Om kunsten og meg
I tillegg til å være billedkunstner, er jeg utdannet lærer og har ett år med formgivningsfag fra Høyskolen i Oslo. Der fordypet jeg meg i tegning. Utover det, har jeg deltatt på ulike kurs med Reidar Finsrud, Jan Ove Tuv, Geir Yttervik, Ellen Eikenes, flere kurs ved Nydalen Kunstskole, kurs ved Munchs Vinteratelier på Ekely, m.m. I tillegg til dagene i atelieret, jobber jeg som lærer på barneskolen.
Vi er 10 kreative sjeler som holder til på Atelier Norderås.
I Ås (i Viken fylke), er jeg medlem av kunstnerkollektivet Atelier Norderås. Vi holder til i det historiske frølageret tilhørende NMBU. Her har frø og vekster blitt forsket på i årevis. Jeg liker å tenke at dette huset passer oss godt. Våre idèer og vår kreativitet starter alltid som et frø, men har gode vekstvilkår i det frodige og godt drenerte jordsmonnet. Her jobber vi sammen og jeg lærer utrolig mye av mine gode kolleger som har lang erfaring med ulike teknikker og uttrykk av ulike slag.
Jeg henter min inspirasjon fra naturen.
Mine barneår tråkket jeg blant fjord og fjell i Torvikbukt på Nordmøre, og ble glad i vill og vakker natur. Vi lærte tidlig at man må "arbei` for å overlevva". I hagen på Orset var det ikke plass eller tid for rosebusker og hortensia, her var det bær og grønnsaker som ga mye næring. Man var dypt avhengig av været, og jeg lærte at "tjenelig vær" var en del av dette å bli mett.
Denne ærefrykten for skaperverket sitter i meg, og kommer til uttrykk gjennom kunsten. En evig takknemlighet for nydelige solnedganger, men også en takk til Vårherre for regværsdagene. Videre kjenner jeg at følelser rundt vær og klima lett kan overføres til vårt indre sjelsliv, som gjenspeiler egne erfaringer i ulike livsfaser.
Barndomshjemmet mitt, slik det så ut på det tidlige 70-tallet, da jeg var liten.
Tidlig fikk jeg erfaring med, respekt for og kjærlighet til kreftene i naturens store elementer: vind, vann, luft, lys. Hvor er min plass i dette? Klarer vi både å ha distanse og nærhet til det komplekse skaperverket og forstå vår rolle?
"Det var vår egen Jord som var blitt borte og marken lå der nattekald og våt
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte
Men jeg kan ikke minnes om han gråt
Og vi som av den lille jord er båren og tror at intet teller uten den
får drømme at Han leter mer i morgen
Og håpe at Han finner oss igjen"
(Vårherres klinkekule, Erik Bye)
Se også min facebookside: Jorunn Orset Malerier
