Vi – en rekke fagpersoner og brukere av Store norske leksikon – vil med dette gjøre oppmerksom på at Store norske leksikon over tid har blitt misbrukt av aktivistiske aktører som har fått publisere fagartikler der det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget mangler. Dette er især merkbart i artikler som omhandler «kjønnsidentitet» og i mange andre artikler med tema kjønn og seksualitet.
Store norske leksikon (heretter SNL) blir flittig brukt av barn og unge, elever, studenter og allmennheten. Som vi kan lese på leksikonets framside: «Med opptil 3 millioner brukere i måneden og 550 000 leste artikler hver dag er leksikonet Norges største nettsted for forskningsformidling».
Vi reagerer på at UH-sektoren finansierer og står ansvarlig for leksikonartikler uten basis i allment godkjent, vitenskapelig kunnskap og praksis. Det finnes mye forskning på kjønnsfeltet som ikke er evidensbasert og med til dels sterk, ideologisk slagside. Flere fagfolk og tunge faginstitusjoner motsier og underkjenner store deler av forskningen i sine kunnskapsgjennomganger.[1]
Det er avgjørende at akademia holder en høy standard og gir offentligheten forskningsbasert kunnskap å orientere seg ut fra. Nyord og nyspråk, implementert i offentlig språkbruk eller ei, må vise til solid forskning når slike ord påstås å formidle faktabasert kunnskap. Anerkjent ordbruk basert på hevdvunnen, demokratisk tradisjon og/eller vitenskap, kan ikke erstattes av ord og språk som refererer til en forestilt virkelighet, til forskning basert på ideologiske dogmer og nytale.
Et nøkkeluttrykk i kjønnsidentitetsideologien er frasen «kjønn tilskrevet ved fødsel» («tildelt» og «tillagt» blir også brukt som synonym), noe som ble videreformidlet i SNL i en endring av artikkelen «Kjønnsidentitet» 30. juli 2013.[2] Begrepet «tilskrevet» ble inntil for få år siden brukt om sosiale kategorier, først og fremst om sosial status, men ikke om biologiske/fysiologiske forhold. Slik «kjønn tilskrevet ved fødsel» forstås i dag, henviser det til handlingen der helsepersonell registrerer kjønnet til det nyfødte barnet.
Dette nyspråket[3] finnes i statsviter Janneke van der Roos’ rapport «Alskens folk» fra 2013,[4] som ble utarbeidet på grunnlag av regjeringens handlingsplan «Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009 – 2012».[5] Hos van der Roos introduseres frasen «tillagt kjønn», mens uttrykket ikke brukes i handlingsplanen. Det var van der Roos som redigerte SNL-artikkelen om kjønnsidentitet i 2013. Den 12. mars 2015 følger Bufdir opp med samme frase i kategorien «Kjønnsidentitet» i etatens «Lhbtiq»-ordliste.[6]
SNL introduserer altså en helt ny måte å forstå kjønn på i 2013, uten kildebelegg. SNL har slik gått bort fra å forstå biologisk kjønn som noe som bestemmes ved befruktningen. Kjønn blir registrert ved fødsel i likhet med Apgar-skår, vekt og lengde. At kjønnsorganer kan ha misdannelser, i likhet med andre organer, eller at man er født med kromosomvariasjoner, forandrer ikke det faktum at alle mennesker er enten hunkjønn eller hankjønn. Endokrinologi er sentralt i behandling av personer som ønsker å framstå som et annet kjønn enn sitt fødselskjønn. Norge følger retningslinjene fra det internasjonale Endocrine Society. Denne organisasjonen har i 2021 vedtatt en offisiell uttalelse om biologisk kjønn grunnet de mange feilaktige påstandene om kjønn som florerer. De understreker at kjønn og identitet ikke må blandes, og at det bare finnes to kjønn: «Biological sex is often confused with gender in our society. The two sexes are differentiated as females, who have ovaries and produce eggs, and males, who have testes and produce sperm”. [7]
Biologisk kjønn er i all anerkjent forskning forstått som en biologisk mekanisme for reproduksjon, og er binært i vår art, dette er et teorem.[8] Man kan dermed ikke i naturvitenskapelig forstand være «ikke-binær», dette er trosoppfatninger, selviscenesettelser og sosiokulturelle trender, og må formidles som dette i et leksikon. Skulle det være grunn til å formidle et nytt og revolusjonerende paradigme for å forstå menneske, kjønn og reproduksjon, måtte dette ha vært presentert som et alternativt menneskesyn, med tydelig henvisning til vitenskapelig anerkjente kilder. Slike kilder finnes ikke.
Tekstene vi gjennomgår nedenfor, inneholder og er forankret i det man objektivt må kalle trosoppfatninger, metafysikk og meningsytringer, men det er presentert som harde fakta og vitenskap. Eksemplene vi gjør rede for kunne vært mange flere, men plasshensyn gjør at vi må nøye oss med et sentralt utvalg. Vi oppfordrer imidlertid til at alle artikler på kjønns- og seksualitetsfeltet gjennomgås, da rydde- og rekategoriseringsbehovet til disse tallrike tekstene er enormt. Artiklene med ovennevnte tematikk bør undersøkes av nøytrale, fagkompetente personer.[9]
En artikkel kalt «Kjønnsidentitet» begynner slik:
Kjønnsidentitet er den personlige oppfatningen av hvilket eller hvilke kjønn man er. Dette vil si følelsen man har av å for eksempel være mann, kvinne, både mann og kvinne, ingen av disse eller noe annet. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentitet med det kjønn de fikk tilskrevet ved fødselen, men dette gjelder ikke for alle. Opplevelsen er subjektiv og ikke nødvendigvis i samsvar med kroppens ytre anatomi, eller med andres oppfatning av hvilket eller hvilke kjønn en er.
