historien om arbeiderbevegelsen på selsbakk 1895-1995

Bernt Johnsen (til venstre) tok initiativet til et møte på Ramberggården i 1895. Der ble det bestemt å stifte en arbeiderforening. Johnsen var formann i foreningen i perioden 1896-1899 og 1902-1906. Han mottok senere Norges Vels fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste ved papirfabrikken i Forsøket.  Foto: Ukjent

Disponent og fabrikkeeier Einar Ianssen  (til høre) var blant initiativtakerne til dannelsen av Forsøkets Arbeiderforening.  I en årrekke var han medlem av herredsstyret og formannskapet i Strinda kommune, blant annet som varaordfører. I en periode, mens ordfører Fjermstad satt på Stortinget, fungerte Einar Ianssen som ordfører.  Foto: Ukjent

All politikk forbudt

Paragraf 1 i de vedtatte lovene fikk følgende ordlyd: 

"Foreningens formål er å bidra til sine medlemmers kristelige og borgerlige opplysning, dannelse og økonomiske velvære, samt skaffe dem nyttig og forædlende underholdning og et hyggelig tilfluktssted i sine fritimer." 

I lovens paragraf 10 sto det at " al politikk holdes borte fra foreningen."

Videre inneholdt loven bestemmelser om at "foreningen skal holde medlemsmøter hver lørdag kl. 7 til 11 aften, til foredrag, diskusjoner, læsning av blade og tidsskrifter" som foreningen besluttet å abonnere på.

Det var altså en filantropisk forening som ble stiftet. Viktige samfunnsspørsmål skulle ikke tas opp. Saker av politisk karakter var forbudt. Vi vet ikke sikkert om alle sto bak en slik profil. Ganske sikkert var meningene forskjellige. Forslag som ble fremmet litt senere tyder i hvert fall på at det var ulike holdninger til hvilken plattform foreningen skulle ha. 

Ellers i landet ble det stiftet mange tilsvarende foreninger. Målet var ofte å «opplyse og danne arbeiderbefolkningen i borgersamfunnets ånd». Det bevisste siktemålet var å hindre arbeiderne i å utvikle sin egen selvstendige klassebevegelse. Mange av arbeiderforeningene ble stiftet som et mottrekk til thranittbevegelsen og skulle bidra til å holde arbeiderne borte fra politikk (Store Norske Leksikon). Borgerskapet og den styrende klasse i Norge mente at arbeiderne ikke hadde de rette kvalifikasjonene, slik som forstand, kunnskap, eiendom og inntekt, til å blande seg inn i politikken. 

Disse argumentene ble også brukt av borgerskapet og partiene Høyre og Moderate Venstre, når de var imot å innføre allmenn stemmerett i Norge. Arbeiderpartiet, som ble stiftet i 1887, hadde allmenn stemmerett som et tydelig krav helt fra starten av. Arbeiderbevegelsen ble en avgjørende drivkraft i kampen for allmenn stemmerett. I 1898 vedtok Stortinget, mot Høyres og Moderate Venstres stemmer, å innføre allmenn stemmerett for menn over 25 år. I 1913 fikk kvinner den samme retten (Store Norske Leksikon).

Papirfabrikken

Flertallet av medlemmene kom fra papirfabrikken. Den var en viktig arbeidsplass for folk i området, og kom til å sette sitt preg på Forsøket og Selsbakk. På denne tiden (1895) var det ca. 25 ansatte ved fabrikken. Etter hvert som årene gikk, ble det stadig flere. I 1940 var det 40 personer sysselsatt der. På syttitallet var dette steget til 50 ansatte i Trondheim, og 110 ansatte andre steder i landet.

Det var Broder Lysholm Krogh (f. 19.8.1777) som i årene 1820 til 1830 etablerte "Fabrikken Forsøget". Han bygde brennevinsbrenneri, fargeri, kornmølle og papirfabrikk.

I 1842 overtok sønnen Harald fabrikkanlegget. Han var utdannet ingeniør ved Stockholm Teknologiska Institut. Fem år seinere valgte sønnen å danne et aksjeselskap som forpaktet driften av papirfabrikken. På denne tiden sysselsatte virksomheten èn mester og femten arbeidere. Økonomisk sett gikk virksomheten dårligere og dårligere. På grunn av betydelig modernisering, og innføring av maskinell drift i papirindustrien i Norge, ble konkurransen stadig hardere utover på 1800-tallet. I 1872 bestemte de seg for å legge ned fabrikken. Slik gikk det imidlertid ikke. Dansken Carl Wilhelm Ianssen kom inn som "redningsmann". Han kjøpte papirfabrikken og ga den navnet "Trondhjems Papirfabrikk".   

Med Ianssen som eier kom en ny tid. Han var blant de første i byen som anla privat elektrisitetsverk og innførte maskinell drift. Han installerte turbin i 1898. Turbinen drev en elektrisk generator som ga strøm til maskiner og lys. Dette var ett eller to år før Trondheim by fikk elektrisk lys. En omfattende modernisering ved anlegget innledet en ny oppgangstid for industrien i Forsøket og ga liv til stedet.

Tremasse- cellulose og papirindustri var på denne tiden storindustri i norsk målestokk. Den sto for 10,8 prosent av det totale antall timeverk i norsk industri. I 1920 steg andelen til 14 prosent. Selv om den norske industrialiseringen begynte allerede i 1840 og 1850-årene, da landet fikk sine første dampdrevne tekstilfabrikker, var det i tiårene rundt 1900 at industrialiseringen virkelig skjøt fart. Derfor var det håndverksarbeidere, jernarbeidere og papir- og cellulosearbeidere som i størst grad satte sitt preg på arbeiderbevegelsens organisasjoner på denne tiden.  

Slik ble det også på Selsbakk. Det var hovedsakelig folk fra papirfabrikken, men også fra møllene langs Leirelva, som ble med i Forsøkets Arbeiderforening fra starten av.
 

Flere ansatte ved Trondhjem Papirfabrikk mottok i 1932 Norges Vels fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste i papirfabrikken. De fleste var med i Forsøkets Arbeiderforening. Øverst fra venstre: Ole Hollum, Aksel Vold og Peder Magnussen. Foran fra venstre: Gustav Mjøsund, Johannes Grande, Bernt Lorentzen og John Smaavik. Foto: Ukjent - Fra boka «Einar Ianssen – Våre liv mellom fortid og fremtid»- Skotte Forlag.

Trondhjem Papirfabrikk 1873, året etter Ianssens overtakelse. Vi ser vannrennen med de to vannhjulene. Til høyre renner Leirelva. Nedenfor fabrikken ligger Forsøket Mølle, som ble revet i 1956.  Fabrikken brant ned til grunnen i 1892 og ble gjenoppført i sten samme år. Foto: Ukjent

Trondhjem Papirfabrikk, med Ianssen-familiens sommerhus, i Forsøket på Selsbakk (1902). Nedenfor fabrikken, til venstre i bilde, ligger Forsøket Mølle. På bakketoppen i bakgrunnen ses fabrikkens tørkehus for bokpapp. Foto: Ukjent

Trondheim Papp- og papirfabrikk 1954. Området i forgrunnen, i enden av Buengbakken», ble kalt «Krutthølet» av den «eldre garde» på Selsbakk. Foto: DigitalMuseum

Selsbakk vokser

I den første tiden leide Forsøkets Arbeiderforening lokaler til sine møter og fester hos Hans Granbo. Hans hus lå der Forsøkslia «munner ut» i Bjørndalen. Der lå også Vanvikhuset og  etter hvert Ramsøskarhuset. 

Hans Granbo ble født i Ila i 1868. Slekta hans var full av sjøfolk og faren hans, skipskaptein Jens Odin Granbo, gikk ned med skipet "Idun" i 1876 da Hans var 8 år. Kanskje var det derfor Hans valgte å bli på land. Han ble i hvert fall møller på Prøven mølle på Selsbakk 17 år gammel. I 1892 kjøpte han tomt og bygde huset «Frednes» i Forsøkslia. Hans kom med i Forsøkets Arbeiderforening helt fra starten i 1895 og ble valgt inn i det første styret i arbeiderforeningen.

Frednes, bedre kjent som Granbohuset, ble bygd i 1892 av møller Hans Granbo ved Prøven mølle. Hans var aktivt med i Forsøkets Arbeiderforening og lånte ut huset sitt til foreningens møter. Han dør bare 47 år gammel og det blir eldste sønn Kristian som tar over Frednes.   Foto: Ukjent.

Foreningen vokste raskt. Allerede ved det første ordinære møtet, 12 januar 1895, var det inntegnet 50 medlemmer. Medlemstallet steg ytterligere de påfølgende møtene. Dette er oppsiktsvekkende når vi vet at Forsøket/Selsbakk var et lite sted, med få innbyggere. I 1911 var det bare 12 bolighus i Forsøket. I tillegg kom fabrikkeierboligen, møllerstuen og gårdsbrukene Buenget, Grova og Kystadrønningen. Lengre sør lå også gårdene Romolslia, Flatåsaunet og Flatåseggen (Tambarhaugen).

På Selsbakk, eller stasjonsbyen som stedet også ble kalt, var det til sammen 20 bolighus iberegnet møllerboligene på Prøven, Damstua og dessuten Kroppan gård med sin husmannsplass og Selsbakk Nedre, bedre kjent som Føll-gården. Seks av boligeierne arbeidet ved papirfabrikken. Beboerne i Selsbakkområdet var i hovedsak nyinnflyttede familier med barn fra 10 årsalderen og oppover. Mange voksne barn bodde hjemme hos foreldrene.

Til tross for det beskjedne innbyggertallet, var oppslutningen om den nye arbeiderforeningen stor. Frem til 1920 ble det bygd 25 nye boliger på Selsbakk og flere kom til etter som årene gikk. Utbyggingen av Størenbanen gjennom Selsbakk førte også mange jernbanearbeidere til stedet. Medlemstallet i Forsøkets Arbeiderforening økte i takt med at Selsbakk vokste.

Som mange andre små bygder og lokalsamfunn grodde altså Forsøket og Selsbakk frem fordi stedet hadde noen naturgitte fortrinn. Det gikk en stri elv gjennom området som kunne gi kraft til industrien. For Selsbakks og Forsøkets del bidro også jernbaneutbyggingen til at stedet vokste.

Deler av Selsbakk. Bildet er sannsynligvis fra tredve- eller førtiårene.  Foto: Ukjent

Sykekassen

I løpet av det første virkeåret ble det dannet en sykekasse i foreningen. Den hadde et eget styre. Foreningen ønsket med dette å gi medlemmene en viss økonomisk trygghet, i alle fall ved sykdom. I så måte var ikke foreningen på Selsbakk unik. I hele landet ble det dannet sykekasser i arbeiderforeningene. Disse ytet dagpenger til medlemmene under sykdom, og mer eller mindre hjelp til lege og medisiner. Noen ganger ble det også gitt støtte til begravelser. Enkelte av foreningene gikk helt over til å være en sykekasse, og drev ikke med noe annet. Dette var ikke tilfelle på Selsbakk. I 1908 ble det riktig nok fremmet forslag om at foreningen skulle gå over til å være en ren syke- og understøttelseskasse. Men dette forslaget ble forkastet med stort flertall. Det var likevel enighet om at denne funksjonen skulle være en vesentlig del av virksomheten.

På medlemsmøte 3.mai 1912 reviderte de lovene for foreningen, og formålsparagrafen ble slik: 

"…..dette formål søges naaet ved at skaffe medlemmene et godt og hyggelig lokale og at skaffe foredragsholdere og innledere til diskusjon samt at yde sine medlemmer en understøttelse i sygdom naar den varer over 2 dage, en krone pr. dag i femten dage. Skulde denne understøttelse vise seg at mer hjelp tiltrenges, paahviler det Bestyrelsen enten ved innsamling eller paa anden maade søke at støtte og hjelpe den syge, ligesom det paahviler Bestyrelsen at besøge den syge og undersøge hans stilling."

Syke- eller hjelpekassens røtter var dype i norsk arbeiderbevegelse. Allerede i middelalderen ble det etablert håndverkslaug med slike kasser. Disse ble fra 1839 gradvis opphevet. Men deler av deres virksomhet ble overtatt av nye foreninger. Blant annet etablerte mange av thranitt-foreningene hjelpekasser av forskjellige slag. Selv om Marcus Thranes bevegelse ble knust, overlevde mange av disse sykekassene. I 1860-årene ble det opprettet 45 sykekasser i Norge. I 70-årene var det 48, og i perioden fra 1880 til 1885, 46. 35 - 40 tusen mennesker var tilsluttet en slik sykekasse på denne tiden. Senere skulle enda flere sykekasser bli etablert, først og fremst ved industriområdene i byene. På Selsbakk var det altså Forsøkets Arbeiderforening som etablerte en slik ordning. 

Sangen

Det ble også dannet et eget sangkor - et blandet kor - det første året. Sang og kultur var viktig for medlemmene. Gjennom sang og musikk fikk de muligheten til å utfolde seg, og de kunne i perioder konsentrere seg om andre ting enn det daglige slitet. Sangen skulle etter hvert bli et helt sentralt virkemiddel i arbeiderbevegelsens arbeid over det ganske land. Sangen appellerte til fellesskapsfølelsen og oppildnet medlemmene til innsats. På mange måter jaget sangen sløvhet og likegyldighet bort. Særlig fikk allsangen stor betydning for arbeiderbevegelsens indre liv. 

Sangen var lett å gripe til. Den krevde bare at møtedeltakerne kjente til melodien og hadde en sangbok. Forsøkets Arbeiderforening tok godt vare på denne tradisjonen. Etter hvert ble det også slik at en kjerne av sanger ble kjent av alle som deltok i foreningen. Dermed ble både melodi og innhold allemannseie, noe som styrket fellesskapsfølelsen. Sangen bidro til å "synge arbeiderne sammen", som det heter i en prolog til Trondhjem Arbeiderpartis sangforening. 

Ny plattform

Allerede på årsmøtet i februar 1896 ble det fremsatt forslag om at paragraf 10 i foreningens lover skulle utgå. Det var denne paragrafen som forbød politikk i foreningen. Forslagsstiller var baneformann Esten Kåsen. Forslaget ble vedtatt mot tre stemmer, og dermed kunne foreningen også behandle politiske saker på sine møter.

På medlemsmøtet 22.februar 1896, altså umiddelbart etter at foreningens lover ble endret, holdt redaktør Try i "Folketidende" foredrag om arbeidsforholdene i England fra 1802 til 1896. Han snakket også forholdene for arbeiderklassen i Norge, og om de forskjellige arbeiderspørsmål som på dette tidspunktet var aktuelle.

Det viste seg snart at det var nettopp disse sakene som skulle komme i forgrunnen, også i Forsøkets Arbeiderforening. Med vedtaket om å tillate politikk i foreningen hadde de skaffet seg en ny plattform. Bakgrunnen for vedtaket var innlysende. Medlemmene var samfunnsengasjerte og ønsket å ta del i den politiske debatten. Redaktør Try`s foredrag var den første bekreftelsen på dette. 

Felles innkjøp

På møtet, 7.mars 1896, drøftet foreningen spørsmålet om felles innkjøp av husholdningsvarer og brensel til sine medlemmer. Etter en lengre debatt om saken ble det besluttet å nedsette en komité, bestående av Peder Hollum og Alfred Hess, som fikk i oppdrag å undersøke mulighetene for at dette kunne realiseres. Komiteen la senere frem sitt arbeid, og det ble etablert et eget innkjøpslag innad i foreningen. 

Nok en gang etablerte foreningen en ordning som skulle gjøre hverdagen lettere for medlemmene. Gjennom innkjøpsordningen ble det mulig å skaffe billigere varer til medlemmene. 

Strid om retninger

På møtet 7.mars 1896 ble det fremmet et forslag  om at foreningen skulle slutte seg til "De Forenede Norske Arbeidersamfund". Dette var en landssammenslutning for arbeiderforeningene i landet. Organisasjonen var dominert av folk fra partiet Venstre. I 1890 hadde likevel sosialdemokratene klart å oppnå en del makt i organisasjonen. De klarte nesten å få til en sammenslåing av "De Forenede Norske Arbeidersamfund" og Det Norske Arbeiderparti. Men da sosialdemokratene prøvde å få inn programformuleringer om kvinnelig stemmerett, lavere stemmerettsalder og nei til privat eiendomsrett, ble det full strid. Venstrefolket, med  Johan Castberg i spissen, ønsket ikke å gå så langt. Samlingen av arbeiderbevegelsen i landet strandet. Dette førte til at mange tok avstand fra Castbergs arbeidersamfunn, og stadig flere foreninger sluttet seg til Det Norske Arbeiderparti.

Til tross for dette ble det altså fremmet forslag om at Forsøklets Arbeiderforening skulle gå inn i "De Forenede Norske Arbeidersamfund". Forslaget ble i denne omgang ikke votert over, men utsatt til et senere møte. Saken viste at det allerede nå var ulike politiske holdninger blant medlemmene, og at de ønsket forskjellige veivalg. Saken skulle bare bli en forsmak på den interne kampen som etter hvert utviklet seg i foreningen, og som varte i 20 år. 

Bibliotek og fane

På møtet 7.november 1896, ble det bestemt at foreningen skulle opprette et bibliotek for medlemmene. Bakgrunnen for dette var at det på denne tiden var liten tilgang til bøker eller annet lesestoff. Bøker var dyre, og få hadde råd til å kjøpe lesestoff. Bøker gikk ofte på rundgang. For mange var det ren luksus å ha slikt lesestoff i eget eie. I tillegg til å etablere bibliotek, løste de informasjonsbehovet og kunnskapsformidlingen ved høytlesning på møtene. 

I møtet 20.juni 1897 ble det vedtatt å skaffe foreningen en fane. Foreningen deltok første gang med denne fanen på Olavsdagene i Trondhjem i 1897. Hvem som bar fanen denne første gangen er usikkert. Men i protokollene kommer det klart frem at det ofte var kamp om denne jobben. Det var en ære å få bære foreningens fane. I protokollen fra 24.juli 1897 står følgende:

"Møde holdtes hos Bernt Johnsen lørdag den 24. og hvor der blev foretatt valg paa fanebærer for den del af aaret som er igjen. Valget hadde saadant udfald:

Sivert Berg, 10 stemmer
Julius Kolstad, 10 stemmer
Alfred Hess, 8 stemmer

Derefter foretages lodtrækning mellom Berg og Kolstad om hvem som skulde bære.  Sivert Berg ble fanebærer.” 

Etter en lengre debatt, og kampvotering med loddtrekning, kom de altså frem til hvem som skulle bære foreningens fane. 

På samme møte foreslo Alfred Hess at det ble innkjøpt skjerf til de som ved ulike anledninger skulle bære fanen. Selvfølgelig skulle fanebærerne ta seg pent ut og være skikkelig kledd. Men samtidig var en fanebærer forhindret fra å holde kragen igjen med hendene når det var kaldt. Det ble bevilget 25 øre til innkjøp av skjerf. 

Eget hus

28.mars 1896 ble også en annen viktig sak tatt opp til diskusjon. Nemlig spørsmålet om et eget lokale for foreningen. Det ble besluttet å starte opp aksjetegning for å skaffe midler til et eget hus. Dette spørsmålet ble behandlet på flere møter i tiden som kom. 7.november samme år ble det nedsatt en byggekomité med fem medlemmer; Peder Heggvold, Esten Kåsen, John Wold, Bernt Johnsen og Hans Granbo.

Spørsmålet om et eget lokale for foreningen ble endelig avgjort på medlemsmøtet 25.februar 1899. Da ble det besluttet å kjøpe en meieribygning i Klæbu. Denne skulle flyttes til Selsbakk og settes opp på bygslet tomt hos gårdbruker P. Ramberg. Planen ble iverksatt. Meieribygningen ble fraktet fra Klæbu med hest og kjerre, og huset sto ferdig i mai samme år. Stedet fikk navnet "Lidarendet" og lokalet ble innvidd 27.mai 1899 med stor innvielsesfest. 

Festtalen ble holdt av Hr. Leganger fra Heimdal, som talte om arbeidernes stilling både i Norge og andre land. Gårdbruker Jonas Okstad forærte foreningen en flaggstang, og de kvinnelige medlemmene av foreningen sørget for flagg som for første gang vaiet over stedet ved innvielsesfesten. 

Foreningen klarte altså, ved felles anstrengelser, å skaffe seg eget hus. Tatt i betraktning de små ressursene de hadde den gang er dette imponerende. Enda mer imponerende er det å registrere hvor kort tid det tok fra planleggingen startet, vedtak ble fattet, og huset stor ferdig.

Det nye huset bidro til å styrke foreningen. Det ble på alle måter lettere å drive virksomheten videre. Frem til dette tidspunktet hadde alle møter og fester blitt arrangert hjemme hos medlemmene. Dette hadde selvfølgelig sine begrensninger. Men slik var det over hele landet på denne tiden. Medlemmenes egne boliger var eneste mulighet. Spesielt fordi mange av de etablerte lokaleierne ikke ville leie ut lokaler til arbeiderorganisasjonene. I 1890-årene kom derfor de første Folkets Hus i Norge. Det første var Arbeideren på Modum reist av Vikersund Arbeiderforening på begynnelsen av 1890-tallet. Deretter kom Folkets Hus på Spjærøy på Hvaler og Folkets Hus på Ranheim som begge ble bygd på dugnad i 1898 (Wikipedia). Deretter kom Folkets Hus på Selsbakk i 1899. De tre sist nevnte husene er dermed landets eldste Folkets Hus som fremdeles er i drift.

Det første Folkets Hus på Selsbakk ble satt opp i 1899. Huset hadde vært meieri i Klæbu, og ble fraktet til Selsbakk med hest og slede.  Bildet er fra stiftelsesmøte i Selsbakk Samvirkelag 14 år senere, 2.mars 1913.  Foto: Ukjent

Første rekke fra venstre: Ukjent, Kristine Haugen, Ingeborg Skjetne, Sofie Okkenhaug, Ingeborg Haugen, Marie Aas, Gudrun Hollum, Marit Halset, Inga Grande, Anette Aarnseth, Ida Aarnseth, Petra Wold.

Andre rekke fra venstre: Fru Gelein, Inga Leikvold, Lina Aas, Ingeborg Romulsli, Berit Rekstad, Inga Hollum, Ellen Granbo, Karen Brosve, Marie Grande, Gjertrud Spantrø, Karoline Magnussen.

Tredje rekke fra venstre: Peder Hollum, Hr. Bonesvold, Peder Leikvold, Lars Gelein, Hans Granbo, Ukjent, Hr. Aalmo, Grim Okstad, Karl Aarnseth, Hr. Birkeland (bestyrer), Hr. Olden, Kristian Brosve.

De to bakerste rekkene fra venstre: Anton Røvik, John Granbo, Ole Magnussen, Artur Gelein, John Okkenhaug, Olaf Gisvold, Ole Hollum, Svein Vinsnes, Lars Rekstad, Hr. Krog, Johan Fenstad, Ansgar Berg, Johannes Grande, Olea Hegvold, John Romulsli, Marit Hegvold, Aksel Vold, Kristian Granbo, Ole Aas, Ole Haugen, Johan Okkenhaug, Peder Nygård.

Ranheim Folkets Hus 1.mai 1918. Ranheim Folkets Hus ble bygd på dugnad i 1898 og er dermed landets eldste Folkets Hus som fortsatt er i drift. Selsbakk Folkets Hus sto ferdig året etter, 1899.

Omlegging til fagforening?

Forsøkets Arbeiderforening fortsatte sin virksomhet med regelmessige møter hvor de tok opp forskjellige spørsmål og aktuelle saker. Medlemstallet varierte fra år til år. En del av de som var med ved oppstarten gikk ut av foreningen rundt århundreskiftet, fordi foreningen hadde fått en annen karakter.  Men nye medlemmer kom til, og det ble i vesentlig grad arbeiderne i området som satte sitt preg på foreningsarbeidet. 

Som en følge av dette var det også arbeiderspørsmålene som kom i forgrunnen. Derfor kom igjen spørsmålet om tilslutning til de øvrige arbeiderorganisasjonene i landet opp til diskusjon. 2.desember 1900 holdt den legendariske agitatoren, Hans Berntsen fra Norsk Arbeidsmannsforbund, foredrag i foreningen. Han foreslo at foreningen skulle melde seg inn i Arbeidsmannsforbundet. Berntsen var anleggsarbeider fra Mo i Rana, og fikk stiftet over 400 fagforeninger og partilag på sine mange reiser rundt omkring i landet. I Forsøkets Arbeiderforening fikk han noe støtte, men saken ble likevel lagt til side. 

Åtte år senere kom forslaget om å slutte seg til Norsk Arbeidsmannsforbund igjen opp til diskusjon. Noen ønsket sterkt at foreningen skulle bli en fagforening. Forslaget ble vedtatt i et møte 26.april 1908, men vedtaket ble annullert på et nytt møte 15.mai samme år. Fortsatt var det altså ulike syn på hva som skulle være foreningens plattform og om de skulle være med i andre sammenslutninger eller ikke. Medlemmene var usikre og hadde delte meninger.

Striden tilspisser seg 

Etter Berntsens besøk i 1900 fortsatte foreningen sin virksomhet i gamle spor, inntil generalforsamlingen 8.februar 1903. Da kom spørsmålet om en sammenslåing med de øvrige arbeiderforeninger opp til ny behandling. På denne generalforsamlingen forelå nemlig en innbydelse fra "Arbeiderlaget Asbjørn" på Melhus, om å delta i et forberedende møte i Felleslokalet Trondhjem, om å stifte et amtparti (fylkesparti). Foreningen besluttet å la seg representere ved formann Bernt Johnsen. Møtet i Felleslokalet besluttet å danne et amtparti av arbeiderforeninger i amtet (fylket). Denne beslutningen ble behandlet på foreningens møte 28.mars samme år. Der ble amtmøtets forhandlinger og forslag til lover referert og drøftet. Etter en lang og skarp debatt om eventuell tilknytning til amtpartiet, ble forslaget om tilslutning forkastet med 6 mot 6 stemmer, da formannens dobbeltstemme gjorde utslaget. 

Selsbakk Socialdemokratiske forening

Spørsmålet om tilknytning til Det Norske Arbeiderparti var stadig oppe til diskusjon i foreningen kommende år (1901). Det var stor uenighet innad i foreningen om saken. Etter hvert utviklet det seg en sterk strid. Dette førte til at Selsbakk Socialdemokratiske Forening ble stiftet. Denne foreningen sluttet seg til Det Norske Arbeiderparti gjennom amtpartiet, Uttrøndelagen Arbeiderparti. Flere av medlemmene i Forsøkets Arbeiderforening gikk inn i den nye foreningen. De beholdt likevel sitt medlemskap i Forsøkets Arbeiderforening. Men det var naturligvis den nye foreningen som arbeidet for å styrke arbeidernes politiske innflytelse. De deltok blant annet i valgkampen for Det norske Arbeiderpartiet, og i 1910 bar dette frukter. Da ble Arnold Hazeland, som var medlem i Selsbakk Socaildemokratiske Forening, innvalgt fra Byåsen sogn som Arbeiderpartiets representant i Strinda Herredsstyre. Hazeland ble senere Stortingskandidat fra Strinda krets, og i 1919 ble han oppnevnt som dommer i Høyesterett i Kristiania. 

Det var nok mange grunner til at sosialdemokratene i Forsøkets Arbeiderforening ikke lyktes i å skape flertall for en innmeldelse i Det Norske Arbeiderparti. Men en av grunnene var nok den forholdsvis svake posisjonen Arbeiderpartiet ennå hadde i vårt land. Det Norske Arbeiderparti var på denne tiden en svært ustabil organisasjon. Medlemstallet varierte kraftig fra år til år. Økonomien var dårlig, og partiet hadde liten politisk innflytelse. Det var først i 1915 og 1918 at Arbeiderpartiet fikk sitt gjennombrudd på landsbasis, med en oppslutning på noe over 30 prosent. I Trondheim kom riktig nok gjennombruddet tidligere. Allerede ved kommunevalget i 1904 fikk Arbeiderpartiet 31,8 prosent av stemmene. 

Men selv om partiet allerede på dette tidspunktet begynte å skaffe seg et godt fotfeste i Trondheim, hadde Det Norske Arbeiderparti store problemer med å markere sin selvstendighet. Mange av lederne innenfor arbeiderbevegelsen hadde sitt utspring fra Venstre, og flere av partiets tillitsvalgte ønsket å bruke Venstre, fremfor å stille egne valglister. Mange av arbeiderforeningene følte seg ikke trygg på Det Norske Arbeiderparti ennå. Dette var nok en av grunnene til at heller ikke flertallet i Forsøkets Arbeiderforening ønsket en innmelding i Arbeiderpartiet på dette tidspunktet.

Kampen om makten i foreningen fortsatte i enda noen år, og det ble en tydeligere og tydeligere todeling i foreningen. På den ene siden sto tilhengerne av en innmelding i Det Norske Arbeiderparti. På den andre siden sto tilhengerne av De Forenede Norske Arbeidersamfunn, som nasjonalt ble ledet av den radikale venstremannen Johan Castberg. Han sto for en linje der de mente at det var Venstre som var arbeidernes fremste allierte, og "at det mellom arbeiderne og Venstre var inngått en allianse som man pliktet å være lojal mot". Det  var denne "alliansen" som lenge hadde tilslutning i Forsøkets Arbeiderforening, og som i mange år forhindret en tilslutning til Arbeiderpartiet. Dette var situasjonen i mange av landets arbeiderforeninger. Båndene mellom arbeiderne og Venstre var sterke.

Vi kan heller ikke se bort fra at det i Forsøkets Arbeiderforening fortsatt var rester av gammel borgerlig tenking, der de ønsket seg en upolitisk forening. Dette vet vi ikke med sikkerhet, men sikkert er det at motstanderne av en innmelding i Det Norske Arbeiderparti etter hvert kom i mindretall, og ikke ble noen "trussel" for sosialdemokratene. Tilhengerne av en innmelding i Det Norske Arbeiderparti styrket seg år for år utover på 1900-tallet, og bygde et stadig sterkere grunnlag for den innmeldingen som snart skulle komme.

Slik var det ikke over alt. Det som skjedde i Hommelvik i 1913 er et eksempel på det. Da gjorde høyrefolk et kupp som brakte stedets arbeiderforening og forsamlingslokale over på deres hender. De ønsket å gjøre lokalene om til et forum for festlig virksomhet. Samtidig fikk de til en generalforsamling i arbeiderforeningen  som vedtok at "folk som vil en annen samfunnsordning kan ikke bli medlemmer av arbeiderforeningen". Ved direkte aksjon forpurret arbeiderne omdannelsen av forsamlingslokalet, og to år senere satte de opp sitt eget Folkets Hus. Johan Nygaardsvold satt i byggekomitéen, og var med på å lede dette arbeidet.

