Historie

jubileumsbok1965.pdf

Historie

Til å begynne med var ikke idretten på Greåker i organiserte former, men vi vet det var aktivitet så tidlig som i 1916. Det var fotball det begynte med, smittet som ungdommene var av det som skjedde på hver side av tettstedet - i Sarpsborg og Fredrikstad. I spissen stod kokken Nils Nilsen, ikke minst under kampen som ble spilt på bortebane i Skjeberg. Greåker vant kampen, noe skjebringene hadde vondt for å fordøye. Det falt noen bemerkninger etter kampen om at det Greåker-guttene presterte ikke hadde mye med fotball å gjøre. Da våknet Nilsen og ropte: "Kom igjen guttær, kan vi ikke spille fotball kan vi ihvertfall slåss!" Og slåsskamp ble det.


Noe fast sted hadde ikke laget til å begynne med. Treningene ble avviklet på torget, Moa, Opstad eller på løkka mellom cellulosefabrikken og verkstedet. Avtalte kamper måtte spille på bortebane.

Greåker Idrettsforening ble stiftet den 6.april 1919, og det skjedde i Losje Asgarsrei, eller "Partilokalet" som det senere ble kalt. Det første styret bestod av Nils Nilsen, Einar Minge, Olaf Sandaker, Johs. Eriksen og Harald Dahlen. En som tilskrives mye av æren for at den nye klubben fikk en god start, er major Olaf Siversen på Greåker Fort. Han ville gjerne komme i god kontakt med ungdommene på stedet, og han inviterte noen av guttene til et møte på fortet. Der fortalte han at han ville bidra til å finne et egnet sted for en idrettsplass. Valget falt på Moa, og majoren kjøpte området med egne midler.

Her er det sakset ordrett fra den aller første protokollen:

"Greåker Idretsforening avholt generalforsamling i loges lokalet søndag 6/4 1919. Til behandling forelå inkjøp av sports-plads. Foreningen var tilbudt den nordre del av Opstadmoen som tilhørte major Siversen for en pris av 15.000 kr. Det besluts enstemig at kjøp den tilbudne plads. Samtidig oplyste major Siversen at han havde faat 5.000 kr. av Greaker Cellulosefabrik samt 2.000 av private. Herefter gik det over til valg av ny formand da major Siversen ønsket at foreningens formand var fra stedet og kunde staa bedre i kontant med de øvrige medlemmer av foreningen."


Bryting, ski, bandy og håndball

Selv om tomt til idrettsplass var på plass og interessen var stor, var det ikke gjort over natta å få banen spillbar. Gravemaskiner og bulldozer var ikke redskaper som var tilgjengelige for idrettsinteresserte Greåker-gutter. Det måtte håndkraft og spader til. Spadene fikk de låne av forsvarets folk på festningen. Arbeidet var egenlig ikke avsluttet før i 1933 da Norges Fotballforbund godkjente banen for rundekamper. Men sitt aller første mesterskap i fotball fikk foreningen allerede i 1920, i klasse C. Året etter ble det vedtatt å starte ei brytergruppe i Greåker IF. Den var til å begynne med svært aktiv, men da økonomien etter hvert ble så skral at en ikke så seg råd til å skifte ut den utslitte brytematta, begynte medlemmene å melde seg inn i andre klubber. Det ga igjen støtet til stiftelsen av Greåker Atletklubb, tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund. Etter krigen ble det imidlertig for vanskelig å starte opp igjen med brytesport på Greåker.

I 1923 kom det første huset opp på Moa-banen. Det var en gammel, liten bygning som ble revet ned for så å gjenoppstå som avkledningsrom, noe som varte fram til 1939. Rett før krigen brøt ut var den sportslige framgangen så god at det var all grunn til å regne med at Greåker-laget skulle bli kretsmestere. Slik gikk det da ikke. Og da krigen endelig tok slutt, sto Greåker IF uten bane. Den hadde tyskerne overtatt. Området ved Moa-banen ble en av de mange russiske krigsfangeleirene som okkupantene bygde.

Her ble landets største fabrikk for generatorknott bygd, og produsentene var de russiske fangene. Folk på Moa berømmes for sin gode hjelp til fangene, ikke minst med mat, noe som bidro til at Moa-leiren var blant de bedre, tross fangenskapet. Tilværelsen uten bane varte imidlertid ikke lenge, og samtidig som det nye anlegget vokste fram, kunne et kommende storlag skimtes.

Da freden kom, ble dansefestene på Moa en god inntektskilde for Greåker IF. Takket være overskuddet kunne idrettsarbeidet skyte ny fart. I 1945 ble damehåndball tatt med på foreningens program. I 1947 ble bandy tatt opp som egen gruppe, og det samme året ble skibakken, som hadde falt sammen under krigen, bygd opp igjen. Både håndball og bandy fikk kort levetid i Greåker IF, men bandylaget sto likevel for mange gode innsatser, bl.a. kretsmesterskapi 2.divisjon i 1950. Ikke unaturlig var det fotballgutta som også stod for bragdene på skøyter, og blant dem som var med på å vinne mesterskapene nevner vi Gunnar Engsmyr, Odd Martinsen, Reidar Johansen, Nordvald Nordli, Bjørn Spydevold, Erling Martinsen, Kristian Nordli, Evald Pettersen, Erik Engsmyr, Finn Hansen, Asbjørn Gundersen, Arnold Engsmyr og Arve Bråthen. Den første Aronsbakken ble bygd i slutten av 1920-årene, og da den stod ferdig i 1947 var Sigmund Ruud til stede. Rennet ble avviklet ved hjelp av snø som ble skrapt av Vestvannet og kjørt ned til Greåkerdalen.