(Janneke van der Ros og Esben Esther Pirelli Benestad: «Kjønnsidentitet». Store medisinske leksikon. Hentet 11.11.2021)
Her fremsettes en påstand om majoriteten av verdens befolkning: «For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentitet med det kjønn de fikk tilskrevet [sic] ved fødselen». Dette er en påstand uten belegg i vitenskap, og den kan heller ikke bekreftes eller avkreftes empirisk – det er et trosdogme. Ingen kan påvise hva «følelsen av å være kvinne» er, ingen kan påstå at kvinner eller menn har en bestemt «kjønnsidentitet» som skulle være en spesifikk følelse, indre essens, eller et sjelekjønn, som en gruppe av mennesker deler og som opphever eller transcenderer kjønn som biologisk størrelse. Dette er en ny form for kjønnsessensialisme og den har ingen forankring i evidensbasert, vitenskapelig litteratur.
Kjønnsidentitet er et ord som hviler på et sirkelresonnement som ville blitt avvist i enhver annen vitenskapelig sammenheng: «Kvinnelig kjønnsidentitet er følelsen av å være kvinne. Følelsen av å være kvinne, er kvinnelig kjønnsidentitet». I vitenskapelig forstand er slike utsagn å forstå som trosoppfatninger eller dogmer. Slike dogmer kan selvsagt oppfattes som sanne for dem som tror på dem, men i et moderne sekulært samfunn kan vi ikke presentere trosoppfatninger som vitenskap. Dersom SNL mener ordet kvinne ikke viser til «en voksen person av hunkjønn» (Bokmålsordboka), og mann ikke til «en voksen person av hankjønn (Bokmålsordboka), må de godtgjøre dette ved å vise til evidensbasert, anerkjent forskning, og denne finnes ikke. Kjønn defineres videre av evnen til å produsere store eller små kjønnsceller.
I denne og artiklene nedenfor blandes begreper som sosialt kjønn og kjønnsroller med trosoppfatningen/dogmet «kjønnsidentitet», samtidig som kjønnsidentitet negerer biologisk kjønn. Fordi hele byggverket er reist på kontradiksjoner, er det fullt av sviktende logikk og inkonsekvente størrelser. Store norske og Store medisinske leksikons mandat er ikke å formidle synspunkt til offentligheten som ikke er forskningsbasert kunnskap.
En artikkel kalt «Cis-kjønnet» begynner slik:
Cis-kjønnet betyr at en person opplever samsvar mellom det kjønn vedkommende ble tildelt ved fødsel og det kjønn vedkommende selv opplever å ha. Ved fødsel tildeles kjønn på bakgrunn av kjønnsorganenes utseende. Opplevelsen av kjønnsidentitet kommer senere i livet. Hos cis-kjønnede samsvarer kjønnsorganenes utseende med denne kjønnsidentiteten.
Ofte brukes «biologisk kjønn» om det kjønn man tildeles ved fødselen. Et økende volum av forskning finner at kjønnsidentitet synes å korrespondere med biologiske trekk ved hjernen og trekk ved de enkelte cellene i kroppen. Det er derfor grunn til å tro at også kjønnsidentiteten har et biologisk grunnlag.
(Hanne Grasmo og Esben Esther Pirelli Benestad: «Cis-kjønnet». Store medisinske leksikon. Hentet 11.11.2021)
Dette «økende volum av forskning» som tilsynelatende bekrefter påstanden om «biologiske trekk ved hjernen», er ikke referert. Skulle det bli lagt opp referanser, vil disse være med dissens i anerkjent, medisinsk forskning. At visse hjernestrukturer hos transpersoner er mer like «det opplevde» kjønnets strukturer, er ikke etablert kunnskap. Og når kjønn i kjønnsidentitetsideologien uansett transcenderer biologiske realiteter, er det jo en kontradiksjon å vise til biologi for å fastslå kjønn i denne sammenhengen.
Med «functional magnetic resonance imaging», fMRI, har det blitt gjort omfattende studier av menns, kvinners og også transpersoners hjerner.[10] Det finnes statistiske forskjeller mellom menns og kvinners hjerner, for eksempel er menns hjerner i snitt 10 % større enn kvinners. Kvinner har høyere tetthet av «grå substans» (høy tetthet av nerveceller) og menn har høyere tetthet av «hvit substans» (gliaceller). Menns hjernebark er tynnere enn hos kvinner. Forskningen har imidlertid vist at variabiliteten i den enkelte hjernestruktur er så stor, at ingen enkeltstående måling av hjernestrukturer kan karakterisere disse som kvinnelige eller mannlige.
I dag brukes ordet «cis» av politiske aktører (transaktivister) til å fortelle kvinner (og, i mindre grad, menn) at de «identifiserer» seg med sitt biologiske kjønn, selv om ingen kan forklare hva det betyr. Kvinner blir i denne terminologien en underkategori av sitt eget kjønn, likestilt med «transkvinne». Man ser bort fra den biologiske virkeligheten, og tanker og fantasier om at man er kvinne framstilles som like reelle for å bestemme kjønn som at man er født kvinne, ja endog «biologisk», fordi det «fins i hjernen». Samtidig erklæres reproduktiv biologi som noe helt underordnet når det gjelder kjønnets status. Her er kontradiksjoner i fleng, og artikkelen formidler altså feilaktige påstander.
En artikkel kalt «Ikke-binær» begynner slik:
Ikke-binær er en kjønnsoppfatning som innebærer at en person opplever seg selv verken som kvinne eller mann.