På Selsbakk hadde ikke Høyre en slik posisjon at et «kupp» var mulig. Likevel var det krefter, også på Selsbakk, som ønsket å overta foreningens lokaler, Folkets Hus. Det fantes også medlemmer i foreningen som på et visst tidspunkt reiste spørsmålet om å selge huset til stedets godtemplarlosje. Saken førte til mer strid innad i foreningen. Men noe salg ble det ikke. Losje Selsbakk valgte etter hvert å bygge sitt eget hus (1928). Eiendommen ble døpt Voldsminde - men er i dag bedre kjent som Turnlokalet.

Kooperativet

På foreningens møte 31.mars1907 ble tanken om å danne en kooperativ forretning drøftet. Det ble imidlertid ikke tatt noen konkrete skritt for å få realisert ønskene om en slik forretning. 

I 1912 ble spørsmålet om å starte en kooperativ forretning tatt opp på nytt. På foreningens møte 3.mai fremmet Alfred Hess et forslag om at Forsøkets Arbeiderforening skulle gå over til å bli et kooperativt byggeselskap. Hensikten var sannsynligvis at de på denne måten skulle få bygd ut Folkets Hus til en kooperativ forretning. I protokollen fra møtet står følgende:

"Efter en del udtalelser fremsadte A. Hess følgende forslag: Foreningen er villig til at gaa over til et samvirkende privat uavhengigt byggeselskab utenom Handels-kooperasjonen, som vil udbygge og udvide saa det kan bli et tidsmessigt lokale, og at lokale skal benydtes i samme udstrekning som før. Hess` forslag blev enstemmigt vedtadt. Derefter vedtoges lovforandringerne enstemmigt." 

Men samtidig hadde eiendommen «Fossegløtt» blitt bygd. Dette var en privat villa på "Borthen-eiendommen" (dagens Gammel-lina 41-49). Drivkreftene for en kooperativ forretning fant både beliggenheten og lokalet såpass brukbart at de ønsket å starte opp med butikk der. Planene om å benytte Folkets Hus til dette formålet ble lagt på is.

På møte i Folkets Hus 2.mars 1913 ble Selsbakk Samvirkelag formelt dannet. Peder Hollum ble valgt som formann. Butikken i "Fossegløtt" ble åpnet 24. april 1913, med M. Birkeland som bestyrer. Birkeland, som hadde en årslønn på 1100 kroner, måtte stille garanti på 3000 kroner og i tillegg skyte inn 1000 kroner i driftskapital. Det var harde vilkår, men laget hadde lite penger å kjøpe inn varer for.

Lokalene ble raskt for små. Senere kooperativbestyrer John Aae skriver i sine memoarer at 

"samvirkelaget holdt til i leide lokaler i en villa. Der var det trangt om plassen og upraktisk. Så gjaldt det å planlegge og bygge nytt forretningsbygg".

På foreningsmøte 18.april 1914 foreslo Alfred Hess på nytt å tilby foreningens eiendom, Lidarende (Folkets Hus), til samvirkelaget.  Til gjengjeld skulle arbeiderforeningen på Selsbakk få benytte en eventuell forsamlingssal til sine møter og sammenkomster. Forslaget ble vedtatt, men samvirkelaget avslo. Hensikten med dette tilbudet var å sikre Folkets Hus som et arbeiderforetakende, da det var andre krefter i gang for å "erobre huset", som det heter i protokollene. Losje Selsbakk hadde i lengre tid forsøkt å overta Lidarendet. Men huset skulle verken bli samvirkelag eller "losje-bygg". Det forble et Folkets Hus for innbyggerne på Selsbakk og omegn.

På den halvårige generalforsamlingen i Selsbakk samvirkelag 14. september 1915, da Trondheim bys senere ordfører John Aae var bestyrer, forelå planer om tomtekjøp. Laget ville bygge ny og større butikk. Komiteen som jobbet med dette hadde imidlertid delt seg. Flertallet ville sikre tomt ved den nye jernbanestasjonen i Selsbakkveien, mens mindretallet ønsket å benytte en  tomt ved Nyveien, nede ved Leirelva. Møtet vedtok med stort flertall at butikken måtte ligge ved stasjonen. Tre mål jord ble kjøpt. Eiendommen skulle hete «Samvirke». Ny butikk, i det som i dag heter Sivert Gjørtlers vei, ble åpnet tidlig på året i 1917.

En del av medlemmene hadde lang vei til butikken, noen bodde helt oppe ved Leirfossen, og det ble derfor opprettet kjørerute dit. Det samme ble satt i verk for medlemmene på Byåsen. Spørsmål om å opprette filialer ble også drøftet, både på Buenget, ved Nyveien og på Ugla. Men det ble til slutt bare på Buenget at det ble opprettet filial.

Selsbakk Samvirkelags filial i Buenget. Foto: DigitalMuseum.

Etter 2. verdenskrig kom kravene om en mer rasjonell og moderne butikk, og tanken om en helt ny butikk dukket opp. Dagen før samvirkelaget feiret sin 40- årsdag den 7.mars 1953 ble det vedtatt å reise nytt forretningsbygg. Dette ble bygd ved Gammel-lina og tatt i bruk i 1955. 

Selsbakk Samvirkelag hadde sitt siste år som selvstendig lag i 1969. Da var omsetningen på 1.4 mill. kroner og laget hadde 250 medlemmer (Kilde: Wikistrinda). Senere ble Selsbakk Samvirkelag en del av Trondheim og omegn samvirkelag (Trondos) og er fortsatt en del av denne sammenslutningen.

Samvirkelaget har hatt en enestående posisjon på Selsbakk helt fra starten av og i mange tiår fremover. Hele befolkningen, uansett politisk eller ideologisk ståsted, sluttet opp om samvirkelaget, og de fleste gjorde sine innkjøp der. Det utviklet seg etter hvert en samvirkelagskultur som har vært viktig for området. Blant annet ble de årlige "kooperativ-festene" populære , og et viktig sosialt møtested for hele befolkningen. 

Da Selsbakk Samvirkelag var et selvstendig lag var det sjelden noe problem å få folk med i styret. Det er mange selsbakkinger som har sittet i styret i samvirkelaget opp gjennom årene.

Utover på åtti- og nittitallet har samvirkelaget mistet mye av sin posisjon i bydelen, ikke minst fordi det er etablert flere store kjøpesenter rundt omkring i byen, og fordi folk har blitt mer mobile. De handler andre steder, og den historiske lojaliteten til butikken har mer eller mindre forsvunnet.

Alfred Hess (til venstre)  var sentral  i arbeiderbevegelsen på Selsbakk gjennom en årrekke. Han satt i  Strinda kommunestyret for Arbeiderpartiet fra 1903. Hess var en drivende kraft i arbeidet med å få etablert et samvirkelag på Selsbakk. En av gatene på Selsbakk er oppkalt etter han; Alfred Hess vei. Peder Hollum (i midten) var formann og aktivt medlem av Forsøkets Arbeiderforening. Han ble valgt som første formann i Selsbakk Samvirkelag. Mangeårig ordfører i Trondheim, John Aae (til høyre), var første formann i Selsbakk arbeiderungdomslag og var bestyrer på Selsbakk Samvirkelag da det i 1915 ble vedtatt å kjøpe tomt ved jernbaneundergangen, og bygge ny forretning der.  Foto av Aae: Trondheim Byarkiv

Det nye Selsbakk Samvirkelag, midt i bildet, ble åpnet i 1917. Inntil da hadde samvirkelaget hatt tilhold i en privat villa i Gammel-lina. Arbeiderforeningen var en drivkraft for å få etablert eget samvirkelag på Selsbakk. Foto: Selsbakk Samvirkelag

Inn i Det norske Arbeiderparti

I 1913 kom spørsmålet om innmeldelse i Det Norske Arbeiderparti (DNA) stadig opp til diskusjon, uten at noe ble avgjort. Men tilhengerne av en innmeldelse arbeidet videre med saken både dette året og det neste. Gruppen som ønsket en slik tilslutning ble stadig større og sterkere.

På generalforsamlingen 21.februar 1915 kom det frem at det nå var flertall i foreningen for en innmelding. Det ble likevel ikke fattet noe vedtak på dette møtet. Saken ble arbeidet videre med, og på medlemsmøte 13.mars 1915 ble det enstemmig vedtatt å melde foreningen inn i DNA gjennom Uttrøndelagens Arbeiderparti. Etter som vedtaket var enstemmig, er det naturlig å anta at motstanderne hadde gitt opp og var ute av foreningen. I en av jubileumsberetningene står det i hvert fall at «de måtte til slutt gi tapt».

Nå var Forsøkets Arbeiderforening endelig innmeldt i Arbeiderpartiet, og som en følge av dette ble Selsbakk Socialdemokratiske forening oppløst.

Innmeldingen i Det Norske Arbeiderparti (DNA) utløste stor aktivitet i foreningen. Det var som en demning brast. Forsøkets Arbeiderforening gikk inn i en ny epoke, som ble meget god. Allerede samme år sendte foreningen en representant til partiets landsmøte, som ble avholdt i Trondheim 22.mai. Den gang var det slik at alle foreningene i DNA hadde rett til å møte på landsmøtene. Hver forening hadde rett til én delegat uansett medlemstall. Deretter fikk de en delegat ekstra for hvert hundre medlem i foreningen. Dette bidro selvfølgelig til at den delen av landet som var vertskap for landsmøtet ble kraftig overrepresentert. På landsmøtet i Trondheim i 1915 var det også slik. Bak hver delegat fra Trondheim sto det 90 medlemmer. Gjennomsnittet for alle byene var 162.  

Nominasjonsmøtet for Strinda krets ble samme år lagt til Selsbakk Folkets Hus. Der ble Johan Nygaardsvold for første gang nominert som stortingskandidat. Resultatet ble at han kom inn på Stortinget, og etter hvert ble en av Arbeiderpartiets mest ruvende tillitsmenn noensinne. Dirigent på nominasjonsmøtet var Martin Tranmæl. Sekretær var kooperativbestyrer på Selsbakk, John Aae, som senere ble den lengst sittende ordføreren i Trondheim (1948 – 1957). Aae ble også disponent i Arbeideravisa og satt i denne stillingen i en årrekke.

Johan Nygaardsvold  (til venstre) ble første gang nominert til Stortinget på et møte i Selsbakk Folkets Hus i 1915. Han kom inn på Stortinget, og ble en av Arbeiderpartiets mest ruvende tillitsmenn.  Nygaardsvold var statsminister i perioden 1935-1945.  Nygaardsvold besøkte Selsbakk flere ganger. 2.des. 1949 arrangerte Selsbakk Arbeiderlag en fest hvor den tidligere statsministeren deltok og ble behørlig hyllet av en stor forsamling. I sin tale takket han Alfred Hess, som hadde vært med han på foredragsturne, og som var en av hans læremestere, ifølge Nygaardsvold selv. Foto: Ukjent

Dirigent på nominasjonsmøtet var Martin Tranmæl (til høyre). Han ble en av Arbeiderpartiets mest markante skikkelser. I mellomkrigstiden var Tranmæl Arbeiderpartiets reelle leder. Han deltok også aktivt i planleggingen av etterkrigstiden, blant annet da han under andre verdenskrig var flyktning i Sverige og tilhørte kretsen rundt Gunnar Myrdal, Bruno Kreisky og Willy Brandt.Tranmæls posisjon kunne ha gjort ham selvskreven som partiformann og statsminister, men han trivdes i kulissene og var blant annet redaktør i Arbeiderbladet i nesten 30 år (Kilde: Store Norske Leksikon)  Foto: Ukjent

Første tyveårsperiode er over

Det gikk altså 20 år før foreningen fant sin naturlige plass og rolle i den norske arbeiderbevegelsen. Forslagene hadde vært mange. Noen ville ha en upolitisk borgerlig arbeiderforening. Andre hadde foreslått at Forsøkets Arbeiderforening skulle fungere som fagforening. Noen ønsket å organisere foreningen som en ren sykekasse, og det hadde blitt fremmet forslag om at Forsøkets Arbeiderforening skulle bli et kooperativt byggelag. Det er ikke så merkelig at meningene var mange. Den organiserte arbeiderbevegelsen var i sin barndom, og de hadde ingen modeller å gå etter. Arbeiderpartiet var nystartet og preget av indre strid og uro. Den politiske bevisstheten var varierende. Det var naturlig at de drøftet ulike løsninger.

Men etter hvert som arbeiderbevegelsen utviklet seg, ble flere og flere i arbeiderforeningene i Norge klar over hvilken rolle de skulle spille. De ønsket å delta i det som ble en oppbyggingstid for arbeidernes selvbevissthet. De ville være med i det nye store sosiale, kulturelle og politiske fellesskapet som utviklet seg og ble kalt arbeiderbevegelsen. Det var denne retningen som vant frem på Selsbakk også. 

1915 - 1935 glansperiode

Industristedet Selsbakk

Etter innmeldingen i Det Norske Arbeiderparti begynte det som ble en glansperiode for arbeiderbevegelsen i Forsøket og på Selsbakk. Medlemstallet i Forsøkets Arbeiderforening økte raskt, blant annet fordi foreningen nå hadde en tydeligere profil og politisk plattform. Men også fordi ombyggingen av Størenbanen hadde startet. Jernbanen skulle få ny trasé fra Selsbakk til Heimdal. Det var et omfattende arbeid der banen skulle flyttes bort fra dagens Gammel-lina, og litt lenger vest, der den går i dag. Anleggsarbeiderne, ofte kalt jernbaneslusker, meldte seg inn i foreningen og ble aktive medlemmer. 

Samtidig fortsatte Selsbakk og Forsøket å utvikle seg som industristed.  Langs Leirelva og Nidelva fantes allerede flere store møllebruk med mange ansatte og papirfabrikken i Forsøket fortsatte å utvikle seg. I tillegg ble det etablert flere bedrifter i denne perioden, både små og store.

Møllebrukene langs Leirelva og Nidelva

På 1800-tallet og første del av 1900-tallet fantes flere møller langs Leirelva.  Elven ga kraft til vannhjulene som igjen drev kvernsteiner eller andre innretninger. Vannmøllen kom sannsynligvis i bruk i Norge samtidig som man begynte å tilvirke kvernsteiner. Det finnes arkeologiske funn tilbake til tidlig vikingtid som bekrefter dette.  Utover bearbeidelse av korn har vannmølle også blitt benyttet i kobberverker, sagbruk og i tekstil- og papirproduksjon (kilde: Wikipedia). I Forsøket og på Selsbakk ble det benyttet vannmøller både til kverning av mel og til tekstil- og papirproduksjon.

Nydalens Mølle lå som navnet tilsier i Nydalen ca. 300 meter nedenfor Sluppen bro.  Det finnes fortsatt rester av møllebruket både på land og ute i elven hvor det ble bygd en lang steinmur for å lede vannet inn til vannhjulene. Fra 1884 eide kjøpmann J. E. Ryjord det store møllebruket. I 1916 ble det overdratt til Trondheim kommune. Kommunen var interessert i vannrettighetene for produksjon av elektrisk kraft. Anlegg og vannrettigheter ble kjøpt av Trondheim Elektrisitetsverk i 1916 for 40.000 kroner (Kilde: Wikistrinda)

Nydalen mølle lå ca. 300 meter nord for Sluppen bro.  Det finnes fortsatt rester av møllebruket både på land og ute i elven hvor det ble bygd en lang steinmur for å lede vannet inn til møllehjulene (Kilde: Wikistrinda) Foto: Ukjent.

Enigheten Mølle lå ved det som i dag heter Osloveien, litt sør for Sluppen bro. Det var brødrene Tobias og Hans Lund som kjøpte møllen mot slutten av 1800-tallet og produserte mel og kornvarer der. Senere kom også en tredje bror, Johan Eduard, inn som eier. Brødrene Lund var aktive forretningsmenn og eide flere møller, også Prøven Mølle litt lenger oppe i Leirelva (omtalt under). Brødrene kjøpte også Torpaunets Mølle i Malvik og dessuten fem brygger i Trondheim.

Møllen ble solgt i 1912 til Henning Adolf Berggren (1867-1931) som startet opp Ilens Uldvarefabrik (omtalt under) i lokalene.

Enigheten mølle var en av flere møller langs Leirelva. Den ble senere overtatt av Ilen Uldvarefabrikk. Etter en brann i 1915 ble det reist en moderne fabrikk på til sammen 900 kvadratmeter samme sted (foto under). Foto: Ukjent.

Prøven Mølle lå ved det som i dag er Prøven Bil as. Også denne møllen var eid av Brødrene Lund. Prøven Mølle ble oppført i 1888. Det var en stor bygning på fire etasjer. I 1938 ble det slutt på vanlige mølledrift der. Isteden ble det etablert trevarefabrikk og bilverksted av brødrene Fordal (omtalt under).

Prøven mølle lå der Prøven Bil as ligger i dag. Prøven Mølle på Selsbakk var  opprinnelig eid av Brødrene Lund. Den ble oppført i 1888. (Kilde: Wikistrinda). Foto: Ukjent.

Forsøket Mølle lå lenger oppe i Leirelva, rett nedenfor Trondhjems papir- og pappfabrikk, ved de såkalte Buengfallene. Den første møllen der ble etablert som kruttmølle på 1700-tallet. Behovet for krutt var stort på den tiden fordi svenskene stadig angrep Norge. Den store nordiske krigen pågikk for fullt. I tillegg var det behov for sprengstoff til bergverksindustrien.

Kruttmøllen på Selsbakk ble drevet av et interessentselskap i Trondheim. I spissen for interessentselskapet sto overinspektør ved Trondhjem Tukthus, Christopher Bendix Heide.

I 1819 kjøpte rittmester og veimester Broder Lysholm Krogh kruttmøllen på Selsbakk med tilhørende rettigheter. Han la ned kruttproduksjonen omkring 1820 og etablerte en kornmølle der. Behovet for krutt var blitt mindre og dessuten hadde kruttmøllen gått i luften et par ganger. Det var ikke ufarlig å produsere krutt.  

I 1830 anlegger Krogh «Forsøgets Papirmølle» samme sted, og starter opp med papirproduksjon. Krohg var en av de mest fremtredende personligheter i Trøndelag på 1800-tallet - både som embetsmann og forretningsdrivende.

(Kilde: WikiStrinda)

Ilens Uldvarefabrikk og A/S Trondhjems Tekstilfabrikker 

Ilens Uldvarefabrikk ble etablert ved den nedlagte møllen "Enigheten" på Selsbakk (omtalt over). Etter en brann ved fabrikken, ble bygningen gjenreist i 1915 til en moderne fabrikk på til sammen 900 kvadratmeter. Den lå ved Leirelva, på østsiden av det som i dag er Osloveien, ca. 500 meter sør for Sluppen bro. Der ble det etablert filleriveri, spinneri, veveri, valking og fargeri. Tett oppunder 100 arbeidere var sysselsatt der på det meste. Spesialarbeidere og fagsjefer ble hentet fra Sverige. Fabrikken red på en høykonjunktur-bølge under hele første verdenskrig.

Etter første verdenskrig sank antall arbeidere noe, men var fortsatt høyt. I følge Norsk Arbeidsmannsforbunds (NAF) beretning for 1923, var det 70 ansatte ved bedriften dette året, hvor av 32 var organiserte medlemmer hos dem. Det fremgår av beretningen at bedriften hadde tariffavtale, eller såkalt «overenskomst». Det var ingen selvfølge. Det var ikke mange år siden den første landsomfattende tariffavtalen hadde sett dagens lys, etter lange og harde forhandlinger. Den såkalte verkstedoverenskomsten ble undertegnet i 1907 av Jern- og Metallarbeiderforbundet i LO og Norsk Arbeidsgiverforbund. Avtalen sikret arbeiderne rett til å organisere seg og være representert av tillitsvalgt og sikret dessuten arbeiderne en fastsatt minstelønn.

A/S Trondhjems Tekstilfabrikker overtok fabrikken i 1928 og fortsatte med samme type produksjon frem til 1932 da Einar Vanvik overtok fabrikken og ga den navnet Selsbakk Vatteppe & Shoddyfabrikk.

I følge Strinda historielag ble Byåsen Uldvarefabrikk A/S nedlagt i 1915. De fleste tekstilmaskinene derfra ble kjøpt av Ilens Uldvarefabrik på Selsbakk. Materialene fra fabrikkbygningen på Byåsen ble brukt til å sette opp en større arbeiderbolig på Selsbakk, med et tyvetalls leiligheter, og med kafé og restaurant i kjelleren. Boligen ble senere kjøpt av Strinda kommune som drev utleie. Sannsynligvis er dette den såkalte "murgården" som fortsatt finnes nede ved Leirelva, i det som i dag er Osloveien. Dette vet vi ikke sikkert.

Ilen Uldvarefabrikk over ble reist på, eller ved, branntomten etter Enigheten mølle i 1915. Nærmere 100 arbeidere jobbet der på det meste. Foto: Ukjent

Til venstre: Det var nødvendig å reklamere også i «gamle dager». Avisannonse fra Ilens Ullvarefabrikk på Selsbakk på tyvetallet. Til høyre: Selsbakk var et mangfoldig og betydelig industristed i «gamle dager». Uldvarefabrikken sysselsatte i overkant av 100 arbeidere på det meste. Halvparten var organisert i Norsk Arbeidsmannsforbund. De hadde sin egen fagforening; Selsbakk tekstilarbeiderforening. Fanen deres hang i Folkets Hus i mange år.

Trondhjems Papir- & Papfabrik

Trondhjems Papir- & Papfabrik var i stadig vekst på denne tiden.  Virksomheten ble utvidet og modernisert, og det ble i første del av 1900-tallet produsert både asfaltpapp, forhudningspapp, bokbinderpapp, trepapp og presspapp. Antall ansatte økte jevnt og trutt i hele første del av 1900-tallet. Mange av arbeiderne var tilsluttet Forsøkets Arbeiderforening.

Etter andre verdenskrig begynte bedriften også å tilby takpapp og takleggertjenester. Denne virksomheten vokste og sysselsatte fra slutten av 1950-årene flere enn papp-produksjonen i fabrikken. I 1962 ble denne virksomheten avviklet og ny fabrikk etablert. Selsbakk Fabrikker (SELFA) ble så dagens lys og de begynte å produsere skumplast. 

Selsbak Trævarefabrikk

Selsbak Trævarefabrikk ble etablert av John Okkenhaug, i Gammel-lina 52. I målebrev fra 1917 står John Okkenhaug oppført som eier. Men starten må ha vært noe før, fordi vi vet at det var ansatte i bedriften allerede i 1912. Treskjæreren Margido Leinum er et eksempel på dette. Han kom til Selsbakk i 1912 og ble ansatt hos Okkenhaug. Leinum ble litt senere medinnehaver.

John Okkenhaug var for øvrig medlem i Forsøkets Arbeiderforening, og gjorde en stor innsats der. Han satt blant annet i byggekomiteen som planla og fikk bygd nye Folkets Hus i 1916.

Okkenhaug trakk seg ut av driften i 1922, men fortsatte å sitte som eier. I 1928 solgte han eiendommen og maskiner til Margidos eldste sønn Eystein (1904–1975). I 1933 overtok en annen sønn, Trygve, disposisjonsretten for Selsbak Trævarefabrikk og endret bedriftens navn til Leinums Snekkeri.

(Kilde: Byåsen Historielags årbok 2022 – Anne Kari Græsli Øiaas, Arne Øiaas)

Høyems Metallvarefabrikk

I 1918 kom Sivert Høyem til Selsbakk. Han var gjørtler og etablerte seg på Gammel-lina med et metallvareverksted. Tomten på 10 mål kjøpte han av gårdbruker Peder Ramberg. I følge Strinda bygdebok etablerte han bedriften «Høyems metallvarefabrikk» i 1925 med to ansatte. Ganske snart var antall ansatte kommet opp i seks. Hans sønn, Thorvald Høyem, som hadde gått i lære hos sin far, overtok etter hvert bedriften.

I den første tiden ble det produsert kuknapper (for å feste på dyrenes horn), husdyrbjeller, matklokker og sildelodd. På trettitallet ble det produsert beslag og dørhåndtak og etter hvert vindusvridere i volum. Etter hvert produserte de vaskemaskinskovler i aluminium, som ble levert til vaskemaskinprodusent Ernst Parow på Melhus, hoppklosser til hoppski og syltepresser. Toralf Engan vant OL i 1964 med hoppklosser fra smien til Høyem. Syltepressene ble meget populære, og det er mange som fortsatt bruker disse når julesylten skal lages. På femtitallet produserte bedriften håndtak til fiskestenger, låsemekanismer til fiskehåver og sildelodd. Sildeloddene ble påmontert en anretning som ble brukt til å søke etter sild. På sekstitallet ble det hovedsakelig produsert gjenstander i messing som lysestaker, kandelabere, morter og sauebjeller. Bedriften ble avviklet på slutten av sekstitallet. Etter dette ble smien brukt på hobbybasis av Thorvalds sønn Olav Høyem og barnebarnet Brynjar Iversen.

Både Sivert og Thorvald Høyem lot mange ungdommer fra Selsbakk og Byåsen få arbeide i bedriften. Her kan nevnes Gunnar Øiaas, Harald Dalhaug, Ole Nyborg, Torbjørn Berntzen, Alf Rodahl, Kåre Rodahl, Sverre Fjærlie, Jostein Fjærlie, Asbjørn Skrødal, Einar Sandvik og David Lundereng. Men det var mange andre også. Flere av de nevnte kom også med i arbeiderbevegelsen i tidlig alder som medlemmer i Selsbakk Framlag, arbeiderungdomslaget og senere i Forsøkets Arbeiderforening (senere Selsbakk Arbeiderlag). To av dem, Gunnar Øiaas og David Lundereng, ble senere formenn både i Selsbakk Arbeiderlag og i Selsbakk Idrettsforening.

Sivert Høyem, fikk oppkalt en gate etter seg på Selsbakk. Sivert Gjørtlers vei går fra undergangen i Selsbakkveien, forbi Høyem-eiendommen på sørvestsiden, og ned mot Gammel-lina.

(Kilde: Byåsen Historielags årbok 2023 – Ingrid Iversen, Solfrid Høyem Valdimarsson, Randi Høyem Tanem, Olav Høyem).

Sivert Høyem (til høyre) sammen med en av sine ansatte, Sverre Fjærlie. Bildet er fra en firmatur til Geiranger.

Leinums Snekkeri

Snekkermester Trygve Leinum startet opp sitt eget snekker- og treskjærerverksted i Gammel-lina 52 i 1933, som en videreføring av Selsbak Trævarefabrikk, som hans far hadde drevet sammen med John Okkenhaug.

Leinum Snekkeri lagde masseartikler i tre, møbler, innredninger, gymnastikkutstyr mm. De drev med dreiing og treskjæring, men de produserte også møbler, kjøkken, garderober og kontorinnredninger. I hovedsak leverte de til privatpersoner, men de hadde også faste leveranser til møbelutsalg i Trondheim.

I starten var det to ansatte ved verkstedet. Men antallet ansatte økte og etter en stund var det ni arbeidere i bedriften (Kilde: Strinda bygdebok). Utover på førti- og femtitallet vokste bedriften videre og på det meste var det 16 ansatte.

Da de store møbelfabrikkene vokste frem utover 1950-tallet, ble etterspørselen etter møbler fra snekkeriet på Selsbakk mindre. Produksjonen dreide derfor mer over på innredninger og vedlikehold, og det ble etter hvert færre ansatte. Driften av Leinums Snekkeri opphørte i 1969, selv om Trygve Leinum påtok seg noe enkle oppdrag utover 1970-tallet, mest på hobbybasis.

Samtidig som han drev bedriften tok Leinum instruktørutdanning ved Statens Gymnastikkskole i Oslo i 1946 (i dag Norges Idrettshøgskole). Etter dette begynte han å undervise i gymnastikk på ulike skoler i Trondheim og Strinda, samtidig som han drev som snekker. I 1957 ble han fast ansatt som gymnastikklærer ved Strinda videregående skole og arbeidet der til han gikk av med pensjon i 1977.

(Kilde: WikiStrinda og Byåsen Historielags årbok 2022 – Anne Kari Græsli Øiaas, Arne Øiaas)

Til venstre: Arbeidskonflikt ved margarinfabrikken på Selsbakk. Til høyre: Trygve Hallfred Leinum (1909-1992)

Trøndermargarin as

På trettitallet ble det etablert en margarinfabrikk på Selsbakk. Den fikk navnet Trøndermargarin as. og ble ledet av disponent Holst.

I 1937 oppsto en del dramatikk rundt fabrikken da Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og Landsorganisasjonen (LO) forhandlet om å innføre en landsomfattende tariffavtale for margarinfabrikkene i landet (faksmile fra Arbeider-Avisa 27.sept. 1937). Det gjaldt 23 bedrifter med ca. 600 arbeidere omkring i hele landet. Forhandling og megling førte ikke frem og arbeidsstans inntrådte 6. september. Etter åtte ukers konflikt kom partene til enighet.

Men under konflikten leverte margarinfabrikken på Selsbakk, som ikke var medlem av NAF, margarin til Jørgensens Margarinfabrikk i Oslo. Slik kunne Oslobedriften holde noe av virksomheten i gang. Bedriften på Selsbakk hadde også ansatt noen av arbeiderne fra Jørgensens Margarinfabrikk og hentet opp en lastebil derfra. På denne måten hjalp de Jørgensens Margarinfabrikk å omgå arbeidsstansen under konflikten. Samtidig doblet bedriften på Selsbakk produksjonen sin, som et resultat av dette.

Det ble reagert kraftig fra LO mot fabrikken på Selsbakk og det endte med såkalt plassfratredelser for «Osloarbeiderne» 9. oktober.

Selsbakk Vatteppe & Shoddyfabrikk og Vanvik Sport

Einar Vanvik overtok Ilens Uldvarefabrikk, eller Trondhjems Tekstilfabrikker som bedriften het da, i 1932. Han ga den navnet Selsbakk Vatteppe & Shoddyfabrikk. I fabrikken ble det produsert vattepper, vattplater, alfariveri, stoppull, vatt samt dyttestry. Fabrikken beskjeftiget 15 mennesker (kilde: Wikistrinda).

Vanvik drev fabrikken frem til den ble nedlagt i 1971. Senere etablerte samme familie «Vanvik Sport», som flyttet inn i en trebygning på motsatt side av veien. Vanvik Sport spesialiserte seg blant annet på produksjon av soveposer.

