Akkurat nå ligger jeg trygt og godt i seng i et fint hus i Las Palmas. Svigers er her og mor og far kommer på lørdag. For to dager siden seilet vi inn til Las Palmas på morgenen. Jeg må innrømme at jeg er ganske stolt over meg selv. Det har gått overraskende fint! Ja, jeg har grått. Ja, jeg har vært redd. Men jeg har laget middag i bølger, jeg har heist seil og stått ved roret både på dagen og på natten!

I løpet av turen til Kanariøyene har det blitt observert hval! Vi har sett delfiner som leker rundt båten (Laura tok det nydelige bildet av delfin i soloppgang!). Det har vært noen nydelige stjernehimler på nettene, og stjerneskudd heftigere enn jeg noen gang har sett! 

Vi har vært så heldige å bli kjent med Knud og Kristian. Emils far og familevenn. Det har vært så kjekt! Eller "helt greit" som Kristian ville sagt. Det har vært noen få språklige utfordringer, men mest av alt har nok språkene våre skapt mest glede. 

I godt over en uke skal vi nå gjøre oss klare til å seile over atlanteren. Jeg føler meg mer klar enn jeg hadde trodd. Det betyr ikke at jeg ikke er nervøs eller redd. Men jeg er roligere og mer forberedt på hva som møter meg.

Etter vi ankom Las Palmas har jeg tatt et etterlengtet bad (i saltvann) for å vaske meg! Og i går kom vi i hus og fikk tatt en vanlig dusj!

I går kveld var vi alle nede i båten for et flott tapasmåltid sammen med alle vi seilte med, samt Bente og Harald og Emils mor Helle.