Et økende antall personer definerer seg utenfor tokjønnsmodellen og er dermed ikke-binære. Oppfatninger om kjønn er i endring og tokjønnsmodellen er i flere sammenhenger utdatert.
Studier, også fra Norge, tyder på at gruppen mennesker som identifiserer seg som ikke-binære er i vekst. Det kan diskuteres om personer som helt avviser kjønn for sin egen del, skal kategoriseres innenfor det ikke-binære eller bare som personer som ikke anerkjenner noe kjønn for egen del.
(Esben Esther Pirelli Benestad: «Ikke-binær». Store medisinske leksikon. Hentet 11.11.2021)
Her blir leseren presentert ord som «kjønnsoppfatning» som å være en definert størrelse av å «oppleve seg selv som noe». Man kan jo også oppfatte seg selv som noe helt annet enn det man er i mange varianter (en voksen som oppfatter seg selv som barn, en funksjonsfrisk person som oppfatter seg som funksjonshemmet, en hvit person som oppfatter seg selv som svart, en lekperson som oppfatter seg selv som professor, en avmagret person som opplever seg selv som tykk). Selvbestemmelse og egen oppfattelse av faktiske forhold som kjønn, alder, etnisitet og utdanningsnivå kan ikke ligge til grunn for regler, rettigheter, normer og lovgivning som skal gjelde alle. En objektiv forståelse må ligge til grunn.
Det er kun i tilfellet kjønn at selvbestemmelse brukes som «bevis» for at den naturvitenskapelig oppfattete virkeligheten vi forholder oss til, ikke lenger er sann eller egnet til orientering: «tokjønnsmodellen er i flere sammenhenger utdatert», «et økende antall personer […] er dermed ikke-binære». Dette er ikke anerkjente, forskningsbaserte funn, men trender i tiden som framstilles som å ha sin basis i objektiv virkelighet. Det sies heller ingenting i artikkelen om konsekvenser for andre når selvbestemmelse av virkeligheten innføres, for eksempel når det gjelder kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Gjennomgående problematiseres kjønn i alle artikler kun utfra et kjønnsidentitetsideologisk og «skeivt» perspektiv.
Framstillingen av «ikke-binær» fortsettes i denne artikkelen:
Ikke-binær kjønnsoppfatning er personer som definerer seg utenfor den såkalte to-kjønns modellen.
Oppfatningen synes å vokse i omfang. Når dette begynte er neppe mulig å si nøyaktig. Mennesker som av andre eller av seg selv har definert seg utenfor det enten å være kvinne eller mann har nok vært tilstede og funnet forskjellige beskrivelser så lenge det har vært snakket og skrevet om fenomenet kjønn.
Nå framstår gruppen imidlertid mer samlet og hevder sin plass innenfor det sunne, menneskelig mangfoldet. Mange, men ikke alle som opplever seg utenfor to-kjønnsmodellen, har behov for større eller mindre kroppslige justeringer, så som å fjerne bryster og/eller bruke hva vi gjerne kaller feminiserende eller maskuliniserende hormon tilskudd i større eller mindre doser.
Ikke-binær kjønnsoppfatning vil finne sin plass innenfor begrepet kjønns-inkongruens. Sistnevnte begrep anvendes i den nye diagnosemanualen til Verdens Helseorganisasjon ICD11. Ikke-binær kjønns-oppfatning regnes der ikke som en sykelig tilstand, men som en normal del av det menneskelige mangfoldet.
(Esben Esther Pirelli Benestad: «Ikke-binær kjønnsoppfatning». Store medisinske leksikon. Hentet 11.11.2021)
Her gis ingen faglige referanser i det hele tatt. Verdens Helseorganisasjon (WHO) sin manual nevnes, men ikke-binær er ikke nevnt i ICD11. Det er misvisende og spekulativt å ekstrapolere ikke-binær inn i denne manualen under dekke av «kjønns-inkongruens».[11]
At «ikke-binær» både er et tidløst fenomen «så lenge det har vært snakket og skrevet om fenomenet kjønn», et voksende fenomen som representerer en samlet gruppe innenfor et sunt mangfold, er normative påstander uten belegg i forskningslitteratur.[12] I forlengelsen av «det sunne» nevnes i artikkelen dobbel mastektomi og medisinering med kjønnskontrære hormoner, som om dette er helt uproblematiske, ufarlige og ønskelige inngrep. Uttrykket som blir brukt: «kroppslige justeringer» er en eufemisme som aktivister har konstruert for å ufarliggjøre denne type behandling. Det handler om omfattende og irreversible endringer av utseende, mulig tap av fertilitet og evne til orgasme, og livsvarig behandling hvor de langsiktige bivirkningene ikke er kjent. At ny forskningslitteratur viser at pasientgruppen som har gjennomgått slik behandling, ikke opplever økt livskvalitet eller bedre helse, men snarere det motsatte, nevnes heller ikke med et ord,[13] og artikkelen må derfor sies å være faglig feilaktig, partisk og uforsvarlig.
I en artikkel kalt «Intersex» lyder det:
Intersex betegner en person som er født med kjønnskarakteristika som enten ved fødselen, eller senere i den kjønnslige utviklingen, ikke samsvarer med verken mannlig eller kvinnelig kjønn. Det vil si at personen ikke uten videre kan beskrives som gutt eller jente ved fødselen. Begrepet 'intersex' kan også benyttes som kjønnsidentitet av disse personene. (…)
Begrepet intersex kommer av latin «inter» som betyr mellom, og «sex» som betyr kjønn. At en intersex-person senere i livet verken kan identifiseres som mann eller kvinne, betyr i praksis at man ikke kan la kjønnsorganene til den nyfødte bestemme om det er jente eller gutt. Intersex-tilstander kan også være usynlig for det blotte øye, ved at de ytre kjønnsorganer kan være upåfallende som ett kjønn, mens de indre samsvarer med et annet.