Einar Vanvik overtok Ilen Uldvarefabrikk i 1932, og ga den navnet Selsbakk Vatteppe & Shoddyfabrikk. Foto fra Arbeider-Avisa i 1954. Her ser vi at øverste etasje  på den opprinnelige bygningen er borte. Vanvikfamilien drev fabrikken frem til nedlegging i 1971.

Selsbakk var et lite sted. Men disse eksemplene viser at stedet har en mangfoldig industrihistorie. Industrien og bedriftene ga liv til stedet i form av anlegg, arbeidsplasser, aktivitet og bosetting og var en del av Forsøkets og Selsbakks sjel og identitet.

På 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet måtte arbeiderne flytte dit det var arbeid å få. Slik var det over hele landet. Folk bosatte seg nær industribedrifter, fabrikker og utbyggingsprosjekter som jernbane og veier. Slik grodde små lokalsamfunn og bygder frem. Deretter kom arbeiderforeninger, idrettslag, ungdomslag og andre organisasjoner på plass. Det var dette som skjedde i Forsøket og på Selsbakk også.

I den tidligste perioden av Selsbakks industrihistorie var det nære bånd mellom arbeiderne i bedriftene og arbeiderbevegelsens organisasjoner. Etter hvert ble disse båndene svakere, fordi arbeiderne ikke nødvendigvis bodde på Selsbakk lenger, og dermed ikke hadde noen spesiell tilknytning til stedet og organisasjonene der.

Størenbanen

Den opprinnelige jernbanetraseen fra Trondheim sørover gikk fra hovedjernbanestasjonen på Kalvskinnet, over en bro der Elgeseter bro går i dag, til Tempe og deretter over Sluppen bro. Derfra gikk den videre gjennom Selsbakk langs det som i dag heter Gammel-lina, og over tre store viadukter (broer) til Heimdal. Denne traseen ble åpnet allerede i 1864. Tjue år senere, i 1884, ble ny trase mellom Trondheim og Selsbakk tatt i bruk. Nå var banen flyttet til vestsiden av Nidelven, der den ligger i dag. 

Gjennom Selsbakk beholdt de imidlertid den gamle traseen langs dagens Gammel-lina og i 1890 ble det opprettet stoppested på Selsbakk. Sytten år senere, i 1907, ble stoppestedet oppgradert til en stasjon. Den ble etablert i det som i dag heter Magasinveien. Det var de gamle bygningene på Sluppen stoppested som ble flyttet og satt opp der (WikiStrinda).

I 1890 ble det opprettet stoppested  for jernbanen på Selsbakk. Sytten år senere, i 1907, ble stoppestedet til en stasjon. Stasjonen lå ved forsvarets lager, i det som nå heter Magasinveien. I 1919 ble det åpnet ny stasjonsbygning lenger oppe, ved Selsbakkveien, der den nye toglinjen ble anlagt.. Foto: Ukjent

I 1911 startet den neste store ombyggingen av Størenbanen. Det ble lagt om til normalspor, og traseen mellom Selsbakk og Heimdal ble også flyttet litt lenger vest, oppunder Ramberg-jordene der den går i dag. Den gamle traseen ble bygd om til vei og etter hvert gitt navnet Gammel-lina. Den store viadukten (broen) som gikk fra det som i dag heter Dvergstien og over til Romolslia ble revet. Det samme var tilfelle med de to andre store viaduktene mellom Selsbakk og Heimdal, den ene lå ved Okstadøy og den andre ved Kongeveien på Rosten.

I 1919 ble det bygd en helt ny stasjonsbygning Selsbakk, ved den nyanlagte banen. Stasjonen ble bemannet med både stasjonssjef og telegrafist eller betjent som det også het. Disse fungerte også som såkalte «poståpnere». Det var en flott bygning som ble tegnet av NSB's arkitektkontor ved arkitektene Gudmund Hoel og Jens P. Flor.

I tillegg ble det anlagt en alle av lønn og alm opp til stasjonsområdet. En utsiktshaug ble også anlagt som et element i det som ble en attraktiv stasjonspark. Der ble det satt ned stabbesteiner med grov kjetting mellom og plantet bjørk. Selsbakk stasjon var betjent frem til 1965.

Foto fra området rett nord for Selsbakk stasjon. Den gamle smalsporede skinnegangen til venstre. Den ledet rett inn på det som i dag er Magasinveien og Gammel-lina. En kort periode fra 1919 til 1921 var det såkalt «treskinnedrift» mellom Trondheim og Støren. Da kunne både gamle smale tog og de nye brede benyttes. Dette ble fjernet da hele banestrtekningen over Dovre sto ferdig. Foto: DigitalMuseum.

I 1919 ble det bygd en helt ny stasjonsbygning Selsbakk. Den var betjent frem til 1965 men er også etter dette ivaretatt og vedlikeholdt. Bildet er fra 1944. Foto: Ukjent.

Thomas Borten var stasjonsmester på Selsbakk stasjon i en årekke. Thomas Borthen var i sin tid en av Trøndelags beste skihoppere og senere landskjent skileder. FOTO: Arbeider-Avisa 1953.

Den betydelige aktiviteten, med bygging og flytting av jernbanen, krevde mange arbeidere. Flere av disse bosatte seg på Selsbakk. De fleste midlertidig og i brakker. For arbeiderne, også kalt «jernbaneslusker», føltes det naturlig å bli med i Forsøkets Arbeiderforening. Foreningen ble på mange måter et samlingssted for dem, etter lange og slitsomme arbeidsdager.

Sluskene var løsarbeidere og livet deres var preget av stadig flytting fra anlegg til anlegg. Det var mangel på arbeidskraft, og lett å få arbeid på denne tiden, hvis de var villig til å stadig flytte. Tilværelsen bestod hovedsakelig av slitsomt og farlig kroppsarbeid og enkelt brakkeliv. Kameratskapet og samholdet var imidlertid sterkt og den faglige yrkesstoltheten stor. Anleggsarbeiderne var også med å bygge opp de første fagforbundene i Norge. De ble dermed pionerer for arbeiderbevegelsen mange steder i landet. 

Anleggsarbeiderne kom til å prege arbeiderforeningen på Selsbakk i hele anleggsperioden fra 1911 til 1921. Også i nyere tid har jernbaneansatte utgjort en betydelig del av medlemsmassen i arbeiderlaget på Selsbakk, og de har ofte sittet i sentrale posisjoner.

Sluppen bro var i sin tid den mest spektakulære broen på Størenbanen. 185 meter lang og 28 meter høy var den et imponerende skue. Broen sto ferdig til åpningen av Størenbanen i 1864. Den ble revet i 1884 da Størenbanen ble lagt om og flyttet til vestsiden av Nidelva. Steinfundamentene ble i 1927 overtatt gratis av Statens Vegvesen som planla å bygge veibro samme sted. Det tok imidlertid noen år før veibroen ble bygd. Men da det endelig skjedde, i 1942, ble steinfundamentene benyttet som planlagt, og er de samme fundamentene som fortsatt bærer Sluppen bro. (Kilde: Vitenskapsmuseets arkiv). Foto: Ukjent. 
 

Jernbanebroen over Nidelva ved Sluppen under demontering, etter at jernbanetraseen i Trondheim var flyttet til vestsiden (Byåsensiden) av Nidelva. Foto: Ukjent

Den store jernbanebroen i Forsøket, gikk mellom platået der Dvergstien på Selsbakk ligger i dag til Romolslia. Her er broen under demontering, etter at Størenbanen fikk ny trasé. Tidlig på tyvetallet. Foto: Ukjent

Utvidelsen av huset

Den raske veksten av foreningen, og av stedet for øvrig, førte nå til at det gamle lokalet ble for lite. Det ble nedsatt en komite som fikk i oppgave å legge frem planer for et nybygg.

Komiteen la frem sine planer på generalforsamlingen 13.februar 1916, og byggearbeidene ble straks satt i gang. Foreningens egne medlemmer utførte alt grunnarbeid og mye annet bygningsarbeid gratis. Byggekomiteen besto av Peder Hollum, Alfred Hess og John Okkenhaug. Disse utførte et energisk arbeid, og skaffet også nødvendig byggelån. Allerede samme år sto det nye prektige Folkets Hus på Selsbakk ferdig.

Innvielsesfesten ble holdt 10.desember samme år, med over 300 gjester. Som talere deltok Martin Tranmæl og senere Stortingspresident Anders Buen. Senere stortingsrepresentant Knut O. Thornæs leste opp en prolog som han hadde forfattet spesielt til denne anledningen.

Forsøkets arbeiderforening begynte nå å få betydelig innflytelse i det politiske arbeidet. En bekreftelse på dette fikk de ved kommunevalget i 1916. Antallet representanter fra Byåsen sogn, som Selsbakk tilhørte, ble utvidet til åtte. Av disse fikk Arbeiderpartiet fire.

Nye Selsbakk Folkets Hus ble ferdigstilt i 1916. På bildet står stolte medlemmer av byggekomiteen. Fra venstre John Aae, Alfred Hess, John Okkenhaug, Peder Hollum, Marie Hess og Hilda Nyfeldt. Foto: Ukjent

Storsalen i nye Folkets Hus før åpningen i 1916. Ved scenen sitter byggekomiteen. Fra venstre John Okkenhaug, Peder Hollum og Alfred Hess. Foto: Ukjent          

Ungdomslaget

I januar 1917 tok foreningen initiativet til å danne Selsbakk Socialdemokratiske Ungdomslag. Gjennom ungdomslaget, som formelt ble stiftet 22.februar dette året, kom også ungdommen på Selsbakk med i arbeiderbevegelsen. Første formann i ungdomslaget ble John Aae. Med seg i styret hadde han Peder Nygård, Johan Holm, Gjertrud Sagflott, Ansgar Berg og Marie Hess. 

For John Aae var dette starten på en betydelig politisk karriere. Han hadde allerede vært sentral i stiftelsen av flere av arbeiderbevegelsens viktigste organisasjoner i Trøndelag og Trondheim. Etter hvert tok han på seg mange store oppgaver. Han kom med i kretsen rundt Martin Tranmæl og avisa Ny Tid. Han var styremedlem i Trondheim Sosialistlag, som Tranmæl ledet. Han var også representant til Strinda Herredsstyret i mange år. Da Arbeider-Avisa ble startet i 1924, ble han administrerende leder der. Han ble senere formann i Sør-Trøndelag Arbeiderparti, og fra 1.januar 1948 til 31.desember 1957 var han ordfører i Trondheim (Wikipedia).

I sine egne erindringer (Aae-Winnberg, Arbeiderbevegelsens historielag 1992) skriver John Aae:

"Som allerede nevnt flyttet jeg i 1914 til Strinda som handelsbestyrer på Selsbakk, men jeg fortsatte som medlem i Trondhjems Socialistlag. Dessuten gikk jeg da også inn som medlem av Strinda Arbeiderparti. Her var det mange oppgaver å løse. Partiavdelingen på Selsbakk hadde ikke stort nok lokale. Det gjaldt å få reist et større Folkets Hus, og med forente anstrengelser fra partifellenes side lyktes det. Man kjøpte en del gammelt materiale fra hus som skulle rives i byen, og supplerte med en del nytt. Det ble et brukbart hus for formålet. Det gikk mest på dugnadsarbeid, da kontanter var mangelvare blant alminnelige arbeidere. Til gjengjeld var innsatsviljen til gratisarbeid stor. 

Samvirkelaget holdt til i leide lokaler i en villa. Der var det trangt om plassen og upraktisk. Så gjaldt det å planlegge og bygge nytt forretningsbygg. Det gikk bra det også. 

Ved siden av mitt daglige yrke kom jeg til å delta aktivt i kommunalpolitisk arbeid. Ved kommunevalget i 1916 kom jeg med på lista, og ble valgt inn i herredsstyret. Valgbarhetsalderen var den gang 25 år, og det var så vidt det holdt for mitt vedkommende. Høsten 1917 ble det stiftet et sosialdemokratisk ungdomslag på Selsbakk. Jeg ble valgt til formann, og min forlovede Gjertrud ble sekretær." 

Ungdomslaget kom raskt i gang med sin virksomhet. Det viste seg at mange av stedets ungdommer ønsket å bli med. Medlemsvervingen gikk bra, og laget ble raskt en naturlig del av arbeiderbevegelsen på Selsbakk og i Trøndelag. 

Lagsjustisen var til tider meget hard i ungdomslaget. De krevde full lojalitet og innsats fra alle medlemmer. Disse klippene fra protokollene i perioden 1917 til 1928 bekrefter dette:

"Jon Smaavik mente vi måtte forsøke å få til et bedre program til møtene. Han mente vi for eksempel kunne få opplæsning, deklamasjon og lignende av damene. Ottar Hognes motsatte sig dette da det var prøvet før. Men Jon mente det måtte gå an å gi dem en mulkt som satte seg i mot. Ble besluttet å gi dem en mulkt på kr. 0,50. Til slutt sang vi Gryr i Norden. Vi  fikk da servert kaffen samtidig" (01.02.28).

”Hr. Andreassen fremkom med forespørsel om hvorfor formanden ikke var tilstede paa møtet. Høyen syntes også det var merkelig at formanden ikke var tilstede på møtet da han som formand skulle være tilstede. Likeledes lagets avis var det stilt med. Skulde det fortsette slik ville laget faa en rolig død. Arne Holm syntes det var nedsættende at fremkomme med slike forespørsler når vedkommende  ikke kunde forsvare sig” (07.05.24).

”Brev fra Ottar Hognes om å melde sig ut. Han hadde hørt noen rykter om sig han ikke kunde tåle. Men hvilke sto ikke anført. Johan Skrødal mente når det ikke sto noen gyldig grunn påført så måtte vi ikke ta hensyn til utmeldelsen – for vi kunne ikke slippe våre medlemmer med det. Det blev besluttet å forsøke å få Ottar til å komme på neste møte for å forklare sig.  Johan Skrødal mente vi kunde sende noen efter Ottar straks. Karl Okkenhaug var straks villig til å gå, men kom tilbake med uforrettet sak” (14.02.28).

”Det blev en større debatt, om vi skulde velge en ny aviskomité til neste møte, eller om den gamle skulde fungere en gang til. De hadde vært nokså slappe. Men efter avstemningen måtte de gi efter” (07.12.27).

”Siden den borgerlige turnforeningen oppførte sitt forsamlingslokale er et uforsonlig kampforhold blitt til mellem  arbeiderorganisasjonene og de borgerlige. Oppførelsen forstås dit hen at en tilintetgjørelse av arbeidernes eget hus, Folkets Hus, skal virkeliggjøres – og for at slikt ikke skal skje oppfordres alle ungdomslagets medlemmer til å boikotte alle fester og tilstelninger i dette lokalet. Overtredelser av denne bestemmelse vil medføre eksklusjon”(07.02.27).

Ungdomslaget på Selsbakk har gjennom hele sin historie vært blant de mest aktive og solide lag i Sør-Trøndelag. I perioder har aktiviteten i ungdomslaget vært større enn i arbeiderforeningen. Men det må legges til at i andre perioder har laget ligget helt nede, uten noen form for aktivitet. Dette er nok noe som kjennetegner alle ungdomslag. Det går i bølger. For ungdommene på Selsbakk har laget vært et naturlige miljø å oppsøke. Det ble en stor fordel for Forsøkets Arbeiderforening. I ungdomslaget fikk medlemmene opplæring og skolering. Deretter gikk de inn i arbeiderforeningen.

Lokale kampsaker

Arbeiderbevegelsen på Selsbakk fortsatte å vokse, både i antall medlemmer og innflytelse. Foreningsmøtene var preget av stor tilslutning og foreningen hadde betydelig aktivitet både på det politiske og sosiale området. Foreningen var aktiv innenfor agitasjons- og organisasjonsarbeidet for på denne måten å vinne «tilslutning til de sosialistiske idéer» som det het. 

Men foreningen arbeidet også med viktige lokale saker. Engasjementet var spesielt stort når slike saker ble behandlet. Ett av de viktigste målene for foreningen var, som i dag, å gjøre Selsbakk til et bedre sted å bo. Etableringen av Samvirkelaget er allerede nevnt. Uten Forsøkets Arbeiderforening ville vi ikke fått et samvirkelag på Selsbakk.

I 1918 fremmet foreningen et krav til kommunen om veibelysning på Selsbakk.  Dette kravet ble ganske snart imøtekommet. Foreningen tok også opp spørsmålet om bedre drikkevann for Selsbakk og Byåsen. I denne sammenheng innkalte foreningen til et massemøte 16.mars 1919. Saken ble drøftet, og en komité nedsatt. Komitéen skulle forberede saken, og fremme forslag om et eget kommunalt vannverk for Byåsen. Også dette kravet ble innfridd etter en tid.

Samme år, altså i 1918, besluttet foreningen å danne en musikkforening. Musikkforeningen «Samklang» ble stiftet. Denne foreningen fungerte i mange tiår til hygge for medlemmene, men også til glede for innbyggerne for øvrig.

Både musikkforeningen og andre brukere av Folkets Hus ønsket å få installert strøm i huset. I 1918 forærte fabrikkeier Henning Adolf Berggren, ved Ilen Uldvarefabrikk, foreningen et bidrag for å få til dette. Det ble lys i Folkets Hus. Fabrikkeieren sørget også for fri kraft til lyset. Etter dette ble huset i enda større grad benyttet til møter, fester og andre arrangementer på Selsbakk. 

Musikkforeningen Samklang ble stiftet i 1918 av Forsøkets Arbeiderforening. Bildet over er tatt foran scenen i Selsbakk Folkets Hus i 1928. Foto fra Gunneriusbiblioteket NTNU. Fotografer: Røske/Røstad

En annen sak som ble tatt opp, og som var av stor betydning for stedet, var veispørsmålet. I 1925 foreslo foreningen veiforbindelse mellom Gammel-lina ved Dvergstien, og ned til Forsøkslia. Det ble kalt sammen til et massemøte der spørsmålet ble diskutert. Dette resulterte i et krav til myndighetene om en slik veiforbindelse. Kravet ble først innfridd 12-13 år senere, da Gammel-lina og Forsøkslia ble koblet sammen. 

Det var ikke første gang foreningen tok opp aktuelle veispørsmål. Også i 1918 hadde de drøftet en viktig sak for foreningen. Den gangen handlet det om bro over elven ved Sluppen.  I protokollen fra møte 25. august står det: 

” Tron Hansen bragte frem spørsmålet om bro over elven på de gamle brokarene til Sluppen bro (som jernbanen tidligere hadde gått over. Red. anm.) Han motiverte på grunnlag af at renholdsværket paa Sluppen skulde bygge taubane over elven, og mente at det maadte være bedre at bygge en bro over elven som kunde blive til fælles nytte for Trondhjem og Strinda.” 

Uttalelsen ble vedtatt og oversendt styret i Strinda Arbeiderparti som krav. Det skulle imidlertid ta mange år før broen faktisk ble bygd, og da den ble bygd i 1942, ble den bygd av tyskerne som en provisorisk bro i uimpregnert tre.  I 1953-1954 ble den erstattet av en stålbjelkebro, slik vi kjenner den fra nyere tid  (Kilde: Wikistrinda).

I 1918 drøftet Forsøkets Arbeiderforeningene mulighetene for å få bygd ny bro på fundamentene etter den gamle jernbanebroen over Nidelva. Atskillige år etterpå ble det bygd en provisorisk bro i uimpregnert tre. I 1953-1954 ble den erstattet av en stålbjelkebro, slik vi kjenner den fra nyere tid. Foto: Ukjent.

Nedgangstider

I nedgangstiden som fulgte etter 1. verdenskrig, og høykonjunkturenes sammenbrudd, fikk også Forsøkets arbeiderforening en nedgang i medlemstallet. Ombyggingen av Størenbanen ble etter hvert avsluttet, og medførte at mange av anleggsarbeiderne som hadde deltatt i foreningsarbeidet, forlot stedet. Men til tross for dette ble foreningsarbeidet holdt vedlike av en traust og energisk medlemsstokk.

I 1922 anskaffet foreningen en ny fane. Den nye fanen symboliserte på en bedre måte den politiske retningen foreningen, etter mange brytninger, hadde kommet frem til. På fanen ble Forsøget forandret til Forsøket, og «leve socialismen» ble til «enig og tro». Fanen var preget av to menn som tok hverandre i hendene. Den nye fanen skulle illustrere at det nå var enighet og samarbeid som skulle prege virksomheten.  

Lite visste de da om det som skulle komme kort tid etter av splittelser og konflikter og uforsonlig kamp om partiets sjel, retning og plattform.

I 1925 feiret Forsøkets Arbeiderforening 30-årsjubileum i Folkets Hus. Her er foreningens gamle og nye fane plassert på hver side av scenen i Folkets Hus. Foto: Ukjent 

Arbeiderpartiet splittes

Det tok lang tid før Forsøkets Arbeiderforening sluttet seg til Det Norske Arbeiderparti. Det hadde gjennom flere år vært mange intense debatter omkring spørsmålet. Men de som helt fra starten av forsto at Forsøkets Arbeiderforening hørte hjemme blant de andre arbeiderforeningene i landet, ga ikke opp.  «Det var de andre medlemmene, de som hele tiden hadde motarbeidet en innmelding i Det Norske Arbeiderparti, som til slutt måtte gi tapt» heter det i en av foreningens jubileumsberetninger.  Disse valgte å forlate foreningen, slik at vedtaket om innmeldelse i Arbeiderpartiet kunne fattes enstemmig. Men selv om foreningen kom sent med i partiet, så har den vært trofast mot det parti den sluttet seg til. 

Dette kom klart til uttrykk når partiet nå gikk inn i en ny periode med splittelse og uro. 

Uroen startet i 1918. På landsmøtet i april tok ”den nye retning” over lederskapet i Arbeiderpartiet. Den parlamentariske linjen de frem til da hadde fulgt, ble forlatt. Kyrre Grepp ble valgt til formann, og Martin Tranmæl ble sekretær. Inspirert av revolusjonen i Russland, og de generelle politiske og ideologiske konjunkturene i Europa, ønsket de et mer revolusjonært parti. Samtidig hadde de fått dyrtid med økt fattigdom og nød blant arbeiderne. Folk var misfornøyde og ønsket mer handling fra partiets side. Det hadde utviklet seg en tillitskrise mellom store deler av grunnplanet og lederskapet både i partiet og fagbevegelsen. 

Den nye ledelsen mente at parlamentarisk arbeid ikke lenger skulle være den eneste vei å gå i den politiske kampen. De avviste ikke revolusjon og proletariatets diktatur som virkemidler i arbeidet med å frigjøre arbeiderklassen, og de ville at partiet skulle slutte seg til Den kommunistiske Internasjonale (Komintern). På Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte 7.-10. juni 1919 ble det besluttet å melde partiet inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Komintern hadde hovedkvarter i Moskva, og Det Norske Arbeiderparti ble en del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen. 

Deler av mindretallet på landsmøtet var svært kritisk til dette og vedtaket skapte betydelig uro også utover i medlemsmassen. Da Komintern vedtok nye og strengere opptaksbetingelser sommeren 1920 (de såkalte Moskva-tesene), kom den første store splittelsen. Mindretallet gikk ut av partiet og dannet Norges Socialdemokratiske parti i januar 1921. 

Partisplittelsen medførte ingen svekkelse av Forsøkets arbeiderforening. Det var ingen av medlemmene som forlot foreningen. I følge jubileumsberetningen fra 30-årsjubileet var det heller ingen som reiste spørsmålet om foreningen skulle følge det nye sosialdemokratiske partiet som ble stiftet. I møteprotokollene er ikke begivenheten engang nevnt. Dette kan synes merkelig. Men årsaken må være at den nye linjen hadde full tilslutning fra medlemmene. Dessuten hadde jo den nye retningen sitt utgangspunkt i Trøndelag. Fagopposisjonen, en organisasjon innenfor fagbevegelsen som ble ledet av Martin Tranmæl, ble et viktig organisatorisk støttepunkt for den nye retningen. Men det var nok også en annen viktig grunn til at arbeiderforeningen på Selsbakk fulgte flertallet. Det hadde tatt 20 år å få foreningen inn i partiet. De ønsket ikke å bryte med Det Norske Arbeiderparti allerede seks år etterpå. Men hovedårsaken var nok at foreningen støttet den nye revolusjonære linjen fullt ut. 

 Året etter at Forsøkets Arbeiderforening, i samarbeidets- og enighetens ånd, hadde fått laget den nye fanen, kom den neste store splittelsen. På ”februarlandsmøtet” i 1923 ble det vedtatt å bryte med Komintern. Det norske Arbeiderparti hadde fått nok av direktiver og teser fra Moskva. Partiet ble på nytt sprengt i to. Mindretallet, som fortsatt ønsket et revolusjonært parti tilsluttet Den kommunistiske Internasjonale, forlot partiet og stiftet litt senere Norges Kommunistiske Parti (NKP). På dette tidspunktet hadde vi altså tre ulike partier på venstresiden i norsk politikk; Det Norske Arbeiderparti, Norges Sosialdemokratiske Parti og det nystiftede Norges Kommunistiske Parti. 

Også Arbeiderpartiets ungdomsforbund ble «sprengt».  Men her ble vedtaket på landsmøtet det motsatte. Flertallet ønsket å være tro mot Komintern, og heller bryte med Det Norske Arbeiderparti. Men så begynte de etter hvert å ta stilling til landsmøtevedtaket rundt omkring i lokallagene. Debatten gikk høylytt. Begrep som ”Moskva-kommunist”, ”partifiende” og ”høyre-sosialist” ble flittig benyttet. Skulle de fortsatt gå inn for en statsforvaltning med arbeiderråd og proletariatets diktatur, eller ønsket de å satse på det parlamentariske demokrati ? 

På Selsbakk fulgte man nok en gang flertallet på partiets landsmøte, men denne gang ble det intens debatt i foreningen. Ved avstemningen var det likevel bare ett medlem som stemte imot at foreningen skulle slutte seg til flertallet på landsmøtet om å bryte med Komintern. Tapet av medlemmer ble heller ikke særlig stort. Nok en gang var arbeiderforeningen på Selsbakk tro mot landsmøtets vedtak og opprettholdt med dette sin tilknytning til Det Norske Arbeiderparti.

Saken var imidlertid ikke over. På medlemsmøte 15.12.1923 ble herredspartiets rolle diskutert. Herredspartiet hadde nemlig vedtatt å følge mindretallet på landsmøtet, som fortsatt ville opprettholde sin tilslutning til Komintern. I Trøndelag  sto fortsatt de revolusjonære ideene sterkt, og begeistringen over den russiske revolusjonen var fortsatt stor blant mange.

Følgende ble protokollert:

 ”Formanden refererte fra Strinda arbeiderpartis møte den 25.11.1923 hvor stillingen til landsmøtets beslutning blev behandlet. Herredspartiet besluttet i nevnte møte, med 33 mot 15 stemmer, at gaa ud af Det Norske Arbeiderparti. De 15 som blev i mindretall paa møtet traadte straks sammen og reorganiserte Strinda avdeling av Det Norske Arbeiderparti. Enstemmigt besluttedes at Forsøkets arbeiderforening tilslutter sig det nye herredsparti i tilslutning til Det Norske Arbeiderparti. Formanden bragte i denne anledning paa bane spørgsmaalet om at arrangere fæst i julen til inntekt for det nye herredsparti, og foreslog at fæsten skulde holdes søndag 30. des. med foredrag av Johan Nygaardsvold.” 

Arbeiderungdomslaget på Selsbakk fulgte den samme linje. De støttet ikke flertallet fra sitt eget landsmøte om fortsatt å være tilsluttet Komintern, og brøt dermed med Ungdomsforbundet. Laget sto sammen med Forsøkets arbeiderforening og ville fortsatt være tilsluttet Det Norske Arbeiderparti, som nå hadde brutt med Komintern og den revolusjonære linjen.

Den nykommunistiske partisplittelsen, som det heter i foreningens 30-års jubileumsberetning, svekket ikke foreningene på Selsbakk i det hele tatt. «Den hensynsløse kampen mot Det Norske Arbeiderparti som fulgte etterpå, konsoliderte heller kreftene, slik at man faktisk fikk fremgang både i medlemstall og i arbeidet for øvrig» står det i jubileumsberetningen.  

Det ekstraordinære landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1919 vedtok å melde partiet inn i Den kommunistiske Internasjonale. De ønsket et mer revolusjonært parti. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Kvinnene kommer. 

På medlemsmøte i Forsøkets arbeiderforening 1.februar 1925 ble det bestemt å danne en kvinneforening. Alfred Hess fikk i oppgave å kalle sammen til et stiftelsesmøte. I februar 1925 ble Selsbakk arbeiderkvinnelag stiftet. 

I årene som fulgte ble kvinnegruppen en viktig støttespiller for arbeiderforeningen. Helt frem til nedleggelsen av gruppen i 1990 gjorde den en solid innsats på en rekke områder. Marie Hess og Gjertrud Garnes var sentrale personer i gruppen gjennom en årrekke, fra stiftelsen og fremover. 

Senere ble Åse Kullbotten den mest markante blant lederne i gruppen. Hun ledet kvinnegruppen i mange år, og la ned et betydelig arbeid for arbeiderbevegelsen på Selsbakk. Kullbotten ble også kjent for sine prologer som hun fremførte med patos når det var jubileum, fester eller andre større arrangement. Med seg i styret hadde hun andre driftige kvinner som Sigrid Viken, Ester Hollum, Klara Hollum, Gerd Berntzen og Inger Berntzen for å nevne noen.

Åse Kullbotten (til venste) og Marie Hess (til høyre) var sentrale medlemmer i Selsbakk Arbeiderkvinnelag gjennom flere tiår. Begge var ledere i kvinnegruppen i mange år. Foto: Ukjent 

De harde 30-årene

I påfølgende år ble arbeiderforeningens virksomhet sterkt preget av den økonomiske krisen som gjorde seg mer gjeldende i Norge. 

I forbindelse med den betydelige arbeidsledigheten, i det som har blitt kalt "depresjonsåra", hadde Folkets Hus stor betydning for alle de som var uten arbeid. Der var det gjennom lagsarbeidet mulig å hente moralsk støtte, og fylle tiden med meningsfylt arbeid. Partiarbeidet holdt tankevirksomheten og motet oppe for mange av dem som hørte til i det som kaltes ”den grå hær.” Veldig mange i denne ”hæren” bodde så å si i Folkets Hus i perioder. Det ble diskutert politikk og de planla idrettsstevner, basarer og andre tilstelninger. Det ble dannet teatergruppe som reiste rundt i hele fylket. Leikarringer, talekor, sangkor og musikkorps ble også etablert. I en slik periode, der arbeidsløshetens håpløshet rådet, var foreningens sosiale funksjon uvurderlig for veldig mange. 

