrke i løpet av en uke. Jeg hadde ingen energi forutenom det lille jeg hadde til trening. Hvilepulsen min var ekstremt lav, jeg var konstant kald, jeg hadde ikke noe overskudd så sosiale begivenheter ble unngått og dagene ble tilbrakt foran TV'en. Jeg startet å tvile på om det virkelig var verdt å oppnå dette målet. Det hele som hadde startet med å være redningen på livet mitt hadde nå utviklet seg til en ny trussel i form av en mildere spiseforstyrrelse. Det sies at inni et hvert tykt menneske er det et tynt som prøver å slippe ut, og ut forbi et hvert tynt menneske er det et tykt som prøver å slippe inn. Det var denne kampen jeg nå hadde foran meg og jeg hadde dannet meg en fettfobi for å ikke drifte tilbake mot den fortiden jeg avskydde så mye.
Mamsen er kokk og har fra ung alder av inkludert oss i matlaging i hjemmet. Denne hobbyen utviklet seg også ganske heftig under den tiden jeg startet å endre livvstil (sikkert fordi jeg kuttet så voldsomt i kaloriene og matfokuset hjemsøkte tankene mine konstant). Av natur er jeg veldig nysgjerrig og har vært en selverklært "nerd" siden oppveksten av. Jeg så masse matlagingvideoer, og "nerden" i meg lærte å knekke kodene som kokkene brukte på å smaksette og manipulere mat. Jeg brukte mange av teknikkene til å redusere kaloriinnholdet og øke volumet, samt øke smaken på maten jeg spiste.
Det passet meg mye bedre å få utfolde meg kreativt i matlagingen istedenfor å slavisk forholde meg til en kostoppskrift. Enkelte mennesker gir meg tendensen til å tro at de har hjernevasket seg selv (eller bare tatt for mye høyreps knebøy som har ført for mye blod til bena, og for lite til hjernen, som har redusert evnen til å tenke ;)) til å tro at tunfisk, ris, søtpotet og brokkoli er de eneste måtene å oppnå resultater på. Det å gi matvarer såpass mye makt at man tror de er såpass essensielle for sluttresultatene blender en for å se det store bildet innenfor kosthold.
Så matlaging gav meg denne fleksibiliteten i kombinasjon med å forstå at det ikke finnes noen "supermatvarer" til at jeg klarte å fokusere å det som betyr mest (energi inn/ut, inkludere mer protein, samt opprettholde endringene over tid) for oppnå mine kost og treningsmål.
Lidenskapen min for trening og kosthold blir født:
Som ny, uvitende og villig til å lære er det lett å ta til seg tips uten å tenke kritisk over det man blir servert av gjengangerne på det lokale treningssenteret. Det var ikke akkurat mangel på hvor mange trenings tips det kom fra "de gamle traverne". Hensikten var nok godt ment, men effekten uteble.
"Nerden" i meg var ikke fornøyd med å høre folk predikere om ting de selv ikke forsto. Derfor var ble det tilslutt ikke godt nok for meg å følge de lokale treningsnormene uten å forstå nøyaktig hvorfor og hva som var hensikten bak alt som ble sagt. Jeg ville lære mer enn den vanlige som gikk på gymmen. Nysgjerrigheten min ledet meg inn på det vide internettet i jakten på å forstå mer om den nye hobbyen min. Men det jeg fant i starten førte bare til mer forvirring. Det virket som det eneste å finne var ferdige treningsprogrammer fra kroppsbyggingsmagasiner, artikler uten særlig falig innhold, krangling på diverse treningsforum av medlemmer som var fanatisk frelst for hver sin bestemte måte å trene på. Tilslutt fant jeg frem til Børge Fagerli's MyRevolution og det føltes ut som om jeg hadde snublet over et digitalt mekka med informasjon angående trening og kosthold.