Eksempler og årsaker
I 2014 ble en 70 år gammel firebarnsfar operert for lyskebrokk. Innholdet i brokket var en livmor. Samme år fikk en trebarnsmor i Australia påvist at hennes kropp innehold rikelig med XY-celler.
En intersex-person kan være født med en sædleder og en eggleder, en testikkel og en eggstokk. Årsakene til intersex-tilstandene kan være å finne i kromosomer, i spesifikke gener, i hormoner og i hormonfølsomheter. Det kan for eksempel foreligge såkalte mosaikker ved at noen av cellene i kroppen har XY (vanlig hos menn) og andre XX (vanlig hos kvinner), eller at de er XXX, XYY eller XXY.
Det finnes mange ulike biologier bak intersex-tilstander. Praktisk og klinisk kunnskap mangler for flere av dem, og det er mange ulike måter å definere og avgrense intersex på. Hvor mange som egentlig blir født med intersex-tilstander kan derfor være vanskelig å anslå.
Håndtering i helsevesenet
På norske sykehus behandles intersex-tilstander medisinsk, ved at barnet blir utredet, og får tildelt et «oppdragelseskjønn». Legen konsulterer foreldrene om dette, men avgjørelsen blir som regel tatt på bakgrunn av indre og ytre kjønnsorganer og hva som er mulig å oppnå ved kirurgi. Foreldrene skal etter dette ikke være i tvil om barnet skal oppdras som jente eller gutt. Deretter blir barnet operert innen det er 1 ½ år, for at kjønnsorganene skal stemme med tildelt kjønn. Barnet kan også få kjønnshormoner i puberteten.
Hvert år får mellom 10 og 15 barn i Norge diagnosen intersex på den måten at kjønnsorganene ikke passer med verken gutt eller jente. Ifølge Senter for sjeldne diagnoser, trenger ikke alle disse å opereres. Det hender at barn som får tildelt ett kjønn, ønsker å bytte til et annet når de blir voksne, fordi de føler det tildelte kjønnet var feil. Derfor er det mange som mener at det er feil å operere, og feil å etterlate arr på ytre kjønnsorgan, før det er helt klart at dette er noe personen selv ønsker (…).
Den senere debatten har handlet om å finne en persons «egentlige kjønn», for eksempel ved å kunne oppdage indre kjønnsorganer, eller ved å teste hormonbalansen. Dette er også kritisert av flere som mener det ikke er riktig å tenke at intersex-personer har et «egentlig kjønn», men at de derimot setter spørsmålstegn ved vår oppfatning om at verden består av to kjønn.
(Hanne Grasmo og Esben Esther Pirelli Benestad: «Intersex». Store medisinske leksikon. Hentet 11.11.2021)
Denne artikkelen har mange feilaktige påstander, og framstår som argumentasjon for ideologien om «flytende kjønn». «Intersex» (norsk: «interkjønn») er et begrep som beskriver en gruppe kliniske tilstander forbundet med utvikling av biologisk kjønn. Artikkelen opprettholder en myte om at «intersex» referer til en form for «kjønnsidentitet» som personer med DSD (Differences of sex development) identifiserer seg som, noe som er tilbakevist i en rekke studier om mennesker med disse tilstandene.[14] Artikkelen opprettholder også en myte om at man ikke kan avklare kjønn hos mennesker med DSD/interkjønn-tilstander, selv om utredning alltid fører til fastsettelse av kjønn,[15] og selv om biologisk kjønn ofte er helt avgjørende for hvordan tilstandene må behandles.[16]
Artikkelforfatterne har valgt å vektlegge former for DSD på måter som opprettholder stigmatiserende misoppfattelser om hva DSD innebærer. Det første eksempelet de trekker frem er uten referanser, og omtaler kjente syndromer som Klinefelter og de Chappelle syndrom, uten å navngi disse syndromene. Artikkelen unngår å omtale de vanligste formene for DSD som også har størst behov for medisinsk oppfølging (som medfødt binyresvikt eller hypospadia), og vektlegger i stedet de mest «sensasjonalistiske» og sjeldneste formene for DSD.[17]
Anekdoten om en 70 år gammel firebarnsfar som hadde et brokk inneholdende en livmor er sensasjonalistisk i en artikkel om «intersex», da det er utvilsomt at en far til fire barn er biologisk mann. Det er også utvilsomt at en trebarnsmor (neste anekdote) er en kvinne, selv om hun har mosaikkisme. I tillegg til å være sensasjonalistisk, misvisende og uten referanser, opprettholder disse eksemplene myten om at det å «være intersex» innebærer å være «tvekjønnet». Studier viser at dette oppleves som stigmatiserende, og dette er et av hovedargumentene interkjønn-aktivister fremmer mot å for eksempel skulle innføre en tredje kjønnskategori.[18]
Det finnes sjeldne tilfeller der en person har vagina, men ingen livmor (f.eks. kvinner med MRKH); eller vagina, men indre testikler (f.eks. menn med 5-ard eller CAIS). Disse tilstandene innebærer ikke variasjoner av kjønn, men variasjoner av kjønnsutvikling. Videre er kromosomvariantene XXX utvetydig kvinner, og XXY og XYY utvetydig menn. At disse trekkes frem uten å avklare dette, gir igjen et sensasjonalistisk og misvisende inntrykk av hva DSD/interkjønn innebærer. Forekomsten av DSD/intersex-tilstander globalt diskuteres stadig.[19] Men når det i artikkelen frontes at interkjønntilstander «setter spørsmålstegn ved vår oppfatning av at verden består av to kjønn», er dette en tydelig aktivistisk linje som er i strid med virkeligheten, og som stigmatiserer personer med DSD/interkjønntilstander.[20]
Avsnittet om håndtering i helsevesenet inneholder også alvorlige feil.[21] Den medisinske praksisen der kjønnskorrigerende behandling ble utført på barn for å møte normer forbundet med kjønn, tilhører noen av de mørkeste kapitlene i medisinsk historie, og tok utgangspunkt i at kjønn var et biologisk uavhengig fenomen som kunne modifiseres gjennom kirurgi og sosialisering. [22] John Money var fra 1950-tallet av en pioner for disse katastrofale kjønnsteoriene, og gjennom sitt arbeid lanserte han begrepet «kjønnsidentitet».[23] Hans praksis gikk ut på å «korrigere» unormale kjønnskarakteristika, ikke for å lindre lidelse, men for å tilpasse kropper til normer forbundet med kjønn.