Foreningen hadde i disse årene mange arrangementer til inntekt for arbeidsløse medlemmer og andre. Dette til tross for at foreningen hadde problemer med å klare sine egne økonomiske forpliktelser. Men takket være medlemmenes engasjement og offervilje lyktes de med å holde foreningsarbeidet i gang gjennom denne vanskelige tiden. Blant annet gjorde Adolf Andreassen en fabelaktig innsats for foreningen og dens medlemmer.  Han la ned atskillige timer med arbeid for arbeiderbevegelsen. 

På årsmøtet 19.februar 1933 ble det besluttet å endre foreningens navn fra Forsøkets arbeiderforening til Selsbakk Arbeiderlag. 

Foreningen fikk i 1934 en ganske stor tilvekst av nye medlemmer. Selsbakk arbeiderungdomslag ble da, som alle andre arbeiderungdomslag i landet, kollektivt tilmeldt Arbeiderpartiet. Samtidig gikk en del av ungdomslagets eldste medlemmer inn i foreningen som personlige medlemmer. 

Samme år var arbeiderlaget vertskap for årsmøtet i Sør Trøndelag Arbeiderparti. 2.juli sto følgende i Arbeider-Avisa: 

” … holdt i helgen sitt 31. ordinære årsmøte. Selsbakk Arbeiderlag var denne gang overlatt arrangementet, og det viste sig ganske snart at det var lagt i de rette hender. Fylkespartiets årsmøter og arrangementene i forbindelse med dem har så lenge en kan minnes alltid vært vellykkede og så utmerkede i enhver henseende at alle partifeller som har deltatt i dem, med glede vil minnes dem. Og våre ivrige og prektige partifeller på Selsbak hadde fått i stand et så fortreffelig arrangement, at de har grunn til å føle seg stolte over det.” 

28. november samme år fikk Selsbakk Arbeiderlag nok en gang spalteplass i Arbeider-Avisa. Denne gang handlet det om sang og musikk, og det som avisen kalte scenekunst 

” Ved Selsbakk Arbeiderlags basar i Folkets Hus vil der førstkommende lørdag bli arrangert en amatørkonkurranse i opptreden på de skrå bredder. Alle som føler sig kallet til scenekunsten gis her en ypperlig anledning til å fremføre sine kunstneriske ferdigheter. Deltakelsen er hel gratis, og de beste prestasjoner blir premiert. Der har til konkurransen  allerede meldt sig flere av stedets håpefulle krefter, hvorav spesielt bør fremheves sangtrioen Jon Søbstad, Kristen Anfinsen og Trygve Magnussen.”

Selsbakk Folkets Hus, 1934. Huset ble et viktig samlingssted spesielt gjennom "de harde tredveårene", og hadde stor betydning for alle de som var uten arbeid. Der var det gjennom lagsarbeidet mulig å hente moralsk støtte, og fylle tiden med meningsfylt arbeid.

Lengst bak ligger Prøven mølle, én av flere møller langs Leirelva. Den brant ned i 1954.  Det hvite huset rett mellom Prøven Mølle og Folkets Hus ble kalt «Knertinahuset». Det ble kjøpt av Sverre Fordal på 60-tallet og etter hvert revet. Nedenfor flaggstangen ligger «Vernes-huset» der blant annet skomaker Jo Vernes bodde med familien. Sønnen Jens Vernes kjøpte senere huset. Der bodde også Tore Bellingmo med sin mor Jenny. Gunnar og Anna Øiaas bodde også i huset en periode før de selv bygde hus i Ringveien på femtitallet. Verneshuset ble også revet. Foto: Schrøder as.

Selsbakk Framlag

På landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1934 ble det vedtatt å etablere en barne- og familieorganisasjon innad i partiet. Organisasjonen fikk navnet Framfylkingen. I stiftelsesbrevet står det at formålet er å skape «en allmen socialistisk friluftsorganisasjon med sideordnede oppgaver, som faller sammen med de unges interesser. Nevenyttig gjerning og socialistisk kulturarbeid skal gå hånd i hånd, dertil vil den delta i det socialistiske fredsarbeide».

Bakgrunnen for opprettelsen av Framfylkingen var at de voksne i arbeiderbevegelsen ikke ønsket at barna skulle delta i borgerlige organisasjoner som for eksempel speiderbevegelsen. De mente at dette kunne føre til at barna ble påvirket av borgerlige holdninger. De ville derfor lage en egen organisasjon der friluftsliv, kultur og fredsarbeid skulle være de viktigste aktivitetene.

Den mest kjente av lederne i Framfylkingen er Werna Gerhardsen, som var «statsministerfrue» da hun satt som leder i perioden 1953-1958. Blant hennes arvtakere på femti- og sekstitallet var senere statsråder, Bjørn Skau og Rolf Hansen.

På Selsbakk var de tidlig ut, også denne gangen, og stiftet raskt Selsbakk Framlag. Laget sluttet seg til den nye fylkingen og kom godt i gang med arbeidet. Laget fikk mange medlemmer og hadde stor aktivitet helt fra starten. I tillegg til friluftsaktiviteter ble det satset mye på kultur, sang, teater og revy. Laget deltok også på de mange leirene som ble arrangert og andre aktiviteter i regi av både lands- og fylkesorganisasjonen.

Lederne i Selsbakk Framlag ble ofte rekruttert fra AUF-laget. Et eksempel er Birgith Lorentzen som reorganiserte og fikk i gang laget etter krigen. Hun gjorde en fantastisk innsats gjennom en årrekke.

Også på syttitallet tok Selsbakk AUF et stort ansvar og sørget for aktivitet i Framlaget. Halgeir Kullbotten, Stig Knudsen og Bård Arne Kullbotten var blant flere som engasjerte seg aktivt i Fram-laget. I 1974 deltok laget med en stor gruppe på landsleieren på Tromøya.

Etter at laget hadde ligget nede en periode ble det innkalt til styremøte i Selsbakk AUF høsten 1978, der en reorganisering av Selsbakk Framlag ble drøftet. Det ble valgt et styre med Solveig Øiaas som formann. Med seg fikk hun Harald Moe, Helge Fjærlie, Inger Anne Ravlum og Tone Nilsen. Flere av de andre medlemmene i AUF-laget påtok seg også oppgaver i Framlaget og organiserte ulike aktiviteter for barna. Her kan nevnes Brit Johnsen, Anette Berget, Frank Rodahl, Anne Lise Almaas, Beate Hartweg, Lars Søraas, Roger Mogseth og Unni Olstad. Etter noen få år ble det stadig vanskeligere å rekruttere ledere og laget «døde ut» på begynnelsen av åttitallet.

I 1977 ble det besluttet at Framfylkingen skulle være hele arbeiderbevegelsens barne- og familieorganisasjon. Den ble derfor løsrevet fra Arbeiderpartiet og er i dag organisatorisk tilsluttet LO. Organisasjonen engasjerer seg både nasjonalt og internasjonalt i barnepolitiske saker og er opptatt av barns rettigheter. Andre saker de arbeider med er blant annet bekjempelse av fattigdom og barnearbeid, demokratiutvikling, mangfold og internasjonal solidaritet. Det er også en miljø- og friluftsorganisasjon.

Selsbakk Framlag utenfor Folkets Hus ca. 1936

Selsbakk Framlag på landsleir på Tromøya utenfor Arendal i 1974. Selsbakk Framlag på landsleir på Tromøy utenfor Arendal i 1974. Foran fra venstre: Ole Kristian Lundereng (delvis utenfor bildet), Tone Nilssen, Beate Hartweg, Anne Lise Almaas, og Karin Sjøhagen. Rad to fra venstre: Morten Almaas, Arild Smaavik, Ketil Hartweg og Anette Berget. Bakerst fra venstre: Elisabeth Granbo, Dag Knudsen og Øyvind Petter Kolstad.

Jo Petter Ravlum på Framleir i Haltdalen i 1979.

Stø kurs

Tyveårsperioden 1915-1935 ble meget god for Forsøkets Arbeiderforening/Selsbakk Arbeiderlag – til tross for opprivende år ellers i den norske arbeiderbevegelsen. Splittelse og uro hadde preget mye av virksomheten. Men på Selsbakk  hadde de holdt stø kurs hele tiden, og kom styrket ut av den urolige perioden. Dette ga laget selvtillit når de nå så fremover mot en ny periode. 

Lite visste de da om det som snart skulle komme. Uro og frykt begynte å spre seg i Europa. I Tyskland hadde Hitler kommet til makten med sitt parti Det Nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti. Snart skulle tyske soldater marsjere inn i Norge, og legge alt fremtidshåp i ruiner.

1935 – 1955 Nedgangstid, krig og gjenreising

Nygaardsvold overtar

Årene 1936 og 1937 viste en merkbar bedring på alle områder. Først og fremst ved at arbeidsledighets-spøkelset begynte å vike. Flere og flere kom i arbeid. Dette førte også til at lagsarbeidet gikk enda bedre. Fremtidshåpet steg og bidro til å gjøre arbeidet mer lystbetont. Det ble rett og slett enklere å løse alle de saker som etter hvert kom opp til behandling. 

Arbeiderlaget arrangerte flere gode møter disse årene. I desember 1937 hadde lagene på Selsbakk et såkalt agitasjons- og festmøte i Folkets Hus (faksmile fra Arbeider-Avisa). Hovedtaler på møtet var ingen ringere enn Harald Langhelle. Han hadde vært stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på tyvetallet og journalist og redaktør i flere aviser knyttet til arbeiderbevegelsen. Nå var han redaktør i Arbeider-Avisa i Trondheim og satt dessuten i bystyret.

Hele 80 personer deltok på møtet. Langhelle var populær. Men i tillegg hadde arbeiderlagene opparbeidet seg en sterk posisjon på Selsbakk i mellomkrigstiden. Oppslutningen om lagene var generelt sterkt, og oppmøtet var ofte stort når det ble arrangert møter.

Få år etter, i 1942, ble det gjort kjent at ti borgere fra byen og områdene rundt var henrettet på Falstad. To av de som ble skutt var Arbeider-Avisens redaktør, Harald Langhelle, og teatersjef ved Trøndelag Teater Henry Gleditsch. Begge to hadde vært for frittalende. Langhelle hadde i tillegg deltatt i annet illegalt arbeid. Begge ble sett på som en trussel for okkupasjonsmakten.

I 1935 ble Johan Nygaardsvold statsminister, og landet fikk en Arbeiderpartiregjering. Dette skapte et helt annet politisk klima i landet, og bidro til at folk fikk mer tro på fremtiden. De så at det faktisk var mulig for en sagbruksarbeider fra Hommelvik å bli statsminister. Mange fikk et helt annet syn på demokratiet og parlamentarismen som politisk system. Stadig flere sluttet seg til det politiske arbeidet på alle plan. Nygaardsvold ble for mange selve symbolet på at arbeidsfolk nå kunne rette ryggen, og virkelig ta del i utformingen av samfunnet. 

Johan Nygaardsvold var en mann av folket. Han snakket slik at alle forsto. Han la frem Arbeiderpartiets kriseprogram og forsikret tilhørerne om at det var slik det måtte gjøres for å få hjulene i gang igjen. Han tok utgangspunkt i virkeligheten, uten store ord om samfunnsomveltning og sosialisme. For ham og regjeringen gjaldt det ganske enkelt å få flertall for en politikk som ville skape arbeidsplasser i industrien og trygghet for alle de som arbeidet i landbruket eller på havet. 

Den nye regjeringen kom godt i gang med sitt reformarbeid. Alderstrygden som ble innført opplevdes som et eventyr for alle dem som fikk trygd. Andre viktige reformer ble også påbegynt. ”Hele folket i arbeid” ble hovedmålet for Nygaardsvold i den perioden han var statsminister. Men arbeidsledigheten klarte de ikke å avskaffe. Det viktigste var likevel at det ble skapt tro på fremtiden. Folk mente at det ville bli bedre. Det var lenge siden folk i Norge hadde trodd noe slikt. 

Men i april 1940 ble denne optimismen knust. Da stormet tyske tropper innover landet, og skapte frykt og forferdelse.  All foreningsvirksomhet ble forbudt. På kort tid klarte nazistene å velte alt det som var bygd opp gjennom flere tiår. 

Så også på Selsbakk. Nazistene beslagla alle lagets eiendeler, og overtok Selsbakk Folkets Hus. De etablerte kaserne og proviantlager der, og fylte opp huset med blant annet store mengder sirupstønner.

Heldigvis klarte noen av medlemmene å berge unna lagets protokoller før tyskerne inntok huset. Takket være dette har laget alle sine protokoller i behold, den dag i dag. Men like etterpå måtte «lagets medlemmer bare se på at herrefolket tok huset i besittelse, og herje der som alle andre steder», som det heter i jubileumsberetningen til foreningens 50-årsjubileum i 1945.

Johan Nygaardsvold ble statsminister i 1936, og dannet en ren arbeiderpartiregjering. Folk så at det faktisk var mulig for en sagbruksarbeider fra Hommelvik å bli statsminister. Mange fikk et helt annet syn på demokratiet og parlamentarismen som politisk system etter dette. Bildet er fra 1945, da regjeringen kom tilbake etter eksil i London under krigen. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Flere industribedrifter etablerer seg

Som tidligere beskrevet var Forsøket og Selsbakk et mangfoldig og betydelig industristed på begynnelsen av 1900-tallet. I hvert fall etter datidens målestokk. Utover på tretti- og førtitallet kom det til flere nye bedrifter.

Prøven Trevarefabrikk

Prøven Trevarefabrikk ble etablert i 1938 av Kåre Fordal. Fordal var født i Hegra i dagens Stjørdal kommune som fjerde sønn i familien. Han hadde derfor ingen gård å ta over. Interessene gikk tidlig i retning av snekkerfaget, og han hadde tilgang til et eget verksted på Fordalgården.

I 1928 flyttet han til Heimdal for å arbeide på snekkerverkstedet til tre av hans onkler. Etter 10 års læretid kom han til Selsbakk og startet opp trevarefabrikk i den nedlagte Prøven Mølle. Kåres bror, Sverre, etablerte bilverksted i første etasje. I trevarefabrikken ble det produsert vinduer, innredninger, møbler mm.

Bedriften var operativ gjennom hele krigen og frem til 12. oktober 1954 da fabrikken brant ned til grunnen. Brødrene Fordal videreførte imidlertid sin virksomhet i nye lokaler hver for seg. Prøven Bil ble reist på branntomten etter Prøven mølle (foto under). Ny trevarefabrikk ble bygd i Forsøkslia, ca. 150 meter lenger vest. Fabrikken ble utvidet med flere byggetrinn, sist i 1969 med en stor lagerhall.

På slutten av 1960-tallet gikk Prøven Trevarefabrikk sammen med to andre fabrikker og etablerte Nidar Tre AS. Den nye bedriften skulle stå for salg og markedsføring av produktene. Hebos fabrikker produserte kjøkken og Brødrene Størseth produserte vinduer og dører. Nidar Tre ble en stor suksess og bidro sterkt til salget utover 1970-tallet. Nidar Tre bygde et stort bygg med lager og butikk i Fossegrenda.

På begynnelsen av 80-tallet ønsket Kåre Fordal å gå over i pensjonistenes rekker, men ingen av etterkommerne var interessert i å ta over. Bedriften ble derfor solgt. Ny driver innen snekkerfaget holdt på noen år, men måtte etter hvert gi opp, og lokalene ble leid ut. I dag er det flere ulike produksjonsbedrifter i lokalene i Forsøkslia.

(Kilde: WikiStrinda og Byåsen Historielags årbok 2022 – Kjell Fordal)

Prøven Bil

Prøven Bil og Mekaniske verksted ble etablert av Sverre Fordal samtidig med Prøven Trevarefabrikk i 1938 i lokalene etter Prøven Mølle. Etter at bygningen brant ned i 1958 bygde Fordal nye verkstedlokaler på branntomten. Sverre Fordal var opprinnelig smed og han hadde vært læregutt hos Anco. Anco var en godt etablert automobil- og rekvisitaforretning, som lå på verftstomten ved Bakke bro.

Etter krigen var Bertel O. Steen hovedforhandler for både Volkswagen og Peugeot. I 1953 tok de kontakt med Fordal og tilbød Selsbakkbedriften agenturet for Peugeot. Prøven Bil hadde siden 1939 kjøpt deler fra dem, så kontakt og samarbeid var allerede etablert. I tillegg ble det også etablert bilbergings-tjeneste. Bedriften utviklet seg raskt utover på femti- og sekstitallet.

Senere tok sønnene Sverre og Knut over stafettpinnen i det som skulle en betydelig og anerkjent bilforhandler med virksomhet både på Selsbakk og i Orkanger, Verdal og Oppdal. Prøven bil er i dag en av de sterkeste navnene i bransjen her til lands.

(Kilde: WikiStrinda)

Gamle Prøven Mølle brant ned i 1954, da brødrene Fordal drev bilverksted og trevarefabrikk der. Foto: DigitaltMuseum

Etter at den gamle Prøven Mølle brant ned bygde Sverre Fordal nytt bilverksted på samme sted. Bildet over er fra 1957. Foto: DigitaltMuseum

Trønderski

Sportsbutikken Axel Bruun startet opp skifabrikk på Selsbakk i 1938. De kalte fabrikken Trønderski, og produserte hovedsakelig langrennsski og turski. Olav Lian var en av landets beste kombinertløpere på 1930-tallet. Han fikk ansvaret for å lede skiproduksjonen på Selsbakk.

To år etter oppstart kom krigen, og tyskerne tok over skifabrikken og brukte den til bilverksted. Axel Bruun selv ble avsatt av tyskerne i 1944, mens Olav Lian gikk over til motstandsbevegelsen. Etter krigen startet de opp fabrikken igjen for fullt og hadde på det meste 10 ansatte.

I følge Strinda Historielag startet også Even Landsem fra Rindal sin karriere som skimaker i fabrikken på Selsbakk før han selv dro hjem til Rindal i 1946 og startet Landsem Skifabrikk. Landsem Skifabrikk var en betydelig og anerkjent skiprodusent, helt til de også måtte legge ned etter den store skirevolusjonen på syttitallet. Da gjorde glassfiberskiene sitt inntog og tok over hele dette markedet på kort tid. Det siste året de norske utøverne gikk på treski, var i Falun i 1974. Med typisk nullføre gikk de på en smell, - glassfiberskiene var klart bedre. 

Skifabrikken på Selsbakk ble nedlagt samme år.

Sportsbutikken Axel Bruun startet opp skifabrikk på Selsbakk i 1938. De kalte fabrikken Trønderski, og produserte hovedsakelig langrennsski og turski. Bedriften ble nedlagt i 1974 på grunn av den store skirevolusjonen med glassfiberski som overtok markedet fullstendig. Foto: DigitalMuseum.

Selsbakk Treindustri AS

Selsbakk Treindustri as ble etablert på tomten «Sletta» på vestsiden av Leirelva like ved «murgården» i det som i dag er Osloveien. Tomten ble kjøpt i 1947 og byggingen av fabrikklokalet startet umiddelbart. Eierne kjøpte en «tyskerbrakke» som sto igjen på Sluppen. Den ble revet og oppført på «Sletta» i to etasjer.

Tidsmessige maskiner som kappsag, maskinhøvel, dimensjonshøvel og fresemaskin ble installert i første etasje, mens utstyr og verktøy for montering og ferdigstilling av produktene ble plassert i andre etasje. Egen tørkeovn for trematerialene kom på plass inne i produksjonslokalet, mens sponsilo ble bygd på utsiden av fabrikken.

Gjennom hele perioden bedriften eksisterte, var det i all hovedsak innvendige – og utvendige dører, vinduer og ikke minst trapper som ble produsert.

Både eierne og de som etter hvert ble tilsatt, hadde utdanning eller praksis fra tilsvarende virksomhet fra før. Jon Alfred Græsli var daglig leder og en av eierne. Græsli var utdannet møbelsnekker i tillegg til at han også hadde utdanning og praksis som sløydlærer. Antall tilsatte som deltok i produksjonen holdt seg stabilt på 5 til 7 personer.

Mot slutten av sekstitallet var det fortsatt fem til seks ansatte i bedriften. Men flere av eierne hadde trukket seg ut, og lokalene tilfredsstilte ikke lenger kravene til moderne drift. Det var heller ingen av eierne som hadde etterkommere som ville ta over og modernisere bedriften. Selsbakk Treindustri AS ble nedlagt i 1969. Tomta og lokalene ble solgt til en av fabrikkens naboer. Senere ble «Sletta» overtatt av Trondheim kommune. Lokalene er i dag revet.

Jon Alfred Græsli (1912-1991) var daglig leder i Selsbakk Treindustri as og en av eierne.

Magasinkomfyren Peto

På førti og femtitallet var det produksjon av komfyrer på Selsbakk. Magasinkomfyren Peto ble satt sammen i fabrikklokaler ved det som i dag er Oslosveien. En magasinkomfyr er en eldre elektrisk komfyr der en av platene er utformet som en stor jernsylinder som står ned i ovnen. Over denne er det montert et karakteristisk tykt "lokk". Med denne innretningen kunne varmen magasineres over lengre tid.

Magasinkomfyren ble populær fra midten av trettitallet da strømnettet begynte å bli godt nok til å levere nok strøm også til husholdningsapparater.

Bedriften leide lokaler i shoddeyfabrikken, og hadde rundt 12 til 15 ansatte.

Komfyrproduksjon på Selsbakk på førti- og femtitallet. Bildet over er fra 1950. Foto: Fotograf Schrøder as. 

Norske Krydderiprodukter as

I 1948 ble firmaet Norske Krydderiprodukter as etablert av Karl Wernæss Nilssen. Firmaet flyttet inn i nyinnredede lokaler på Selsbakk samme år.

Overingeniør Karl W. Nilssen hadde allerede startet Nilssens Kjemiske Laboratorium i en tidligere tyskerbrakke ved Heimdal stasjon, der det ble produsert naturkrydderaromaer og andre smaksstoffer. Nilsen var kjent som en ekspert på å fremstille kryddermix, ekstrakter, aromaer og tilsettingsstoffer. Bedriften fikk på grunn av dette et svært godt omdømme.

Nå etablerte han sitt nye firma på Selsbakk. Selskapets styre bestod av overrettssakfører Nils M. Waagland, formann, overing. Karl W. Nilssen og disponent Carl Eriksen. 

Vi vet ikke sikkert hvor lenge firmaet holdt til der. Men etter hvert ble all produksjon samlet i lokaler på Heimdal og senere ble bedriften overtatt av Gaute as. Nilsen var en stor entusiast som levde og åndet for bedriften helt til han døde i 1982.

På veggen står det "Norske krydderiprodukter as". Bedriften etablerte seg på Selsbakk i 1948. Foto: DigitalMuseum.

Tyskerne kapitulerer

Da tyskerne endelig kapitulerte i mai 1945, etterlot de seg et Folkets Hus i elendig forfatning. Huset hadde vært benyttet som kaserne og lager for blant annet sirupstønner, og var fullstendig ødelagt innvendig. Det var et tragisk syn som møtte Arbeiderlagets medlemmer, når de igjen kunne åpne dørene til sitt eget hus. Men de startet umiddelbart med å legge planer for restaurering og istandsetting.

Kapitulasjonen førte til at store krefter ble frigjort. De hadde vært kneblet og kuet i fem lange okkupasjonsår, og arbeiderlagene verket etter å komme i gang igjen med arbeidet. Det første styremøte i laget ble holdt bare tre uker etter frigjøringen. På møte 31.mai 1945 møtte Adolf Andreassen, Lars Berntzen, Alfred Juul, Einar Hollum, Randi Smaavik, Ingvar Gaare og Svend Søbstad. Første sak på møtet var istandsetting av Folkets Hus. Dette var helt naturlig. Folkets Hus var selve symbolet på arbeiderbevegelsens virksomhet på Selsbakk. Huset skulle gjenreises som samlingssted og naturlig utgangspunkt for lagets virksomhet. 

Med energisk innsats ble Folkets Hus satt i stand til 50 årsjubiléet samme år. De solgte tyskernes garderobeskap for 5 kroner pr. stk. og brukte pengene til oppussingsarbeidet. Laget solgte også det som var igjen av sirup etter tyskerne. Selsbakkingene gikk «mann av huset» for å få tak i billig sirup.

Det første ordinære årsmøtet ble holdt 20.juni 1945. Ole Hollum ble valgt som formann. Adolf Andreassen ble kasserer og Atle Aune sr. ble sekretær. Som styremedlemmer for øvrig ble Ingebrigt Lundereng, Alfred Juul, Lars Berntzen og Marie Hess valgt. Ved valget samme år, ble tre av lagets medlemmer valgt inn i Strinda Herredsstyre; Adolf Andreassen, Marie Hess og Ole Hollum jr. Laget gikk også løs på andre oppgaver og krevde blant annet bedre snøbrøyting på Selsbakk og opprusting av Kooperativbakken. På denne måten startet det som ble innledningen til en ny periode for laget, med stor aktivitet og tilstrømming av nye medlemmer. 

Slik ble det også for arbeiderbevegelsen ellers i landet. Da freden «brøt ut», var det som en demning brast. På utrolig kort tid var lags- og foreningsarbeidet i gang for fullt. Det Norske Arbeiderparti tok samtidig ansvaret for å gjenreise landet. Dette skapte optimisme og glød i partiets rekker. Litt av årsaken til at de kom så raskt i gang, var at arbeiderbevegelsen på alle nivåer hadde gjort grundige forberedelser gjennom illegalt arbeid under krigen. Da tyskerne ble jaget ut, var grunnlaget allerede lagt for en gjenreising av partiorganisasjonen og fagbevegelsen. 

Da Selsbakk Arbeiderlag feiret sitt 50 års-jubileum frigjøringsåret, kunne laget se tilbake på en spennende, men urolig tid. De første 20 årene hadde vært preget av kamp om foreningens plattform. Fra å være en borgerlig arbeiderforening, hadde de mer politisk bevisste medlemmene omsider fått foreningen inn i Arbeiderpartiet. Dette ble en solid og varig plattform for foreningen i årene som fulgte. 

De siste årene av perioden hadde vært preget av depresjon, arbeidsledighet og tysk okkupasjon. Men når man var samlet i Folkets Hus, til jubileumsmarkering, så var det optimisme og entusiasme som preget laget. Nå skulle alt gå den rette veien – for landet, for arbeiderbevegelsen og for Selsbakk.

Denne kvelden gjorde de ekstra stas på lagets veteraner. Alfred Hess og Peder Hollum hadde vært blant de fremste drivkreftene i laget i en årrekke, og kunne se tilbake på 50 års medlemskap. De fikk sine velfortjente utmerkelser, og det ble framført en vise til ære for de to veteranene:

«Hollum i mange år var vår sekretær,

godlynt og rolig han ble oss så kjær.

Han har som hobby å spille kontrabass,

ivrig som sanger – med ham er det stas.

Men Hess er striks og steil,

men det er ingen feil.

For slike roper aldri heil.

De går mot målet, med kraft som stålet,

og stormer på for fulle seil»

Ole Hollum, Adolf Andreassen og Eldor Hilstad fikk også utmerkelser for henholdsvis 45, 25 og 25 års medlemskap. 

Som vanlig ble det holdt taler. Ordfører i Strinda, Per Almaas, rettet en takk til Selsbakk Arbeiderlag for banebrytende arbeid for partiet i kommunen. Redaktør i Arbeider-Avia, Ole Øisang, holdt festtale. Bjarne Hansen, John Aae, Ludvik Holm og Thomas Borten holdt hilsningstaler. «Tale for damene» ble holdt av Atle Aune sr. og Ansgar Berg framførte en selvskreven prolog. Lars Berntzen fortalte om lagets femti års virke.

Arbeidet med å sette Folkets Hus i enda bedre stand fortsatte. Kvinnegruppen og ungdomslaget kom også raskt i gang med sin virksomhet under ledelse av henholdsvis Marie Hess og Jon Søbstad.

Arbeiderlagene på Selsbakk var nå klare til innsats, og gikk en meget god periode i møte.

Styret i Selsbakk Arbeiderlag i freds- og jubileumsåret 1945. Bak fra venstre: Alfred Juul, Atle Aune sr., Ingebrigt Lundereng, Adolf Andreassen, Lars Berntsen. Foran: Ole Hollum, Marie Hess. Foto: Ukjent 

Sangen om Gammel-lina

Atle Aune sr. ble valgt til sekretær i laget i 1945. Han var skrivefør og kunne å ordlegge seg. Aune hadde mange talenter. Det viste han blant annet da han forfattet sangen til Gammel-lina. Den ble en suksess og brukt i festlige sammenhenger. Sangen skrev han til melodien fra den gamle slageren «Barndomshjemmet» av amerikaneren Paul Dresser.

Er du trett og lei av dagens mange plager

og ser mørkt på alt som kommer i din vei,

synes du ditt liv har bare triste dager?

er ditt hjerte sårt og du er sur og lei?

Kor:

Gå da ut en tur på Selsbakks promenade

Gammel-lina kjære gamle aveny.

Der hvor lyset kun er tent på lyse dagen

for at du og hun om kvelden skal ha ly.

Går du der og drømmer med din lille Anna

du ser lyst på alt og alle her på jord

glemt er sorg og syt og at du er forbanna

for at du er født og her på Selsbakk bor.

Kor:

Ingen lys sjenerer deg og lille Anna.

Månen er jo også nok for begge to

du kan trygt og rolig ta den lille handa

mørket mellom deg og henne bygger bro.

Gammel-lina er som før i gamle dager

veien opp til fjellet kun for ku og geit.

Selsbakks folk har lært seg kunsten å forsake

lys og grus er luksus – det er ikke greit.

Kor:

Sølepytter stein og andre rare greier

hører med til Gammel-linas største sjarm.

Vinters dag når plogen brøyter alle veier

Gammel-lina ligger uberørt og arm.

Slik du ligger gode kjære Gammel-lina

ingen bryr seg om deg kjære gamle sti.

Du blir sikkert som den vei i Palestina

Via Dolorosa helt til evig tid.

Kor:

Mange stygge ord er sagt om deg du kjære

Elsket er du dog min gamle barndoms vei.

Og du kommer nok en gang i akt og ære

som den gang du var den stolte skinnevei.

Boligbyggingen 

Det var mange viktige møter og store saker som ble tatt opp i gjenreisningsperioden etter krigen. Blant annet var spørsmålet om boligbygging et sentralt punkt. Husnøden var stor like etter krigen. På møte 7.mars 1947 holdt Lars Berntzen en generell orientering om ”byggevirksomheten og dens betingelser”. Berntzen var meget kritisk til at det ble satset så mye på eneboliger. Han mente at dette ikke var egnet til å avskaffe bolignøden. 

