Alaam ibn Baku ("Ørkenreven")
Leiesverd og poet
N F3
27 år gammel
Utseende
Sorte, oljede lokker, velfrisert bart og skjegg, grønn silketunika over ringbrynje, spiss hjelm. Hoggtenner. Slåss med et langt, økseaktig spyd.
Bakgrunn
I vakre Almohada var min far leder for sultanens livvakt. Far var halvt ork, men hans ære, trofasthet og styrke hadde likevel løftet ham fra trelldom til sultanens fortrolige. Det ble i stedet jeg som skulle innfri alle fordommer om halvorker.
Sultanens sønn var like gammel som meg, så jeg ble hans kamerat og følgesvenn i oppveksten. Jeg levde omgitt av luksus og kunnskap, og for at han skulle få selskap ble hans utdannelse også min utdannelse. Jeg visste jo at det var forskjell på oss, men jeg tok det ikke riktig inn over meg før jeg søtten år gammel våget å vise følelser for hans søster. Jeg ble pisket halvt ihjel, og deretter forvist fra byen.
I hat, fortvilelse og drukkenskap røpet jeg de hemmelige veiene inn i palasset for sultanens fiender, og som lønn fikk jeg gull. Først da jeg så flammene slikke opp fra tårnene forsto jeg hva jeg hadde gjort. Så vidt jeg vet døde hele sultanens familie den natten, og så kom en ny sultan. Fylt av selvforakt forlot jeg Almohada.
Jeg levde flere år i ørkenen som landeveisrøver, og ble vagt beryktet under navnet Ørkenreven. Nylig fikk jeg høre at en hobbit har rappet navnet mitt. Jeg er uansett lei det livet, så nå selger jeg min våpenferdighet for gull.
Personlighet
Jeg sloss for betaling, men jeg har fått meg et slags æreskodeks siden ungdommen. Det er ikke helt klart formulert, men det innebærer blant annet:
· Jeg velger heller store utfordringer enn trygg rutine
· Jeg skader villig alle slags krigere, monstre og andre farer, men ikke barn, ubevæpnede bønder eller lignende
· Hvis jeg oppfatter saken som god, men oppdragsgiveren er ubemidlet, kan jeg velge å ta meg langt mindre betalt enn vanlig
Jeg driver gjennom livet uten mål eller mening - den eneste meningen jeg har funnet er euforien som oppstår når man stirrer Døden i øynene, og kun kan overleve ved hjelp av kløkt, ferdighet og flaks. Kanskje jeg kan finne en større mening i løpet av kampanjen - jeg savner nok egentlig det.
Jeg tar meg tid til å fremstå som velstelt og ren, selv på lange reiser, i krig, eller lignende.
I ledige timer skriver jeg dikt. De er gjerne nostalgiske, tvisynte eller romantiske, og menneskelig feilbarlighet er et gjennomgangstema. Jeg leser dem imidlertid aldri høyt – de lyder klønete i min hoggtannmunn.
Min store skam er ungdommens forbrytelse, og når jeg er i det sentimentale hjørnet, piner jeg meg selv med minnene. Ellers er jeg imidlertid en munter og avslappet fyr.
Min kampteknikk er så fjernt fra den orkiske som man kan tenke seg: Jeg beveger meg sikkert og grasiøst, begrenser motstanderens muligheter med min rekkevidde, og får ham ut av balanse med små utfall helt til forsvaret hans svikter – først da hogger jeg for alvor.
Personality trait 1: I take great pains to always look my best.
Personality trait 2: I love a challenge, especially if it gives me the opportunity to prove myself.
Ideal: Conscience – sometimes my gut will tell me how I need to act, and then that is what I must do, not matter the cost or consequence.
Bond: Someone I loved died because of me. I will never let my action or inaction harm anyone close to me again.
Flaw: I have a lot of shame, tied both to my crime and to my racial background. Bait me enough, and I will stop acting rationally.