Mens John Moneys begrep «kjønnsidentitet» fremdeles er i bruk i forbindelse med behandling av kjønnsinkongruens, er hans fatale kjønnsteorier og medisinske praksis ikke lenger aktuelle i forbindelse med interkjønn/DSD.[24] SNL-artikkelen maler dermed et utdatert bilde av motivasjonene bak kirurgiske inngrep på nyfødte med DSD. Dette utdaterte bildet kan være spesielt skadelig for foreldre med nyfødte hvor inngrep på genitalia kan være nødvendig, eller for foreldre som oppsøker generell informasjon om DSD. Uttrykket «kjønnsbekreftende behandling» er riktignok fremdeles en medisinsk praksis, men ikke i forbindelse med DSD/intersex. Kirurgiske inngrep på mennesker med DSD/interkjønn er et spørsmål om klinisk indikasjon, ikke et spørsmål om å tilpasse kroppen til normer forbundet med kjønn,[25] og artikkelen er derfor sterkt misvisende.
Siste del av artikkelen, ikke sitert her, handler om religiøs-kulturell forståelse av kjønn i sørøstasiatiske samfunn med kastesystem (hijras). Dette er malplassert i en artikkel om DSD/interkjønn som fenomen, især med innledningen: «I noen deler av verden er intersex-personer inkludert i samfunnets oppfatning av hva et menneske kan være». Man kan ikke utlegge fenomenet hijras uten også å ta med at kastesystemet og religiøs-kulturell kontekst her er bestemmende for «hva et menneske kan være».
_ _ _
Artiklene vi har gjennomgått er i stor grad skrevet av professor i sexologi Esben Esther Pirelli Benestad ved Universitetet i Agder (34 artikler), nå pensjonist.[26] Benestad har bygget opp et sexologmiljø ved UiA som tilbyr sexologutdanning som et påbygningsstudium dersom man har 3 års utdanning innen helse- og sosialfag. Denne videreutdanningen er et 2-årig halvtidsstudium (tilsvarende ett års fulltidsstudium) som gir tittel sexologisk rådgiver. Benestad ble professor i 2012, til tross for at han ikke har doktorgrad eller andre kvalifikasjoner som vanligvis kreves. Han står oppført som førstelektor i det nasjonale forskningsinformasjonssystemet Cristin. Han har få vitenskapelige publikasjoner generelt, og ingen om kjønnsinkongruens, med unntak av Kjønn i bevegelse fra 2001, skrevet sammen med Elsa Almås.
Vi setter spørsmålstegn ved Benestads faglige nivå og integritet. Benestads faglige kvalifikasjoner blir også tatt opp i en kronikk i Argument Agder.[27] I et oppsiktsvekkende svarinnlegg («Selvfølgelig er jeg aktivist!») viser Benestad til nettsamfunnet ResearchGate som «bevis» på at han publiserer i velrennomerte tidsskrift.[28] Benestad har vært helt sentral for lovendringene om kjønn i Norge. Loven er verdens mest radikale, med mulighet for juridisk kjønnsskifte for barn ned til 6 år. Lovendringen og den nye medisinsk-faglige retningslinjen for kjønnsinkongruens er basert på rapporten Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn fra 2015.[29]
I 2019 sendte Anne Kalvig inn et endringsforslag til artikkelen «cis-kjønnet», og problematiserte at leksikonartikkelen framholder at noen «identifiserer seg med» sitt fødselskjønn. Det påfallende er ikke at endringsforslaget ikke ble tatt til følge, det er tross alt artikkelforfatter/ fagansvarlig sitt privilegium å avgjøre dette. Det er Benestads begrunnelse som er påfallende: «Det blir vel her slik at en aktivisme settes opp mot en annen».[30] Kvinners avvisning av at kvinner skal bli karakterisert som en underkategori av sitt eget kjønn, som de endatil fullt ut erklæres å «identifisere» seg med, blir framstilt som «aktivisme» av Benestad. Men viktigere er det at Benestad framholder sitt eget syn som en «aktivisme». Han skriver altså i SNL som aktivist, slik han også ellers posisjonerer seg som fagperson.[31]
SNL er i dag en stor støtte for krefter som har fått inn normative og pseudovitenskapelige påstander om «kjønnsidentitet» som «kunnskap» i barnehage, skole og offentligheten.[32] I England går The Department for Education nå motsatt vei, og advarer mot indoktrinering av kjønnsidentitetsideologi i skoleverket.[33]
Store norske leksikon, som er det eneste i sitt slag i Norge, har et stort ansvar. Vi kjenner ikke til at noen andre tematiske områder i leksikonet har en tilsvarende ikke-faglig slagside. Dersom man ikke ønsker at Store norske leksikon skal assosieres med pseudovitenskap, metafysikk, propaganda og politisk aktivisme, må det gjøres snarlige og gjennomgripende endringer.