I 1948 tok arbeiderlaget opp saken om ekspropriasjon av gården Selsbakk Nedre med Strinda Kommune. Laget presset på for mer boligbygging i området. Gården lå på platået der "Dvergstien" ligger i dag. På den tiden var den bedre kjent som "Føllgården", etter eieren Isak Føll som hadde kjøpt gården av Andreas Vårvik i 1938. 

I jordboken for 1661 nevnes 3 gårder med navnet Selsbakk. Den ene er Selsbakk Øvre, bedre kjent som "Ramberggården". Den ligger oppe ved Hallset. De andre to lå nederst på Selsbakk og ble senere til ett bruk under navnet Selsbakk Nedre.

Men det var også en annen gård som bar navnet Selsbakk og som ikke er nevnt i jordboken for 1661. Det var Selsbakk Nordre. Mange kjenner den som Moksnesgården etter Anders Moksnes som kjøpte den i 1905. Denne ligger oppe ved Hallset vestre og ikke langt fra Munkvold.

Selsbakk Nedre hadde altså en historie som var minst 300 år gammel. Nå var det slutt. I 1952 ble gården ekspropriert av Strinda kommune og utstykket til boligtomter. Alle spor av gården er forsvunnet. 

På samme tid ble Selsbakk boligbyggelag etablert. Både Dvergstien,  Ringvegen og Bekkvegen ble klargjort for boligbygging (kilde: Wikistrinda).

Selsbakk var i vekst

Flyfoto fra femtitallet som viser Forsøket og søndre del av Selsbakk. Gården Selsbakk Nedre (mest kjent som Føllgården) ses på platået der "Dvergstien" ligger i dag, opp mot høyre hjørnet på bildet. Bildet viser også Bekkvegen og Ringvegen klargjort for boligbygging. Fremst ligger takpapp-fabrikken til Ianssen-familien. Foto: Fjellanger Widerøe

Den største samtidige boligutbyggingen på Selsbakk kom på femtitallet, da tomannsboligene i Ringvegen, Dvergstien og Bekkvegen ble bygd. Avisklippet er fra 1951 eller 1952.

I forlengelsen av denne saken, arbeidet laget også med strøm- og lysforholdene på Selsbakk. Det ble blant annet arrangert massemøte i Folkets Hus, der E. Vanvik  redegjorde for strømsituasjonen i området. Laget, og mange av innbyggerne på Selsbakk, opplevde situasjonen som vanskelig. Det samme gjorde bedriftene i området. Strømnettet og kapasiteten var for dårlig. Saken ble etter hvert løst, og Selsbakk fikk god nok forsyning av elektrisitet. 

I denne perioden samlet laget inn penger til det såkalte ”Heltefondet” sammen med ungdomslaget. Dette var et fond som hadde til formål å støtte alle dem som under krigen hadde kjempet for Norges frigjøring. 

Laget tok også opp gjenreisingen og oppbyggingen av idrettsbevegelsen i Trøndelag. Reidar Lyseth var en sentral person innenfor arbeideridrettsbevegelsen, og innledet til debatt på møte i arbeiderlaget i mars 1947. Lyseth hadde en rekke verv innenfor arbeiderbevegelsen, og var bystyrerepresentant for Ap i Trondheim både før og etter krigen. I 1950 ble han valgt inn som stortingsrepresentant. Han hadde også verv på krets- og forbundsnivå, først i Arbeidernes Idrettsforbund, deretter i Norges Idrettsforbund og innen idrett for funksjonshemmede.

Til venstre: Sportsklubben Fram feiret 10-års jubileum i 1931 og inviterte til jubileumsfest i Folkets Hus og jubileumsarrangementet «Selsbakk rundt». 

Til høyre: Reidar Andreas Lyseth (1904–1987) var en norsk politiker (Ap), journalist, idrettsleder og kommunal tjenestemann fra Trondheim. Han var stortingsrepresentant i to perioder fra 1950 til 1957. 

1.mai-tradisjonen gjenopptas

Markeringen av arbeiderbevegelsens egen dag, 1.mai, hadde rukket å bli en naturlig del av virksomheten på Selsbakk lenge før krigen.  Vi må tilbake til 1913 for å finne første gang 1.mai-feiringen er nevnt i lagets protokoller. Laget var altså tidlig ut med å markere denne dagen. Det ble gjort med tog og eget arrangement i Folkets Hus.

Med unntak av krigsårene, har det sannsynligvis vært 1.mai-arrangement på Selsbakk sammenhengende fra 1913 til i dag. Etter krigen ble tradisjonen raskt gjenopptatt, og det ble stadig satt nye rekorder i oppslutning, spesielt gjennom femti og sekstiårene. Dagen ble ikke offentlig høytidsdag før i 1947.

Det har etter hvert blitt et karakteristisk trekk ved 1.maiarrangementet at utflyttede selsbakkinger vender tilbake denne dagen, og deltar i feiringen. Dette sier ikke så rent lite om hvilken betydning dagen har for alle dem som føler tilhørighet til Selsbakk.

1.mai-feiringen har alltid hatt stor oppslutning på Selsbakk. Opp gjennom historien har arrangementet stort sett blitt arrangert i Folkets Hus. I perioden fra 1977 til 1984, da Folkets Hus lå i ruiner, ble arrangementet flyttet til Romolslia skole og til Turnlokalet.

Selv om 1.mai-arrangementet samlet mye folk og favnet bredt, kunne det også være litt hardere tak innimellom. For eksempel opplevde William Heggvold å bli regelrett kastet ut av 1.maitoget fordi hans far var høyremann. William, som hadde sympati med arbeiderbevegelsen og dessuten var fagforeningsmann, skjønte ikke mye av hendelsen.

I tidligere tider gikk 1.mai-toget fra Forsøket til Selsbakk og ned til Folkets Hus. Ofte var det en liten rundtur på Selsbakk før toget gikk ned til Folkets Hus. Det kunne være rundt Ringvegen, bort til Magasinveien eller nedover til nedre deler av Gammel-lina. Etter at Romolslia ble bygd har toget alltid startet der og gått til Selsbakk. På Selsbakk har ruten blitt endret noe opp gjennom årene, ut fra forskjellige vurderinger.  Noen ganger har toget gått i Ringvegen, andre ganger ikke. Det samme gjelder nedre del av Gammel-lina og Magasinveien.

I "nyere tid" har toget gått fra Romolslia til Gammel-lina og direkte ned Alfred Hess vei til Folkets Hus, hvor det har vært arrangement med tale, appell, musikk, servering og loddsalg.

1.maitoget på vei opp Gammel-lina. Ukjent årstall, sannsynligvis på 40- eller 50-tallet. Foto: Ukjent 

Full oppslutning om DNA

Etterkrigsårene ble for Arbeiderpartiet helt enestående. Gjennom førti- og femtiårene økte oppslutningen om partiet jevnt og trutt. I 1945 fikk Arbeiderpartiet 41 % oppslutning ved Stortingsvalget. Deretter økte oppslutningen til 45,7 % i 1946, og til 46,7 % i 1953. Partiet satt med rent flertall på Stortinget helt til valget i 1961. 

Også i europeisk målestokk var dette oppsiktsvekkende. Tidlig på femtitallet  var sosialdemokratene i mange land kommet på defensiven. Etter valget i 1953 var Norge det eneste vest-europeiske land med en sosialdemokratisk flertallsregjering. 

Det merkelige er imidlertid at denne oppslutningen ikke ga seg utslag i økt aktivitet og innsats utover i parti-organisasjonen. På begynnelsen av 50-tallet begynte faktisk partiledelsen å bli litt bekymret over situasjonen i avdelingene rundt omkring i landet. I oktober 1951 holdt Einar Gerhardsen  et foredrag på landsstyremøte, der han uttrykte uro over økende passivitet utover i partiet og mente at de måtte være på vakt mot å bli et maktglad og selvgodt parti. 

Nå vet vi at Arbeiderpartiet på dette tidspunkt hadde nådd sitt organisatoriske toppunkt.  I 1949 hadde partiet 204 000 medlemmer fordelt på 3889 avdelinger i 709 av landets 744 kommuner. Oppslutningen har aldri,  verken før eller siden, vært høyere.  

Inn i femtiårene

På Selsbakk gjorde de sitt for å styrke lagsarbeidet og fortsette den positive utviklingen. Men likevel  ble siste del av førtiårene vanskelige for Selsbakk Arbeiderlag.  Det samme ble femtiårene. Oppslutningen om laget dalte. I protokollene kommer det flere ganger til uttrykk at altfor få medlemmer deltar på møtene. 

I årsberetningen som ble behandlet i 1949 skriver formann, Ingebrigt Lundereng, følgende:

" Det var å ønske at flere av medlemmene ved sitt nærvær på medlemsmøtene viste sin interesse, og derved skaffet styre og de få som trofast møter opp den glede, hygge og inspirasjon, som bedre oppmøte uvegerlig fører med sig. Tilslutt vil jeg ønske at de som blir valgt som ledende mænd av laget, har den glede å se større tilslutning på møtene i et rikt og godt arbeidsår. "

Oppslutningen ble ikke særlig større etter denne appellen. Det var ikke uvanlig at bare 12 til 15 personer møtte opp på medlemsmøtene.  På årsmøtet i 1950 deltok 13 medlemmer foruten to representanter fra kvinnegruppen og èn  fra ungdomslaget. Mens de i 1948 hadde 11 styremøter, tre felles styremøter, åtte medlemsmøter og tre åpne møter, så hadde laget i 1952 fem styremøter og to medlemsmøter. I 1953 hadde de syv styremøter og to medlemsmøter. 

Det er ingen tvil om at Einar Gerhardsens bekymringer var velbegrunnet. Han tok sjelden feil i sine vurderinger når det gjaldt partiorganisasjonen. Aldri har vel noen partileder hatt bedre følelse med hva som rørte seg utover i  partiorganisasjonen enn han. 

Selsbakk Arbeiderlag hadde imidlertid ingen planer om å gi opp. Styret i laget arbeidet jevnt og trutt med lagsvirksomheten. Det var heller ikke noe problem å skaffe folk til å sitte i styret. Tvert imot.  På årsmøtet 24. februar 1952 var det til alt overmål kampvotering mellom tre forskjellige kandidater til formannsvervet. Både Håkon Smaavik, Ingebrigt Lundereng og Ole Hollum stilte til valg. Denne gangen ble Håkon Smaavik valgt med stort flertall.  

Viktige saker drøftes 

Selv med dårlig oppslutning prøvde de å ta opp viktige temaer i laget. Blant annet var "Europahjelpen" stadig opp til behandling. Laget tok i 1947 kontakt med de andre organisasjonene på Selsbakk, og fikk til en større fest til inntekt for gjenreisingen av Europa.  Både idrettslaget, sangkoret, fagforeningene, samvirkelaget, sykepleien, Framlaget, ungdomslaget og kvinnegruppen deltok i dette arbeidet. 

På møte 24. februar 1948 ble etableringen og oppbyggingen av FN tatt opp. Sekretær Sundsfjord holdt foredrag om arbeiderbevegelsen og De Forente nasjoner.  

Èn måned senere innledet Redaktør Ole Øisang i Arbeider-Avisa, om partiets nye prinsipprogram og Marshallhjelpen og den utenrikspolitiske situasjonen. På dette møtet deltok over 30 medlemmer. 

Laget var opptatt av internasjonale forhold på denne tiden. Det er kanskje ikke så rart. De hadde fem års okkupasjon friskt i minne, og ønsket et fredeligere Europa der nasjonene samarbeidet med hverandre, i steden for å krige.

I 1952 holdt partisekretær Andreas Wormdahl foredrag om Jugoslavia. Tito var i ferd med å forme sin egen utgave av kommunismen - uavhengig av Sovjetunionen. Dette vakte oppsikt også i Norge.  Dessuten hadde det i krigsårene oppstått nære bånd mellom nordmenn og folket i Jugoslavia. De så med stor interesse på det som skjedde på Balkan. 

Selsbakk Arbeiderlag deltok også i arbeidet med de nye sosiale trygdene som ble innført i landet.  Først innledet tidligere forretningsfører Hans Asphaug i Trygdekassen i Strinda om temaet. Deretter, i 1952,  fikk laget oversendt en rekke spørsmål fra Det Norske Arbeiderparti vedrørende samme sak.  Regjeringen ønsket å få signaler fra lagene og medlemmene om hvordan trygdeordningene skulle utformes, og i hvilken rekkefølge de skulle gjennomføres. 

Fra protokollen:

"Det ble et livlig ordskifte om saken, hvor samtlige medlemmer hadde ordet, og følgende rekkefølge for trygdene ble vedtatt. 1. Uførhetstrygd 2. Forsørgertrygd 3. Alderstrygd 4. Syketrygd 5. Opphevelse av behovsprøving. Ang. finansieringen stemte syv av medlemmene for beskatning, og to for premiesystem." 

Alle disse trygdene ble innført i løpet av forholdsvis kort tid. Motstanden fra de borgerlige partiene var stor. Men for mange syke, eldre eller uføre, som etterhvert kunne nyte godt av disse ordningene, var det som å begynne på et nytt liv. Tidligere var folk prisgitt forsorgen. Nå kunne de rette opp ryggen, og se fremtiden lysere i møte. Den uverdige behovsprøvingen ble valgt bort for mange av ordningene. De ble universelle og lovfestede. Dette hindret stigmatisering og at folk som trengte hjelp måtte "stå med lua i handa". I tillegg bidro det til bredere oppslutning om velferdsordningene, og økt tillit mellom folk, når alle hadde de samme rettighetene og det samme rettsvernet. Dessuten fryktet mange at individuelle og selektive velferdsordninger, med behovsprøving og skjønn, økte faren for forskjellsbehandling og vilkårlig maktbruk.

Arbeiderpartiets medlemmer var med på  å utforme reformene. Den gang var det mulig å spørre lagene direkte til råds. Arbeiderpartiet satt med rent flertall, og trengte ikke å forhandle seg frem til kompromisser med opposisjonen. Det var viktig å lytte til medlemmene. 

Også når det gjaldt vernepliktspørsmålet, og forsvarspolitikken, ble lag og medlemmer spurt til råds. I Selsbakk Arbeiderlags protokoll fra møte 15.februar 1954 er følgende nedtegnet: 

" Spørsmål 1. Er målsettingen for A-partiets fellesforsvar på ca. 30 stående divisjoner i landforsvaret så stor at Norges representanter (i Nato. red. bem.) bør gå inn for å redusere styrkene ved kortere tjenestetid i alle medlemslandene ?

SVAR: På grunn av den usikre internasjonale situasjonen mener en at tiden enda ikke er inne til en reduksjon av forsvarsstyrkene.

Spørsmål 2. Bør Norge fastholde sitt standpunkt i basespørsmålet selv om det medfører økte forpliktelser når det gjelder vårt eget militærberedskap ?

SVAR: Ja

Spørsmål 3. Hvis det av omsyn til vår militære sikkerhet er nødvendig med de planlagte dekningsstyrker i vårt landforsvar, bør styrkene da skaffes ved at de vernepliktige avtjener 18 mndr`s sammenhengende tjeneste pluss ordinære repetisjonsøvelser 14 dager om året, eller vil det være bedre å fortsette som nå med 12 mndr`s sammenhengende pluss repetisjonsøvelser 60 - 90 dager hvert 1 1/2  og 2 år ?

SVAR: Ved avstemning i laget mente flertallet at det vil være en fordel sett fra et forsvarssynspunkt og gjennomføre 18 måneders sammenhengende tjenestetid, samtidig som det vil være best for den enkelte soldat å avtjene verneplikten mest mulig sammenhengende." 

Det var bare ni år siden krigen, og ikke så merkelig at forsvarspolitikken også opptok arbeiderlaget på Selsbakk.  Spørsmål to handlet om norsk basepolitikk. Før Norge sluttet seg til NATO, erklærte den norske regjeringen at den ikke ville delta i noen overenskomst med andre stater som forpliktet oss til å åpne baser for fremmede styrker på norsk område så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Dette er den såkalte baseerklæringen av 1949. Disse selvpålagte restriksjonene var en av bærebjelkene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk under hele den kalde krigen. Hensikten var blant annet å dempe spenningen i nordområdene (kilde: Store Norske Leksikon). 

På Selsbakk mente de altså at Norge burde holde fast på denne politikken, selv om det ville medføre større utgifter til vårt eget nasjonale forsvar. 

Få år etter dette skapte base- og forsvarspolitikken betydelig uro og uenighet innad i Arbeiderpartiet. Venstresiden i partiet mente at baseerklæringen ble mer og mer uthulet og at partiet førte en for vestlig orientert utenrikspolitikk. 

I 1961 endte det med at venstresiden brøt ut og stiftet Sosialistisk Folkeparti som senere (1975) ble til Sosialistisk Venstreparti (kilde: Wikipedia).

Selsbakk Arbeiderlag fikk imidlertid ingen "avskalling" på grunn av dette, og beholdt sin sterke posisjon på Selsbakk.

Lokale saker står sentralt. 

Det var altså store og viktige saker de drøftet i laget disse nære  etterkrigsårene. Men laget glemte heller ikke de lokale sakene. Det ble for eksempel gjort flere henvendelser til Strinda formannskap med ønske om "beplantning og forskjønnelse" av området rundt stasjonsplatået. 

På årsmøtet 4. februar 1950 ble saken om "kinodrift" i Folkets Hus drøftet.  Det nystartede "Norsk Bygdekino as" hadde henvendt seg til Folkets Hus landsforbund, vedrørende planer om kinodrift i forskjellige Folkets Hus i landet - blant annet Selsbakk Folkets Hus. «Norsk Bygdekino as» var et norsk aksjeselskap som drev ambulerende kinofremvisning. Selskapet ble vedtatt opprettet av Stortinget i 1948 med det formål å tilby kinodrift med visning av god film til bygde- og kystbefolkning på steder som ikke hadde fast kino. Staten eide halvparten av aksjene. Selsbakk arbeiderlag stilte seg positivt til dette, og la etterhvert planer for en omgjøring av huset. Men saken kom ikke opp igjen før i 1953. På møte 31. mai forelå en søknad fra Husbys filmbyrå om leie av Folkets Hus til filmfremvisning en gang pr. uke. Søknaden ble innvilget umiddelbart, og kinodriften kom i gang. Det er mange selsbakkinger som har gode minner fra kinoen i Folkets Hus.

Arbeiderlaget gjorde også flere henvendelser til Televerket med krav om å få installert en telefonkiosk på Selsbakk. Kravet ble imøtekommet. 

På møtet 30. oktober 1953 tok laget opp problemene med søppeltømmingen på Selsbakk. Den gang fantes det ikke noe kommunal søppeltømming. Det var den enkelte huseier som selv måtte sørge for å tømme og bli kvitt søppelet. Dette førte til at Strinda helseråd henvendte seg til arbeiderlaget, med henstilling om at huseierne på Selsbakk måtte ordne seg med regelmessig søppeltømming. På samme møte forelå skriv fra en del organisasjoner på Byåsen som tilbød seg å ta tømmingen mot et vederlag. Det forelå også et tilsvarende skriv fra Johan Ramberg, der han tilbød seg stå for søppeltømmingen til disse prisene:

Enebolig                                   Kr. 9.- pr. kvartal
Tomannsbolig                         Kr. 12,- pr. kvartal.
Tremannsbolig                         Kr. 13,50 pr. kvartal.
Firemannsbolig                        Kr. 18.- pr. kvartal.
Femmannsbolig                       Kr. 18,75 pr. kvartal.
Seksmannsbolig                      Kr. 19,50 pr. kvartal. 

Ramberg tok det forbehold at han også ville ha grisematkjøringen på Selsbakk hvis Magnus Magnussen sluttet. På møtet ble det besluttet å innkalle til et folkemøte der saken kunne behandles. 

Denne saken, og en rekke andre små og store saker, viser at arbeiderlaget spilte en vesentlig rolle i utformingen av det lille selsbakksamfunnet. Laget sto helt sentralt når viktige nærmiljøsaker ble tatt opp, og de aller fleste henvendte seg til nettopp arbeiderlaget når det gjaldt slike spørsmål.  I de periodene det var en velforening på Selsbakk samarbeidet laget tett med dem for å løse viktig saker.

Folkets Hus. 

Forvaltningen av "huset" krevde stadig mye av laget.  På omtrent alle møter gjennom 40- og 50-tallet, sto Folkets Hus på dagsorden. De drøftet størrelsen på husleien, søknader om leie, restaurering og reparasjoner, eller innkjøp av møbler og utstyr. Aktiviteten i huset var stor. Nesten alle organisasjoner i området leide huset til sin virksomhet. Slik hadde det vært i flere tiår.

Blant leietakerne var Sangkoret, Selsbakk Turnforening, Idrettslaget Fram, Hornmusikkforeningen, Forsøkets arbeiderforening (fagforeningen), Schoddyarbeidernes fagforening, Samvirkelaget, Framlaget, ungdomslaget, kvinnegruppen, Sykepleierforeningen, Bedehusforeningen (senere kirkeforeningen), Husbys filmbyrå, Selsbakk husmorlag, og Selsbakk Bridgeklubb. I tillegg kom utleie til private arrangementer.

Selsbakk Samvirkelag var fast leietaker og hadde sine "kooperativfester" i Folkets Hus. Bildet er fra en av disse festene. Ukjent årstall, men sannsynligvis på slutten av førtitallet.

Fantastisk bredde

Alle de sakene som Selsbakk Arbeiderlag engasjerte seg i gjennom førti- og femtiårene viser hvilken bredde laget hadde. Med stor entusiasme hadde medlemmene involvert seg i alt fra internasjonale forhold på Balkan og i Europa for øvrig, via nasjonale trygde- og forsvarsspørsmål, til telefonkiosk og søppeltømming på Selsbakk. Dette var laget i et nøtteskall. Ingen saker var for små, ingen for store. 

Til tross for dette ble ikke oppslutningen om medlemsmøtene bedre. Likevel gikk lagsarbeidet bra. Blant annet fordi styret ikke baserte hele sin virksomhet på møtene alene. 1.mai-feiringen befestet sin posisjon som det største arrangementet de hadde på Selsbakk. De tradisjonelle juletrefestene gikk av stabelen som vanlig.  Kvinnegruppen arrangerte gaukrenn i Oladalen (Kystadlia) med stor oppslutning. Laget mobiliserte  for fullt i valgkampene. De oppnevnte representanter til ligningsnemnd og andre utvalg.  Det ble stadig tatt opp viktige nærmiljøsaker og laget hadde altså ansvaret for drift og utleie av Folkets Hus.

1955 – 1975  På det jevne

Brusfabrikken

Industristedet Selsbakk er beskrevet tidligere. Stedet vokste frem som industristed på grunn av fabrikker og andre bedrifter som etablerte seg der på slutten av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Men også på femtitallet kom det til nye bedrifter. Historien er ikke fullstendig før brusfabrikken nevnes.

I 1957 etablerte Arnulf Hegvold bedriften Trondheim Mineralvannfabrikk på Selsbakk. Litt senere endret de navnet til Tromi bryggeri. Selv om det tidligere hadde vært en krydderibedrift og en margarinfabrikk på stedet, så var det ikke næringsmiddelindustri som først og fremst preget industrien på Selsbakk. Nå fikk stedet en brusfabrikk.

Hegvold kjøpte produksjonsutstyret fra nedlagte Levanger Mineralvannfabrikk høsten 1956. De etablerte seg i beskjedne lokaler på 65 kvadratmeter. I den første tiden var det bare to personer ansatt på deltid i tillegg til Hegvold selv. Etter hvert ekspanderte bedriften med flere ansatte og større produksjon. I 1987 var antallet ansatte kommet opp i 40, men da hadde fabrikken flyttet inn i nye og større lokaler på Sluppen.

Asina var fabrikkens største produkt. De brygget også øl, og i en periode laget de Pepsi på lisens (kilde: Store Norske Leksikon). Bryggeriet ble nedlagt i 1999.

Selsbakk Arbeiderlag støttet opp om bedriften ved å ta varer derfra til alle juletrefester og andre fester og større arrangementer.

Samfunnshus-saken 

I årene fra 1955 og utover står Folkets Hus i sentrum igjen. Man fikk nå en intens debatt om husets fremtid. Bakgrunnen var at det ble reist spørsmål om et nytt felles samfunnshus på Selsbakk. Dessuten begynte deler av huset å forfalle. På en rekke møter og ekstraordinære årsmøter ble saken drøftet.  Det var delte meninger, og følelsene ble virkelig satt i sving.  Blant annet ble husets lange historie og bakgrunn trukket inn i debatten. Mange mente at det var viktig å ta vare på huset, også i fremtiden.  Andre mente at tiden var inne for et stort felles samfunnshus for alle på Selsbakk. 

Også Turnlokalet var på denne tiden i dårlig forfatning. I idrettsforeningen fikk de også en  debatt om husets fremtid, og mulighetene for å bygge  et  felles samfunnshus i stedet. 

En felleskomite fra arbeiderlaget og Selsbakk Idrettsforening ble nedsatt. De arbeidet i lengre tid med spørsmålet om forsamlingshus på Selsbakk. Komiteen la frem sin innstilling 5.10.1963 og konkluderte med at det på visse vilkår var økonomisk mulig å bygge et felles hus, og drive det på forsvarlig måte. Komiteen  avsluttet med dette sitt arbeid, og ble oppløst.  

I forlengelsen av dette ble det i arbeiderlaget fattet vedtak om å  "søke å påvirke kommunestyret med tanke på å få ett samfunnshus som dekker alle formål." (14.10.1963)

Holdningen var med andre ord at Selsbakk var best tjent med ett felles samfunnshus, og at kommunen måtte trekkes med i arbeidet for å nå et slikt mål. 

Etter dette var saken stadig oppe til debatt i begge foreningene. I arbeiderlaget skulle debatten etter hvert bli både  hard og personlig. Spørsmålet som reiste seg var om de skulle satse på Turnlokalet, eller Folkets Hus som fremtidig samfunnshus på Selsbakk, eller om det skulle bygges et helt nytt hus. Det var også spørsmål om de skulle sette ett av husene midlertidig i stand, inntil  et felles samfunnshus kunne bygges. Her var det  stor uenighet om hvilke hus de i så fall skulle satse på, og dette ble selve kjernen i den striden som utviklet seg. Saken engasjerte etter hvert hele foreningen. Det var ikke uvanlig at 30-40 personer deltok  på møtene når denne saken sto på dagsorden. 

I et felles styremøte mellom foreningene i 1965, ble de enige om å få de to eiendommene taksert av offentlig takstnemnd. Dette ga følgende resultat: Folkets hus; Kr. 25 000,- Tomtegrunn; 1000 kv.meter. Turnlokalet; Kr. 29 000.- Tomtegrunn; 1808,4 kv.meter. Etter dette ble det fattet vedtak i idrettsforeningen der det het at de " i en avgrenset periode mener at Voldsminde (Turnlokalet) er best skikket." 

I arbeiderlaget kom taksten som et sjokk. Med utgangspunkt i husenes forfatning, kunne de ikke forstå at Turnlokalet skulle ha en høyere takst.  Saken ble behandlet på ekstraordinært årsmøte 17.11.1965. Møtet konkluderte med at taksten for Folkets hus var for lav. Noen pekte på takstmannens nære tilknytning til sentrale personer i Idrettsforeningen som et moment. Andre mente at det i forkant av takseringen ble gjort en del restaureringsarbeidet i Turnlokalet, nettopp for å oppnå en høyere takst.  Årsmøtet fattet tilslutt et nokså klart vedtak i saken: 

" Ekstraordinært årsmøte i Selsbakk Arbeiderlag har behandlet takstnemndens skriv angående takst av Folkets Hus og Turnlokalet.  Årsmøtet er av den mening at taksten av Folkets Hus sett i forhold til Turnlokalet er alt for lav, og vi vil peke på følgende: Adkomstveien til Folkets Hus er betydelig bedre, stor fin parkeringsplass og lokalet er ca. 50 kv.meter større. Tomten har også en betydelig mere gunstig beliggenhet. På grunn av disse forhold, mener vi at Folkets Hus peker seg ut som det lokalet som bør istandsettes." 

Det ble bestemt at vedtaket skulle oversendes Selsbakk idrettsforening. Men umiddelbart etter årsmøtet ble det innkalt til styremøte i laget.  Der ble det bestemt at vedtaket skulle holdes tilbake, fordi det var for dårlig underbygd. Styret valgte med andre ord å overse et helt klart årsmøtevedtak. På et nytt styremøte 24.02.1966 gikk de enda lengre. Det ble vedtatt å fremme følgende forslag for et nytt ekstraordinært årsmøte: 

"Bygningene på eiendommen Lidarendet (Folkets Hus) rives og materiellet renses for spiker og selges. Eiendommens tomtearealer forblir i lagets eie." 

Riktignok hadde det også tidligere vært diskutert en mulig rivning av storsalen. Men nå ønsket altså styret å rive hele huset, samtidig som striden med Idrettsforeningen tilspisset seg.  Det ble avholdt nytt ekstraordinært årsmøte, og reaksjonene på styrets handlemåte uteble ikke. Fra protokollen:

"Ole Hollum var forbauset over at styret hadde neglisjert det forslag som ble vedtatt på lagets ekstraordinære årsmøte og ikke har oversendt dette til Selsbakk idrettsforening. Han mente videre at det var en håpløs idè og rive Folkets Hus og velge Turnlokalet. 

Åse Kullbotten refererte fra en konferanse hun hadde deltatt i og mente at man fortsatt måtte beholde Folkets Hus. 

Ole Hollum mente man burde oversende SIF det forslaget som ble fremsatt på siste ekstraordinære årsmøte og få høre SIF`s mening om saken. 

Marie Hess mente at det var helt galt å rive Folkets Hus og henviste til hvad de gamle veteranene hadde gjort og var mest stemt for forslaget om å rive storsalen og beholde resten som møtelokale.  

Andreas Gangstad ville stemme for styrets forslag og at laget leier lokaler en tid og beholder tomten og ser tiden an. 

David Lundereng sa at han hadde en ærlig tanke den gang han tok opp hussaken, og at han ikke forsto hvad enkelte mente med skjulte krefter som var i gjære. 

De før nevnte hadde ordet flere ganger og videre deltok Inger Berntzen, Harry Nilsen, Bjørn Knudsen, Sigrid Viken og Einar Larsen. 