Laget som førte Greåker opp blant landets beste lag sesongen 1957/58

Fotballens gullalder

I 1951 rykket fotballaget opp fra daværende 2.divisjon, og etter ytterlige to opprykk, i 1955 og 1958, var Greåker IFs fotballgutter å finne i den øverste divisjonen. Med tidligere landslagsspiller Bjørn Spydevold som spillende trener vant laget 1.divisjon i sesongen 1954/55. Og nå er vi inne i Greåker IFs gullalder. Flere av spillerne fikk representasjonsoppgaver. Bjørn Fjeld, Jan Kalnes, Ivar Andersen og Willy Kalnes ble tatt ut til både junior- og ungdomlandslaget. Kolbjørn Andersen, Arne Johansen og Erik Engsmyr fikk spille på B-landslaget, og A-landslagsspiller ble Erik Engsmyr. "Jeg kan huske at vi var fryktelig nervøse. Vi hadde mange urutinerte spillere og det var slett ingen spøk å møte Brann i Bergen foran 15.000 tilskuere", fortale Erik Engsmyr i et SA-intervju mange år etter om den sagnomsuste kvartfinalekampen i cupen i 1959. Det var da også all grunn til denne nervøsiteten. På Brann fantes navn som Roald "Kniksen" Jensen og Rolf Birger "Pesen" Pedersen. På Greåker er det fortsatt mange som husker denne 3-0 seieren til kameratgjengen og målene som ble scoret av Eivind Engseth, Knut Hotvedt og Erik Engsmyr. Da de kom hjem igjen til Greåker ble guttene møtt med hornmusikk og jubel fra mange frammøtte. I semifinalen gikk det ikke så bra, da ble det tap 0-2 for Sandefjord. I det hele tatt ble 1959 et minneverdig år for Greåker. Ikke minst møtet med Rosenborg hjemme på Moa. Trønderne, med Nils Arne Eggen i spillerstallen, måtte reise hjem med 1-0 tap. Og laget var i flere år godt nok til å holde på plassen i Hovedlandsserien. Et nytt høydepunkt kom i 1969. Da spilte Greåker IF i 5.divisjon, men de slo hardt til nedenfra og både Lyn og VIF måtte bite i gresset inntil det sa stopp i cupens 4.runde da Hødd ble for sterke. Men laget maktet etter dette på to år å kjempe seg og opp til 3.divisjon.


Laget som førte Greåker opp blant landets beste lag sesongen 1957/58

Nøktern Drift

Noe som GIF-folket gjerne snakker om er den nøkterne driften som har gjennomsyret klubben i alle år. Ved 75-årsjubiléet i 1994 kunne en vise til null i gjeld og en hovedbane, en grusbane, to gressbaner for 7-mannsfotball og to klubbhus! Slik blir det når en lever etter prinsippet om at penger ikke skal brukes før en har tjent dem. Apropos penger, Greåker IF var den første klubben i distriktet som fant på å tjene penger på bingospill. Idéen ble hentet med hjem fra en av medlemmene som hadde bodd en periode i Sverige. Der hadde bingo lenge vært en god inntektskilde for idrettslag. Nå skulle den bli det på Greåker også. Bingoen ga gode inntekter til foreningen gjennom flere år. Men etter hvert dabbet interessen for bingo av, og i 2006 ble bingospillet lagt ned. En annen stor inntektskilde de senere årene har vært automatprovisjoner. Men også dette ble det slitt på. Den 1. juli 2007 satte regjeringen sluttstrek for denne formen for automatspill.

Høyt prioritert i Greåker IF har vært ,og er fortsatt, satsningen på ungdom. Og derfor er det ingen tilfeldighet at det stadig dukker opp nye talenter i denne klubben. Det er nok å nevne Raymond Kvisvik som nådde elitenivå, først i Moss FK og deretter i Brann.

Skigruppa, som har vært med fra starten, ble vedtatt lagt ned på årsmøtet i 2005. Milde vintere og lite snø har ført til at interessen for skigåing blant ungdom har vært minimal de aller siste årene. Helt fram til 2002 var det stor aktivitet i skigruppa, og enkelte unge løpere gjorde seg bemerket i nasjonale renn. Juniorlaget vårt vant stafett - KM i 2000.

Greåker Idrettslags eneste æresmedlemmer har vært Einar Johnsen og Knut Hotvedt. Begge er for lengst døde. På foreningens årsmøte 10. februar 2005 ble Tormod Femtehjel og Stein Haugli utnevnt til æresmedlemmer for sin store innsats for foreningen gjennom mange år. På årsmøtet den 15. februar 2007 ble Odd Haugli utnevnt til æresmedlem i foreningen. Dermed er både far og sønn Haugli æresmedlemmer i samme forening, og det er litt spesielt.

I 2007 har Greåker Idrettsforening 448 medlemmer, hvorav 93 er ungdom mellom 11 og 19 år, og 97 er barn under 11 år.