Erlend Grytbakk Wold

Tivoli og tyngdekraft 

En trappeoppgang holder hele bygningens energiske puls, som portal rom-mer den alt og alle som beveger seg gjennom. Også de tre verkene i Tivoli, av Erlend Grytbakk Wold. 

Om du ser virkelig godt etter oppdager du at den tråden som er viklet om aluminiumsriggen, er en av flere neonfargede skolisser. Hvor lange skolisser har du? Hvor stramt er de knyttet? Selv om lissene er ensfargede, gjør flet-tingen og hvordan lissene legger seg over og under hverandre, at det opp-står et skimrende spekter av opplevd farge. Spenningen lissene har, holder nettverket oppe, og lagrer slik en viss energi. Ting er ofte enklere enn de gir seg ut for, men en må ta seg tid til dem for å se det. 

Hvorfor heter hengeskulpturene Tivoli? De har fått et navn som minner om lamper og møbler på designbutikker: bare sjekk navnene på ditt nærmeste møbelsenter. Erlend sine verk, som disse skulpturene, har likhetstrekk med måten møbler har blitt tenkt og bygd på i de siste åtti årene. Men der møblet inviterer kroppen til å hvile og holdes, er det ikke noe rom for kroppen i skulpturene. Kroppen skyves vekk av et nettverk som er opptatt med å bære seg selv. 

Skulpturene framstår som møbler som prøver å være skulpturer. De spiller på fortellingene om menneskene, verden og tingene på 1900-tallet, også kjent som modernismen. Der ble avstand mellom ting opprettholdt i en streng til-nærming til form, og de prøvde lage et annet rom for mennesket sin opple-velse av seg selv og verden. For eksempel å lete etter et annet språk, uten binding til nasjoner eller steder. Men å søke det universelle er fullt av fallgru-ver. I Erlend sine verk, er det disse fallgruvene som får komme til overflaten. En kan med skulpturene hans spørre seg: For hvilke kropper er dette hvile? 

Aluminium er letthetens og hurtighetens metall, du finner det i alt fra sykler, flymaskiner, romskip, og til kjeler. Selv om de er lette, er aluminiumsrørene her det bærende elementet. Til forskjell fra skulptur som står på bakken, er det evnene til å spenne ut i rommet og være festet om en akse, som kjenne-tegner de hengende skulpturene. Det er spennende å tenke på, fordi formen deres ikke bare hermer møbler, men også søyler. Når en bygger må noe hol-de og tåle presset fra vekten ovenfra. Søyleformen greier dette, men her henger den jo, og holder ingenting annet enn seg selv. 

Når tingene løses fra en tydelig arbeidsoppgave, kan vi se dem på nytt. Som noe mer enn det arbeidet de gjør for oss. Om dette var en søyle, kunne den fortsette oppover og oppover, og strekke seg videre nedover, den har ingen stopp i formpremisset sitt, slik det er kjent fra klassiske søyler delt inn i kate-gorier som om de var et menneske. Med hodet: kapitél, fulgt av kannelyre- nes muskuløse spenn som leder til en endelig avslutning i base, som føtter henter kraft i fotbuens kurve fra bakken. Det betyr ikke at energi og spenning uteblir i Tivoli. Både i fargene og bindingene formelig dirrer de. Men vent, den ene er skeiv, de midterste hjulene liksom tipper fra hverandre. Det er her, der det tilsynelatende perfekte systemet viser glipene sine, at den kikkende tenkningen kan begynne, og Tivoli blir mer enn et navn: det blir et spill. 

Erlend Grytbakk Wold ble født sent på åttitallet i Trondheim. Etter utdannelse til bachelor ved Kunstakademiet i Oslo (2011), og videre studier til masternivå ved det anerkjente Kunstakademiet i Malmø (2014), bor og arbeider han nå i Oslo. Blindsonene i den modernistiske perioden og dens drømmer for men-nesket, er et problemfelt Erlend vender seg granskende mot i verkene sine: Historien virker inn i vår egen samtid, men samtidig former forståelsen vår av fortiden bildet vi har av en mulig fremtid. Formidlingstekst: Ragnhild Aamås, 2022