Ole Lundereng fremsatte forslag om at forslaget som ble vedtatt på lagets ekstraordinære årsmøte 12.11.1965 skulle oversendes Selsbakk Idrettsforening til uttalelse.  Dette ble vedtatt. " 

Årsmøtebehandlingen bekreftet at lagets styre var på kollisjonskurs med medlemmene. Dette gjorde nok ikke saken  lettere å håndtere. Striden tilspisset seg ytterligere, og skapte enda større uro i laget.   

Det er ikke vanskelig å forstå at denne saken skapte  store bølger. Selsbakk var et lite sted, der alle kjente alle. Rykter og "sladder" sprer seg hurtig på  slike plasser. Dette kompliserer naturligvis denne typen  prosesser. 

I tillegg var det flere tillitsvalgte som hadde verv i begge foreningene.  I 1965, da det ble fastsatt takst, og debatten var på sitt mest intense, var   David Lundereng formann i Idrettsforeningen. Samtidig deltok han aktivt i arbeiderlagets virksomhet som styremedlem. Tre år tidligere hadde han vært arbeiderlagets formann. Gunnar Øiaas var på dette tidspunkt  formann i arbeiderlaget, men hadde vært formann i  idrettsforeningen fra 1951 til 1955. Også blant menige medlemmer var situasjonen den samme. Mange deltok aktivt i begge foreningenes virksomhet. Dette gjorde ikke saken mindre komplisert og bidro til at de ikke fikk samlet seg om èn linje. 

Internt i arbeiderlaget kom partene med  harde utfall mot hverandre. Grunnene var nok mange. Majoriteten ønsket på ingen måte å miste Folkets Hus. Mange husket  også tiden før krigen med en todelt idrettsbevegelse. De borgerlige hadde sin egen organisasjon, og arbeiderne en annen. Det var skarpe skiller mellom disse to organisasjonene. De som gikk fra den ene, og over til den andre ble sett på som forrædere. På Selsbakk var også skillene helt klare. Helt frem til 1946 hadde de sitt eget arbeideridrettslag. "Fram" hadde  tilhold i Folkets Hus, og stilte med en rekke dyktige utøvere innenfor flere idrettsgrener. Laget gjorde seg bemerket i hele landsdelen, spesielt i svømming.  Selsbakk Turnforening, senere Selsbakk Idrettsforening, ble sett på som de borgerliges idrettslag, også de hadde gode utøvere. 

Turnforeningen hadde også en periode sine treninger i Folkets Hus, men allerede i 1927 kjøpte de eiendommen "Voldsminde" av Losje Selsbakk, og bygde dette ut. I 1928 tok de i bruk det nye bygget som i dag heter Turnlokalet.  

Mange av medlemmene la fremdeles vekt på de  historiske aspektene. 

Mange husket også den turbulente sammenslåingen av de to idrettsforbundene, og dermed også de to idrettslagene på Selsbakk. På slutten av 30-tallet ble det satt i gang samtaler om sammenslåing mellom Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og Landsforbundet. Dette resulterte i Norges Idrettsforbund som ble stiftet 13. sept. 1940. På grunn av krigen ble ikke vedtaket iverksatt før i 1946.  Også den gangen var det opprivende diskusjoner og harde forhandlinger på Selsbakk. Idrettslaget Fram`s representanter mente at Turnlokalet burde selges, ved en sammenslutning av de to foreningene, og at husspørsmålet ble løst ved å leie Folkets Hus.  Dette ble blankt avvist, og forhandlingene brutt. 

Likevel sto samlingstanken etter krigen så sterkt at de to foreningene kom til enighet. Sammenslåingen var et faktum den 21. mars 1946. I forbindelse med sammenslåingen ble det bestemt at Turnlokalet ikke skulle leies ut offentlig, men bare dekke idrettsforeningens egne behov, slik at det ikke oppsto et konkurranseforhold når det gjaldt utleie. Dette var kompromisset som roet gemyttene, og bidro til samling. 

Det viktigste for majoriteten i arbeiderlaget var den historiske  betydning Selsbakk Folkets Hus hadde hatt for arbeiderbevegelsen på Selsbakk og i  Trøndelag. Huset hadde vært samlingssted for en bevegelse i vekst, og store personligheter som Martin Tranmæl, Johan Nygaardsvold og Anders Buen  hadde deltatt i virksomheten der. Mange viktige beslutninger hadde blitt tatt i Selsbakk Folkets Hus. De kulturhistoriske sidene ved huset ble  tillagt stor vekt. I respekt for de som hadde satt opp huset og drevet laget gjennom en årrekke, måtte Folkets Hus tas vare på. Mange så på Folkets Hus som en del av arbeiderlagets egen identitet. Derfor mente mange at huset også i fremtiden skulle være et samlingssted for arbeiderbevegelsen på Selsbakk. 

Det ble likevel vedtatt å fortsette samarbeidet med idrettsforeningen, og fra tid til annen dukket saken opp igjen. Men i realiteten var den store samfunnshussaken på Selsbakk nå  lagt død. 

Arbeiderlaget la heller planer for en omfattende restaurering av Folkets Hus. I 1966 ble arbeidet  satt i gang. Det  kom til å kreve stor innsats av lagets medlemmer.  De klarte imidlertid  å samle kreftene, til tross for den striden de hadde bak seg. Optimismen steg etter hvert som arbeidet skred fremover.  Det ble arrangert stor innvielsesfest i de nyrestaurerte lokalene 10.desember 1966. Selsbakk arbeiderlag hadde  fått igjen sin egen "storstue."  

Bygging på Himmelhaugen og Rambergjordene 

I 1967 planla Trondheim kommune å starte et større byggeprosjekt på Himmelhaugen i Ringvegen.  Da dette ble kjent satte arbeiderlaget i gang et omfattende arbeid for å få stoppet planene. Laget ønsket å beholde dette området som friareal, eller "tumleplass" som det heter i protokollene, for beboerne i området. Det ble mange møter med Arbeiderpartiets bystyregruppe og kommunale myndigheter vedrørende  denne saken. Laget hadde også flere samtaler med ordfører Odd Sagør (Ap) om saken. Til slutt lyktes de i å stoppe prosjektet.     

Dette var en seier for laget og for beboerne på Selsbakk. I dag ser vi at "fortetting" er anerkjent bolig- og byutviklingsstrategi. En slik strategi gjør det lettere å utnytte eksisterende infrastruktur, som veier, vann, strøm osv. En tettere by gjør det også lettere å organisere et godt kollektivtilbud. Begge deler er mer krevende desto mer en by eser utover i areal. Arbeiderlaget forsto dette men mente at da er det desto viktigere at man da tar vare på små grønne lunger og fortetter med kvalitet. Himmelhaugen var en slik lunge, som nå var berget.

Denne saken bekreftet nok en gang at det nyttet å fremme krav i forbindelse med viktige nærmiljøsaker.  Men det var ikke slik at man alltid fikk kravene innfridd. I 1974 begynte kommunen å legge planer for en omfattende utbygging på Rambergjordene mellom Selsbakk og Hallset. Arbeiderlaget satte et stort spørsmålstegn ved utbyggingen. Også denne gangen så de at verdifulle friarealer kunne gå tapt. Laget prøvde å få til et samarbeid med foreldrerådet ved Hallset skole, Selsbakk idrettsforening, og Byåsen Arbeiderlag i forbindelse med saken. De arrangerte blant annet et åpent møte. Arbeiderlaget kom frem til at de ville si nei til den foreslåtte utbyggingen.  

I første omgang ble utbyggingen utsatt, fordi grunnforholdene var vanskelige. Men etter hvert startet utbyggingen av Øvre Selsbakk, og et helt nytt boligområde så dagens lys på "Rambergjordene" mellom Hallset og Selsbakk. Protestene nådde ikke frem, og nye friarealer og verdifull matjord hadde forsvunnet.

Flyfoto av Selsbakk om omegn, 1967. "Rambergjordene" og Romolslia ligger urørte. Få etter startet utbyggingen av to helt nye boligområder på jordene. Nye E6 med Kroppan bro er heller ikke bygd enda. Foto: Fjellanger Widerøe

Romolslia vokser frem

Gjennom 70-tallet ble enda et nytt boligområde bygget ut i bydelen. Romolslia vokste frem og ganske snart flyttet hundrevis av mennesker hit. Laget innså betydningen av å utvide sitt nedslagsfelt til også å omfatte Romolslia. På årsmøtet i 1982 endret laget navn til Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag. I tillegg prøvde de på ulike måter å markedsføre seg blant beboerne i det nye området. 1.mai-arrangement ble lagt til Romolslia skole, de drev valgkamp og verving i området, og laget lot seg representere i Selsbakk og Romolslia bydelsutvalg. Dette resulterte i at laget fikk en del nye medlemmer fra området, og noen av disse kom også med i styret. Med nesten 2000 innbyggere hadde Romolslia et langt større potensial for arbeiderlaget, enn man klarte å utnytte. 

Også valgresultatene viste at det var et slikt potensial til stede. I Romolslia var det alltid stor velgeroppslutning om Arbeiderpartiet.

Da Trondheim kommune senere ble omorganisert, ble Selsbakk og Romolslia organisatorisk plassert i hver sin bydel. Selsbakk ble tilknyttet Byåsen distrikt, og Romolslia til Saupstad distrikt. Dette bidro til å gjøre arbeidet med viktige nærmiljøsaker vanskeligere for laget.  De måtte blant annet forholde seg til to forskjellige bydelsadministrasjoner og to forskjellige bydelsutvalg. 

De to boområdene hadde dessuten forskjellige skoler, service- og omsorgsinstitusjoner  å forholde seg til. Dette førte til at medlemmene ikke hadde felles interesser, når det gjaldt viktige nærmiljøfunksjoner i bydelen.  Likevel prøvde arbeiderlaget gjennom hele 70-tallet å trekke folk fra Romolslia med i lagsarbeidet. 

Stor spennvidde

Selsbakk Arbeiderlag var et mangfoldig lag gjennom 50- og 60-tallet, med stort engasjement på mange ulike områder. I så måte videreførte laget sine tradisjoner også gjennom 70-tallet. De tok opp saker av svært forskjellig karakter. Alt fra store utenrikspolitiske saker, til små lokale nærmiljøspørsmål. Listen over innledere og temaer denne tyveårsperioden, bekreftet dette: 

• Ordfører i Strinda, Sverre Svendsen og Trygve Eggen om partiets fremtidige oppgaver

• Vararepresentant til Stortinget, Trygve Bjerkaker om valget og valgresultatet

• Vararepresentant til Stortinget, Willy Svarverud , Arne Forseth, Tor Nordskag og Terje Sæther om studie-  og opplysningsarbeidet

• Redaktør Ole Øisang om årets bøker

• Stortingsrepresentant (1945-1973) og senere odelstingspresident (1969-1973) Håkon Johnssen om Arbeiderpartiets programarbeid

• Velferdssekretær Hermann Ørndahl  viste lysbilder fra Grønland og fortalte om sitt arbeid blant fiskerne der

• Ambassadør Per Aasen om internasjonale forhold

• Stortingsrepresentant Rolf Fjeldvær om aktuelle innen- og utenrikspolitiske saker

• Anders Tangen om partiarbeidet og prinsipprogrammet

• Formann i Studentsamskipnaden, Hr. Meland, og Bjarne Prytz, om forholdene i Sovjetunionen

• Ordfører i Tiller, Bernhard Gylland, om "Aksjon 69" - en verve og aktivitetskampanje i partiet

• Fru Mickelsen om sosialomsorgen

• Odd Sagør, ordfører (1963-1970), statsråd (1973-1976) og rådmann (1976-1986), innledet om generalplanen for Trondheim kommune

• Kjell Granbo om situasjonen i partiorganisasjonen foran valget

• Per Svendsen om partiorganisasjonen

• Terje Sæther om naturvern

• Sverre Pettersen om studieopplegget "demokrati i hverdagen"

• Ordfører (1970-1975) Kåre Tønne om kommunale oppgaver på Selsbakk

• Axel Olsen om Kenya

• Atle Aune om Jugoslavia

• Per Svendsen og Rickard Haugen om Fellesmarkedet

• Fylkesvaraordfører Gudmund Gjengård om  bygging av skole og idrettsanlegg i Romolslia

• Kåre Skarholdt og Tone Skjærseth om utbygginga av Romolslia.
  
  

Det var sjelden noe problem å få Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte til å komme til Selsbakk for å innlede til debatt eller orientere om viktige saker og spørsmål. Håkon Johnsen (til venstre) var stortingsrepresentant (1945-1973) og senere odelstingspresident (1969-1973). Odd Sagør (i midten) var ordfører i Trondheim i perioden 1963-1970, forbruker- og administrasjonsminister i årene 1973-1976 og rådmann i Trondheim i perioden 1976-1986. Kåre Tønne  (til høyre) var ordfører i Trondheim i perioden 1970-1975.  Foto Johnsen og Sagør: ©Stortingsarkivet/Scanpix. Foto Tønne: Trondheim Byarkiv

Fellesmarkedet

Spørsmålet om norsk medlemskap i EEC dukket opp i laget første gang 2.1. 1962 og 24.1 1962. Det hadde da begynt å komme en del skriftlig materiell fra Arbeiderpartiet sentralt om saken, og laget behandlet dette . Blant annet ble Trygve Brattelis redegjørelser på landskonferanser i Arbeiderpartiet referert. I redegjørelsene gjorde han det klart at det var ønskelig med norsk medlemskap i fellesmarkedet. Arbeiderlaget arrangerte et stort åpent møte om saken der innledere var Richard Haugen og Per Svendsen. Hele denne saken ble imidlertid uaktuell etter en stund. Den franske presidenten nedla veto mot at England skulle opptas som medlem, og dermed ble også saken uaktuell for Norge. 10 år senere skulle det samme spørsmålet få ny aktualitet. EF-saken snudde omtrent  hele Norge på hodet i en politisk strid man aldri hadde sett maken til. 

Stor-Trondheim etableres 

I  1963 deltok ordfører i Strinda, Johan Dahle (Ap) på et møte i Selsbakk Arbeiderlag. Dette var hans siste år som ordfører. Dahle hadde vært ordfører siden 1956. Han orienterte om sammenslåingen av Strinda, Leinstrand, Tiller og Trondheim kommune. Denne saken hadde vært behandlet i laget mange ganger tidligere, med livlige diskusjoner. Nå var den nye storkommunen et faktum, og de hadde altså bedt avtroppende ordfører om å redegjøre for forholdene rundt sammenslåingen. 

Den store kommunereformen på sekstitallet var kontroversiell over hele landet. Det var stor motstand mot den omfattende sammenslåingen som ble planlagt. Men på dette tidspunktet hadde Norge hele 680 herredskommuner og 64 bykommuner (Kilde: Lokalhistoriewiki). Regjeringen og flertallet på Stortinget  ønsket en langt mer oversiktlig, effektiv og velfungerende kommunestruktur.  Siden Formannskapslovene av 1837 ble vedtatt, og markerte starten på den norske kommuneinndelingen og det lokale selvstyret vi kjenner i dag, hadde det heller ikke vært gjennomført reformer på dette området av betydning (Kilde: Regjeringen.no). Sammenslåingene ble derfor en realitet og foregikk gjennom store deler av sekstitallet.

3.mai 1963 holdt det nye kommunepartiet i stor-Trondheim sitt første møte, og valgte Thorvald Ø. Mikkelsen som første formann.  Fra Selsbakk deltok Bjørn Knudsen og Harry Nilsen. 

I forlengelsen av dette skulle Arbeiderpartiet også nominere nye kandidater til det første bystyret i stor-Trondheim. Selsbakk Arbeiderlag sendte inn forslag på Bjørn Knudsen, Åse Kullbotten, David Lundereng, Klara Hollum, Ole Aune og Marta Magnussen. Bjørn Knudsen ble nominert, og møtte som fast bystyrerepresentant i hele perioden.

Bjørn Knudsen (til venstre) ble valgt inn i stor-Trondheims første bystyret for valgperioden 1963-1967.  Johan Dahle fra Arbeiderpartiet (til høyre) ble Strinda kommunes siste ordfører. Han var ordfører i perioden 1956-1963. Foto Knudsen: Arbeider-Avisa. Foto Dahle: Ukjent

I bølger

Tyveårsperioden fra 1955 til 1975 må for Selsbakk Arbeiderlag karakteriseres som god. Likevel hadde lagsvirksomheten gått i bølger. De hadde hatt perioder med avlyste møter på grunn av dårlig oppmøte, og liten interesse. Men de hadde også hatt lange perioder med stor aktivitet og imponerende engasjement. På en rekke møter var oppmøte overveldende. Når 30 - 40 personer møtte opp, så representerte dette faktisk 70-80 prosent av medlemsmassen. Det mest vanlige var likevel at medlemsmøtene ble avviklet med 10 - 20 medlemmer til stede. 

Også møtefrekvensen gikk i bølger. Fra det beste i 1955 med 5 medlemsmøter, ett festmøte og 8 styremøter, til det dårligste i 1961 med 9 styremøter og ingen medlemsmøter. Litt inn i 70-tallet ble variasjonene mindre. 1973 var et typisk år med 9 styremøter, 2 medlemsmøter, ett åpent møte og ett valgmøte. 

Slik var det nok i mange frivillige foreninger. Interessen og engasjementet svingte. I en politisk forening var de i tillegg offer for de alminnelige politiske konjekturene som til enhver tid gjorde seg gjeldende. Det er heller ikke riktig å vurdere aktiviteten i laget bare ved å se på antall møter alene. Selsbakk Arbeiderlag drev med mye annet også på denne tiden. I perioder tok forvaltning og drift av huset mye tid og krefter. Da gikk naturligvis møtefrekvensen ned. Dessuten gikk både 1.mai arrangementene og juletrefestene av stabelen som vanlig, med stor deltakelse, og laget var representert i mange ulike råd og utvalg.

Laget innførte i denne perioden noe nytt på 1.mai-dagen. Medlemmene hadde en hyggelig tilstelning med servering og underholdning for pasientene på Fossestua sykehjem. Dette tiltaket ble virkelig satt på, både av beboerne og de ansatte. 

Også de lokale nærmiljøsakene tok tid. I denne perioden hadde de blant annet gjennomført aksjoner rettet mot Postverket, for å få innført vanlig postomdeling på Selsbakk. I tillegg hadde laget veispørsmålene opp til behandling med jevne mellomrom. Spesielt ble Alfred Hess` vei vist stor oppmerksomhet. Laget krevde at kommunen utbedret veien. De arbeidet også med mulighetene for å få bygget en gangvei fra bussholdeplassen ved Schoddy-fabrikken og opp til Gammel-lina. Videre ble det krevd en gangbro parallelt med jernbanebroen over Ianssen-dammen. I alle disse sakene ble det gjort en rekke henvendelser til byplankontoret og til politiske instanser i kommunen. Som vanlig ble Arbeiderpartiets representanter i kommunens ulike råd og utvalg kontaktet.  Den gang som nå var det slik det måtte gjøres for å få gjennomslag

Laget hadde også vært med på å arrangere de tradisjonelle Selsbakk-rennene, og de hadde begynt med Bingo i Folkets Hus. Bingoen ble raskt populær blant folk i området, og deltakelsen var stor. De ukentlige arrangementene ble etter hvert en stor begivenhet på Selsbakk. 

Til tross for varierende aktivitet, var det heller ikke i denne perioden vanskelig å få medlemmene til å påta seg tillitsverv. Fremdeles hendte det at de hadde kampvoteringer om de fremste posisjonene. På årsmøtet i 1955 hadde de valget mellom tre kandidater til formannsvervet. Både Gunnar Øiaas, John Solbakken og Birger Kullbotten stilte til valg. Denne gangen trakk John Solbakken det lengste strået.

To år senere kom Gunnar Øiaas sterkt tilbake, og ble valgt til ny formann i laget. Med dette startet han på en lang periode som Selsbakk Arbeiderlag`s fremste tillitsmann. Ingen har hverken før eller senere virket som formann så lenge som Øiaas. I hele denne perioden gjorde han en beundringsverdig innsats for laget. I tillegg hadde han også andre viktige oppgaver i Arbeiderpartiet. Han satt i bystyret og i styret for Trondheim forente Arbeiderparti. Han ble offentlig oppnevnt som representant i en rekke råd, utvalg og nemder, og var en drivkraft i bydelsutvalget for Selsbakk/Romolslia og senere for Selsbakk/Halset.

Gunnar Øiaas (til venstre) var formann i Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag i  tilsammen 17 år. Han la ned en imponerende innsats for laget, for Arbeiderpartiet og for Selsbakk. Han ble i 1990 utnevnt som æresmedlem i Arbeiderpartiet.  John Solbakken (til høyre) var aktivt medlem og styremedlem i laget gjennom en årrekke. Han ble i 1985 utnevnt som æresmedlem i Arbeiderpartiet. Solbakken var også styremedlem i Selsbakk Samvirkelag i flere år. Foto Øiaas: Arbeider-Avisa. Foto Solbakken: Selsbakk Samvirkelag.

Regjeringen Gerhardsen faller

Selv om aktiviteten i Selsbakk Arbeiderlag var brukbar gjennom hele denne perioden, markerte inngangen til 60-årene et skille i den politiske utviklingen i Norge. Stortingsvalget i 1961 ble en kraftig nedtur for Arbeiderpartiet, og det forplantet seg en pessimisme utover i partiorganisasjonen. Etter 16 år med flertall i Stortinget, oppsto det nå en helt annen parlamentarisk situasjon. Utbryterpartiet SF, som ble stiftet samme år med det hovedmål å få Norge ut av NATO, fikk inn to mandater og ble "tungen på vektskåla" på Stortinget. 

I 1963 benyttet SF sin posisjon som vippeparti. Med Finn Gustavsen i spissen støttet de et mistillitsforslag som felte Einar Gerhardsens regjering, på grunn av den såkalte Kings Bay-saken. Landet fikk nå den første borgerlige regjering på 28 år. John Lyng ble statsminister, men satt bare i 28 dager. Da tok Einar Gerhardsen over igjen. 

Gruveulykken i Kings Bay, der 21 mennesker mistet livet, fant sted på Svalbard 5. november 1962 i gruven «Esther I» i Kongsfjorden (derav det engelske navnet på gruveselskapet Kings Bay). Årsaken til ulykken er fortsatt uklar, men det spekuleres i at gruven var i for dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass (Kilde: Wikipedia). 

Selv om Lyngregjeringen bare ble en kort episode, hadde den vist at det gikk an for de borgerlige partiene å samarbeide i regjeringsposisjon. Dette ga mersmak og økt selvtillit.  Som et resultat av dette fikk landet en ny borgerlig regjering, ledet av Per Borten, i 1965. 

Arbeiderpartiets rolle som flertallsparti var definitivt over og det gikk inn i en lengre periode som opposisjonsparti.  Men de borgerlige regjeringene gikk som regel i oppløsning før stortingsperioden var over, og Arbeiderpartiet var alltid beredt til å ta ansvar og komme tilbake i regjeringsposisjon. Likevel har partiet siden dette vært avhengig av støtte fra andre partier for å oppnå flertall i Stortinget. 

Partiets nye rolle som opposisjonsparti ble i 1963 behørig drøftet også på Selsbakk. Georg Moe innledet om regjeringens fall, og om Kings Bay-saken. Georg Moe var vararepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget. 

Som partilag så også Selsbakk Arbeiderlag  på fremtiden med bekymring. De fryktet at partiet stadig måtte inngå kompromisser med andre partier, og at dette ville svekke grunnorganisasjonens direkte innflytelse på partiets politikk. 

Men laget fortsatte sin virksomhet, og mobiliserte for fullt i valgkampen. Målet var hele tiden at Arbeiderpartiet skulle gjenvinne gammel styrke.  På Selsbakk ble valgresultatene deretter. Det var stor oppslutning om Arbeiderpartiet ved alle valg.  Ser vi på valgresultatene, så ble Selsbakk stemmekrets  blant de aller beste for Arbeiderpartiet i Trondheim, også gjennom 60-tallet. Det var ikke uvanlig med over 60 prosent oppslutning.  

Uansett skiftende forhold i norsk politikk klarte altså arbeiderlaget på Selsbakk å holde på sin posisjon i nærmiljøet, og befestet sin rolle som en av Arbeiderpartiets sterkeste bastioner i Trøndelag.  

Kings Bay-debatten i Stortinget. John Lyng (t.v.) i samtale med Einar Gerhardsen. (Foto: Arild Hordnes/NTB Scanpix)

Ungdomslaget feirer jubileum

I 1967 markerte Selsbakk AUL (Selsbakk AUF) sitt 50-årsjubileum. Det ble arrangert jubileumsfest i Selsbakk Folkets Hus, med 120 gjester til stede. Festen ble innledet med en prolog skrevet og fremført av Åse Kullbotten. Hedersgjester var lagets første formann, John Aae, samt Gjertrud Sagflott og Marie Hess. Alle tre hadde vært med å stifte laget i 1917. John Aae holdt festtalen, der han blant annet snakket om bakgrunnen for at laget ble stiftet og hvordan de arbeidet de første årene. Fra distriktslaget i Sør-Trøndelag hilste Terje Dalen.

Under middagen ble det også holdt hilsningstaler fra Selsbakk Arbeiderlag, kvinnegruppen, Selsbakk Idrettsforening, Arbeideravisa og Selsbakk Samvirkelag. Formann Knut Nilsen ble overrakt en rekke gaver og blomster. Festen ble ledet av toastmaster Einar Hollum.

Selsbakk Arbeiderlag benyttet anledningen til å hedre noen av sine veteraner og delte ut gullmerker til Marie Hess og Ole Hollum for 40 års medlemskap i Arbeiderpartiet. Einar Hollum, Ole Lundereng, David Lundereng, Håkon Smaavik og Åse Kullbotten mottok partiets sølvmerke for 20 års medlemskap (kilde: Arbeider-Avisa).

Det ble naturligvis mye mimring i Folkets Hus denne kvelden. Det var ikke så merkelig. Laget kunne se tilbake på en spennende og mangfoldig historie. Aktiviteten og engasjementet hadde riktig nok gått i bølger. Men laget hadde klart å befeste sin posisjon som et naturlig samlingssted for ungdommene på Selsbakk. Denne posisjonen beholdt de helt fram til andre verdenskrig. Okkupasjonen satte en stopper for alt politisk arbeid. Men etter krigen kom laget sterkt tilbake. Det første styret kom på plass få uker etter tyskernes kapitulasjon. Jon Søbstad ble valgt til formann. Med seg hadde han Alf Rodahl, Åse Pettersen (Kullbotten), Kåre Rodahl, Einar Larsen, Ole Hollum, Arild Hollum og Anne Bellingmo. I løpet av de første ukene ble det vervet 54 medlemmer og laget kom i gang med møter igjen. I tillegg ble det lagt vekt på sosiale og kulturelle aktiviteter. Medlemsavisen «Raspa» ble gjenopplivet og i første utgave var det nazistene som fikk gjennomgå. I tillegg skrev redaktør Åse Pettersen at «vi må verne om pressefriheten som vi atter har fått tilbake i vårt land. Vi trenger en slik presse som nyhetsformidler og folkeoppdrager også på Selsbakk». Laget hadde drevet illegalt arbeid under krigen og deltatt i utgivelsen av en avis. De visste hvor viktig det var å verne om det frie ord i et demokrati.

Den første tiden ble møtene naturligvis preget av krigen og gjenoppbyggingen av landet. To av lagets medlemmer hadde blitt drept under krigen. Dette var Odd Anfinnsen som døde i en konsentrasjonsleir og Alf Johansen som falt i kamp mot tyskerne. På ett av møtene holdt Åse Pettersen minnetale over de to, og alle andre som ga sitt liv for Norges sak. Det ble også foreslått å sette opp et minnesmerke over de to fra Selsbakk. Det ble aldri realisert.

På jubileumsfesten denne kvelden i 1967 ble det også snakket om den nære historien. Få år tidligere, både i 1957 og i 1965, hadde ungdomslaget reist seg igjen etter å ha ligget nede i over et år.

I 1957 var det Per Hollum, Ole Ravlum, Brit Øiaas, Eli Hollum og Arve Smaavik som tok initiativet, dannet styre, og fikk i gang aktiviteten igjen. Laget fikk noen gode år, med stort engasjement i årene som kom. Det var vanlig med 20-30 deltakere på møtene. På møtene var ofte underholdning, enten av innleide krefter, eller av egne medlemmer. Turid Berget sang og spilte gitar. Det samme gjorde Bente Aune og Anne Kari Græsli. Medlemsavisen «Raspa» ble også relansert og den tradisjonelle dansen ble gjeninnført. Som oftest var det Nerviks Trio eller AUL-gutta som spilte. Den tradisjonelle allsangen kom også på plass. I lagets 70-års jubileumsberetning står det imidlertid følgende; «litt merkelige er det at arbeidersangene uteble på de første møtene. Det ble riktig nok sunget, men ikke våre egne sanger. I følge protokollen ble det sunget Tre trallende jenter, Vi vandrer med freidig mot, Brun er skogens hasselnøtter, Tre små kinesere og Flicorna i Smaaland.» I dag kan vi tenke at det kanskje var et merkelig valg av sanger, men mindre merkelig er det vel ikke at sangtitlene faktisk ble protokollført.

I 1965 var det Ivar Nervik, Jan R. Berget, Helge Solbakken, Oddmund Hollum, Odd R. Melhus, John Hollum og Geir Jan Rodahl som tok ansvar. De fikk fart på laget igjen etter et år uten aktivitet. Allerede året etter hadde de ni møter med 20-40 deltakere på hvert møte. Det ble arrangert karneval, allsang, konkurranser og fester med dans til levende musikk. De lanserte musikkonkurransen «Ti på topp» på møtene, der beste plate ble kåret, og de hadde fellesmøter med de andre AUL-lagene. Dette var en god periode for Selsbakk AUL. Men det skulle ikke bli siste gang laget måtte reorganiseres. Allerede året etter jubileumsmarkeringen begynte interessen igjen å dale. På høsten 1968 hadde laget sitt siste møte før det "gikk i dvale", som det heter i en senere jubileumsberetning.

Dvalen varte ikke mer enn et års tid. Høsten 1969 ble laget nok en gang reorganisert og kom i gang igjen for fullt. Denne gang var det Per Erik Berntzen, Per Johnsen, Grethe Øiaas, Jan Berntzen, Halgeir Kullbotten og Terje Rønning som tok initiativet. De kom i gang med jevnlige møter, og oppmøte lå alltid på 20-25 personer på møtene. Nok en gang kom laget inn i en god periode med stor aktivitet. Det så med andre ord lyst ut ved inngangen til 70-årene.

