Første versjon: August 2026 Denne versjonen: Oktober 2026

Sammendrag:   

Hva innebærer det at norske lønninger er innrettet mot et realvalutakursmål, hovedkursen, i en økonomi med inflasjonsmål? Artikkelen gjør modellen i Røisland (2023b) dynamisk, og kronen følger renteparitet, men tar bare gradvis inn prisnivåforskjeller mot utlandet. Denne friksjonen begrunnes med at risikobærende kapital er begrenset. Med treg krone svekker et lønnspåslag over hovedkursen alltid frontfagets eksportinntekt, også uten renterespons, og frontfagsmodellen bidrar til kostnadsmessig konkurranseevne ved å føre lønningene raskere tilbake til hovedkursen. Så lenge det pengepolitiske regimet står og inflasjonsforventningene er forankret, reduserer tregheten i kronen behovet for renterespons. En sterkere renterespons demper prisveksten, men forsinker tilpasningen mot hovedkursen. Uenigheten om arbeidsdelingen mellom lønnsdannelsen og Norges Bank handler i stor grad om to størrelser: hvor treg kronen er og hvor godt inflasjonsforventningene er forankret. For rentesettingen er det dermed avgjørende om markedene har tillit til stabiliteten i regimet. Har de det, kan frontfaget føre lønningene tilbake til likevekt uten en sterkere renterespons. Tilliten kan bygges både av sentralbanken og av en forutsigbar frontfagsmodell. 

Arbeidsnotat

Sammendrag:   

Lønnsdannelsen er en av de mest sentrale prosessene i samfunnsøkonomien. I Norge skjer lønnsdannelsen innenfor frontfagsmodellen, som skal bidra til makroøkonomisk stabilitet, konkurranseevne og en bærekraftig inntektsfordeling. I denne analysen undersøker vi sammenhengen mellom lønnsvekst, lønnsandel og realisert kapitalavkastning ved hjelp av likevektsjusteringsmodeller for Fastlands-Norge, markedsrettede næringer og industrien. Resultatene viser en signifikant langsiktig sammenheng mellom lønnsvekst og lønnsandel, mens realisert kapitalavkastning ikke tilfører selvstendig forklaringskraft når det kontrolleres for lønnsandelen. Resultatene er konsistente med at lønnsandelen historisk har fungert som en operasjonell indikator på kapitalavkastningen.

Sammendrag:   

Under frontfagsmodellen har partene i arbeidslivet mandat til å sette en riktig lønn for landet, mot at politikerne og sentralbanken sørger for at arbeidsledigheten blir så lav som mulig, gitt at arbeidsmarkedet er en del av en deregulert, internasjonal økonomi. Den fagøkonomiske litteraturen om finans- og pengepolitikk, er likevel i stor grad basert på teorien om naturlig ledighetsrate. Den tilsier at den normale ledighetsraten ikke påvirkes av endringer i samlet etterspørsel, herunder fra økonomisk politikk. Det betyr at ledigheten på lang sikt hverken kan bli vesentlig lavere eller vesentlig høyere enn et normalt nivå som i stor grad er markedsbestemt. I så fall hverken kan eller bør makroøkonomisk politikk prøve å gjøre mer enn å jevne ut naturlige fluktuasjoner rundt det naturlige ledighetsnivået. Denne artikkelen argumenterer for at den koordinerte lønnsdannelsen påvirker sentrale mekanismer i norsk økonomi som muliggjør at finans- og pengepolitikken kan innrettes mot en lavere arbeidsledighet enn den markedsbestemte, uten å resultere i akselererende inflasjon og/eller ukontrollert tap av konkurranseevne. 

Publisert versjon