Sonia Arisland, master i retorikk og språklig kommunikasjon og norsklektor.
Kamilla Aslaksen, PhD i arkiv-, bibliotek- og informasjonsvitenskap, førsteamanuensis i nordisk litteratur, Høgskolen i Innlandet.
Marianne Brattgjerd, PhD i profesjonspraksis, universitetslektor, Nord Universitet.
Christina Eline Ellingsen, bioteknolog.
Aud Farstad, historiker.
Gro Finne, billedkunstner, pedagog.
Gunhild Gjevjon, pensjonert bibliotekar.
Tonje Gjevjon, kunstner og samfunnsdebattant.
Karin Hakalax, bibliotekar, stipendiat, VID vitenskapelige høgskole.
Sarah Kaldestad, allmennlege.
Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap, Universitetet i Stavanger.
Gerd von der Lippe, professor emerita i idrettssosiologi, Universitetet i Sørøst-Norge.
Benedicthe Lyngås, samfunnsfaglærer.
Per M. Mathisen, radiolog, Unilabs Kristiansand.
Edwige Mortyr, pensjonert bibliotekar.
Avi Ring, pensjonert sjefsforsker, nevrofysiologi.
Frode Saugestad, litteraturviter, forfatter og mentaltrener.
Tina Skotnes, psykiatrisk sykepleier, Oslo universitetssykehus.
Randi C. Solheim, PhD, kunsthistoriker.
Margrethe Voll Storaas, stipendiat, Norges idrettshøyskole.
Pål Surén, forsker, PhD, lege og spesialist i barnesykdommer, Folkehelseinstituttet.
Glenn-Peter Sæthre, professor i evolusjonsbiologi, Universitetet i Oslo.
Cathrine Ude, kommunikasjonsrådgiver.
Almås, E. og E. Benestad. (2001). Kjønn i bevegelse. Oslo: Universitetsforlaget.
Barne- og likestillingsdepartementet (2008). Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012. Regjeringens handlingsplan. Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. https://www.bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001116. Hentet 9.11.2021.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2015). Lhbtqi-ordlista. https://www.bufdir.no/lhbt/lhbt_ordlista/. Hentet 9.11.2021.
Benestad, E. E. P. (2020). Selvfølgelig er jeg aktivist! Argument Agder. https://www.argumentagder.no/post/selvf%C3%B8lgelig-er-jeg-aktivist. Publisert 18.10.20. Hentet 9.11. 2021.
Biggs, M. (2019). The Tavistock’s Experiment with Puberty Blockers. In: Moore, M. & Brunskell-Evans, H. (eds.). Inventing Transgender Children and Young People. Cambridge: Cambridge Scholars Publishing. https://cambridgescholars.com/product/978-1-5275-3638-8. Hentet 9.11.2021.
Billaud Feragen K., Heggeli C., Wæhre A. (2019). Livssituasjonen for personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling i Norge. Oslo: Oslo universitetssykehus. https://bibliotek.bufdir.no/BUF/101/Livssituasjonen_for_personer_med_variasjon_i_kroppslig_kjonnsutvikling_i_Norge.pdf. Hentet 16.11.2021.
Bjørndalen H. og H. Ræder (2020). Flerregional behandlingstjeneste for usikker somatisk kjønnsutvikling. OUS HF og Helse Bergen HF. https://forskningsprosjekter.ihelse.net/senter/rapport/FF-OUS-HB4/2020. Hentet 9.11. 2021.
Bränström, R. & Pachankis, J. E. (2019). Reduction in Mental Health Treatment Utilization Among Transgender Individuals After Gender-Affirming Surgeries: A Total Population Study. American Journal of Psychiatry 177 (8): 727-734. https://doi.org/10.1176/appi.ajp.2019.19010080. Hentet 16.11.2021. Korreksjon: se The American Journal of Psychiatry (2020).
Centers for Medicare & Medicaid Services (2016). Gender Dysphoria and Gender Reassignment Surgery. National Coverage Analysis (NCA). https://www.cms.gov/medicare-coverage-database/view/ncacal-decision-memo.aspx?proposed=N&NCAId=282. Hentet 16.11.2021.
COHERE (Council for Choices in Health Care) Finland (2020). Medical treatment methods for dysphoria associated with variations in gender identity in minors – recommendation. https://palveluvalikoima.fi/documents/1237350/22895008/Summary_minors_en+(1).pdf/fa2054c5-8c35-8492-59d6-b3de1c00de49/Summary_minors_en+(1).pdf?t=1631773838474&fbclid=IwAR3TrHoT_PJM_sRkqguiU1Xz2k4z2HmrxtgokdaAUnmN0lc9VnpZxKzxdiM. Hentet 16.11.2021.
COHERE Finland (2020). Innstilling fra Helsetjenesteutvalgsrådet/ Terveydenhuollon palveluvalikoimaneuvoston suositus. https://palveluvalikoima.fi/sukupuolidysforia-alaikaiset?fbclid=IwAR0qxbaDr7fy60_NPoXehy_ZlGbCMe61y-WgrfiDRW7EJz_JFtM9AczL1wc. Hentet 16.11.2021.
D’Angelo, R. (2018). Psychiatry’s ethical involvement in gender-affirming care. Australasian Psychiatry 26 (5): 460-463. https://doi.org/10.1177%2F1039856218775216. Hentet 9.11.2021.