I 1967 markerte Selsbakk AUL (senere Selsbakk AUF) sitt 50-årsjubileum. Det ble arrangert jubileumsfest i Selsbakk Folkets Hus, med 120 gjester til stede. Fra venstre: Knut Nilsen (formann), Marie Hess, John Aae, Gjertrud Sagflott, Grete Øiaas. Foto: Arbeider-Avisa

75-årsjubileum

I 1970 markerte Selsbakk Arbeiderlag jubileum. Laget kunne se tilbake på 75 år som betydelig aktør i nærmiljøet og i arbeiderbevegelsen i Trøndelag. Med unntak av de fem krigsårene, hadde laget arbeidet uavbrutt i hele perioden fra 1895 til 1970. Styrets medlemmer kunne også konstatere at det gjennom hele historien hadde vært stor oppslutning om laget.

I jubileumsåret, og i de nærmeste årene før og etter,  etablerte laget et tettere samarbeid med de andre lagene på samme side av byen, Byåsen, Sverresborg og Stavne Arbeiderlag. Lagene  mente at de kunne oppnå mer, og få større gjennomslag for de sakene de arbeidet med, ved å samarbeide tettere.  I tillegg kunne lagene på denne måten  hente inspirasjon og ideer fra hverandre.

Styret i jubileumsåret var fornøyd med den rolle det hadde spilt gjennom 75 år og så lyst på fortsettelsen.

Styret i jubileumsåret 1970. Bak fra venstre: Ole Lundereng, Bjørn Knudsen, Einar Larsen. Foran fra venstre: Håkon Smaavik, Gunnar Øiaas, Marie Hess, Andreas Gangstad. Foto: Arbeider-Avisa

EF-striden

Som tidligere beskrevet behandlet arbeiderlaget på Selsbakk spørsmålet om norsk medlemskap i EEC på to medlemsmøter og et åpent møte i 1962. Den gang ble spørsmålet uaktuelt etter en stund fordi den franske presidenten la ned veto mot britisk medlemskap. Uten britene var det ikke grunnlag for norsk tilslutning, og regjeringen brøt forhandlingene.

I begynnelsen av 70-årene ble spørsmålet aktuelt igjen. Det avtegnet seg raskt to fronter som sto mot hverandre. Denne gang ble debatten om norsk medlemskap i EF hard og uforsonlig. Det er den største og mest omfattende politiske striden vi har sett i Norge i etterkrigstiden. Den 25. september 1972 holdt Norge folkeavstemning om norsk medlemskap. 53,5 prosent av befolkningen sa nei. 

Arbeiderpartiets statsminister, Trygve Bratteli, erklærte før folkeavstemningen at han ville gå av dersom det ble flertall mot medlemskap. Et slikt ultimatum ovenfor det norske folk, og egne medlemmer og velgere, bidro til å eskalere konflikten. Like fullt lanserte partiet slagordet «a-velger er ja-velger». Innad i Arbeiderpartiet skjerpet dette motsetningene ytterligere.

For ungdommene i AUF var det helt uaktuelt å bøye seg for et slikt ultimatum. De engasjerte seg aktivt i arbeidet mot medlemskap og bidro til et nei-flertall ved folkeavstemningen. Organisasjonen bidro dermed til å felle sin egen regjering. Også store deler av fagbevegelsen var imot norsk medlemskap. For mange var misnøyen med eget parti så stor at de enten meldte seg ut eller sluttet seg til det nye Sosialistisk Valgforbund (SV).

Selsbakk Arbeiderlag var imidlertid lojal overfor partiledelsen. Selv om debatten var intens også på Selsbakk, var det aldri aktuelt for arbeiderlaget å gå imot sin egen partiledelse. Laget deltok aktivt i ja-kampanjen og ble ikke nevneverdig svekket av dette.

Selsbakk AUF var tilsvarende lojal overfor sin sentrale ledelse og deltok i nei-kampanjen. Det er imidlertid ingen ting i protokollene som tyder på at det oppsto uforsonlige forhold mellom ungdommene i AUF og arbeiderlaget. I motsetning til mange AUF-lag rundt om i hele landet klarte også Selsbakk AUF å gjenreise laget og aktiviteten ganske raskt etter folkeavstemningen. Halgeir Kullbotten og Stig Knudsen var blant de som tok ansvar og ledet laget de første årene etter EF-striden. Begge to gikk dessuten inn i AUF´s fylkesstyre, og deltok i arbeidet med å få aktiviteten i gang igjen i hele fylket.

Kvinnegruppen runder 40

20. oktober 1973 markerte Selsbakk Arbeiderlags kvinnegruppe sitt 40 årsjubileum i Folkets Hus. Formann Åse Kullbotten fortalte om kvinnegruppens arbeid fra den ble stiftet og frem til jubileumsåret, og omtalte med varme og begeistring den innsatsen gruppens veteraner hadde gjort.

Kullbotten trakk spesielt frem en mann, som hadde betydd mye for gruppen, og som i sin tid bidro sterkt til stiftelsen av kvinnegruppen. Det var tidligere formann i Selsbakk Arbeiderlag, Ragnar Lorentzen. Hun viste også til det verdifulle arbeidet Marie Hess hadde gjort gjennom en årrekke for lagene på Selsbakk og for arbeiderbevegelsen.

Som vanlig i slike sammenhenger var det flere hilsningstaler fra andre lag og foreninger som kvinnegruppen hadde samarbeidet med gjennom 40 år. Edel Forfod hilste fra Trondheim Arbeiderpartis og fylkespartiets kvinneutvalg, Sverre Pettersen hilste fra Trondheim Arbeiderparti. Gunnar Øiaas og Halgeir Kullbotten hilste fra henholdsvis Selsbakk Arbeiderlag og Selsbakk AUL. Både Ragnar Lorentzen og Marie Hess takket for gode ord og fortalte om betydningen av kvinnegruppens engasjement og arbeid (kilde: Arbeider-Avisa 22.oktober 1973).

Fra jubileumsfesten i Folkets Hus i 1973. Fra venstre: Åse Kullbotten (formann), Marie Hess, Sigrid Viken, Ragnar Lorentzen, Ester Hollum, Klara Hollum. Foto: Arbeider-Avisa

1975 – 1995 INN I NYERE TID 

Folkets hus raser sammen 

En februardag i 1976 kom det store sjokket for Selsbakk Arbeiderlag. Storsalen i Folkets Hus  raste sammen under store snømasser. Det var et trist syn som møtte lagets medlemmer denne dagen. For mange føltes det som om et helt livsverk hadde rast sammen. Den gamle ærverdige og tradisjonsrike storsalen eksisterte ikke mer.  

Denne hendelsen ble en kraftig nedtur for laget.  Det lot seg ikke gjøre å fortsette med de vanlige arrangementene og festene på samme sted som tidligere. Etter hvert begynte de å leie seg inn i Tunlokalet, slik at lagsarbeidet kunne fortsette. 

Ganske raskt kom det i gang en debatt om å gjenreise Folkets Hus. Det var ingen uenighet om at dette var målet.  Det ble utarbeidet tegninger og planer, som ble oversendt bygningsmyndighetene for godkjenning. Bygningsmyndighetene hadde innvendinger i forbindelse med for få parkeringsplasser. Dette ble det ryddet opp i, og byggetillatelse gitt.  

Men det tok noen år før de kom i gang med arbeidet.  Det var ikke gjort i en håndvending å skaffe penger, og mange praktiske spørsmål skulle avklares. Noen av medlemmene var utålmodige. John Solbakken skrev i et brev til laget at det var en skam at huset skulle ligge slik i ruiner. Kvinnegruppens medlemmer presset på, og ga klart uttrykk for at de måtte komme i gang med gjenreisingen. Den kjente trubaduren Rolf Boye Olsen deltok på et av møtene i laget, og lyttet interessert på debatten om gjenreisingen av huset. Like etterpå mottok laget et brev fra ham. 

Fra protokollen:

" Brev fra Rolf Boye Olsen som henstiller oss om ikke å ta opp lån i bank til ågerrente for å bygge opp Folkets hus igjen. Det finnes andre muligheter mener han. For eksempel fagbevegelsen, andelsbrev ol. Han sendte med kr. 100.- som sitt bidrag." 

16.mai 1984 startet laget med å restaurere den delen av huset som sto igjen. Dette var det opprinnelige huset, som først ble satt opp av lagets pionerer i 1899. Det  var av solid tømmer. Grunnlaget for en restaurering var godt.   

Arbeidet ble ledet av Steinar Jystad, og mange av lagets medlemmer deltok med dugnadsinnsats.  AUF-laget bevilget først kr. 2500.- og deretter kr. 20 000.- som de hadde fått i tilskudd fra kommunen. Kvinnegruppa bevilget kr. 10 000.- til restaureringen. Fra naturskadefondet ble det bevilget kr. 40 000.- Resten lånte de i Folkets Hus Landsforbund. 

Resultatet ble  bra. Selsbakk Folkets Hus fikk en pen fasade. Innvendig fikk de et tidsmessig kjøkken med alt nødvendig utstyr, et fint møterom, og to nye toaletter i første etg. I andre etg. fikk de en hyggelig "peisestue", lagskontor og en garderobe.  

En av de første gjestene som ble innbudt til det nye huset var Rolf Boye Olsen. Han underholdt en forsamling på 50 personer, på julemøte i 1986. Han var imponert over det dugnadsarbeidet som medlemmene hadde lagt ned. 

I lagets 90 årsberetning rettes en stor takk til alle som hadde bidratt på ulike måter. AUF-laget og kvinnegruppa takkes for økonomisk bistand, og det rettes en spesiell takk til Steinar Jystad for den innsats han som arbeidsleder hadde lagt ned, og for måten han hadde ledet arbeidet på. Laget hadde klart å gjenreise det gamle tradisjonsrike Selsbakk Folkets Hus. I hvert fall store deler av det.

De hadde lyktes med dette, først og fremst fordi lagets medlemmer forsto betydningen av å ha sitt eget hus. Men også fordi man mente det var riktig å ta vare på huset av kulturhistoriske grunner. Det som tidligere hadde vært en meieribygning i Klæbu, hadde blitt fraktet av arbeiderbevegelsens slitere til Selsbakk like før århundreskifte, og satt opp på dugnad.   Mange viktige møter hadde blitt arrangert i huset opp gjennom årene, og en rekke av arbeiderbevegelsens fremste tillitsvalgte hadde holdt sine taler og innlegg der. Det var bred enighet i laget om den betydning huset hadde hatt for arbeiderbevegelsen, og at de med dette bakteppe var forpliktete til å gjenreise det.

Etter at den eldste delen av huset var gjenreist, startet laget planleggingen av en ny storsal. Dette ble et krevende arbeid, spesielt fordi man måtte sikre en trygg og forutsigbar drift av huset etterpå, helst med faste leieinntekter, for å kunne forsvare et byggelån.  Arkitektfirma ble engasjert og tegninger utarbeidet. Nødvendige søknader til myndighetene ble sendt inn.  Det ble arbeidet iherdig med finansieringen og rekruttering av fremtidige leietakere.

I skrivende stund er prosjektet enda ikke realisert.

Gunnar Øiaas (til venstre) og Ole Lundereng ved "ruinene" av Folkets Hus etter at storsalen raste sammen under store snømengder i 1976. Den gjenstående delen av huset var hel, men i dårlig forfatning. Tomta ble raskt ryddet. Resteureringen og gjenreising kom ikke i gang før noen år etter. Bildet er fra 1979. Foto: Arbeider-Avisa

"Nye Folkets Hus", slik vi kjenner det i dag, sto ferdig i 1984. 1.mai-arrangementene (foto) ble flyttet fra Turnlokalet til det nye huset og trakk mye folk umiddelbart. Foto: Ole Kristian Lundereng

Steinar Jystad (til venstre) var byggeleder og la ned et betydelig arbeid under gjenreisingen av Selsbakk Folkets Hus tidlig på åttitallet. Mange av lagets medlemmer deltok i dugnadsarbeidet. Fra venstre: Arild Hollum, Arvid Hess, Gunnar Øiaas, Svein Ivar Lykke, Håkon Smaavik, Ole Lundereng, Steinar Jystad, Jon Hollum, Arve Smaavik, Sverre Halseth. Foto: Ole Kristian Lundereng

Båtfabrikken

Vi har i denne historien beskrevet industristedet Selsbakk og mange av de bedriftene som etablerte seg der på 18- og 1900-tallet. Dette har vi gjort fordi industrien, og selsbakksamfunnet for øvrig, var så nært knyttet sammen. Ikke bare på grunn av bedriftenes fysiske og synlige tilstedeværelse. Men også fordi eierne og arbeiderne bodde på Selsbakk eller i Forsøket, og fordi arbeiderne ofte var aktive medlemmer i idrettslag eller i arbeiderbevegelsen på stedet. Dette var på mange måter en del av Selsbakks identitet og karakter.

Samfundet har endret seg, og situasjonen er annerledes i dag. Likevel er det riktig å si at industri og næringsliv fortsatt setter sitt preg på selsbakksamfundet. Et eksempel på dette er båtfabrikken. Her snakker vi virkelig om et industrieventyr.

På syttitallet, 100 år etter at hans tippoldefar etablerte Trondhjems Papirfabrikk i Forsøket, begynte Erik Ianssen med båtproduksjon i den gamle fabrikken. I begynnelsen ble det satset på fritidsbåter. Men i 1979 etablerte han bedriften SELFA Arctic i nyere lokaler ved den gamle takpappfabrikken, og begynte å produsere moderne kystfiskebåter. Bedriften ble etter kort tid en anerkjent leverandører av denne typen båter både nasjonalt og internasjonalt. Bedriften har fortsatt en sterk posisjon i dette markedet.

Det er all grunn til å la seg imponere over Ianssen-familiens innovasjons- og omstillingsevne. Historien viser en fantastisk evne til å omstille seg når situasjonen har krevd det, finne frem til nye produkter og nye markeder, og sikre fortsatt drift og aktivitet i fabrikklokalene i Forsøket. Slik har det vært helt fra starten av i 1872 og frem til i dag. 

I tillegg til båtfabrikken finnes i dag en rekke forskjellige bedrifter i lokalene etter Trondhjems Papir- og pappfabrikk. Anlegget, med både gamle og nye bygninger, har blitt til Industriparken as. 

Fabrikken, som var grunnlaget for at arbeiderbevegelsen på Selsbakk vokste frem, lever i beste velgående, selv om papir- og papproduksjonen for lengst er avviklet.

Høyrebølge og jappetid

Fra midten av 70-tallet og noen år  fremover fikk vi en generell høyredreining i Europeisk politikk. Norge var ikke noe unntak. Da valgkampen startet i 1981 hadde den såkalte "høyrebølgen" også slått innover Norge. 

Samtidig hadde Arbeiderpartiet nettopp vært gjennom en vanskelig periode med indre uro og maktkamp. Statsminister Oddvar Nordli hadde av helsemessige årsaker trukket seg tilbake, og det oppsto en maktkamp der Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland inntok hovedrollene. Det endte med at Gro Harlem Brundtland ble både statsminister og partileder. Hun ble dermed landets første kvinnelige statsminister. Den regjeringen hun dannet hadde rekordstort antall kvinnelige statsråder. Noe som skapte oppmerksomhet i hele verden. 

Brundtland hadde få år bak seg på den rikspolitiske arena, og hadde gjort lynkarriere i partiet. Både i partiet og i fagbevegelsen var det de som mente at hennes vei til toppen hadde gått for fort. Noen mente at hun enda manglet den politiske erfaring og tyngde som en statsminister skal ha. Men på den annen side befestet hun raskt sin posisjon i kraft av dyktighet, energi og arbeidslyst. Likevel skapte den nye situasjonen mye uro i partiet foran valget i 1981.  

Resultatet ble som mange hadde fryktet. Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 42,3 % ved valget i 1977, til 37,2 % i 1981. I Selsbakk/Romolslia stemmekrets sank oppslutningen fra 55,4% i 1977 til 47% i 1981. 

Høyrebølgen hadde slått til for fullt, og vi fikk den første borgerlige regjering på mange år. Regjeringen til Kåre Willoch satt frem til 1986 da den sprakk og Arbeiderpartiet igjen tok over.  Enda en gang hadde en borgerlig regjering gått i oppløsning før perioden var over, og enda en gang måtte Arbeiderpartiet ta ansvar og rydde opp. Men det skulle bli flere vanskelig år for partiet. Det tok tid å rette opp norsk økonomi, etter det som har blitt kalt "jappetiden" (Kilde: Wikipedia), og  på Stortinget var det fortsatt borgerlig flertall. 

De tunge 80-årene

80-årene ble en tung periode for arbeiderbevegelsen. På nesten alle plan føltes det slik. Situasjonen på Selsbakk var ikke annerledes.  Det var nok mange grunner til at kampgløden manglet.  En del av årsaken var selvfølgelig den generelle politiske situasjonen slik den er beskrevet over. Men på Selsbakk hadde de i tillegg mistet sitt eget hus. Dette fikk stor innvirkning på lagets drift langt inn i 80-årene. Hverken i 1980, 1981, eller i 1983 hadde man medlemsmøter i laget. I 1982 hadde man riktignok fire medlemsmøter og seks styremøter. De hadde også tre felles styremøter med AUF-laget og kvinnegruppen dette året. Men stort sett var aktiviteten dårlig. 

I beretningen for 1987 finner vi følgende hjertesukk: 

" Det er beklagelig å måtte si det, men denne perioden har ikke vært noe godt arbeidsår for laget. Det har vært liten aktivitet og ingen entusiasme. Kan dette ha noe  med hele vårt partis utvikling å gjøre? Med motgang og uro i egne rekker, og med ei regjering som etter manges mening ikke alltid har vært like heldig i sine avgjørelser og disposisjoner har partiet fått problemer. Kan dette ha ført til at også arbeidslysten på lokalt plan har vært dalende ? "  

Men det var på ingen måte aktuelt å gi opp. 1. mai-feiringen ble arrangert som vanlig, det ble mobilisert til valgkampene og de arbeidet godt i bydelsutvalgene. Dessuten klarte de altså å gjenreise Folkets Hus. 

Samme år arrangerte de også en flott jubileumsfest for lagets medlemmer. Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag var 90 år. Som vanlig ved en slik tilstelning, ble lagets veteraner hedret med gull- og sølvnåler. Adolf Andresen, Birger Kullbotten, Arvid Hess, Fritz Hallberg og Fritjof Svensson ble alle tildelt sølvnålen for over 20 års medlemskap. Torbjørn Berntzen, Arild Hollum, Atle R. Aune og Ole Lundereng fikk tildelt gullnålen for over 40 års medlemskap.

Samtidig ble Håkon Smaavik og John Solbakken utnevnt til æresmedlemmer i Arbeiderpartiet. Det var på ingen måte ufortjent. De to hadde vært medlemmer siden førtitallet og begge hadde lagt ned betydelig innsats for arbeiderlaget. Begge to deltok aktivt i gjenreisingen av Folkets Hus i 1994. Håkon Smaavik hadde dessuten vært med i arbeideridrettslaget Fram på Selsbakk og blandt annet gjort seg gjeldende som en svært habil svømmer.

I forbindelse med 90-årsjubileet i 1985 mottok en rekke av lagets veteraner sølv- og gullnål for langt medlemskap i Arbeiderpartiet. Håkon Smaavik og John Solbakken ble utnevnt til æresmedlemmer. Fra venstre: Gunnar Øiaas (formann), Håkon Smaavik, Torbjørn Berntzen, Arild Hollum (bak), John Solbakken (foran), Atle Aune, Adolf Andresen, Fritjof Svensson (bak), Fritz Hallberg, Birger Kullbotten og Ole Lundereng. Arvid Hess var ikke til stede. Foto: Ole Kristian Lundereng

AUF-laget reorganiseres igjen

Selsbakk AUF hadde gode år med stor aktivitet i hele perioden fra 1975 til 1995. Noen «down-perioder» var det også disse årene, men laget kom alltid sterkt tilbake. Rekrutteringen var imponerende med nye medlemsrekorder gjentatte ganger. Ungdommene i bydelen sluttet opp om AUF. 

Som tidligere nevnt ble ikke laget særlig svekket av EF-striden i 1972. De kom raskt i gang igjen med aktiviteten etter folkeavstemningen. Laget ble da ledet av Halgeir Kullbotten og deretter Stig Knudsen. Utover på syttitallet økte aktiviteten ytterligere. Det var vanlig med 10-12 medlemsmøter i året, med jevnt over et tyvetalls deltakere på hvert møte.  Møtene hadde spennende og interessante temaer. Laget deltok aktivt i fylkeslagets virksomhet, og Bernt Ole Ravlum ble ansatt som organisasjonssekretær i AUF i Sør-Trøndelag. Laget deltok også med mange av sine medlemmer på de faste pinseleirene på Saltøya i Åsenfjorden, sammen med AUF-ere fra hele fylket. De deltok også aktivt i valgkampen og på 1.mai-arrangementene rundt omkring i Trondheim, og stilte både med appellanter og flaggborg. I denne perioden startet laget opp med ukentlige ungdomskvelder i Folkets Hus. Dette var uformelle treff med hyggelig samvær, kiosk, musikk og forskjellige aktiviteter. Det kunne vel nærmest minne om en slags ungdomsklubb. Interessen var stor, og Selsbakk AUF befestet sin posisjon som naturlig samlingspunkt for bydelens unge. Lederne denne perioden, Birger Knudsen, Harald Moe og Bernt Ole Ravlum, kunne være veldig fornøyd med aktiviteten og lagets tilstand. 

På begynnelsen av åttitallet kom laget inn i en dårlig periode igjen. Aktiviteten døde ut. Men også denne gang ble dvalen relativt kortvarig. I 1982 ble laget nok en gang reorganisert. Etter initiativ fra Ole Kristian Lundereng ble det dannet et interimsstyre som startet arbeidet med å bygge opp laget igjen. I det første ordinære styre ble disse valgt inn; Jan Asbjørn Moe, Dag Knudsen, May Staven, Jan Ivar Bjerkan, Helge Fjærlie, Ingar Lundereng og Ole Kristian Lundereng. Jan Asbjørn Moe ble valgt til leder. 

Ganske raskt satte laget ny medlemsrekord med over 60 medlemmer. Laget gikk inn i en god periode. De deltok aktivt i valgkampen og i 1.mai-arrangementet, og arrangerte mange gode møter. Møtene ble holdt i Turnlokalet. Laget kom også aktivt med i AUF´s fylkeslag igjen, og deltok på kurs og møter der. Flere av medlemmene gikk inn i verv i fylkeslaget utover på 80-tallet.

I 1987 markerte Selsbakk AUF sitt 70-årsjubileum, med fest i Turnlokalet på tradisjonell måte. 100 gjester deltok og det var taler og gaveoverrekkelser. Men den største gaven hadde laget gitt seg selv i jubileumsåret; Ny medlemsrekord på 65 medlemmer og økt aktivitet. Det var et livskraftig lag som feiret runddag dette året. Styret besto av en entusiastisk gjeng som så lyst på de neste årene; Per Einar Lundereng (leder), Hilde Frog, Alf Endre Magnussen, Tone Haldogard, Hege Arntzen, Ole Kristian Lundereng og Jon Andreas Leinum.

Samlet sett hadde Selsbakk AUF aktive og gode år, med stor oppslutning, gjennom hele perioden fra 1970 til 1990, Laget gjorde seg også bemerket, og hadde mange medlemmer innvalgt i viktige posisjoner, i Sør-Trøndelag og Trondheim hele denne perioden:

• Elleve av lagets medlemmer hadde sittet i AUF`s fylkesstyre : Hallgeir Kullbotten, Stig Knudsen, Birger Knudsen, Bjørn Nervik, Arve Fjærlie, Leif Anders Stuevold, Inger Anne Ravlum, Frank Rodahl, Dag Knudsen, Ole Kristian Lundereng, og Jan Asbjørn Moe. 

• Fire av lagets medlemmer hadde vært medlemmer av bystyret: Harald Moe, Birger Knudsen, Dag Knudsen og Stig Roger Ervik. 

• To av lagets medlemmer hadde vært ansatt som organisasjonssekretærer i fylkeslaget, AUF i Sør-Trøndelag: Bernt Ole Ravlum og Ole Kristian Lundereng 

• To av lagets medlemmer hadde vært innvalgt som medlemmer av AUF´s sentralstyret: Inger Anne Ravlum (var bosatt i Oslo da hun ble valgt) og Linda Bjørgan. 

• Mange av lagets medlemmer ble i denne perioden valgt som landsmøtedelegater i AUF, og gjorde seg bemerket der. For eksempel ble Ole Kristian Lundereng valgt som dirigent på landsmøtet i 1987, og som leder i valgkomitéen i 1989. 

Det nye styret i Selsbakk AUF etter reorganiseringen i 1982. Fra venstre: Helge Fjærlie, May Staven, Jan Ivar Bjerkan, Jan Asbjørn Moe, Ingard Lundereng, Dag Knudsen og Ole Kristian Lundereng

Ny optimisme

Siste halvdel av 80-årene ble bedre for Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag. Ny optimisme festet seg. Både møtefrekvensen og medlemstallet økte. I 1988 hadde de seks medlemsmøter, 10 styremøter, ett felles medlemsmøte, og ett arbeidsmøte. Det ble gjennomført to studieringer med 12 deltakere. Temaet var "Åpent parti". 

1.mai- arrangementene ble hvert år gjennomført på en vellykket måte, og de kunne  vise til meget god representasjon i ulike organer. Blant annet satt Ole Kristian Lundereng i Arbeiderpartiets landsstyre, i Sør-Trøndelag Arbeiderpartis styre, og i skolestyret ved Brundalen videregående skole og Charlottenlund videregående skole. Siv Svanem satt i skolestyret ved Romolslia skole, Gunnar Øiaas deltok i Folkets Hus Landsforbund`s arbeid, Helene Granbo var med i fylkespartiets nominasjonskomite, og Dag Knudsen var medlem i Trondheim Arbeiderpartis valgkomite. I tillegg ble flere av lagets medlemmer, sammen med medlemmer i Selsbakk AUF, oppnevnt som representanter for Arbeiderpartiet i de to bydelsutvalgene. Det var Gunnar Øiaas, Aasta Loholt, Sverre Halseth, Svein Ivar Lykke, Egil Kulvik, Svein Olav Øie, Kjell Bergmann, Steinar Jystad, Åse Kulbotten,  John Hollum, Ole Kristian Lundereng, Jan Asbjørn Moe, Ann Kristin Hansen og Bernt Ole Ravlum. Laget hadde like mange vararepresentanter i bydelsutvalgene.

Laget var også godt representert både på fylkespartiets og kommunepartiets møter dette året.  Likevel var styret i laget bare passende  fornøyd. Dette kommer til uttrykk i årsberetningen for 1988: 

" Det har vært en rimelig bra periode for Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag. Aktiviteten har vært god og allsidig. Likevel må målet være å skape enda større aktivitet i laget. Lagsvirksomheten må gjøres mer attraktiv for flere av medlemmene.  Dette betyr at vi i større grad må tenke nytt og utradisjonelt. Både når det gjelder form og innhold. Vi må spørre oss   hvorfor det er slik at bare noen få av medlemmene deltar aktivt. Er sakene som blir tatt opp av interesse ? Hva med møtenes form ? Er 19.00 på en hverdag alltid det rette tidspunkt ? Hva med møter rett etter jobben, hvor det aller først serveres middag ? Hva med barnepass under møtene, slik at småbarnsforeldre kan delta ? Hva med mer handling og mindre prat ? Er møter det eneste medlemmene skal tilbys ?

Slike og lignende spørsmål må vi som lag stille oss, og forhåpentligvis finne svar på. Lagsvirksomheten må utvides, og gjøres mer attraktiv og tilgjengelig for flere av våre medlemmer. I tillegg må medlemsvervinga bli atskillig mer offensiv. Dette har vært altfor dårlig i 1988. 

1988 har vært et fremgangsrikt år for Arbeiderpartiet. Stadig flere slutter opp om den linje partiet har valgt. Meningsmålingene peker oppover. Regjeringa er i ferd med å bringe den norske økonomien inn på tryggere grunn. Dermed er grunnlaget lagt for ny vekst og nye reformer. Det har imidlertid ikke lyktes regjeringa å holde full sysselsetting i landet.  Dette er beklagelig. Arbeiderbevegelsen kan aldri godta arbeidsledighet. Likevel er det klart at det eneste partiet som kan gjenreise den fulle sysselsetting er Arbeiderpartiet. Andre troverdige alternativer eksisterer ikke. På borgerlig side hersker fullt kaos. Ikke mindre enn tre statsministerkandidater og en rekke mulige regjeringskoalisjoner er presentert. Vi har hørt borgerlige politikere si at valget til høsten vil klargjøre hvem som skal styre. Men hvorfor i all verden skulle det være slik ? Valget i 1985 ga borgerlig valgseier. Det er allerede et borgerlig flertall i Stortinget. Vi vet alle hvordan dette har gått. Hvorfor skulle enda en valgseier bringe klarhet i den borgerlige heksegryta? Som arbeiderlag blir derfor vår viktigste oppgave å markedsføre dette faktum. Vi må skape en enda større oppslutning om Arbeiderpartiet i vår bydel. Da stilles det imidlertid krav til innsats. Derfor må alle slutte opp om lagsarbeidet i neste periode." 

Året etter, i 1989, arrangerte laget flere gode møter. På enkelte møter var oppslutningen svært god.  Naturligvis hadde temaer og type saker mye å si. Men det var ikke uvanlig med 30-40 deltakere på møtene. Det var en tendens til at lokale saker var av størst interesse og trakk flest medlemmer til møtene.

Saken om norsk medlemskap i EU var knapt nok satt på dagsorden i den offentlige debatt igjen, da laget arrangerte møte med temaet "Norge og Europa."  Tidligere statsminister Per Borten stilte til duell med Odd Løkken fra Næringslivets hovedorganisasjon.  Det ble en spennende og interessant diskusjon som over 30 deltakere hadde stor nytte av. 

Samme år innledet også stortingsrepresentantene Marit Rotnes og Ulf Guttormsen om den politiske situasjonen på hvert sitt møte. Også da med godt oppmøte og friske debatter. 

Det kunne virke som om appellen i beretningen fra 1988 hadde hjulpet. 

Tidligere statsminister Per Borten fra Senterpartiet (til venstre) stilte til EF-debatt i Selsbakk Folkets Hus i 1989. Stortingsrepresentantene Marit Rotnes (i midten) og Ulf Guttormsen (til høyre) innledet om samme tema senere samme år. Foto Borten: Ukjent. Foto Rotnes og Guttormsen: ©Stortingsarkivet/Scanpix.

Selsbakk skole

I 1990 måtte arbeiderlaget virkelig opp på barrikadene. Kommunen foreslo at Selsbakk skole skulle nedlegges. Budskapet ble mottatt med sjokk. De ønsket på ingen måte å miste skolen, som etter hvert hadde blitt en så vesentlig del av lokalsamfunnet. 

I samarbeid med foreldrene, bydelsutvalget og skolen selv, klarte de å hindre en slik nedleggelse. I en uttalelse sa arbeiderlaget følgende: 

"Selsbakk skole er den nyeste ungdomsskolen vi har i Trondheim. Den er bygd for fremtiden, med heisanlegg og moderne utstyr. Skolen er ideell for funksjonshemmede, og vil være viktig spesielt med hensyn til integreringa av HVPU-pasientene som kommunen nå skal overta. Skolen har nesten 100 % arealutnyttelse med i alt 11 klasser (bygd for 12)

Selsbakk skole har kvaliteter som mange skoler mangler. den er blitt kalt "miljøskolen" fremfor noen. Spesielt på grunn av skolens nære samarbeid med nærmiljøet for øvrig. Selsbakk skole er i ferd med å bli et bydelshus.

Hvis skolen blir nedlagt blir alternativet Ugla og Sverresborg skole. For barna på Selsbakk betyr det en håpløs skoleveg  på 1,5 mil hver dag. Eller det betyr buss til byen, og derfra til Ugla. med andre ord 4 forskjellige busser hver dag i den verste rushtrafikken.

Dette finner vi oss ikke i. Vi er opptatt av våre barns fremtid, og vet hvor viktig det er med skolegang i alle fall i nærheten av eget bomiljø. Foreldrenes og elevenes tilknytning til en skole så fjernt fra nærmiljøet blir tilfeldig og overfladisk." 

Med sitt engasjement i alle disse nærmiljøsakene, hadde arbeiderlaget videreført en viktig tradisjon.  Helt fra starten i 1895 hadde foreningen som mål å være med å forme det lille lokalsamfunnet på Selsbakk. Laget la fremdeles stor vekt på dette. Noen ganger lyktes de, andre ganger ikke. 

PIA 

I 1990  tok arbeiderlaget også initiativet til dannelsen av PIA. Dette ble et samarbeidsorgan mellom pensjonistforeningen, idrettsforeningen og arbeiderlaget.  I første omgang ble organet etablert for å få til et samarbeide om St.Hans-arrangementet på Selsbakk, -et arrangement som siden den gang har vært et fast innslag i bydelen. Men i tillegg bevilget PIA også penger til gode nærmiljøtiltak på Selsbakk.  

PIA ble et uformelt organ uten statutter eller lover. De tre lagene møttes, med tre representanter hver, etter  behov. 

Med dette samarbeidet startet de også en prosess, som bidro til å bringe de frivillige foreningene på Selsbakk  nærmere hverandre.  I alle de tre foreningene innså de at det var viktig å samarbeide om viktige nærmiljøtiltak. For de som var tillitsvalgte i foreningene nå, var det vanskelig å tenke seg at den gamle striden mellom idrettsforeningen og arbeiderlaget ville blusse opp igjen. En ny generasjon hadde inntatt arbeiderlaget og idrettsforeningen, og mange tillitsvalgte satt sentralt  begge steder.

For arbeiderlaget var dette også i tråd med partiets organisasjonsprogram, "Fra prat til praksis", der det ble lagt vekt på at de skulle etablere godt samarbeid med andre organisasjoner. 

Tidligere hadde husene vært det store stridstema mellom foreningene. Men etter hvert oppsto en situasjon der de respekterte hverandres ønsker om å ha sitt eget hus. Dessuten viste det seg at de to husene utfylte hverandre på en god måte. Turnlokalet var godt egnet til større arrangementer med over 100 deltakere. Folkets Hus var ideelt for mindre arrangementer med opp til 35 deltakere.

St.Hans-arrangementene på Selsbakk ble arrangert av PIA, som var et samarbeidsorgan mellom pensjonistforeningen, idrettsforeningen og arbeiderlaget. 

Bilde under til venstre: Ola Kvåle, Bjørn Haugen, Helge Solbakken og Per Arne Naust. Bilde under i midten: Marit Fallin, Tordis Husvik, Liv Rødal Høyem og Kjellrund Solbakken, barna foran er Julie Høyem og Torunn Husvik. Bilde under til høyre: Eldbjørg Lundereng, Ruth Søraas og  Guri Smaavik.

Foto fra 1991 og 1993: Ole Kristian Lundereng

Veteranene hedres

1990 ble også et godt år for Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag. Det ble arrangert fem medlemsmøter og 10 styremøter, og det ble satt ny medlemsrekord med 75 medlemmer.  Mange forskjellige saker ble tatt opp til drøftelse. Partileder Ivar Nervik innledet om fornyelse av partiorganisasjonen, Norsk Kommuneforbunds Ove Mogseth orienterte om de pågående lønnsforhandlingene, og spesialkonsulent Trond Singsaas fra Trondheim kommune presenterte planene for "Nye Trondheim". 

På et meget godt besøkt møte arrangerte laget en politisk duell mellom nestleder i Sør-Trøndelag Arbeiderparti og stortingsrepresentant Johan Stølan, og AUF`s Halvard Ingebrigtsen.  Temaet var "gass -naturvern eller arbeidsplasser?"  

Samtidig var Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag 95 år dette året. Bursdagen ble markert med en verdig jubileumsfest i Folkets Hus, hvor det deltok 40 personer. Eigil Gullvåg holdt festtale, og Evert Taub-cabareten fra Stjørdal underholdt. 

På festen ble Gunnar Øiaas utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet, og samtidig hedret for sin lange innsats i arbeiderbevegelsen. Klara Hollum ble tildelt gullnålen for 40 års medlemskap i partiet. Gerd Berntzen, Harald Kildal, Ingeborg Solbakken, Haldis Hollum, Klara Moe og Ruth Nilsen fikk sølvnålen for 20 års medlemskap.

Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag feiret lagets 95-årsdag i Folkets Hus i 1990. Flere av lagets medlemmer mottok utmerkelser. Gunnar Øiaas ble utnevnt til æresmedlem. Bak fra venstre: Klara Moe, Gunnar Øiaas, Harald Kildal, Klara Hollum. Foran fra venstre: Haldis Hollum, Gerd Berntzen, Ingeborg Solbakken. Ruth Nilsen var ikke til stede. Foto: Ole Kristian Lundereng

I 1991 satset laget enda mer på gode medlemsmøter. Til sammen 7 medlemsmøter og 10 styremøter ble avholdt. Vi må langt tilbake i tid, for å finne et år med såpass stor aktivitet.  På et av møtene innledet Statsråd Gudmund Hernes om den nye skolereformen, og andre skolepolitiske spørsmål. Hernes måtte svare på mange spørsmål fra tilhørerne.  

På et annet møte kåserte bistandsministerens personlige sekretær Inger Anne Ravlum. Hun hadde mye å fortelle blant annet fra en reise i Mellom-Amerika. Ravlum hadde tidligere vært medlem i Selsbakk AUF. Det var hennes oldefar, Bernt Johnsen, som i sin tid tok initiativet til stiftelsen av Forsøkets Arbeiderforening. 

Også i 1991 tok laget opp EF-saken til diskusjon. Denne gangen var det tidligere undervisningsminister Mary Kvidal som innledet. 

Det var interessante temaer og dyktige innledere de benyttet også dette året. Aktiviteten tok seg opp og laget var inne i en god periode.

På julemøte dette året deltok historiker og forfatter Harald Berntsen. Han presenterte og signerte sin nye bok om Johan Nygaardsvold. Sammen med seg hadde han Nygaardsvolds barnebarn, Roald Bye, som underholdt med viser og sketsjer, og fortalte om sin bestefar. Bye syntes det var spesielt å få invitasjon til Selsbakk Folkets Hus, der bildet av hans bestefar hang på veggen med følgende undertekst; «Johan Nygaardsvold nominertes første gang til Stortinget i dette lokalet i 1915.»

Medlemmene i laget satte stor pris på de nære og autentiske historiene om Johan Nygaardsvold, fortalt av et barnebarn på en oppriktig måte og helt uten filter.

1991 var et svært godt år for Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag med mange spennede møter og stor aktivitet for øvrig. Statsråd Gudmund Hernes, politisk rådgiver Inger Anne Ravlum og tidligere statsråd Mary Kvidal innledet til debatt i Selsbakk Folkets Hus. Foto Hernes: Store Norske Leksikon. Foto Ravlum: AUF. Foto Kvidal: ©Stortingsarkivet/Scanpix.

Nærmiljøet viktigst

Også gjennom 80- og 90-årene var nærmiljøet det viktigste for arbeiderlaget på Selsbakk. Laget tok stadig opp saker av stor betydning for beboerne i bydelen. Riktignok ble flere og flere av disse sakene behandlet av bydelsutvalgene. Men laget var godt representert i de to bydelsutvalgene og kanaliserte mye av nærmiljøarbeidet gjennom disse.

Bydelsutvalgene ble, etter vedtak i bystyret, opprettet i 1980. De begynte å virke fra 1.september samme år. Utvalgene skulle være kontakt- og samarbeidsorganer mellom bydelens befolkning og kommunen. De hadde kun en rådgivende rolle, selv om reglementet åpnet for at bystyret kunne overlate beslutningsmyndighet til dem på enkelte saksområder. Utvalgenes budsjett var svært begrenset, med de kunne bevilge litt penger til lag og organisasjoner.

Det ble opprettet 24 slike utvalg rundt omkring i byen. Funksjonstiden var den samme som for bystyret, altså fire år. Utvalgene besto av 15 medlemmer med varamedlemmer. De ble valgt av bystyret på grunnlag av partienes oppslutning i bydelen. Arbeiderpartiet hadde for eksempel 9 av 15 medlemmer i Selsbakk og Romolslia Bydelsutvalg. Høyre hadde 5. KrF, Senterpartiet og Venstre hadde "listesamarbeid" og fikk én representant.

Ordningen med bydelsutvalg varte bare i tre valgperioder. I 1992 ble bydelsutvalgene erstattet av politisk valgte bydelsråd knyttet til seks nye "distrikter" som byen ble delt inn i. Bydelsrådene hadde imidlertid ingen beslutningsmyndighet og dermed liten innflytelse. Derfor fungerer de også relativt dårlig (kilde: Trondheim Byleksikon-Kunnskapsforlaget- s.12)

Den viktigste saken for både arbeiderlaget og bydelsutvalgene var trafikkforholdene i bydelen. Arbeiderlagets medlemmer arbeidet iherdig gjennom hele 80-tallet for å få bort gjennomgangstrafikken på Gammel-lina. De ønsket den såkalte Bjørndalsforbindelsen etablert, slik at trafikken fra Hallset og Byåsen kunne flyttes fra Gammel-lina til Rydningen/Forsøket. Den nye veiforbindelsen ville dessuten sikre beboerne i Rydningen og Buenget en tilfredsstillende adkomst til eget boområde. Gjennom aktiv påvirkning og omfattende samarbeid med Arbeiderpartiets fylkestings- og bystyregruppe lyktes man i å få Bjørndalsforbindelsen lengre opp på prioriteringslisten. De fikk garantier for at veien skulle bygges i perioden 1994 - 1996. 

Samtidig ga arbeiderlaget uttrykk for at de ikke ønsket at denne veien skulle videreføres og kobles på Byåsveien.  Laget ville ikke at dette skulle bli den nye store øst-vest forbindelse i Trondheim. De fryktet at en slik forbindelse ville lede svært mye trafikk rett gjennom boligområder som fra før av var utsatt for mye støy og trafikk. På Selsbakk hadde de jo både E6, gamle E6 og togtrafikken rett utenfor husveggene fra før. De mente det fikk holde med Bjørndalsforbindelsens nedre del, og at denne kunne fungere som en lokalvei for å knytte Hallset, Kystad, Øvre Selsbakk og Selsbakk bedre sammen. Det ville også avlaste Gammel-lina ganske mye, mente arbeiderlaget.

Samtidig ble det i 1987, etter anmodning fra arbeiderlaget og bydelsutvalget, foretatt trafikkontroller og økt politiovervåking på Selsbakk. Resultatet ble skremmende.   Tallene viste at det passerte 2740 biler pr. døgn. Dette var en økning på 1000 biler siden forrige måling. Den høyeste hastigheten ble målt til 110 km/t. Politiet kunne konstatere at over 100 bilførere ville ha mistet førerkortet hvis det hadde vært kontroll, og ikke bare en måling. 

Arbeiderlaget presset på for at veimyndighetene skulle anlegge fartsdumper og innføre 30 km. grense på Gammel-lina. Dette lyktes de med etter en tid. 

Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag arbeidet også med en rekke andre nærmiljøsaker i denne perioden. De fikk blant annet flyttet gangvegen fra Okstadøy til Romolslia, slik at den ikke skulle ødelegge flere av eiendommene i Skårgangen. De hindret utbyggingen av en busstrase fra Flatåsen til Romolslia, og reddet på den måten "Firbladskogen"og viktige friarealer. De krevde opprensking og sikring av Uglabekken, og i samarbeid med andre bygde de en lekeplass for barna ved Folkets hus. I tillegg dannet laget en aksjonsgruppe mot nedleggelsen av Postkontoret på Selsbakk. Gruppen hadde medlemmer fra alle foreningene i området, og det ble arbeidet iherdig mot nedlegging. Resultatet ble at de fikk beholde postkontoret på Selsbakk. 

Laget gjorde også flere henvendelser til kommunen vedrørende skolevegen for barna. De ba om at myndighetene strødde og brøytet den såkalte "Fuglesangen" om vinteren. Svaret fra kommunen var imidlertid negativt. De hadde ingen plikt til å strø en "vei" som var regulerte som tursti. Laget krevde også at det ble etablert busstopp i krysset Romolslia/Gammel-lina. Det var etter lagets mening for langt mellom de to eksisterende holdeplassene i Romolslia og på Kroppan.

Sammen med bydelsutvalget ble det også gjennomført befaring i bydelen, med deltakere fra Trondheim kommune, der følgende saker ble tatt opp:

• Sikring med autovern langs yttersiden av Buengbakken

• Muligheten for å anlegge vei fra bebyggelsen i Buenget bort til Ole J. Aalmos vei i Rydningen

• Vedlikehold og opprusting av Gammel-lina, spesielt nedre del

• Skilting og merking av gangfelt på Gammel-lina

• Kommunal overtakelse av indre del av Magasinveien

• 30 km/t sone på hele Selsbakk

• Bedre informasjon om grunneieres strøplikt

På slutten av 80-tallet arbeidet både arbeiderlaget og bydelsutvalgene mye med kommunens nye Barne- og ungdomsplan. Dette var et omfattende arbeid der kommunen ville involvere hele befolkningen i alle bydeler. Det ble gjennomført et detaljert kartleggingsarbeid i alle bydeler, der blant annet behov og ønsker ble registrert, som grunnlag for selve planen.

Andre saker det ble arbeidet med i denne perioden var Kommuneplanen og kommunens transportplan. Her ble det lagt ned et betydelig arbeid fra arbeiderlagets og bydelsutvalgets side. I tillegg deltok de aktivt i arbeidet med TV-aksjonen hvert år. Det var bydelsutvalget som vervet bøssebærere og organiserte innsamlingen. Store deler av medlemmene i arbeiderlaget deltok.

Leirelva 

I 1993 dukket også en annen sak opp. Det ble klart at kommunen ønsket å ta bedre vare på Leirelva, og gjøre denne til en ren og levende elv igjen. På et større møte i Folkets Hus tok laget opp saken, der blant annet skogsjef Ole Johan Sætre orienterte om de planer som forelå. «Leirelva er Nidelvas siste sideelv, alle andre er lagt i rør» sa skogsjefen. Han fortalte også at sjøørreten i Nidelva var truet fordi den manglet sideelver å gyte i.

Det var stor interesse for saken, og Folkets Hus var fylt opp til siste stol. Arbeiderlaget bestemte seg for å arbeide videre med Leirelvas fremtid, og støtte kommunens arbeid for å bevare og restaurere den, slik at de fikk en ren elv der fisken kunne komme tilbake. For arbeiderlaget var også de kulturhistoriske sidene ved Leirelva viktige å ta vare på.  Elva hadde en spennende historie, og den hadde opp gjennom historien vært til både nytte, glede og besvær.

Nytten kom først og fremst til uttrykk ved at elva var en viktig kraftleverandør i «gamle dager». Den hadde dannet grunnlaget for at papirfabrikken og flere store møller kunne etablere seg der med arbeidsplasser og produksjon. Dette dannet igjen grunnlaget for boligbygging i Forsøket, og etter hvert på Selsbakk, i første del av 1900-tallet.  Uten Leirelva ville det ikke blitt etablert industri i Forsøket og på Selsbakk. Uten industri og arbeidsplasser ville heller ikke folk bosatt seg der. 

Gleden kommer til uttrykk gjennom elva som rekreasjonsområde og badeplass for folk. Det kan være vanskelig å forstå i dag, men Ianssendammen, rett overfor fabrikken, var yndet badeplass for folk. Det ble til og med arrangert svømmestevner der. Mange av de eldre på Selsbakk kan fortelle om den populære badeplassen oppe ved Damlia. Vannet var slettes ikke rent. Flere industribedrifter oppover langs elva som slapp ut kloakk og andre avfallsstoffer. Men dette stoppet ikke folk fra å bade der.

Leirelva har også vært til besvær. Den har forårsaket flom og ødeleggelser og det har vært flere alvorlige ulykker i elven, der barn bare så vidt har unngått drukningsdøden.

I 1954 var det storflom flere plasser i elven, og den rev med seg store mengder med jord og stein. Både bruer og veier var i fare for å bli tatt av flommen. Mange godt voksne på Selsbakk husker dette godt.
           

Leirelva går over sine bredder nede ved Prøven bil i 1954. Vernes-huset var spesielt utsatt. I bakgrunnen ligger Folkets Hus. Foto: Arbeider-Avisa.

I 1960 var det stor dramatikk da to fireåringer nesten druknet i den store dammen ved Prøven bil. Det var selvfølgelig fristende for ungene å leke i området, og Ella Stina Eriksen tok seg ut på isen som dekket dammen. Isen var tynn og hun gikk gjennom.

Lekekamerat Ingar Lundereng så hva som skjedde og ville være redningsmann. Han ålte seg ut på isen, men også han gikk gjennom. Utrolig nok oppdaget en forbipasserende bil hva som skjedde. Sjåføren bråstoppet, løp ut og fikk hanket tak i de to fireåringene. Begge to overlevde hendelsen, som satte en støkk i både dem og foreldrene.

I 1960 ble Ella Stina Eriksen og Ingar Lundereng reddet opp av dammen ved Prøven bil. De hadde gått gjennom isen, men en oppmerksom forbikjørende bråstoppet og fikk berget dem . Bildet under er fra seks år tidligere, 1954.

Dramatisk var det også mange år senere, i 1990, da Tommy Hagen ble reddet opp av elven og gjenopplivet. I boka om Einar Ianssen, «Våre liv mellom fortid og fremtid», skriver Ianssen om hendelsen:

«Da jeg kom ut på gårdsplassen om morgenen, var det storflom i Leirelva. Jeg tok på meg sommertøy for det var nydelig vær ute, og begynte å rake vinterens gress i hagen….Plutselig får jeg høre en voldsom oppstart av Eriks bil. Den kommer fykende nedover fra Granly. Erik stopper rett nedenfor meg, river opp bildøren og roper «han Tommy e i elva». Det viste seg at guttene hadde holdt på å leke rett nedenfor Granly. De hadde funnet ut at de skulle balansere over elva på en tømmerstokk som hadde kommet flytende med elva. Tommy hadde falt uti og vekk var han! Jeg styrtet ned bakken, og sprang oppover elva for å lete…..Ett sted var det som om vannet blanket seg litt, og jeg syntes jeg så en strikket vrangbord i et lite glimt. Jeg så ingen hånd, men hoppet uti elva og kom meg utpå den store kvistvasen. Der stakk jeg hånda nedi, og følte med den. Plutselig kjente jeg at jeg hadde noe! Jeg dro. Og der kom Tommy opp. Jeg fikk bare løftet opp overkroppen og satte i et illskrik: «Æ har´n». I løpet av sekunder kom det mennesker styrtende til, og ambulansen som var tilkalt kom samtidig….Om ettermiddagen, etter at jeg hadde holdt foredrag for mine barnebarn om at de nok måtte forsone seg med at Tommy var død, fikk vi beskjed om at han levde. I dag er Tommy voksen og har fått sin egen familie.»

Gode valgresultater 

Arbeiderpartiet har alltid hatt stor oppslutning på Selsbakk. Selv om oppslutningen sank noe da Romolslia ble innlemmet i stemmekretsen, har Arbeiderpartiet alltid hatt gode valgresultater der. Slik var det også gjennom 70-, 80- og 90-tallet. Tallene bekrefter at Selsbakk og Romolslia også i dag er en typisk Arbeiderpartibastion.

Kommunevalget i 1975: 46,4 %
Stortingsvalget i 1977: 55,4 %
Kommunevalget i 1979: 52,1 %
Stortingsvalget i 1981: 47,0 %
Kommunevalget i 1983: 52,1 %
Stortingsvalget i 1985: 56,1 %
Kommunevalget i 1987: 46,7 %
Stortingsvalget i 1989: 46,2 %
Kommunevalget i 1991: 37,8 %
Stortingsvalget i 1993: 50,3 % 

I gjennomsnitt gir dette en oppslutning på 51 % ved stortingsvalg , og 47 % ved kommunevalg. Gjennomsnittet totalt blir på 49 % . I sterk konkurranse med Ranheim, har  Selsbakk/Romolslia stemmekrets flere ganger vært den beste for Arbeiderpartiet i Trondheim. Med en slik oppslutning i bydelen har også grunnlaget for Selsbakk og Romolsia vært godt når det gjelder medlemsverving, oppslutning og aktivitet.

Nytt jubileum

Arbeiderlagene på Selsbakk har tradisjon for å markere sine jubileer. I 1994 startet styret planleggingen av lagets 100-års bursdag i 1995. Dette skulle markeres med en rekke aktiviteter. Ole Kristian Lundereng ledet arrangementskomiteen som for øvrig besto av Trude Haagensen Bakken, Atle Aune, Jan Nielsen og Ole Lundereng. 

Allerede i desember 1994 ble det gjennomført en godt besøkt fotoutstilling i Folkets Hus og på Selsbakk Samvirkelag, og det ble utgitt en jubileumskalender med gamle bilder fra Forsøket og Selsbakk. Kalenderen ble solgt i et stort antall. 

Jubileumsåret startet med jubileumsfest 7. januar 1995. 75 inviterte gjester var til stede. Dag Knudsen (leder) ønsket velkommen. Jubileumskomiteens leder, Ole Kristian Lundereng, fortalte om lagets historie. Hovedtaler var landbruksminister Gunhild Øyangen. Hun delte også ut partiets gull- og sølvnål til flere av lagets medlemmer. Ole Lundereng og Gerd Berntzen ble utnevnt til æresmedlemmer i Arbeiderpartiet.

Som vanlig i slike sammenhenger var det flere hilsningstaler. Sverre Tangen hilste fra Sør-Trøndelag Arbeiderparti, Kathinka Meirik fra Trondheim Arbeiderparti, Jan Petter Magnussen fra Trondos, Geir Mellemsæther fra AOF og Valborg Næssgård fra Selsbakk og omegn pensjonistforening.

Heimdal mannskor sto for det kunstneriske innslaget. Som vanlig ble det servert middag, og kaffe og kaker og det var dans til gruppen Duo Rillo. I protokollen står det at "en meget opplagt Atle Aune var toastmaster". Ivar Moe holdt takk for maten-tale.

Det ble også skrevet en grundig jubileumsberetning, som tok for seg lagets historie fra stiftelsen i 1895. Beretningen ble utgitt som en del av årboken til Arbeiderbevegelsens historielag i Trøndelag i 1994. 100-årsjubileet fikk en omfattende og verdig markering.

Mot tusenårsskifte

Perioden fra 1975 til 1995, ble en ny periode med oppturer og nedturer for Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag. Et helt nytt boligområde hadde vokst frem uten at laget klarte å utnytte det særlig bra. Bare åtte til ti personer derfra hadde meldt seg inn i laget. Tre av dem hadde riktig nok blitt med i styret, men potensialet var mye større. Folkets hus raste sammen, og aktiviteten likeså. Men likevel klarte laget å reise seg, og gikk bedre år i møte. Viktige nærmiljøspørsmål ble løst, og de klarte å gjenreise Folkets Hus.

Etter noen år med høyrevind, jappetid og dårlige valgresultater for Arbeiderpartiet, oppnådde de i 1993 et godt resultat igjen. I Selsbakk og Romolslia stemmekrets oppnådde Arbeiderpartiet over 50 % oppslutning.   Dette var mer på høyde med «normalen», selv om arbeiderbevegelsen på Selsbakk var bortskjemt med enda høyere tall ved stortingsvalg. 

Møtevirksomheten hadde vært varierende i perioden. Men det hadde vært mange gode møter der sentrale aktører i norsk offentlighet innledet til debatt eller orienterte om pågående saker. Flere av disse er allerede nevnt. Andre eksempler er Bistandsminister Kari Nordheim Larsen som møtte Anders Skonhoft fra "Nei til EU" til duell i oktober 1994. Stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul innledet om miljø- og energisituasjonen, leder i fylkestingsgruppen Gudmund Gjengaard om arbeidet med nytt partiprogram og kommunalrådene Turid Innstrand Olaussen og Ivar Nervik om kommuneøkonomi og den politiske situasjonen i Trondheim. 

I tillegg ble 1.mai-feiringen arrangert som vanlig, med stor oppslutning, og laget deltok aktivt i alle valgkamper. Folkets Hus ble også forvaltet på en god måte. På disse områdene tok Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag godt vare på tradisjonene. 

I 1995 var laget fornøyd med den tyveårsperiode de hadde lagt bak seg. Snart skulle de ta skrittet inn i et nytt århundre og et nytt årtusen.

1.mai-arrangementet har gått av stabelen sammenhengende i bydelen, siden starten rundt 1915 og frem til jubileumsåret 1995. Unntaket var de fem krigsårene. Tog mellom Selsbakk og Romolslia har vært en del av arrangementet. Over til venstre fra 1979. Over til høyre fra 1995. Foto: Ole Kristian Lundereng

Dag Knudsen på talerstolen utenfor Folkets Hus 1.mai. Knudsen var leder i Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag i jubileumsåret 1995. Selsbakk AUF danner flaggborg. Foto: Ole Kristian Lundereng

SLUTTORD 

Den organiserte arbeiderbevegelsen på Selsbakk var hundre år i 1995. Historien om disse hundre årene viser at det har vært år med både motgang og medgang. Det er uansett en stolt historie dagens medlemmer og tillitsvalgte kan se tilbake på.  

Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag har spilt en sentral rolle i oppbyggingen og utviklingen av det lille lokalsamfunnet i Forsøket og på Selsbakk. Laget har hatt en viktig sosial funksjon, og vært et møtested for hundrevis av mennesker opp gjennom årene. Arbeiderbevegelsen i Forsøket og på Selsbakk har gjennom sitt arbeid bidratt til å gjøre folk samfunnsengasjerte og politisk bevisste.  Arbeiderlagene på Selsbakk har dessuten vært godt representert i andre organer i Arbeiderpartiet, eller i kommunen, hvor viktige beslutninger tas. På den måten har laget hatt politisk innflytelse på utviklingen.  

Det mest imponerende med arbeiderbevegelsen på Selsbakk er dens evne til aldri å gi opp.  I perioder har motbakkene vært både lange og bratte. I andre perioder har alt engasjement og glød vært borte. Noen ganger har de lidd under elendige politiske konjekturer. Men hver gang har de klart å gjenvinne gammel styrke, og komme tilbake for fullt. I løpet av disse hundre årene har det aldri vært aktuelt for lagene på Selsbakk å gi opp. Derfor har Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag blitt en helt naturlig og selvfølgelig del av denne bydelen. Det er heller ingen ting som tyder på at denne situasjonen vil endre seg. Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag er en livskraftig hundreåring. 

Arbeiderbevegelsens pionerer drømte om en bedre fremtid. Men de forsto at det ikke var mulig å omforme samfunnet over natten. Det var først og fremst for barn og barnebarn de kjempet. Mange av drømmene har blitt til virkelighet. Vi har fått et mer rettferdig samfunn, der de aller fleste har det godt. Vanlig arbeidsfolk kan være med å styre utviklingen og delta i den politiske beslutningsprosessen. Klasseforskjellene og ulikhetene i samfunnet har blitt vesentlig mindre. Dette var helt utenkelig i arbeiderbevegelsens barndom. Likevel er ikke alt slik vi ønsker. Utfordringene står i kø. Derfor må arbeiderbevegelsen ta var på drømmene og visjonene. De var våre forfedres- og mødres viktigste drivkraft. Uten visjonene og drømmene hadde de ikke orket kampen mot undertrykkelse, fattigdom og nød. De ga kraft og tro. 

Hvis arbeiderbevegelsen fortsatt skal spille en vesentlig rolle i samfunnet, kan den ikke bare være opptatt av dagen i går, og dagen i morgen. Det er helt vesentlig at den klarer å se lengre inn i fremtiden. Det må ryddes plass for nye visjoner og drømmer for hvordan samfunnet skal utvikle seg, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt.

Men i tillegg vil nok arbeiderbevegelsen på Selsbakk ta vare på tradisjonene, og fortsatt arbeide med kommunale og lokale saker, slik den alltid har gjort. Det handler om å skape en trygg og attraktiv bydel, med et godt bomiljø, og gode møteplasser og infrastruktur. 

Det handler også om at folk skal bli hørt og oppleve at de har reell innflytelse på saker som angår dem. Demokrati er ikke bare det som skjer ved valg, eller det som foregår i Storting, fylkesting og bystyre. Demokratiet gjennomsyrer hele samfunnet, favner bredt og foregår på mange nivå. Derfor må vi sørge for gode medvirkningsprosesser, høringer, dialog og andre tiltak som sikrer at alle blir hørt før beslutninger blir tatt. For Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag blir det også viktig å være et bindeledd mellom folk og organisasjoner i bydelen og besluttende myndigheter.

I tillegg vil nok laget fortsatt ivareta sin sosiale funksjon, og være et sted der man treffes for en prat, diskusjoner og en kopp kaffe. Og fremdeles vil Selsbakk og Romolslia Arbeiderlag ta sin del av ansvaret og fremme arbeiderbevegelsens ideer blant folk i bydelen og i Trondheim for øvrig.  I jubileumsåret 1995 er det ingen ting som tyder på noe annet.

1973