Daphna Joel, Zohar Berman, Ido Tavor, Nadav Wexler, Olga Gaber, Yaniv Stein, Nisan Shefi, Jared Pool, Sebastian Urchs, Daniel S. Margulies, Franziskus Liem, Jürgen Hänggi, Lutz Jäncke, and Yaniv Assaf (2015). Sex beyond the genitalia: The human brain mosaic. PNAS 112 (50) 15468-15473. https://doi.org/10.1073/pnas.1509654112. Hentet 9.11.2021.
Department for Education (2020). Guidance: Plan your relationships, sex and health curriculum. https://www.gov.uk/guidance/plan-your-relationships-sex-and-health-curriculum. Hentet 9.11.2021.
Downing, L., Morland I, Sullivan N. (2014). Fuckology: Critical Essays on John Money's Diagnostic Concepts. Chicago: University of Chicago Press. https://doi.org/10.7208/chicago/9780226186757.001.0001. Hentet 14.11.2021.
Eliot, L., Ahmed A., Khan H., Patel J. (2021). Dump the “dimorphism”: Comprehensive synthesis of human brain studies reveals few male-female differences beyond size. Neuroscience & Biobehavioral Reviews 125: 667-697. https://doi.org/10.1016/j.neubiorev.2021.02.026. Hentet 9.11.2021.
Flerregional behandlingstjeneste for usikker somatisk kjønnsutvikling (2020). Uavklart kjønn ved fødsel. https://www.helsenorge.no/sykdom/hormoner/uavklart-kjonn-ved-fodsel/. Hentet 9.11.2021.
Folkehelseinstituttet (2020). Nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens:
Høringsuttalelse fra Folkehelseinstituttet. Oslo: Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/contentassets/e076dec25ba74be8b4e35df7f73c90a5/fhi_kjonnsinkongruens_2020-02-27.pdf. Hentet 9.11.2021.
Garland, F., Samuelsen, N.L. & Travis (2019). Law and Intersex in Norway; Challenges and Opportunities. Oslo: Bufdir. https://www.bufdir.no/globalassets/global/law-and-intersex---final.pdf. Hentet 14.11.2021.
Georgas K., Beckman U., Bryman I., Elander A., Jivegård L., Mattelin E., Olsen Ekerhult T., Persson J.,
Sandman L., Selvaggi G., Stadig I., Vikberg Adania U., Strandell A. (2018). Gender affirmation surgery for gender dysphoria-effects and risks. [Könskonfirmerande kirurgi vid könsdysfori - effekter och
risker]. Göteborg: Västra Götalandsregionen, Sahlgrenska University Hospital, HTA-centrum. https://alfresco-offentlig.vgregion.se/alfresco/service/vgr/storage/node/content/workspace/SpacesStore/441006af-62a7-4f19-be73-6d698bf635f5/2018_102%20Rapport%20K%C3%B6nsdysfori.pdf?a=false&guest=true. Hentet 10.11.2021.
Haupt, C., Henke, M., Kutschmar, A., Hauser, B., Baldinger, S., Saenz, S.R. & Schreiber, G. (2020). Antiandrogen or estradiol treatment or both during hormone therapy in transitioning transgender women. Cochrane Database of Systematic Reviews 11 CD013138. https://doi.org/10.1002/14651858.cd013138.pub2. Hentet 9.11.2021.
Helsedirektoratet (2015). Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn. Utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori. Oslo: Helsedirektoratet. https://www.regjeringen.no/contentassets/d3a092a312624f8e88e63120bf886e1a/rapport_juridisk_kjonn_100415.pdf. Hentet 10.11.2021.
Littmann, L. (2021). Individuals Treated for Gender Dysphoria with Medical and/or Surgical Transition Who Subsequently Detransitioned: A Survey of 100 Detransitioners. Arch Sex Behav. PMID: 34665380. https://doi.org/10.1007/s10508-021-02163-w. Hentet 9.11.2021.
Masvie A. E. (2021a). Barnehage fortalte barn at «man kan være hvilket kjønn man vil». Deretter insisterte jente (3) på at hun var gutt. Minerva. https://www.minervanett.no/bufdir-fhi-fri/barnehage-fortalte-barn-at-man-kan-vaere-hvilket-kjonn-man-vil-deretter-insisterte-jente-3-pa-at-hun-var-gutt/389851. Publisert 12.10.21. Hentet 9.11.2021.
Masvie A. E. (2021b). Ingen vil svare om kjønnsopplæring i norsk skole og barnehage. Minerva. https://www.minervanett.no/barnehage-fri-kjonn/ingen-vil-svare-om-kjonnsopplaering-i-norsk-skole-og-barnehage/390524. Publisert 18.10.21. Hentet 9.11.2021.
Mathisen, P. M. (2020). Kjønnsidentitet i «fri flyt»? Argument Agder. https://www.argumentagder.no/post/kj%C3%B8nnsidentitet-i-fri-flyt. Publisert 18.10.20. Hentet 9.11.2021.
Money, J. (1973). Gender Role, Gender Identity, Core Gender Identity: Usage and Definition of Terms
Journal of the American Academy of Psychoanalysis 1(4) 397-402. https://doi.org/10.1521/jaap.1.1973.1.4.397. Hentet 16.11.2021.
National Institute for Health and Care Excellence (2021). Evidence review: Gonadotrophin releasing hormone analogues for children and adolescents with gender dysphoria. National Institute for Health and Care Excellence (NICE); NHS England; NHS Improvement. https://www.evidence.nhs.uk/document?id=2334888&returnUrl=search%3Fq%3Dtransgender%26s%3DDate. Hentet 9.11.2021.
Navabi, B., K. Tang, K. Khatchadourian, M. L. Lawson (2021). Pubertal Suppression, Bone Mass, and Body Composition in Youth With Gender Dysphoria. Pediatrics 148 (4): e2020039339. https://doi.org/10.1542/peds.2020-039339. Hentet 9.11.2021.
Sax, L. (2002). How common is lntersex? A response to Anne Fausto‐Sterling. The Journal of Sex Research 39 (3). 174-178. https://doi.org/10.1080/00224490209552139. Hentet 9.11.2021.
Shah K., McCormack C.E., Bradbury N.A. (2014). Do you know the sex of your cells? American Journal of Physiology Cell Physiology. 306(1):C3-18. https://doi.org/10.1152/ajpcell.00281.2013. Hentet 9.11.2021.
Splete, H. (2021). Hormone Agonist Therapy Disrupts Bone Density in Transgender Youth. Medscape - Sep 20, 2021. https://www.medscape.com/viewarticle/959101?spon=22&uac=414055HJ&impID=3655150&sso=true&faf=1&src=WNL_mdpls_210921_mscpedit_diab&fbclid=IwAR0cCIvX2Fq4FRVQvYxSwi_D4X-6sxDuG7HwUOAAB_uYtHu-o2b07_XrO38https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/12476264/. Hentet 9.11.2021.
Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU) (2020). Könsdysfori hos barn och unga. En kunskapskartläggning. SBU-rapport nr 307. Stockholm: Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU). https://www.sbu.se/307. Hentet 16.11.2021.
The American Journal of Psychiatry (2020). Correction to Bränström and Pachankis. https://doi.org/10.1176/appi.ajp.2020.1778correction Hentet 16.11.2021.
Utdanningsdirektoratet (2020). Læreplanverket. Nye læreplaner Kunnskapsløftet 2020. Oslo: Udir. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/. Hentet 12.11.2021
Utdanningsdirektoratet (2017). Rammeplan for barnehagen. Oslo: Udir. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/. Hentet 14.11.2021.
Van der Roos, J. (2013). Alskens Folk. Levekår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk. Oslo: Likestillingssenteret.
[1] Centers for Medicare & Medicaid Services (2016); D’Angelo (2018); Georgas et al. (2018); Biggs (2019); Bränström & Pachankis (2019) (med korreksjon: American Journal of Psychiatry 2020); COHERE Finland (2020); Haupt et al. (2020) (Cochrane rapport); Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU) (2020); National Institute for Health and Care Excellence, NICE (2021).
[2] https://sml.snl.no/.versionview/519574.
[3] Endringene er parallelle med liknende uttrykk introdusert i anglo-amerikanske språkområder, som «sex assigned at birth».
[4] Van der Roos (2013). Uttrykket «kjønn tillagt ved fødsel» blir også lansert hos Almås og Benestad (2001). Enkeltstemmer innen samfunnsvitenskap og sexologi har slik fått gjennomslag for å avvise biologisk kunnskap om kjønn.
[5] Barne- og likestillingsdepartementet (2008).
[6] https://www.bufdir.no/lhbt/lhbt_ordlista/k/kjonnsidentitet/.
[8] Shah et al. (2014).
[9] Se for eksempel faglig ledelse og medarbeidere i prosjektet «Kjønnsinkongruens i Norge»: https://www.fhi.no/cristin-prosjekter/aktiv/kjonnsinkongruens-i-norge/.
[10] Joel et al. (2015), Eliot et al. (2021).
[12] Folkehelseinstituttet (2020).
[13] Littman (2021), Navabi et al. (2021), Splete (2021).
[14] Garland et al. (2019).
[15] Flerregional behandlingstjeneste for usikker somatisk kjønnsutvikling (2020).
[16] Billaud Feragen et al. (2019).
[17] https://rarediseases.org/rare-diseases/ovotesticular-disorder-of-sex-development/.
[18] Garland et al. (2019).
[19] Sax (2002).
[20] Garland et al. (2019).
[21] Bjørndalen og Ræder (2020); Flerregional behandlingstjeneste for usikker somatisk kjønnsutvikling (2020).
[22] Billaud Feragen et al. (2019, s. 18-19); Downing et al. (2014).
[23] Money (1973).
[24] Billaud Feragen et al. (2019).
[25] «Behandlingen av uavklart kjønn ved fødsel har endret seg fra slutten av 1990-tallet. Tidligere var det fokus på kirurgi og hva som ville gi best kosmetisk resultat (…) Den kirurgiske behandlingen som gis i dag er i hovedsak behandling av gutter med urinrør på undersiden av penis (…) Jenter behandles i praksis ikke lenger med kjønnskorrigerende operasjoner»: https://www.helsenorge.no/sykdom/hormoner/uavklart-kjonn-ved-fodsel/.
[26] Noen få andre skriver også innen kategoriene «kjønnsidentitet» og «seksualitet» der Benestad er fagansvarlig i Store medisinske leksikon, eksempelvis Hanne Grasmo, sosiolog, forfatter og redaktør og nevnte Janneke van der Roos, statsviter og kjønnsforsker, nå pensjonist.
[27] Mathisen (2020).
[28] Benestad (2020).
[29] Helsedirektoratet (2015).
[30] https://sml.snl.no/.versionview/933770.
[31] Benestad (2020).
[32] Masvie (2021a, b). Utdanningsdirektoratet (2020, 2017).
[33] The Department for Education (2020) gir uttrykkelig forbud mot å undervise på måter og bruke undervisningsmateriale i skolen som hevder at barn kan være født i feil kropp, eller at deres personlighet tyder på at de har en annen «kjønnsidentitet» enn hva deres kjønn tilsier, for å beskytte elevene mot skadelige stereotyper og ikke-evidensbaserte påstander.